Det er rart det der. Rart på alle mulig måter. Vi lever i et samfunn hvor alt kan skje. Alt fra oppturer til nedturer. Overraskelser til skuffelser. Vi kan bli glade og vi kan bli lei oss. Ja, til og med skuffet. Men hallo – det er sånn verden er. Det kan ikke bestandig gå vår vei. Og noen ganger må både du og jeg ta omveier for å nå frem for å føle oss vel.
Ikke nok med alt det vi går igjennom i løpet av en dag, uke, måned og et helt år. Tenker vi over det er det faktisk utrolig mye vi opplever. Det vi har rundt oss blir på en måte våres klær. Uten familie, venner og det sosiale vi har rundt oss kan vi føle oss litt nakne.
Vi kan si at dette er noen deler av et liv, og vi er så mye mer enn det. Vi har våre egenskaper om hva vi foretrekker – hva vi liker og misliker. Vi har til og med våre forventninger. Og så er det opp til oss selv til å dekke våre behov for ikke å føle oss nakne.
Og når vi først er inne på nakenhet – jeg føler meg naken! Ja, akkurat nå gjør jeg det. Det er utrolig at en så liten ting kan føle oss naken, i hvert fall meg, så naken som jeg føler meg nå. Og nei, jeg snakker ikke om nakenhet i forhold til klær. Ja, det er sommer og deilig vær for tiden. Men det er ikke temaet om at vi går mer lettkledd nå enn det vi gjør når det er grått og kaldt.
Jeg snakker selvfølgelig om et smykke. Et smykke av et ur som jeg og mange andre har hengene rundt armen. Det handler om tiden. Er det noe vi omtrent alle er avhengig av, så er det klokken. Jeg liker alltid å vite hva tiden er. Hvor på dagen er det jeg ligger nå i forhold til planlegging av det jeg skal ha gjennomført og fått til i løpet av en dag. Og har du tenkt på at vi skal ha rukket så mye før dagen er omme?
Ofte føler vi at tiden løper i fra oss. Vi rekker ikke å gjøre alt vi har lyst til, eller i det minste har tenkt for en dag. Men hallo – for hver dag som går så er det jo alltid tjuefire timer i alle døgn. Hvorfor har det seg sånn da at noen dager går så utrolig sakte, mens andre dager bare fyker avgårde før du har rukket å si “så var vi her igjen”?
Det at jeg føler meg naken, som jeg var inne på, er fordi jeg nå ikke har et armur lenger. Lenge, ja i flere måneder, har jeg gått rundt og irritert meg grønn. Jeg har blitt oppgitt og sur på at låsen på klokken min ikke har villet sitte. Den satt på, men ofte hoppet låsen av og jeg måtte sprette den på plass. Den har rett og slett vært for slakk.
Men i dag tok jeg tak. Jeg var innom en gullsmedbutikk tidligere, for at de kunne prøve og stramme låsen. Denne dagen jeg dro for å ordne den, var det selvfølgelig bare kvinnfolk på jobb. Ved henting fikk jeg da beskjed av damen bak kassen at ingen av dem hadde klart å fikse klokken, og at de trengte noen mannfolk til saken som hadde litt bedre krefter.
Heldig som jeg er, var det et mannfolk på plass i dag når jeg tok turen innom byen. Jeg forklarte problemet og leverte fra meg klokken og fikk beskjed om å komme tilbake litt senere. Etter en times tid kom jeg tilbake for å høre om forholdet til klokken. Hvordan lå det egentlig an? Hadde mannen bak kassen fikset den? Og hadde han i det hele tatt nok muskler til å stramme låsen?
Overraskende for meg kjente mannen jeg leverte klokken til meg igjen. Han fortalte at han hadde prøvd med den store tangen sin, men det var ikke hell i å få den ordnet der og da. Her måtte det kraftigere saker til. Derfor er nå min kjære klokke, som jeg er så avhengig av, levert inn på reparasjon – i et håp om at enda sterkere fagfolk kan få sett på den.
Uten en klokke på armen nå føler jeg meg helt naken. Hvordan skal jeg klare og overleve disse ukene uten å ha tiden på armen? Jeg overlever nok, men det kan fort bli noen lange dager og uker hvor jeg ofte kommer til å titte ned på armen for å se hva tiden viser. Og ikke har jeg noen ekstra klokken på lur heller. Æsj, det er bare å smøre seg med tålmodighet – selv om det ikke er så fryktelig lett akkurat nå!