hits

Pernille

ORDET ER VENNER

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    For en gang skyld klarte jeg endelig ikke la vre. Tankene gikk nesten i ball bare av tenke p det. Jeg har kviet meg til dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vrt redd for  bli sett p som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen fr.

    Det var tidlig p kvelden. Jeg hadde ftt somlet meg til sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

    Alt var mange sm sekker med ord. Ord som prvde hjelpe meg med sortere tankene. Om jeg s hadde vget og virkelig hadde trt flomme ut med det jeg satt og tenkte p innerst inne, da hadde det nok blitt bde fem og seks kapitler med ren tekst - om ikke mer.

    Hvorfor skal det vre s skummelt? Hvorfor skal det vre plundrete med f frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den lste safen langt der inne i sjelen?

    Jeg var p vei til legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen fr jeg hadde ftt skrevet det hele ned.

    Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om bre p ord som jeg s srt skulle ha ftt frem til noen - ord som jeg i det minste kunne fortalt til n i hvert fall. Og n forteller jeg det til "hele" verden. Hvorfor er noen tanker s srt f frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke fles bra nok?

    Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

    Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det vre s vanskelig f noe frem som man sitter p langt inne med?

    Da jeg skrev disse tekstene (her og her) flte jeg at jeg virkelig mte jobbe med meg selv for vge. Jeg har alltid vrt pen om mine "hinder", og jeg har alltid flt meg som en av dem andre - til en stor grad. Men det er det komme seg over det store og tunge fjellet nr man virkelig vil n et ml.

    Dette er ikke noe jeg liker fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan vre en del ensom. Ogs nr jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra p det "savnet".

    Ordet er venner. Jeg har familie og snne mennesker som bryr seg om andre - inkludert meg. Jeg mter mennesker nr jeg er p jobb, eller nr det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

    Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt p barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme p besk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med rene minsket det stort gradvis.

    Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og mtte derfor finne meg nye mennesker vre litt ekstra glad i da jeg kom over p videregende. Men akkurat her ble det ikke s mye om bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde p ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker p min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og mtte jobbe p fritiden.

    I dag kan jeg fle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart ta var p noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte hyest, og det var heller ikke meg som blste ut med en slump av at "her er jeg" for f oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, p benken, helt alene, i et hp om bli sett.

    Mange ord og mange tanker kommer n frem nr jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at ntiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle s srt trt vge og komme meg over den store demningen, skrittet for komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har sttt stille i s mange r er det ikke lett komme seg ut og frem.

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster
  • 6 kommentarer
  • 6 kommentarer

    liveterherlig93

    08.02.2017 kl.20:24

    fint skrevet:)

    Pernille

    08.02.2017 kl.20:24

    liveterherlig93: Tusen takk!

    Victoria Larsen

    08.02.2017 kl.20:39

    Wow, jeg lever meg s godt inn i det du skriver.. Mten du skriver p fanger leserne s utrolig godt! Jeg hper du kommer deg videre og fr det bedre, snart! Kjempe flott skrevet - ST P!! :-)

    Pernille

    08.02.2017 kl.20:43

    Victoria Larsen: Tusen takk, syns det er kjempekoselig hre. Selv er jeg veldig fornyd med ha funnet min mte skrive p. Det er liksom meg! Husker den dagen da jeg s tilbake p de aller frste innleggene jeg skrev p denne bloggen. Jeg ble nesten flau - flau av at jeg virkelig hadde publisert slike sm tekster som i ettertid bare har fltes rare lese igjennom. Morsomt er det se utviklingen man gjre med tekst, og teksten p denne mten er noe jeg vil fortsette med :)

    Dazzy

    09.02.2017 kl.00:28

    Utrolig godt skrevet, du er kjempeflink!

    Pernille

    09.02.2017 kl.06:36

    Dazzy: Tusen takk!

    Skriv en ny kommentar