Pernille

MIMRER LITT TILBAKE TIL DEN DRAMATISKE DAGEN

  • Publisert: 16.11.2013, 20:06
  • Kategori: Fritid
  • Kom over bildene som ble tatt da jeg var på sykehuset i vinter, da jeg brakk armen. Husker alle de vonde smertene den dag i dag, og husker alt som skjedde. Syns det var litt morsomt å mimre litt tilbake i tid, og selv de vonde minnene sitter fortsatt. Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme! Jeg tror heller ikke at jeg har skrevet et så detaljert innlegg om denne dagen heller. Har også vært litt usikker på om jeg hadde lyst til å publisere det eller ikke, men velger derfor å gjøre det.
     

    Det er nå ni måneder siden et av mine verste mareritt skjedde. 10. Februar var det bortekamp mot HG Gokstad/STIF. Jeg var superklar for å gå for en seier over de eldre. Vi var da et lag med -94/-95/-96 spillere, og det andre laget var en god del eldre. Dette var en kamp i 4. div. Da vi kom til hallen fikk vi samlet oss, og da alle var kommet var det på tide å gjøre kroppen klar for match. Kamptstarten nærmet seg, og sammen med seks andre var jeg ute på banen for å starte. Jeg husker ikke helt hvordan det ble med målene, men tror det var litt gjevnt i starten. Husker til og med at det ble et par mål på meg også - eller var det en annen kamp?
    Uansett, vi var kommet litt over halvveis i kampen og vi var i angrep. Ballen ble spilt mellom spillerne, og plutselig dukker det opp en elefantluke foran meg. Denne ser jeg og løper inn for å angripe målet. Jeg tar de tre skrittene og hopper opp i lufta på vei mot mål. På det høyeste punktet hvor jeg henger i lufta får jeg en kraftig dytt fra en av mine to sider. Kjente da at jeg kom i ubalanse, og slet med å komme meg på plass igjen. Dette resulterte i at jeg landet stykt og tok meg i mot med min høyre hånd og får all vekten på den. Dermed blir jeg liggende og nesten hyle av kraftige smerter, og både trener og oppmannen(damen) kommer løpende. 

    Med de store smertene jeg hadde da husker jeg veldig godt at jeg smarket og slo nesten løs med beina i gulvet, og vred meg frem og tilbake. Før det ble lagt på isposer rakk jeg akkurat å se et lite blikk bort på armen min - en stor kul var synlig. Kampen ble stående stille i mange minutter før de fikk komme i gang igjen. Smertene var vonde og jeg ble løftet ut på sidelinjen på tribunen. Tårene rant, og jeg hadde heller lyst til å spille ferdig kampen enn å ligge på siden og ha det vondt. Husker også veldig godt at det ble ringt etter sykebil, men de kunne ikke komme. Tror de mente at vi kunne kjøre selv, siden det ikke var så langt mellom A og B. 

    Mamma var og så på kampen denne dagen, og pappa var på en eller annen kamp med en av de andre. Det var en del snø ute, og litt vanskelige kjøreforhold. Siden sykebilen ikke kunne rykke ut, ble vi kjørt til akutten av en foreldrene på laget. Det var en smertefull tur, og da jeg endelig kom frem fikk jeg noen smertestillende. Så var det denne tradisjonen om å vente, og sitte rett opp og ned på en stol. Etter en liten stund var det en dame i hvit frakk som så at jeg hadde veldig vondt, og spurte om jeg hadde lyst til å legge meg ned på den ene sengen som sto på venterommet. Jeg valgte og legge meg ned, og det ble litt mindre smertefult. Det ble en del venting, og en dame kom for å snakke litt med meg før jeg ble hentet av noen andre som trillet meg inn på et annet rom.

    Enda flere minutter med venting ble det. Heldigvis hadde jeg mamma og pappa ved min side, og de ble med meg hele veien. Pappa var den som satt igjen med meg, for mamma måtte hjem til de andre. Så var det inn til noen leger for å få dratt armen min på plass. Der jeg lå i sengen hadde de masse utstyr rundt seg. Ved min side sto det en liten tvskjerm hvor bildene som legene tok kom opp. Først var det to personer som tok tak i fingrene min. For å få beinet så mye på plass som mulig dro de så hard de kunne. Kjente smerter i armen, selv om jeg hadde fått bedøvelse. Og denne bedøvelsen hadde de satt rett inn i bruddet. 

    Litt forskjellig drateknikker fikk de leddene på plass der de ville ha dem, og mens det var noen som dro i mine fingre, var det noen andre som gipset meg. Alt dette arbeidet tok litt tid, og når de endelig var ferdig var det inn på et annet rom i en annen etasje for å ta røntgen. Dermed kunne vi endelig dra hjem, etter å ha vært på akutten mange, mange timer. Vi fikk beskjed om at det var ca. en uke venting på operasjon, men allerede to dager senere var jeg tilbake på sykehuset.

    Sykehusbagen ble pakket, med bare litt forskjellige nødvendigheter, siden jeg skulle ligge over natten. Allerede litt før syv om morgen var jeg på plass på sykehuset, og jeg fikk et rom hvor jeg skulle vente litt. Sykehusklærne ble tatt på, og det var nå ikke lenge til jeg lå på operasjonsbordet. Noen sykehuspiller måtte tas før vi kunne gå videre, og jeg ble trillet avgårde i en seng. På operasjonssalen var det kø, så jeg måtte ligge utenfor sammen med noen andre. Nå var jeg helt alene. Bare personene i hvite og grønne frakker som var tilstede. 
    Så var det min tur. Jeg ble trillet inn i 08-tiden, og jeg lå klar på operasjonsbordet. Jeg ble litt overrasket da jeg kom inn og så alle de som skulle gjøre inngrepet. Mens mamma satt og ventet på meg i et annet rom og hadde gått seg en tur, begynte de å klippe av den daværende gipsen. Jeg fikk noen nåler i ansiktet og brystet, og så ble jeg gasset ned til en høneblund. 

    Inngrepet tok et par timer, og da jeg sakte men sikkert fikk åpnet øynene lå jeg på oppvåkningsavdelingen. Jeg husket ikke helt hva som hadde skjedd, men jeg fikk se armen min henge opp i et fatle og holdt oppe i et stativ. Jeg fikk noen piller til før jeg ble trillet inn på rommet jeg skulle være. Like etter kom mamma, og hun satt sammen med meg den dagen. Pappa var også innom for å høre hvordan det hadde gått. 

    Med en mage som var sulten og som ikke hadde spist på over tolv timer siden, gledet seg veldig da maten kom. Det var to retter å velge mellom, og det smakte utrolig godt. Er ikke så sikker på at det var godt fordi jeg likte det, eller om det var fordi jeg var så sulten. Godt var det uansett, å få fylt opp den tomme magen. 

    Resten av kvelden ble jeg alene på firemannsrommet hvor jeg lå sammen med en eldre dame. Kroppen var ganske sliten, så det ble en tidlig kveld etter at jeg hadde fått i meg kveldsmat. Utenom dobesøk denne dagen, var jeg oppe av senga én gang. På kvelden da kom damen som skulle passe på meg inn for å hjelpe meg med kveldsmaten. Det ble brødskiver med kjøttpålegg, og hvis jeg skal si det på min måte, så smaker brødmat mye bedre borte! Koste meg med maten den kvelden, og med eplejuice ved siden av. 

    Damen kom inn senere på kvelden for å lukke for vinduene og skru av lyset for oss to pasientene som lå på rommet. Jeg tenkte litt på det jeg hadde vært igjennom før jeg endelig sovnet. Og det gikk ikke så veldig lang tid før jeg var langt inne i drømmeland. Jeg hadde også fått beskjed om at det bare var å ringe på knappen hvis det skulle være noe. Jeg skulle ikke være redd for det. Jeg våknet bare en gang denne natten, og et dobesøk var nødvendig. Ellers sov jeg hele natten i den gode og deilige sykehussengen. I 06-tiden våknet jeg av litt smerter i armen og fikke noen smertestillende for dette. Sovnet fint igjen og fikk en times tid til på øyet. Da ble vi vekt, og frokosten ble servert. Ruslet ut i kantinen hvor jeg fikk hjelp til å få med meg det jeg ville spise. Sykepleieren fortalte meg dagen før at jeg skulle få besøk av fysioterapeuten ikke så lenge etter frokost. 
    Det kom en koselig dame som hørte hvordan det gikk med meg, så hvordan bevegelsen i armen var og viste meg noen øvelser jeg skulle gjøre. Smertefulle øvelser var det, og dette var for at leddene ikke skulle bli fullt så stive med gipsen på. Litt senere kom mamma og hentet meg, og jeg kunne dra hjem igjen. Det var litt rart å sove i sin egen seng igjen, etter en natt i den utrolig gode og myke sengen. Jeg slet veldig mye med å finne en liggestilling om nettete, og måtte ha masse puter for å støtte opp med. 

    Så var det gått tre uker, og jeg var innkalt til nye timer på sykehuset. Denne dagen skulle jeg først inn for å ta av gipsen. Pappa ble med meg denne dagen, og inne på rommet hvor gipsen skulle tas av ble jeg satt i en stol. Damen begynte å klippe i bandasjen som lå rundt gipsen. Jeg gruet meg litt, for den beskyttet armen så fint. Da det var ferdig klippet ble gipsen brekket av. Jeg fikk helt sjokk! Armen var så utrolig tynn! Den lille bandasjelappen som lå over der inngrepet ble gjort måtte også fjernes, og det var da jeg så arret og stingene at jeg følte meg uvel. Jeg ble svimmel, ør og veldig kvalm. Jeg følte for å kaste opp mange gangen, selv om jeg ikke gjorde det. Ble så dårlig at jeg måtte legge med ned på benken, og det hjalp. Jeg er egentlig ikke noe engstelig å se på sånne ting på TV, og elsker sånne programmer som Sykehuset, fødeavdelingen og sånne ting. Jeg syns det er kjempespennende. Men å se seg selv med arr og tråd i armen ble noe helt annet. Tråden ble dratt ut, og jeg tørte bare å se litt av det. Jeg ville ikke bli enda mer kvalm og dårlig. En plasterlapp ble lagt over, og så var det videre til neste time som var satt opp. 

    På venterommet var det flere enn meg som satt, og så var det inn til fysioterapeuten hvor jeg skulle ha noen timer hos fremover. For å si det rett ut - den første timen var helt grusom!!! Leddene var så stive og ubevegelig, og damen pushet og presset for å gjøre armen mykere. Gjorde så vondt at det kom masse tårer. Men etter å ha gjort litt øvelser hjemme, og med flere timer hos henne ble det mindre smerter for hver uke som gikk.
    Pr dags dato er armen i bruk til det normale igjen. Fortsatt stiv og litt smerter. Gleder meg veldig til å få min normale hånd tilbake, uansett hvor lang tid det skal ta. Skaden er ikke noe som plager meg i dag, og det er jeg glad for.

     



    Det ble et veldig langt innlegg, men følte for å skrive dette ned - selv om det kanskje ikke er så interessant for alle.

     


    Q; Har du vært så uheldig å ha brekt noe i kroppen før?

  • Publisert: 16.11.2013, 20:06
  • Kategori: Fritid
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits