DU ER JO BARE 120 ÅR

Du skriker kanskje et lite hyl når du ser dette, eller du får deg kanskje en god gammeldags latter kastet ut gjennom lungene og magemusklene. Kanskje tenker du at “fy så dårlig bilde”, eller at “dette kunne jeg gjort mye bedre”.

Jeg vet at det finnes mange flinke der ute til å bearbeide bilder, og kanskje har noen enda kulere triks i et eller annet bildeprogram. Jeg kan vel avsløre med en gang at dette var det beste jeg fikk til, og det ble ikke like stilig som jeg så det for meg før dette resultatet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alt ser så mye bedre ut i hodet noen ganger, og så kan det ende med at man blir litt irritert på seg selv fordi man ikke får til akkurat det man har lyst til. Men uansett – bilder har sine forklaringer, og dette er ingen unntak!

Nå kommer disse barna frem igjen, og det er her jeg har hentet akkurat dette fra. 

På avdelingen holder vi stadig på med prosjekter, utenfor lek og alt annet, og i en veldig stor grad med frie veier å gå har vi valgt å legge fokus rettet mot ekorn og kråke for øyeblikket. Og i den anledningen har vi da vært så heldige å få to nye venner på besøk, kråka og ekornet.

De har knapt rukket å komme inn til oss, da barna viser stor interesse for å dra med de kommende bestevennene inn i våres liv. Det er utrolig hvordan reaksjoner og handlinger barna får når det dukker opp “bare” noen kosedyr – for ikke å snakke om hvilke følelser vi voksne også får for dem sånn etter hvert. Vi kan leve oss ganske godt inn til å tro at bamser er ekte!

Men videre til virkeligheten. Jeg plukker stadig opp et eller annet sammen med barna, eller at jeg fanger noe de sier eller gjør i andre sammenhenger hvor de står en eller flere alene. 

Både kråka og ekornet er i fin lek med to gutter, og de blir alltid tatt godt vare på. Jeg beveger meg rolig og forsiktig mot guttene, kråka og ekornet før det plutselig detter ned en tanke til meg. Jeg ville skape noe. En samtale, en handling. Bare det var et eller annet.

“De to var skikkelig rampete mot meg i sta”, kom det fra meg. Guttene så mot meg og traff blikket mitt. “Hva gjorde de?”, var spontansetningen som kom tilbake. “De sa jeg var 6 år”.

Jeg lurte fælt på hvordan samtalen ville ta veien videre, og så at guttene var virkelig inni til å tro at på en eller annen måte så er disse bamsene ekte. Uten en villeste anelse om hva jeg ville få som svar, eller som respons, hadde jeg ingen anelse om å tro det jeg hørte dem sa. “Men du er jo bare 120 år!”

Jaja, jeg vet jeg begynner å krype oppover på aldersstigen. Men at det skulle gå så fort som dette, det trodde jeg ikke! Ser jeg virkelig så gammel ut for de små fem- og seksårsøynene? Kanskje det er på tide å ta et tak med seg selv, og kanskje få en forandring? Får da inderlig ikke håpe det, og noen ganger føler jeg meg selv mye yngre enn det jeg er.