ORDET ER VENNER

For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst – om ikke mer.

Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen – ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til “hele” verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine “hinder”, og jeg har alltid følt meg som en av dem andre – til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det “savnet”.

Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre – inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at “her er jeg” for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.