Hvordan jeg ser på meg selv i jobben jeg gjør vil jeg si at jeg ser en stor forskjell, og ikke minst forbedring, i hvordan jeg handler og utfører situasjoner. Jeg har fått lov til å være med på fire barnehageår, og med knappe en uke igjen til ferie, så håper jeg det blir enda et. Hva som skjer vet jeg ikke.
Jeg har fått lære mye disse årene hvor jeg har hatt min praksis, og ikke minst har jeg lært enda mer som jeg har kunne henge saker og ting på knagger etter at jeg gikk på skole i fjor. Jeg så på en måte mer helhet i hvordan man kan gjøre det, og hvorfor man gjør som man gjør i en barnehage. Og det er ingen tvil om at det er dette jeg vil drive med.
Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ser på meg selv i den rollen jeg har. Men at jeg er stille og rolig er ingen tvil, og noen fordeler er det å ikke være den som roper høyest. Og det finnes kanskje noen ulemper. Men med kolleger som utfyller hverandre så vil jeg ikke si at det er noe problem, for jeg ser selv forbedringer hos meg selv.
I det siste, eller det siste året, så har jeg lagt merke til at jeg har klart å ta litt flere egne valg. Jeg har hatt mer troen på meg selv når jeg er i jobb, og jeg har tørt å ta noen sjanser. Sjanser som jeg ikke har tørt, eller vært usikker på før. For hva mener egentlig de andre voksne til det jeg tenker? Eller mener?
Det har ofte hendt at barn har kommet bort til meg for å spørre noe de lurer på. De lurer jo på så mye rart, og nøler virkelig ikke med å spørre. De gangene dem har kommet bort til meg for å stille et spørsmål, hvor det er jeg som må ta avgjørelsen, så har jeg alltid vært usikker på meg selv og tenkt på hva dem andre tenker.
I og med at jeg har den rollen, eller stillingen som jeg har i jobben min, så har jeg følt at jeg ikke har kunnet bestemme like mye. Eller, det ble kanskje litt feil å si. Men poenget er at jeg ikke helt har stolt på meg selv, og har vært for redd til å ta feile valg som kanskje ikke har vært riktige fordi de andre hadde ment noe annet.
Jeg har lært av mine “feil”, og i dag er jeg mer sikker på å tørre og ta mer avgjørelser uten å hanke inn alle andre. Siden sommeren er her med masse fint og flott vær, så har denne tiden blitt brukt til å være mye ute og nyte det vi har fått.
Vi var ute på et tidspunkt i dag hvor det kommer et barn bort til meg. “Kan jeg gå inn?”, spør dette barnet. Jeg tenker raskt over spørsmålet, men formidler tilbake at nå kan vi være ute fordi vi kom ut for ikke så lenge siden. Flere barn med samme spørsmål sniker seg innpå etter hvert, og samme svar kommer i retur til dem.
Da jeg får flere forespørsler om dette tar jeg meg tilslutt et tak i nakkeskinnet og sender et par barn inn. I valgene jeg har tatt, og fortsatt tar, så er det ingenting vondt med dem når de får et nei-svar fra meg. Men i det siste har jeg gått rundt og tenkt på hvor mye vi voksne egentlig sier ordet nei. Har du tenkt over det?
Tenk hvor vondt, sårbart eller trist – jeg finner ikke helt riktige ordet i denne sammenhengen – barn kan føle seg når de får gjentatte nei som svar på sine spørsmål. Til slutt hender det kanskje at noen ikke tør å spørre igjen fordi dem får så mye nei.
Litt senere på dagen kommer et barn tilbake til meg for å spørre om noe han svært lurer på, noe han har spurt om flere ganger, og fått flere nei. “Kan jeg gå inn?”, spør dette barnet. Et lynrask svar suser igjennom mitt hodet og ut av min munn. “Ja, du kan gå inn”, svarer jeg tilbake.
“Mener du det?”. Reaksjonen var som å se et mørkt lys bli tent, etter at han fikk summet og tenkt seg om. Blikket viste et stort spørsmålstegn da samme spørsmålet kom igjen. “Mener du det?”. Et stort smil og et muntert blikk skimtet til, og føttene sprang fort inn for å finne frem de lekene som ville bli lekt med.
Nå i ettertid sitter jeg og tenker på hvorfor vi sier så mye nei til mindre barn. Vil vi gjøre det lett for oss selv, for ikke å skape “mer jobb” ved å si nei? Eller sier vi nei for ikke å skape problemer som kan oppstå? Og hvis det utløses problemer, så er det jo bare å ordne opp i dem. Hvorfor gjør vi det egentlig så vanskelig for både oss og barna, når det er så lett å vende på det å si ja?
Jeg ser jo sider av saken om hvorfor et nei er et nei. Men må vi egentlig bruke det så ofte som vi gjør? Kan vi si eller svare på en annen måte, som kanskje formidler at det kommer en sjanse og at man bare må vente litt? Dette er bare noen av mange tanker som svirrer rundt hos meg i kveld, og det finnes både fordeler og ulemper rundt dette.
