Pernille

HAN BEGYNTE Å GRÅTE

  • Publisert: 14.06.2016, 18:35
  • Kategori: Hverdag
  • Hvor lenge satt jeg og jobbet i går? Hvor mange timer ble det egentlig? Det ble vel et par timers jobbing med eksamen på jobben i går, og det var ikke noe hvilehjem da jeg kom hjem. Det var intens jobbing for å vinne over frykten og virkelig vise hva jeg kunne. Jeg kan vel røpe med å si at det ble tilsammen åtte timer med eksamensjobbing i går, og sånt blir det resultater av.

    Læreren min er fullt klar over mine utfordringer, og viste empati på hvor grusomt jeg egentlig syns dette her er med muntlig fremføringer. Jeg hadde en jobb - det var å psyke meg opp til å tørre og møte det som møtte meg. Mitt minste håp var å bestå den praktiske eksamen, og det største ønske var å gjøre mitt beste for å komme meg igjennom.

    Ut ifra det jeg jobbet og skrev på i går i det fine flotte skjemaet, var det ordentlig pirkejobb for å få til riktige stikkord og små setninger for at jeg skulle klare og huske det jeg skulle snakke om. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å gjøre det enkelt for meg selv. Jeg ville ikke gjøre vondt verre. Men det var ikke bare oppgaven om formingslek som skulle fremføres. I tillegg kom det en liten oppgave ekstra da jeg satt inne til forberedelser i dag tidlig.

    Alt i alt har jeg vært på skolen så og si alle disse dagene dette skoleåret. Jaja, bortsett fra en dag hvor jeg var syk. Men bank i bordet - jeg har fått med meg alt. Så var tiden inne. Jeg ble hentet av læreren som fulgte meg inn på forberedelserommet. Der ble det gitt ut en tilleggsoppgave som skulle handles inn i planen min. Ut ifra antall barn jeg hadde valgt, var det ett eller flere barn som ikke hadde lyst til å avslutte denne formingsleken jeg hadde gått for. Hvordan skulle jeg løse det?

    Det var ikke enklere enn som så, og i mine tanker visste jeg akkurat hva jeg ville gjøre for å løse et slikt problem. Jeg plottet inn noen få stikkord i planleggingsskjemaet, og så var det bare å vente på og bli hentet av læreren. Jeg satt der litt i mine egne tanker, hvor jeg blant annet tenkte at "nå er jeg snart ferdig", "jeg skal gjøre alt jeg kan" og "nå er det ingen vei tilbake". 

    Så ble klokken ti. Jeg ble hentet, og sammen gikk vi inn til sensor. På forhånd hadde jeg fått instrukser på hvordan eksamensrutinene skulle foregå, og jeg holdt masken så godt jeg kunne fra i det jeg gikk inn i eksamensrommet. Jeg var nervøs. Ikke bare litt, men ganske mye. Men samtidig klarte jeg og holde roen til å komme i gang.

    Først forklarte jeg litt om hvilken aldergruppe jeg hadde valg, og hva som kjennertegner denne gruppen i utviklingspsykologien. Jeg har kun erfaring med stor avdeling i barnehage, og valgte ut 5 åringene. Starten gikk greit, og så var det bare å fortsette slik. Foran meg hadde jeg oversikten min, som jeg kunne ta et lite blikk ned på en gang i blant for å huske hva jeg skulle snakke om. 

    Med mine små setninger og stikkord, følte jeg at jeg fikk fortalt masse. Selvfølgelig var det noen små ting jeg hadde glemt å plotte inn, og snakket ikke om disse temaene. Men da var læreren så snill at de lot meg se på vurderingskriteriene. Jeg fikk et lite blikk i hva jeg hadde glemt, hvor jeg fikk fyllt på med det jeg husket og som manglet. 

    Deretter følte jeg meg forsynt. Jeg hadde ikke noe mer å gi fra meg der og da, og var fornøyd med meg selv at jeg kom meg igjennom og fikk fortalt masse relevant om pensum. Et stort skritt ble tatt, og sist gang jeg var oppe til en muntlig eksamen var i tiende klasse. Så, det begynner å bli en del år siden. Men selvfølgelig - i ettertid avfremføringen tror keg at jeg glemte å legge frem tilleggsoppgaven. Hvordan kunne jeg klare det? Hvorfor gikk jeg ikke over skjemaet mitt en gang til før jeg sa meg ferdig?

    Så var det bare å vente. Vente på resultatet. I mens satte jeg meg ned i gangen utenfor eksamensrommet. Jeg trodde de ville diskutere i en tre kvarters tid. Men etter noen minutter kom plutselig læreren ut. Vi tok en prat, og jeg var rimelig nervøs på om jeg i det hele tatt hadde klart å stå. Det kom noen ord om hvor flink og modig jeg var, midt oppe i slik situasjonen er for meg selv. Det ble litt stille. Han begynte å gråte. Han fortalte at han var stolt over min presentasjon, og jeg våget meg så langt. For han visste hvordan dette var for meg. På alle de skoleårene jeg har gått, tror jeg dette er første gang jeg har fått en lærer til å gråte.

    Å våge for meg å stå og snakke foran en forsamling, om det i det hele tatt er mange eller få, er noe jeg hater. Og det vet jeg at flere også gjør. Men for meg er det ekkelt, pyton og helt grusomt. Men jeg gjorde det, og er nå ferdig med både teoretisk- og praktisk eksamen (selv om jeg ikke har fått svar på den teoretiske enda). Det som gjenstår igjen er fagprøven. Men den får vente litt til.

     

  • Publisert: 14.06.2016, 18:35
  • Kategori: Hverdag
  • 7 kommentarer
  • 7 kommentarer

    GRATULERER MED BESTÅTT EKSAMEN <333 Eksamen er et slit, og du kan være super stolt av deg selv! Fagbrevet går sikkert kjempe bra :*

    Pernille

    14.06.2016 kl.18:43

    Rikke: Tusen takk :)

    Cathrine

    14.06.2016 kl.19:01

    Gratulerer så mye:D

    Pernille

    14.06.2016 kl.19:26

    Cathrine: Takk :)

    Camilla Dalland

    14.06.2016 kl.21:25

    Gratulerer så enormt mye med strålende innsats, Pernille! Noen heldige barn som kommer til å få glede av deg i årene som kommer :)

    Irene

    19.06.2016 kl.19:04

    Gratulerer så mye :D

    Pernille

    19.06.2016 kl.19:10

    Irene: Tusen takk :)

    Skriv en ny kommentar

    hits