Pernille

FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • Angrer ikke et sekund på at jeg har startet på skolebenken igjen, etter 2 år hvor det bare har vært jobbing. Allerede fra dag en har jeg vært positivt og sett lyst på dette. Er jeg det fra starten av, blir skolehverdagen mye lettere, og motivasjonen min håper jeg kan være der hver eneste dag. Merker også at det er et stort pluss at jeg har den jobberfaringen jeg har, hvor jeg kan sette teorien på de forskjellige knaggene. Det har blitt mye lesing etter jobben i dag også, og jeg kom over noe spennende som jeg tenkte jeg kunne dele med dere som er interessert i barn og unge. Jeg syns i hvert fall dette var utrolig spennende!

     

    FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER


    De tause barna
    Frem til barn er 12 år, viser forskningen lite forskjell knyttet til om det er gutter eller jenter som kjennetegnes med en innagerende atferd. Etter 12 år dominerer jenter. Tall fra internasjonal forskning varierer fra 4 % til helt opp mot 20 % om hvor mange barn og unge mellom 4 og 18 år som viser en innagerende atferd. En mulig årsak til dette spriket er at forskere legger ulike tegn til grunn for å fastsette dette tallet. I tillegg er det ulik forståelse av hva som kan defineres som et atferdsproblem. Men det er enighet om at tilbaketrukket sosial atferd og taushet i aller høyeste grad kan være et atferdsproblem i barnehage og skolen uten at diagnoser er stilt. 

    Allerede i 2-4 årsalderen kan man plukke ut de barna som med meget høy sannsynlighet vil utvikle moderate eller alvorlige sosiale vansker. Dette vises best på samspillet mellom voksne og barn. Derfor er det viktig at du som barne- og ungdomsarbeider er bevisst på de barna som trekker seg unna andre. I tillegg er det viktig at disse barna opplever at de er gode nok, og at du er interessert i å høre hva de tenker om ting som dere opplever sammen. Det er viktig å huske på at latter og glede må få sin naturlige plass også når du er sammen med de stille barna. Også i barnesamtaler kan du være bevisst på å få tak i de stille barnas refleksjoner og tanker.

     

    De utagerende barna
    Forskning viser at gutter dominerer den utagerende atferdsproblematikken både i barnehage og i skolen. Minst 2 % av alle barn i barnehagen har alvorlige atferdsvansker, det vil si utagerende atferdsproblematikk. Jo eldre barna blir, desto mer er dette en utfordring.

    Uansett årsaker til utfordrende atferd er det viktig at voksne tar barnets atferd på alvor og ikke bare håper at det skal gå over av seg selv. Det viktigste er at du som barne- og ungdomsarbeider ikke gir barna en opplevelse av at de ikke er gode nok. Det kan ofte være litt for lett å definere barnet som et problem, uten å tenke gjennom om vi voksne kunne gjort livet enklere for disse barna med for eksempel å forklare ting bedre, ha andre bestemmelser og regler osv. Vi vet at vansker kan bli vedlikeholdt og videreutviklet i samspill med andre.

    Som støtte og hjelp der vi ser en atferd som utfordrer menneskene rundt barnet, kan vi stille oss tre spørsmål:

    1. Overfor hvem er atferden vanskelig? Er det forskjell på hvem barnet viser en utfordrende atferd overfor? Atferd har sammenheng med hvordan atferden blir møtt. Dersom barnet viser store forskjeller i atferd ut fra hvem det forholder seg til, er det ekstra viktig med samarbeid mellom de voksne. Da blir dialogen utfordret slik at det ikke blir en intern "konkurranse" om hvem som "håndterer" barnets atferd best. Kunsten blir å anerkjenne det som fingerer godt, og gjøre mer av det, og endre på det som ikke fungerer.
       
    2. Er det slik at barnet viser samme atferd i de forskjellige sammenhengene det befinner seg i? Hvis barnet har en helt annen atferd i barnehagen eller på skolen enn hjemme, er dette viktig informasjon til de voksne. Da må vi rette søkelyset mot de forholdene vi kan se bidrar til å forsterke atferdsutfordringene for barnet, og handle ut fra dette. Også her blir dialog sentralt. Alt for ofte stopper endringene opp med at de voksne ikke prioriterer de samtalene som kan oppklare hva som forsterker den positive atferden - få det vi vil har mer av. Mestring er et fantastisk utgangspunkt for samtaler med barn som viser en atferd som utfordrer andre. Mestring skaper håp og optimisme. Historiene om det som fungerer fint, hva som er grunnen til dette, og hvordan vi kan gjøre mer av det som fungerer bra, er med på å vende oppmerksomheten fra det negative til det positive.
       
    3. Hvordan er forventningene i de ulike kontekstene som barnet befinner seg i? Er forventningene tydelige og uttalt på en måte som barnet forstår? Er det store forskjeller mellom måten forventningene blir presenter på, og innholdet i forventningene? Vi vet at forventninger betyr mye for barn og unges atferd. Når voksne er tydelige i måten vi kommuniserer på, er det enklere for barn å vite hva som er lov eller ikke. Men det hjelper ikke med tydelige forventninger dersom de ikke blir fulgt opp, eller hvis oppfølgingen varierer fra person til person eller fra kontekst til kontekst.
      Da vil barnet oppleve tilleggsbelastninger, og det kan forsterke sin utfordrende atferd. Tydelige forventninger er en kjærlighetserklæring. Det at jeg som voksen forventer noe, betyr at jeg har tro på deg, og at jeg er sikker på at du vil klare det. Noen ganger må barnet eller ungdommen ha litt hjelp fra voksne. Men det er viktig at det er mulig å gjennomføre forventningene. De må ikke være for høye, slik at barnet eller ungdommen mister motet før han eller hun har prøvd. Men forventningene må heller ikke være for lave, slik at barnet eller ungdommen får en opplevelse av å bli undervurdert. Tydelige og passe høye forventninger må være klart og kjærlig formulert av en voksen, som følger opp.


       

    Tydelige og varme voksne

    Det burde være en selvfølge at alle som arbeider med barn og unge, ser hver enkelt ved blant annet å ta barns atferd på alvor. Men slik er det dessverre ikke. Voksne kan gå forbi barn og unge, eller se bort av ulike årsaker. Årsaker kan være at de voksne er slitne, at atferden provoserer eller skremmer, eller at de føler seg maktesløse. Ingen tiltak i hele verden er viktigere enn voksne som har evne og vilje til å se barn og unge.

    Men hva betyr det å bli sett? Det beste svaret finner du ved å stille deg selv spørsmål: Hva skal til for at jeg kjenner meg sett? Om du er 4 år, 8 år, 16 år eller 80 år, inneholder svaret noe av det samme, fordi det handler om et grunnleggende behov hos alle mennesker. Opplevelsen av at noen er glad i meg, og at det viser seg gjennom spørsmål som viser oppriktig interesse for hvordan jeg har det. Det vises gjennom smilet som møter meg når vi treffes, eller invitasjonen jeg får om å være med fordi jeg er ønsket.

    Med utgangspunkt i en forståelse av at det alltid er den voksne som er ansvarlig i relasjon til barn og unge, er det den voksnes evne til å møte barnet og ungdommens atferd på en varm og tydelig måte som blir avgjørende for tiltakene. Det betyr at den voksne personen er voksen. Han eller hun er ikke kompis, bestevenninne eller mamma. Rollene må tydelig defineres og kommuniseres slit at forventningene både til den voksne og til barnet eller ungdommen er tydelig for alle. Det er den voksne som tar ledelsen der han eller hun ser at barnet eller ungdommen trenger hjelp, viser initiativ og kommuniserer klare forventninger. I god kombinasjon med fleksibilitet og rushet blir dette en god miks. Det er viktige lederegenskaper i møte med barn og unge som viser atferd som utfordrer.

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits