KAN JEG SI AT JEG ER GLAD?

Mørket har allerede lagt seg som et svart teppe og kvelden er her igjen. Før jeg rakk å tenke igjennom hva som kunne vente meg til morgen i dag, sitter jeg her nok en gang og lurer på hvor denne arbeidsdagen ble av. For ikke å snakke om helgen. Etter feiringen i går og alle gjestene hadde gått hjem, kunne jeg ikke annet enn å lade opp til en ny uke.

Men uten en fortvilelse overlevde jeg jobben nok en gang. Og jeg kan jo være enig i meg selv at det har vært en veldig fin dag. Opplevd en barnegruppe leke og ha det moro ute i skogen, og denne gangen holdt jeg meg på beina. Jeg har aldri sagt dette her før, men for noen uker traff jeg virkelig spikeren.

For å gjøre det enkelt og kort – jeg ble skutt av jegerne. Jeg var elgen og gjemte meg bak trærne. Plutselig snublet jeg og gikk rett i bakken. I det jeg traff stumpen på hardt grunnlag, var det noe som gjorde ekstra vondt. Med en rift i utebuksa og et spørsmål om hva det var jeg traff, så jeg under løvet at en planke med spikre stakk opp.

Heldigvis slapp jeg unna med to små merkeprikker. Så du kan jo si at det kan gå hardt ut for seg når man blir revet med i barnas lek. 

Men over til noe helt annet. Det var feiringen i går. Gjestene hadde gått hjem og kvelden gikk til å lade opp batteriene til denne uken vi allerede er i gang med. Jeg gjorde mine faste rutiner som jeg må igjennom før jeg legger meg og så blant annet på siste nytt i facebookverden. 

Plutselig hadde jeg slengt en kommentar i fra meg. Det tok ikke lange tiden – bort i mot en times tid senere, hvor det sto at vinneren hadde blitt kåret. Jeg pleier sjelden å henge meg på slike konkurranser på facebook, men jeg gjorde nå jo det. Var vel fordi det var en såpass stille og rolig kveld at kjedsomheten gikk over meg.
 

 

Et spor fra meg ble slengt igjen i en gruppe på en side jeg har handlet fra en gang før, og som jeg senere har følgt bare for å se. Litt uten å tenke over det hadde jeg lagt igjen denne kommentaren du kan se over her.

Jeg klikket meg videre inn for å se der vinneren som hadde blitt kåret sto. Og så var siden oppe. Jeg leste raskt over, men måtte likevel lese over både en, to og tre ganger til. Var det virkelig sant? Det kunne jo ikke være mulig.
 

 

Jeg kjente det begynte å boble litt i meg. Var det virkelig mitt navn som sto der? Jeg visste jo ikke om noen andre som het akkurat det samme som meg, og som skrev navnet helt likt som meg. Det kunne jo ikke være noen andre. Det var meg! Hvem ellers skulle det vært? Så nå er disse vinterbootsene fra Thea Khaki på vei hjem i min postkasse. Se så fine dem er da. Kan jeg si at jeg er glad?