I går var en sånn søndag hvor jeg bare kunne kose meg. Været var helt topp og varmen kunne kjennes i kinnene. Nå hadde jeg endelig satt kaninen i gressburet, etter å ha fått orden på det, og jeg hadde funnet frem både den store hagesaksen og stålraken – for nå skulle det jobbes!
Været måtte bli brukt til noe fornuftig, så hvorfor ikke prøve og gjøre i stand hagen til sommeren. Gammelt og gult gress ble røsket bort fra skråningen, og pinner og annet kvist ble klippet ned. Jeg har i flere år drømt om en fin skråning, og hvis det skal bli noe må jeg ta tak i det nå før det begynner å spire.
Selv om solen ble slikket i arbeidet i den småkalde vinden mens jeg jobbet hørte jeg plutselig et hyl. Med spontan reaksjon så jeg rett bort i den retningen lyden kom fra, og blikket falt rett bort på en katt som var i luften etter å ha tatt et hopp.
Hva kunne dette være? Så nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke ligge unna av å finne ut av hva som foregikk. Jeg så det var en lysebrun katt – en fillete og stygg katt som jeg har sett flere ganger her i gatene, hvor det ser ut som den aldri får stell. Så stygg er den!
Men hva forårsaket denne hendelsen? Jeg beveget meg sakte mot deres retning, for jeg så kattens blikk skimte til noe. I det jeg nærmet meg skvatt jeg litt. For det første kunne jeg nesten ikke så hva det var, fordi det gikk litt i ett med naturen. Men plutselig så jeg hva som gjemte seg.
En fin og grå liten kattepus. Det hadde visst vært noen stygge hendelser imellom disse to partene. Men hva det var – det visste jeg ikke. Jeg kunne se at den lille grå var redd for den beige og stygge og fillete katten. Tro meg, denne beige katten ser bokstavelig talt mishandlet ut sånn som jeg ser den.
Jeg prøvde å finne ut av hva denne grå katten skulle. Han prøvde å søke min oppmerksomhet. Kikket litt på meg og gikk videre. Stoppet opp for å se om jeg fulgte etter, før han forsettet med de korte skrittene sine i skogen.
Med min tanke tenkte jeg at han kanskje ville ha litt oppmerksomhet, ettersom han responderte sånn som han gjorde. Han gikk både mellom og rundt beina mine i et håp om å få kos. Ingen halsbånd var det å se på han heller, så hvem han var sin visste jeg ikke.
Jeg pekte oppover mot retningen av bakken. Prøvde å forklare at han måtte gå den veien for å finne bostedet sitt. Han søkte tross alt hjelp. “Du må finne veien hjem”, sa jeg. Det likte han tydeligvis ikke. Han snudde seg mot meg og tok labben med klørne sine over armen min.
Jaja, tenkte jeg. Han ville nok ikke ha noe hjelp av meg, og ville nok sikkert klare seg på egenhånd. Jeg satt der igjen med kloremerker langs armen – noen arr for å prøve og være behjelpelig mot en stakkars katt.
søt:)
Fin kattepus <3 Ja katter vet hva de vil 😀
Jeg liker katter <3 Pappa har to hjemme til seg som jeg ser nå og da. Ikke så ekstremt glad i kos men. He he.
Så søøt 😀
Oj da, nei det gikk nok ikke helt som planlagt! Derfor jeg som regel lar de være, haha, men nå er ikke jeg noe kattemenneske heller. Søtt av deg å prøve å fikse opp da 😀
Vilde: Jeg er ingen kattemenneske jeg heller, men måtte likevel finne ut av hva det var 🙂