Å GJØRE VÅRT BESTE

Kvelden i går ble litt seinere enn jeg hadde tenkt. Så snill som jeg var lot jeg skrive inn noen notater for lillesøster, som i dag har vært oppe til muntlig eksamen. Men jeg overlevde og kom meg tidlig opp til den store dagen. Mens tvillingene har vært opp til muntlig i dag, har jeg nå gjennomført eksamen i barne- og ungdomsarbeiderfaget. 

Jeg møtte tidlig opp til stedet, for å være ute i god tid. Og jeg var ikke den eneste. Utenfor møtte jeg på de andre fra klassen, og de sto der med litt gelé i beina. Det var ikke bare jeg som gruet meg til denne dagen. De andre var minst like nervøse. Det var ikke lett å se på meg at jeg var nervøs, for jeg var så rolig på utsiden. Men på innsiden, der var det virkelig liv.

Når tiden nærmet seg var det å komme seg inn i salen. Jeg fikk signert meg inn og fant en plass. Bordene var store og gode, og det skal de ha. Men plassen rundt, den var ikke særlig å skryte av. Vi var inne i en idrettshall, hvor den var delt i tre. Og det var ikke store rommene det ble. Jeg tror jeg talte sånn kjapt over hvor mange elever vi var. Tror jeg kom til et sted mellom femti og seksti studenter som skulle ha eksamen i den salen jeg var.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Grøss og gru, tenkte jeg. Hvordan skulle dette gå? For det første var vi mange som satt nesten oppe på hverandre, og for det andre var det null lufting. Det ble fort varmt i toppen for å si det sånn. Så ble oppgaven levert ut. Jeg var veldig spent på forhånd om hvilken aldersgruppe det kom til å bli. Ville det bli skole eller klubb som jeg helst ville holde meg unna? Ble det barnehage? Eller var oppgaven sånn at vi kunne velge aldersgruppe selv?

Jeg kunne puste lettet ut når jeg så hva teksten inneholdt. Det ble barnehage. Men det gikk fort ned igjen når jeg så hva som skulle skrives om. Det var om en barnehage hvor de la vekt på et godt samspill mellom barn og voksne i sitt pedagogisk arbeid, det var anerkjennende kommunikasjon og at de voksne var tilgjengelig sentralt i sitt arbeid.

Her ble det fort mørkt, og det stoppet helt fullstendig for meg. Hvordan skulle jeg klare og komme meg igjennom oppgaven når jeg selv ikke klarer og tenke? Det var som et heteslag som slo meg mitt i trynet. Jeg ble på et vis satt ut, fikk helt black out. Men jeg måtte komme i gang, og begynte å skrive. Etter hvert kom det også flere ord. Det ble bygd opp setninger som igjen endte med flere avsnitt. 

Jeg kan nå si at oppgaven var vanskelig, og igjen var det ikke noe bedre med en liten sal med mange elever hvor det ikke var et snev eller hint til lufting. Jeg tok med meg tipsene jeg hadde fått fra læreren i starten av uken, hvor det var viktig å lese oppgaven godt og svare på det de spurte om. I hvert fall holde seg unna det de ikke ba oss om å svare på.

Eksamen varte i fem timer, og jeg satt så og si tiden ut. Jeg ble vel ferdig å skrive nesten en time før leveringsfristen, og den siste tiden gikk jeg over teksten flere ganger. Fikk til å med tilføyd flere setninger og avsnitt som jeg kom på. Så ble det å se over et par ganger til. Men før det ble helt tull og rusk for meg, endte jeg med å levere før jeg begynte å tvile på meg selv.

Alt i alt er jeg fornøyd med min egen innsats, men jeg er også fryktelig irritert over at det skulle være så vanskelig. Jeg snakket med en elev på slutten før jeg dro hjem, og hun følte akkurat det samme som meg. Oppgaven kunne vært mye bedre. Men å sitte i et sånt lokal gjorde ikke akkurat prøve noe bedre. Er nesten sånn at jeg har lyst til å klage. 

Men nå er jeg ferdig med den ene eksamen, og jeg får ikke gjort noe mer med den. Jeg gjorde det beste jeg kunne, og er fornøyd med det. Så lenge jeg får en ståkarakter er jeg fornøyd, og jeg hørte flere av medelevene satset på det sammen. Vi hadde rett og slett ikke store forventninger til å gjøre det knallbra der i dag, men å gjøre vårt beste.