Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen…
Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt – eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.
Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?
Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner.
Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.
“Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt.”
Knud Løgstrup
Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene.
For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.
Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde – at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.
I slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk – det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.