KONSTANTE PLAGER

Er det noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det den dagen da det skjedde en ulykke. Ikke en skade for noen andre, men en unødvendig og veldig uheldig skade som plutselig kom, og som rammet meg. Jeg husker bildene så klart det bare går an å få dem, selv om det er over fire år siden jeg fikk et stygt brudd.

Vi hadde hjemmekamp ute på Nøtterøy. Det var snø og vinter ute og jeg var veldig klar for å slå de eldre damene. Kampen var i gang, og allerede midt i første omgang skulle jeg være så heldig å få den låvedøren foran meg på min høyre kant. Min store reaksjon var å løpe igjennom og hoppe inn mot mål.

Jeg følte jeg fløy inn mot målet for å få denne ballen inn i nettet. Det jeg ikke hadde planlagt var å få en strak arm i min høyre side av en motspiller, og dette da jeg hang der som en flaggermus opp ned. Dette gikk så fort, så fort at jeg ikke klarte å stå på mine egne bein.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I en vinkel som førte til ubalanse og null kontroll over kroppen, endte jeg med å lande på siden. Det første som traff bakken da jeg vinglet fra side til side var den ene hånden min. Og du kan jo bare se for deg hva som skjer når en sterk, men svak arm, treffer underflaten og får resten av vekten over seg.

Der lå jeg. Med sterke smerter, gråt fra lungene og tårer som sprutet ut. Midt opp i hendelsen tok jeg et raskt blikk bort på armen. En stor kul var å se på håndleddet, og alt var så vondt. For å gjøre denne delen av historien kort så fikk jeg dratt bruddet på plass samme dagen på akutten og ble gipset.

To dager senere ble det operasjon, og etter en overnatting på sykehuset kunne jeg dra hjem igjen med stål i armen. Men å gå rundt med både plater og skruer i armen var ikke akkurat så behagelig, og det ble noen runder med trening for å få bøyeligheten og bevegelsene tilbake igjen.

Og sånn gikk jeg i to år. Med konstante plager var det ikke til å unngå og kjenne at det var noe der. Jeg fikk aldri tilbake den bevegelsen i leddet som jeg før hadde. Og bare jeg prøvde å presset leddene til å strekke seg og bli mykere så gjorde dette bare vondt.

Jeg orket ikke lenger. Jeg orket ikke å gå rundt med plagene hele tiden og fikk derfor gått igjennom slik at jeg kunne operere ut denne platen som stoppet bevegelsen i hånden til å kunne være bøyelig nok sånn som det var før.

Og i dag er dagen! For fredag 22. mai 2015, bare to uker etter at jeg fikk beskjeden, skulle jeg inn på operasjonsbordet igjen. Denne dagen hadde jeg gledet meg lenge til skulle komme. Legene skulle grave seg inn i armen min igjen, bruke drill og skrutrekkeren igjen for å få ut dette lille “monsteret”.

Tidlig denne morgen for to år siden satt jeg klar på det lille sykehuset i Larvik. Egentlig et veldig koselig sykehus. Også fra denne operasjonen husker jeg hva jeg gikk igjennom. Jeg fikk på meg sykehusklær og i meg noen piller som skulle hjelpe. Og med litt venting tok det ikke lange tiden før jeg lå på operasjonsbordet i ti-tiden.
 

Jeg fikk på meg en stor bleie på operasjonsarmen etter at jeg hadde vasket og fått masse bakteriefjerningsmiddel smurt inn. Den måtte jo være helt ren når legen skulle begynne å skjære i meg.
 

Selve inngrepet tok ikke lang tid – opp mot en times tid, for mellom elleve og halv tolv på formiddagen begynte jeg å våkne. Det var nesten som å slå på en lysbryter. Øynene spratt opp, og jeg husker jeg satt oppreist i sengen da pappa kom tilbake på rommet. Hadde det vært opp til meg hadde jeg reist ut igjen med en gang.

Og endelig, etter nok en time kunne vi endelig forlate sykehuset. Med en diger plasterlapp på stingene og litt bandasje rundt var jeg klar for å komme meg hjem. Jeg var faktisk så kvitt og opplagt at jeg nesten kunne kjørt hjem selv. 

I dag er det som sagt to år siden jeg ble kvitt “monsteret” i armen, og jeg har hatt to år med null plager. Jeg har ikke ord på hvor stor forskjell det har vært. Fra å gå med plager i hele to år, til å føle seg smertefri. Per i dag, selv etter disse to årene uten redskap i armen, kan jeg fortsatt ikke bøye håndleddet like mye som før skaden. Men så lenge jeg ikke har ubehag så er jeg veldig fornøyd. Så med andre ord var denne operasjonen vellykket!
 

Fredag 22. mai 2015, klokken 11:40.