Sitter her i kveld og mimrer litt tilbake til mine barndomsår. Jeg gikk på barneskolen, og det startet vel da jeg var rundt 8-9 år. Sånn som alle andre hadde jeg lyst til å besøke noen venninner jeg gikk i klasse med, men tørte aldri å ta en telefon hjem til dem. Dette var tiden før mobiltelefon og sosiale medier, hvor vi bare hadde fasttelefon. Bare det å ta en telefon hjem til jentene for å spørre om de ville finne på noe var veldig vanskelig for meg. Men etter noen gjentakelser var dette problemfritt, og jeg kunne ta en eller flere telefoner hvis hun ene, andre og tredje ikke var hjemme. Jeg likte å komme meg ut av huset å finne på andre ting.
Da jeg startet på ungdomsskolen ble det ikke like mange venninnebesøk som før, men kan likevel huske at det ble noen. Jeg var jo en ivrig håndballspiller i mine yngre barn- og ungdomsår, og fikk mye av den sosiale biten med de vennene jeg hadde der. Kan til og med huske de litt større gruppeprosjektene vi hadde på ungdomsskolen. Vi brukte fritiden vår til å øve på replikkene, hvor vi øvde hjemme hos meg. Og jeg husker at jeg hadde noen få muntlig replikker som jeg skulle stå og si foran hele klassen under fremføringen av sluttresultatet på dramatiseringen. Bare dét var en stor utfordring jeg valgte å ta, selv om det ikke var de lange eller mange replikkene jeg hadde.
Så kom jeg over på videregående. Jeg mistet kontakten med mine venner som jeg hadde da. Og da mener jeg alle. Har ikke kontakt med et eneste menneske som jeg gikk sammen med på grunnskolen. Det var som å starte på blanke ark da jeg begynte på ny skole, og nye veier. Heldigvis fikk jeg nye og snille venner som jeg kunne se opp til, å vite at jeg selv ble sett av dem. Men følte aldri at jeg fikk noe ordentlig vennskap med de jeg gikk i klasse med. Når en kommer over på videregående, er det mange mennesker som kommer fra flere steder, og som kanskje bor flere kilometer unna deg. Det eneste jeg følte var at jeg hadde kontakt med vennene mine da jeg var på skolen. Var aldri sånn at jeg fant på ting sammen med dem utenom skoletiden – bortsett fra når det var gruppearbeid hvor vi jobbet sammen om oppgavene i mediefagene. Jeg var ikke lenger like flink da som jeg var når jeg var yngre. Det å ta en telefon, eller sende en melding til jentene for å høre om vi skulle finne på noe var blitt veldig vanskelig igjen.
Jeg klarte ikke lenge å ta kontakt med de få vennene jeg hadde, og jeg ble mer og mer isolert i mitt eget hjem. Var sjelden ute blant mennesker for å oppleve verden. I dag sitter jeg stort sett hjemme hver eneste dag, men også hver eneste helg. Er jeg blitt "redd" for å ta kontakt og møte gamle/nye mennesker? Det å være sammen med familien rundt meg, og deres venner er ikke noe problem. Jeg liker når det skjer litt ting, som om når familien sammen skal ut for å lage litt liv i hverdagen. Når familiens venner kommer på besøk. Bare det at det skjer noe uten det vanlig liker jeg. Jeg er vant til å grave min egen grav og sitter for meg selv – og har gjort det i mange år.
Når det kommer til jobben er det en annen ting. Der er jeg sammen med mennesker jeg er blitt trygge på, og jeg er ikke redd for å være sammen med dem. Både mine kolleger og barna som jeg er sammen med, når jeg er på jobb, er mine eneste venner. Det er dem jeg ser mest. Dem og familien min. Enten er jeg hjemme, eller så er jeg på jobb. En sjelden gang kan jeg finne på ting. Jeg liker jo egentlig å være blant mennesker. Jeg er jo egentlig ikke redd for mennesker sånn sett. Men det å ta kontakt å skape nye venner, å få et langvarig vennskap – det klarer jeg ikke.
I høst startet jeg igjen på skole, med nye mennesker jeg ikke kjente fra før. Første halvåret har allerede gått, men jeg har ikke klart å skape noe vennskap med noen. Nå skal det sies at mange av de er noen år og litt eldre. Jeg er vel en av de få som er de yngste i mine klasser. Sånn som jeg ser på det nå, tror jeg heller ikke at jeg klarer å skape et vennskap og ha kontakt med noen av dem. Men akkurat den vennskapsbiten på skolen og i klassene har jeg ikke vært opptatt av.
Nå i ettertid skulle jeg ønske jeg klarte å ta vare på minst ett vennskap. Er bedre med en eller få man kan stole på, enn å ha mange venner som er falske. Kunne ha noen jeg kunne fortelle ting til, ha samtaler med, ha det hyggelig sammen og kunne finne på ting. Men så skal det jo sies at jeg ikke er like flink til å komme meg ut å treffe nye mennesker. Jeg syns også det er vanskelig å finne på ting der og da, og det tror jeg mest sannsynlig kommer av at jeg ikke har den "treningen" av å være ute med og blant venner. Store deler av dette er min egen skyld, men for meg har det ikke bestandig vært like lett som det er for andre.
føler med deg pernille, har selv vært sånn over mange år, synes du beskriver situasjonen utrolig bra, og er mange der ute som sliter med akkurat dette, syns det er tøft at du våger å fortelle om det. Det kan faktisk få andre til å inse at de ikke er alene <3 <3 <3