I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.
Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som “feilet” meg – grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.
Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen – selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.
En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.
Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde – jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig.
Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.
Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.
Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.
I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min “tunge” historie.
Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet – og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!
Jeg ønsker deg en fin mandag 🙂
Ønsker deg en fin mandagskveld:))