Du kjenner beina går som trommestikker. De korte beina som tar ett skritt etter hverandre for å få den lave kroppen fra den ene siden til den andre. Opp gjennom livet har flere millioner skritt blitt tatt og en haugevis med mil blitt gått.
Likevel gjør det vondt! Hvorfor nå? Hvorfor vil du være min venn? Akkurat nå er vi uvenner. Ja, for det er akkurat det jeg er nå – uvenn med deg. Liker ikke at du nå har kommet tilbake. I hvert fall ikke at du har plantet deg hos mine bein.
Beina kan du ikke unngå å få brukt. Om du ikke hadde kunnet gå, kan du alltids bruke dem til å tilby andre et fang å sitte på blant annet. De er da alltid bruk til et eller annet.
Etter at jeg her om mandagen gikk ut av huset og syklet til jobb, skulle det vise seg å være den siste. For denne gangen. Det er ingen tvil om at vinteren er her og bakkene hvite. Men under et støv av snø fantes det også andre godsaker. Isen, den som er så glatt og kan bli så blank at man kan speile seg i den. Heldigvis kan jeg ikke se hver eneste detalj av meg selv, men jeg kan skygge meg så vidt i den.
Men denne dagen hadde jeg ikke den samme farten som jeg ellers pleide. Jeg kunne rett og slett ikke. Jeg hadde ikke kjangs. Jeg følte meg som en snegle med stive bein der jeg kom meg fremover på sykkelsetet. Jeg holdt tunga rett i munn og hadde hjertet i halsen. Var så vidt jeg ga fra meg noen drag med pusten.
Heldigvis kom jeg meg på jobb innen tiden, men det var så vidt. De siste dagene har jeg derfor latt tohjulingen stå og beina har fått spinne. Kanskje ikke akkurat løping på ise – men stive ledd, det har det i hvert fall blitt. Alt for å prøve og holde balanse på isen, i et håp om å ikke ramle og få et skrubbsår eller brudd.
Nå har jeg kommet meg frem og tilbake på jobb til fots. Tidligere i mitt liv slet jeg med beinhinnebetennelse når jeg var en ivrig håndballspiller for noen år tilbake. Nå er det tros alt over tre år siden jeg la ballen på hylla og pakket bort skoene, men plagen er der.
Men du skal ikke tro at disse vonde smertene bygget seg opp litt etter litt. Nei, den aller første dagen denne uken hvor jeg begynte å gå til jobb var det som om det sa pang. Der var du ja. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg hadde kjent deg før, så jeg var ikke redd for å kjenne deg igjen.
Du bare kjenner av fremsiden av leggene strammer seg på et eller annet vis. At leggen bare presser seg fremover. Hva har jeg nå gjort for at du skal være her hos meg? Hvorfor vil du i det hele tatt være her og plage meg? Har du ingen andre?
I dag har jeg prøvd og la være og tenke på deg. Har kjent at du har vært der, og har kjent ut som jeg har gått mye på tå. Det føltes i hvert fall sånn ut. Men snart så håper jeg at du kan gå og bare la meg være. Dine smerter og plager er ikke godt for meg, men jeg skal nok klare og stå med strak rygg og sterk mot på at du ikke skal gjøre det verre.
Du ville heller ikke gi slipp på meg da jeg endelig kunne senke skuldrene etter en endt arbeidsdag. På forhånd hadde jeg tenkt frem og tilbake med meg selv. Hva var lurt? Og hva var best? Jeg gikk for fornuften min. Gikk ut porten og startet stoppeklokken. Nå skulle jeg se hvor lang tid jeg egentlig brukte på å gå hjem fra jobb.
Om jeg så skulle gått i mitt eget tempo hadde det gått litt fortere. Istedet spaserte jeg rolig og var helt borte i mine egne tanker fra jobb og helt til jeg var hjemme. Vanligvis bruker jeg ikke mer enn ti minutter på sykkel, og rundt tjue minutter å gå. Men i ettermiddag kom jeg senere hjem.
I det jeg hadde plantet mine føtter innenfor husets fire vegger fant jeg stopperklokken for å avsluttet tidtakeren. Jeg overlevde dagen, og jeg overlevde hele turen hjem. På skjermen sto det noen tall, en tid på hvor lenge jeg hadde gått. Så fra å sykle på ti minutter, hadde jeg i ettermiddag gått samme strekningen på 35 minutter til fots. Ja, ja. Jeg ramler ikke ned av den grunn!
huff :/
Så trist <3:/
Uff…