MITT NYE GLIS

Bildene taler sitt, og endelig har denne jenta fått sin sykkel som ble kjøpt i helgen. Å vente i hele fire dager har virkelig tatt på, hvor det har følt ut som mange flere år etter hverandre. Men sånn blir det når man venter på noe stort, og nå er det store på plass.

Da jeg var på jobb i går hadde jeg, som sjeldnere enn noen gang, fått inn et tapt anrop. Det er jo som regel ganske kjekt å vite hvem som vil ha tak i meg. Men da det ikke verken var noen på kontaktlisten eller et nummer det gikk an å søke seg frem til, ja da ble det ganske vanskelig. “Ukjent” innringer er veldig vanskelig å få seg til kjenne.

Jobbedagen gikk, jeg trippet på mine tær, og enda hadde jeg ikke hørt noe. Jeg hadde akkurat skrittet meg hjem, slengt meg litt nedpå og hivd i meg mat da jeg purret litt på selgeren. Og etter det, da kom det virkelig en susende sving på saken.

Det gikk så fort, at selv etter bare en halvtime var mitt store kjøp klar for henting. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok bort på de få meterne til butikken, for så å rulle meg hjemover med mitt nye glis.

En splitter ny sykkel kunne tas med hjem, og den var bare min! En ganske plain tohjuling har jeg nå på min kappe, og gleden var stor da jeg endelig kunne slenge meg på sykkelsetet igjen da jeg kjørte avgårde til jobb i dag tidlig.

Litt uvant var det å trå pedalene frem og sitte rett i ryggen – eller rettere enn jeg har sittet på veldig lenge. Men det er kanskje ikke så rart når en litt større utgave av størrelse på sykkel har blitt brukt tidligere. Men alt i alt så er jeg superfornøyd, og den triller godt bortover veien. Ikke vet jeg om det ukjente anropet hadde noe med sykkelen å gjøre. Eller om noen bare ville tulle med meg. Eller kanskje jeg har blitt millionær?

10 kommentarer