ER DET RART JEG BLIR GLAD?

Categories Hverdag

Du våkner plutselig opp etter mange timer med søvn. Oppdager at lyset begynner å lysne utenfor og tar et raskt blikk bort på klokken. 05:07 lyser det i displayet på radioen. Bare 05:07? Om jeg hadde gått for det, hadde jeg allerede da startet med mine morgenrutiner og startet dagen. Men jeg lot meg unne den siste timen som var igjen før jeg endelig måtte komme meg opp.

Jeg følte meg så kvikk og klar da alarmen ringte klokken seks. Så klar at jeg slo av alarmen som igjen skulle ringe en siste gang 06:25. Jeg trengte ikke mere søvn. Jeg kjente på kroppen at det var nok med søvn og at jeg var klar for å starte dagen allerede da. 

Opp av sengen spratt jeg. Slengte på meg klærne som jeg hadde lagt frem, og som jeg alltid gjør når jeg skal på jobb. Fikset meg litt før jeg gikk løs på matpakkelagingen, og endte i det samme gamle opp med alt for mye tid igjen. Klokken var så vidt bikket halv sju. Og der satt jeg. Egentlig fiks ferdig og klar for å dra avgårde på jobb.

Hadde ikke klokken vært så lite, hadde jeg reist rett avgårde. Men her måtte jeg la meg underholde av et eller annet i en time fremover før jeg endelig kunne komme meg ut av døra. Med litt nyhetlesing og siste nytt på nettfronten, kunne jeg endelig finne frem sykkelen igjen og tråkke videre til jobb.

Og for en glede det var å sette sine føtter innenfor barnehagen igjen! Som alltid var jeg litt vel tidlig ute, og gikk inn for å henge og kle av meg. Bagen ble satt på den samme og faste plassen, og så var det å slenge noe inn i skapet. Nøkkelen vris om og åpnes forsiktig. Med skapet på vidt gap legger jeg merke til noe uvanlig. Noe som ikke pleier å være der. 

Det hang noe på innsiden. Et lite hvitt ark med fine farger på. Hvem kunne ha hengt den i skapet mitt? Og når kom den der? Jeg studerte strekene. Jeg tror jeg kunne gjenkjenne strekmenneskene, men samtidig kunne jeg ikke sette ord på det. Lappen måtte jeg forsiktig snu, i tilfelle det var flere overraskelser.

 

Men, jammen. Det var noe på baksiden også. “Til Pernille” sto det med den fine barnehåndskriften. Hvem sto bak dette brevet? Jeg leste meg igjennom de nydelige ordene. Tenk å komme tilbake på jobb, og allerede første dagen oppdage et så fantastisk brev! Da jeg leste hvem dette var fra kunne jeg kjenne en liten klump i halsen. En klump som gikk litt ned i magen.

Et brev fra en av skolebarna som nå skal begynne i 1. klasse om bare et par uker. Mange flotte minner om dette barnet dukket opp, og jeg kunne nok stått der i timevis å mimret tilbake til de fine, morsomme, fantastiske og herlige øyeblikkene vi hadde sammen. For ikke å snakke om dette barnets kloke tanker og hvor flink barnet var – og ikke minst er. Er det rart jeg blir glad?

 

Men jeg kunne ikke stå her og tenke på alt det fine jeg hadde fått med dette barnet. Nå var det å komme seg på jobb. Jeg var så klar for å være tilbake, og ikke minst spent på den nye barnegruppen, de eldste barna i barnehagen. For det er de jeg skal være sammen med. Morningen var ganske stille og rolig, og ingenting er bedre enn å starte dagen på den måten. Men det ble kanskje litt vel stille.

Heldigvis hopet det seg opp med litt flere barn utover formiddagen, og vi var vel et par stykker over ti unger tilsammen på avdelingen. Det var som å starte på et nytt kapittel med helt blanke ark. En helt ny barnegruppe. Ny avdeling og en helt ny gruppe av ansatte. Oss sammen hadde vi aldri jobbet før, og jeg vet allerede nå at dette kommer til å bli et flott år!

Denne dagen her gikk mest til å bli kjent med hverandre som gruppe, de nye barna, voksne og ikke minst det nye rommet med helt nye omgivelser for veldig mange. Og uteområdet. Dette blir den tredje avdelingen jeg nå jobber på, og har tidligere jobbet med mange av barna som jeg også har i år. Vi har kost oss masse i løpet av dagen. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg fortsetter å spille videre på litt humor, men prøver å holde meg profesjonelt også. 

Alt i alt har dette vært en kjempefin start. Mye bedre enn det jeg hadde trodd. Så for meg at det kanskje kunne bli litt brått å starte på jobb igjen, og at jeg kunne være litt sliten i løpet av dagen sånn at jeg havnet rett på sengen og sov et par timer etter jobb. Men jeg holder meg våken, og ingenting er bedre enn det. Ble i hvert fall ikke utslitt den første dagen.

Det å se igjen alle sammen, både barna og de voksne, var veldig koselig. Nå er hverdagen endelig tilbake, og dagene fylles opp med noe jeg liker å holde på med. Nå som jeg er ferdig på skolen blir det også fem fulle dager med jobb, og det skal bli deilig å bare konsentrere seg om barna og jobben. Jeg er så klar for dette nye året! Er det rart jeg blir glad?

Etter en så fin dag kommer jeg til å glede meg til å dra på jobb hver dag. Det er noe magisk å jobbe med barn, for du ser dem fra så mange og ulike sider. Ikke minst lærer du så utrolig mye. Og da dagen nærmet seg slutten ble jeg litt satt ut. Eller, jeg ble vel mer overrasket. En av de minste barna var innom på avdelingen der jeg jobber. Jeg sitter sammen med noen andre og leser i bøker. Plutselig snur dette barnet seg mot meg. “Hade, Pernille”, sier den lille stemmen. Jeg ble litt paff. Aldri før hadde jeg hørt denne lille stemmen si navnet mitt. Og ikke kan jeg huske å ha fortalt hva jeg heter. Likevel visste den lille kroppen det. Er det rart jeg blir glad? ♥

9 kommentarer

9 thoughts on “ER DET RART JEG BLIR GLAD?

  1. Ååh så koselig! Å jobbe i barnehage må være en av de fineste jobbene som finnes. Så fint å se hvor engasjert og hvor glad du er i barna du jobber sammen med <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *