Pernille

BLUNKET MED DET ENE ØYET

  • Publisert: 08.06.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Har du noen gang tenkt over hvor heldig du egentlig er? Uansett om du er fornøyd med den jobben du har, i hvilket som helst arbeid du gjør. Jeg opplever så mange sider ved og rundt barn at jeg nesten kunne skrevet bok. Men vet ikke om arbeidet rundt en bok hadde vært noe for meg. Får nok holde meg til mine egne ord som jeg kan dele med dere her.

    Da vakten min var over og jeg suste hjemover, var det kun et spørsmål som gikk igjennom og rundt omkring i hodet. "Hva skal jeg skrive om i dag?" For det er faktisk sånn at jeg går rundt og tenker fra noen timer etter jeg har fått den tunge kroppen ut av sengen for så å starte dagen. Hva har jeg lyst til å skrive om? Hva kan jeg skrive om?

    I utgangspunktet hadde jeg ikke snøring på hva eller hvordan jeg ville formulere meg. Vel hjemme fra en arbeidsdag som i dag kom jeg ikke stort lenger enn til første setning i dette innlegget før det stoppet helt opp. Kanskje dere også har hatt slike situasjoner? Du har en plan, men vet ikke helt hvordan du skal bygge den opp.

    Heldigvis dukket det opp noen ord i dag også, men visste ikke helt hvordan jeg skulle skrive det. Og nå ser jeg at det har havnet ut på et helt annet tema enn det jeg hadde så smått på tungen. 

    Tilbake til den første setningen - hvor heldig er egentlig du? Har du noen gang tenkt på det? Jeg føler noen ganger et trykk som gjør meg sliten, hvor jeg tenker på alt annet enn noe som er hyggelig. Men akkurat nå er jeg så glad for at jeg er den jeg er. Glad for at jeg har alle de som er rundt meg. For ikke å snakke om barna.

    Barna er et stort pluss. Det er akkurat sånn som det er med farger. På fargekartet finnes det utrolig mange ulike nyanser, og sånn er det med barn også. Ingen av dem er like, og aller er gode på hver sin måte. Hva skulle man egentlig gjort uten de fantastiske barna?

    Ekstra glad blir jeg når jeg får oppleve fine øyeblikk, og det gjelder å gripe tak i dem man kan finne og få. Sånn som i dag for eksempel. Vi var ute da det plutselig kommer et barn og søker kontakt der jeg satt med solbrillene trøkket foran øynene. Han får dekket sine behov av blant annet trygghet, nærhet og kjærlighet - for det er viktig når man jobber med de små og yngre. Ja, forsovet trenger alle sammen det.

    Noen ord ble vekslet før han satt helt stille og stirret. Jeg fulgte blikket, men det sto helt fast i samme retning mot meg. Var det noe som var bak meg? Var det noe som var rart som jeg ikke hadde sett? Det var nok ingen av de tankene som jeg tenkte, før jeg til slutt fikk med meg hva det var han egentlig ville.

    Han speilet seg i brillene jeg hadde på meg. Kunne se seg selv om han bare skarpet synet til det han ville se. Nå vet jeg ikke hva han egentlig tenkte, men det hadde vært morsomt å vite der han sto og så inn i glassene på solbrillene jeg hadde på. Han strakte hånden mot og tok brillene. Jeg visste ikke hva han ville, men satt der bare for å observere og se hva som ville skje.

    Brillene ble satt på hans eget hodet. Foran sine egne øyne og hengene på nesetippen. Om han var fascinert eller ei er jeg ikke riktig sikker på. Men at brillene ble likt, det er det ingen tvil om. Jeg satt der med solen mysende i mine egne øyner og lot barnet holdet på. Han var jo ganske kul, helt til han vippet brillene ned og blunket med det ene øyet.
     

    Kanskje glansen i brillene skapte nysgjerrighet?


    Jeg tok en sjanse. Lot brillene sitte på og rundt det yngre hodet, for hva ville skje om jeg tok de fra han med en gang? Jeg kunne jo ha gjort det, men vet ikke om stemningen hadde blitt like fin. Og det er jo de gode øyeblikkene jeg vil ha frem. 

    Bortover gikk vi videre, helt til han fant seg en plass av alle områder. En bitteliten flekk av litt gress var der han ville være, på et lite fjell eller en bit av større stein. Tror han følte seg litt stolt også, for smilet var bred om munnen. Den vesle kroppen la seg ned, med snuten opp mot himmelen og i retningen mot solen. 

    Ville han sole seg igjennom den lille solfliken som lyste gjennom trærne? Det så i hvert fall sånn ut, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket. Det var jo ikke noe vondt som kunne skje. Det som var et større problem var om jeg ville få solbrillene mine tilbake. Jeg så for meg at det kunne bli tårer og et trist ansikt, men koden av å "lure" seg ut av situasjoner, hvor han kunne låne dem i en senere anledning gjorde susen for at jeg fikk dem tilbake uten et lite rabalder.

    Så husk - grip de små sjansene du kan få med barn. Sett et smil om munnen deres, og du får stort sett et smil å sette på deg selv også. Og det beste uttrykket jeg fikk i dag var når han dro solbrillene ned på nesetippen og blunket med det ene øyet. Du kan jo bare se det for deg, hvor skjønt det er når små barn gjør det.

  • Publisert: 08.06.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 5 kommentarer
  • 5 kommentarer

    livetmitt93

    08.06.2017 kl.18:05

    koselig og jobbe med barn synes jeg og:)

    Torunn

    08.06.2017 kl.20:24

    Du skriver veldig bra!

    Ønsker deg en fin kveld videre :)

    Pernille

    08.06.2017 kl.21:09

    Torunn: Tusen takk, det er veldig gøy å høre :) Ha en flott kveld du også!

    Victoria Larsen

    08.06.2017 kl.20:56

    Så koselig å jobbe mer barn! Kjempe fint bilde av deg :)

    Pernille

    08.06.2017 kl.21:09

    Victoria Larsen: Tusen takk :)

    Skriv en ny kommentar

    hits