MIN LILLE PRINS

Hverdag

Jeg har en liten prins boende hos meg. I et helt eget trehus bak i hagen har han sitt lille rede. Et flott og stort arena som han kan boltre seg på. Eller er det egentlig stort lenger? Det var her tanken fikk meg til å mimre litt.

Da det flyttet inn to små nøster til meg, våren for.. Eh, kan det være for 3 år siden tro? I så fall – da det flyttet inn to brødre, en sort og en hvit, var de så små at buret deres virket veldig stort. Men sånn som det er med både oss mennesker og andre ting som lever, vokser de. Også Pompel vokser og blir stor, men nå blir han nok ikke stort større.

Han er en fullvoksen løvehode. Akkurat passe stor, og flott med sin sorte og gråe pels. Gråaktig toner har den fått litt her og der, som tyder på at han begynner å dra litt på åra. Men han er her fortsatt, og kommer til å være her så lenge han lever.

Pompel har heldigvis sluppet unna sykdom og plager. Hvis det ikke er noe jeg har sett da. Men han har alltid vært frisk og rask, og tar noen små hoppetriks når han nå får kose seg ute i gressburet sitt. Han fikk være der i går, og gleden ble stor når sommerværet viste seg og han fikk et større arena og løpe på.

Han er min lille prins. Broren hans, Pilt, som ikke så ut til å være broren, var helt hvit og hadde lyseblå øyer med rødlig ringer rundt. Pilt var litt spøkelsesaktig. Men de to brødrene hadde sine krangler, akkurat som søsknene flest gjør. Men så kom det en tid. En tid jeg ikke hadde sett for meg. Plutselig ble Pilt syk. Han ble isolert fra broren sin, for ikke å smitte han.

Da han ble syk var jeg redd for at dette var slutten mot han lille. Han hadde ikke en gang fylt år, og var bare seks-syv måneder – noe rundt der. Jeg kjempet mine dager og uker for den lille skrøpelige kroppen. Han ville ikke spise, og fikk ikke i se så mye væske. Husker jeg pleiet veldig godt med Pilt, og han hadde sitt lille sykehjem på rommet mitt for å få den roen og omsorgen han trengte.

Heldigvis begynte han å spise så smått, få i se væske og klarte å stå på beina sine igjen. De hadde vært helt gelé og ikke noe styrke i hele kroppen. Det var håp, og han ble frisk igjen. Da han fikk flytte tilbake ut igjen, var det en bror som virkelig ble glad for å se broren sin igjen!

Men i det det så lyst ut for den lille kroppen, var det et nytt virus som slo han ut. Det må ha vært den samme sykdommen han tidligere hadde. Han fikk komme tilbake til sykesengen igjen, og pakket godt inn og fikk masse kos og stell for å bli frisk igjen. Jeg hadde et håp om at han igjen kunne kjempe seg tilbake, sånn som han hadde gjort tidligere.

Men lille Pilt var ikke til å redde, uansett hvor mye jeg gjorde. Denne gangen to det kun en dag. Dagen etter sluttet hjertet å slå.
Nå i ettertid, et par år etter at han forlot verden, kan jeg nå se tilbake på en flott tid sammen med han. Jeg vet at han kjempet, for jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle ha det bra.

Jeg er veldig glad for at jeg tok valget om at brødrene den gangen fikk lov til å følge hverandre – at de ikke måtte splittes. Nå har jeg to prinsesser – Klara og Gullhår, og to prinser – Simba og Pilt, i kaningravene mine. Og selvfølgelig Pompel som er min lille prins!