PÅ EN MÅTE FORSTÅR JEG

Categories Hverdag

Det kryr av tekster både på det ene og det andre i det bittelille hodet jeg har vært så heldig å ha fått. Det er bare det å orke og sette seg ned for å skrive dem ut.
 


 

Igjennom en dag når jeg er på jobb diktes det opp og produseres det store deler av tekster. Og alt dette ved siden av arbeidet jeg gjør både med, rundt og for barna – og alt som måtte høres med i den jobben jeg har.

Egentlig er jeg utslitt for dagen. Helgen forsvant plutselig ut av det blå, og før jeg visste ordet av det var hverdagen her igjen. Og før jeg rakk og tenke noen tanker om hvordan denne mandagen ville bli, så sitter jeg nok en gang her og venter på en ny dag. Hvor ble denne dagen av?

I utgangspunktet hadde jeg planer om å droppe og dele et eneste ord. Men jeg kjenner meg såpass godt – det er ikke lett å unngå og skrive en liten tekst i hvert fall. Så, da ble man sittende her og finne frem noen tanker jeg kan dele.

Selv føler jeg det hele blir litt meningsløst – men herregud så deilig det er å finne frem barnet i seg selv som man har liggende langt der inne. Det er ikke i mange yrker du virkelig kan legge frem barnetankene dine og virkelig bruke fantasien du sitter med.

Sånn som i dag for eksempel. I helgen kom det en liten mengde med snø som ble liggende. Det var ikke et tynt og hvitt støvteppe, noe som jeg aller helst hadde håpet på når det kom snø, men akkurat nok til å finne frem rompeakebrettene. 

Det å se barna kose seg i akebakken gir meg litt blandede følelser. For det ene må jeg innrømme at jeg får en liten klump i magen og hjertet i halsen der jeg ser de små kroppene komme i en susende fart ned den lange bakken. Du har så lyst til å be barna om å starte litt lenger ned i bakken, sånn at ikke farten blir så stor.

Jeg var tidlig ute på morgen i dag. Klokken var vel så vidt rukket å bikke halv ni før jeg allerede sto ute i full kjeledress og passet på en liten gruppe barn. De ville ake. Ikke nederst i bakken, men fra toppen. Jeg lot dem prøve, men da jeg allerede så det første barnet komme ned i en stor nok fart måtte jeg virkelig gå inn i meg selv.

Jeg måtte tenke over hvilke konsekvenser en slik fart kunne få, hva som kunne skje med de små kroppene. Men i det jeg skulle si ifra at nå måtte dem starte i en lengde som ga litt roligere fart – det var da jeg måtte gå inn i meg selv.

For hva var det egentlig vi likte da vi var yngre? Hva var det som skulle til for å få litt action og spenning i hverdagen? Jo, det var å finne den lengste bakken og ake helt fra toppen. Jeg husker det som den dagen i dag. Med meg hadde jeg akebrett som ga meg ekstra fart. Jeg løp mot brettet og kastet meg over for å kjøre i en hei dundrende fart.

Vi har lett for å se for oss konsekvensene som kan skape ulykker – enten om de er bittesmå eller store. Men hva så? Da jeg var liten kom jeg stort sett alltid hjem med et blåmerke eller skrubbsår. Jeg klatret både høyt opp i trærne og var med på det som kunne skape sprell. Jeg kjenner jo litt på den utryggheten i kroppen selv når jeg ser barna gjøre noe “farlig”. På en måte forstår jeg det, men på en annen måte gjør jeg det ikke.

6 kommentarer

6 thoughts on “PÅ EN MÅTE FORSTÅR JEG

  1. Dazzy: Det var en fin måte å få sagt det på, tusen takk! Jeg elsker å skrive, det å lage mine helt egne og personlige tekster <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *