hits

Pernille

AKKURAT N ER VI UVENNER

  • Publisert: 10.11.2016, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Du kjenner beina gr som trommestikker. De korte beina som tar ett skritt etter hverandre for f den lave kroppen fra den ene siden til den andre. Opp gjennom livet har flere millioner skritt blitt tatt og en haugevis med mil blitt gtt.

    Likevel gjr det vondt! Hvorfor n? Hvorfor vil du vre min venn? Akkurat n er vi uvenner. Ja, for det er akkurat det jeg er n - uvenn med deg. Liker ikke at du n har kommet tilbake. I hvert fall ikke at du har plantet deg hos mine bein.

    Beina kan du ikke unng f brukt. Om du ikke hadde kunnet g, kan du alltids bruke dem til tilby andre et fang sitte p blant annet. De er da alltid bruk til et eller annet.

    Etter at jeg her om mandagen gikk ut av huset og syklet til jobb, skulle det vise seg vre den siste. For denne gangen. Det er ingen tvil om at vinteren er her og bakkene hvite. Men under et stv av sn fantes det ogs andre godsaker. Isen, den som er s glatt og kan bli s blank at man kan speile seg i den. Heldigvis kan jeg ikke se hver eneste detalj av meg selv, men jeg kan skygge meg s vidt i den.

    Men denne dagen hadde jeg ikke den samme farten som jeg ellers pleide. Jeg kunne rett og slett ikke. Jeg hadde ikke kjangs. Jeg flte meg som en snegle med stive bein der jeg kom meg fremover p sykkelsetet. Jeg holdt tunga rett i munn og hadde hjertet i halsen. Var s vidt jeg ga fra meg noen drag med pusten. 

    Heldigvis kom jeg meg p jobb innen tiden, men det var s vidt. De siste dagene har jeg derfor latt tohjulingen st og beina har ftt spinne. Kanskje ikke akkurat lping p ise - men stive ledd, det har det i hvert fall blitt. Alt for prve og holde balanse p isen, i et hp om ikke ramle og f et skrubbsr eller brudd.

    N har jeg kommet meg frem og tilbake p jobb til fots. Tidligere i mitt liv slet jeg med beinhinnebetennelse nr jeg var en ivrig hndballspiller for noen r tilbake. N er det tros alt over tre r siden jeg la ballen p hylla og pakket bort skoene, men plagen er der. 

    Men du skal ikke tro at disse vonde smertene bygget seg opp litt etter litt. Nei, den aller frste dagen denne uken hvor jeg begynte g til jobb var det som om det sa pang. Der var du ja. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg hadde kjent deg fr, s jeg var ikke redd for kjenne deg igjen. 

    Du bare kjenner av fremsiden av leggene strammer seg p et eller annet vis. At leggen bare presser seg fremover. Hva har jeg n gjort for at du skal vre her hos meg? Hvorfor vil du i det hele tatt vre her og plage meg? Har du ingen andre?

    I dag har jeg prvd og la vre og tenke p deg. Har kjent at du har vrt der, og har kjent ut som jeg har gtt mye p t. Det fltes i hvert fall snn ut. Men snart s hper jeg at du kan g og bare la meg vre. Dine smerter og plager er ikke godt for meg, men jeg skal nok klare og st med strak rygg og sterk mot p at du ikke skal gjre det verre.

    Du ville heller ikke gi slipp p meg da jeg endelig kunne senke skuldrene etter en endt arbeidsdag. P forhnd hadde jeg tenkt frem og tilbake med meg selv. Hva var lurt? Og hva var best? Jeg gikk for fornuften min. Gikk ut porten og startet stoppeklokken. N skulle jeg se hvor lang tid jeg egentlig brukte p  g hjem fra jobb.

    Om jeg s skulle gtt i mitt eget tempo hadde det gtt litt fortere. Istedet spaserte jeg rolig og var helt borte i mine egne tanker fra jobb og helt til jeg var hjemme. Vanligvis bruker jeg ikke mer enn ti minutter p sykkel, og rundt tjue minutter g. Men i ettermiddag kom jeg senere hjem. 

    I det jeg hadde plantet mine ftter innenfor husets fire vegger fant jeg stopperklokken for avsluttet tidtakeren. Jeg overlevde dagen, og jeg overlevde hele turen hjem. P skjermen sto det noen tall, en tid p hvor lenge jeg hadde gtt. S fra sykle p ti minutter, hadde jeg i ettermiddag gtt samme strekningen p 35 minutter til fots. Ja, ja. Jeg ramler ikke ned av den grunn!
     

  • Publisert: 10.11.2016, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 3 kommentarer
  • 3 kommentarer

    liveterherlig93

    10.11.2016 kl.18:16

    huff :/

    Victoria Larsen

    10.11.2016 kl.19:15

    S trist <3:/

    Sarah

    10.11.2016 kl.22:53

    Uff...

    Skriv en ny kommentar