EN PUSERUMPE?

En puserumpe? Jeg var endelig komme meg hjem fra noen fine økter på planleggingsdagen. Nå var det endelig helg, og jeg vet ikke hvor ofte jeg sier det. Føles ut som det er fredag hele uken, for alle de andre dagene bare flyr forbi.

Inne hadde jeg vært for å hente fór. Jeg har jo et lite dyr å passe på, og kaninskålen trengte påfyll. Ut kommer jeg igjen, med maten i hånda. Jeg tar de stegene som trengs for å komme meg til buret, og i det jeg runder hushjørnet får jeg et blikk på noe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg titter bort. Og det lille vesenet treffer blikket mitt. Han blir stående å se på meg. “Hvem er du?”, tenkte han nok. Føttene mine velger å bli stående. Vil jo ikke skremme den lille karen heller. Men hvordan kan jeg skape trygghet?

På jobb når jeg er sammen med barn vet jeg at å sette seg ned og komme på barnas høyde er noe som styrker dem for å våge og tørre – blant annet. Du blir derfor ikke større enn dem og virker ikke “farlig”. 
 

Etter at jeg hadde fått blikkontakt med den pene grå pusekatten, fikk han også øye på skåla i hånda mi. Han ble stående og tenke et lite sekund, før han valset forsiktig bortover plenen med sine pelspoter.

Men hva ville da skje om jeg tok noen skritt tilbake? Ville han bli stående? Eller ville han gå sin vei? Men det var som jeg trodde – han fulgte etter. Jeg kjente heller ikke denne pusen, og jeg hadde ikke sett han før. Ikke som jeg kan huske. Men han var veldig pen, og en fantastisk pels å kose.

Vi ble tilslutt stående å se på hverandre. I mellomtiden da jeg oppdaget at han kom mot meg og i det han fikk en kos, hadde jeg allerede rukket å springe inn for å hente dokumentasjonsverktøyet. Speilrefleksen. Hvordan kan man unngå å gå forbi en så vakker katt uten å ta noen bilder. Fotogen var han også.

Veldig kosete og en flott pusekatt. Tenk å ha en sånn som han som sitt kjæledyr? Det hadde vært noe. Men godt er det at jeg kan stoppe opp på gaten for å gi de små dyrene en klem eller to. Flotte dyr er dem, men å ha en boende… Nei, det holder nok med den lille kaninkaren jeg har.

Etterhvert fant han ut at det ble nok kosing. Han hadde nok fått sin dose for dagen, og gikk videre på sin vei. Hvor han nå har tatt veien er jeg ikke sikker på. Men om han ville komme tilbake for en liten photoshoot, det er det bare å vente og se.