Med en form som ikke har vært helt på topp, men vært oppegående, begynner jeg nå og bli virkelig lei av mine små uhyggelige venner. Enten er nesen litt venn med meg eller så er vi skikkelig uvenner. Men nå syns jeg tett nese kan gi seg for en lang og god stund. Blir jo sliten av dette. Håpet og kunne se lyset i den mørke tunnelen da jeg våknet ved soloppgangen. I går våknet jeg klokken syv om morgen, og i dag spratt jeg opp av senga i åttetiden. Hva skjer?
Morgensolen strålte fra seg et vakkert lys. Litt mer orangerosa farge. Jeg var en liten tur ute på morgenkvisten også. Da jeg tittet bak den bittelille skogen, opp mot høyblokkene – for et lys det var å se fra solen som skinte opp mot de som bodde der. Skal si jeg hadde likt og bodd der til morgen i dag. Tenk for en flott utsikt, og for noen vakre bilder det kunne blitt! Hadde likt meg oppe i høyden på slike tider.
Ellers er søndagene kjent til å være stille og rolig. Og det er det her i dag. Nyter stillheten og prøver å bli bedre i formen til en ny arbeidsuke venter oss i morgen. Har stort sett bodd sammen med snytepapir og litt nesespray. Virker grei en gang i mellom. Men i noen småtimer er det ganske ille. Er ikke dette jeg vil nå – å være hanglete i formen.
