KJÆRLIGHET I RETUR

Når du viser mye kjærlighet til andre, så får du garantert kjærlighet i retur!
 

Som alltid er jeg tidlig ute, og tiden jeg fikk helt alene på morgen, uten barn, er en av de tidene jeg liker godt. Jeg var den som skulle åpne avdelingen, eller var den første som var der når barna kom. Jeg gjorde mine rutiner, men fikk fort kjenne litt på rastløsheten. Alt som skulle gjøres i stand før de fantastiske barna kom var gjort, og der satt jeg alene etter at barnehagen var åpnet.

Det er alltid så stille. En myk start på dagen er noe som føles best, og mens jeg ventet på førstemann begynte jeg å se i kalenderen over hvor mange dager det var igjen før vi gikk ut i ferie. Riktignok skremmende få, så de siste dagene skal jeg kose meg ekstra mye med skolestarterne som jeg har fulgt ekstra det siste året.

Så kommer det endelig noen og jeg er ikke lenger alene. Og plutselig kommer det et par til. Selskap av barn er hjertes kjærlighet, og helt siden jeg var liten, i hvert fall en god del yngre, så har jeg bestandig hatt sansen for små barn. 

En rolig start gikk vi også for i dag, mens noen som kom rett inn i lek, og andre som startet med litt frokost. Jeg har bestandig full kontroll på arbeid, så bekymringen var liten der jeg satt og småpratet rundt bordet med en jente som fikk i seg litt drivstoff for dagen. Ord blir vekslet, og samtalen går sin gang.

På et eller annet vis kommer vi på sidesporet av at nå er det snart over, og at dem ikke lenge skal tilbake til barnehagen. Det er mange som gleder seg, samtidig som de gjerne skulle forlenget barnehagelivet. Det skjønner jeg godt, for jeg vil helst ikke gi slipp på den flotte og kjekke gruppen vi har vært så heldige med i år.

Det er mye kjærlighet ute og går, og alle som en er jeg like mye glad i. Alle har sine personligheter og sterke og svake sider. Men høyest av alt – alle er like mye elsket! Og det blir veldig rart når man må gi slipp på denne gjengen som skal videre i livet. Jeg kan trøste meg med at dem får det godt i skolelivet, men skulle gjerne beholdt dem i hvert fall litt lenger.

Men jeg sitter der sammen med en jente, som både gleder og gruer seg på samme tid. Grugleder seg, som de sier i Karsten og Petra. Uten et eneste ord av vinkling inn på et lite sidespor, så forteller en stemme, “Hvis ikke du skal begynne på skolen sammen med meg, Pernille, så skal jeg dra deg med.”

Jeg kjente kjærligheten til barnet bli sterkere, og jeg vil mer og mer holde fast om dem. De små, men sterke kroppene får virkelig sagt det, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne være like åpen som dem. 

Med kamp om de siste timene og dagene jeg nå får med dem, er det ren glede og kjærlighet dem får, bare for å få en topp slutt på det første kapittelet. 

Enda et barn blir levert i barnehagen, klar for en ny og fin dag. Plutselig får jeg en kommentar, eller et budskap som satte det enda mer på spissen til kjærlighet. “De siste dagene har han snakket mye om deg hjemme, og at han kommer til å savne deg mest.” Tenk å få høre noe sånt. Og tenk at akkurat jeg får høre det. 

Jeg er ikke tvil om at jeg har satt mine spor i deres barns hjerter, og at jeg vet at dem har hatt det bra når de har fått være sammen med oss når mammaer og pappaer har vært på jobb. De har blitt sett alle og en hver. Blitt oppdratt på den måten barn skal. Hatt mange fine stunder, og en haug av minner er blitt samlet. 

Hvert år kan jeg si at dette året har vært det beste. Men i år har jeg virkelig gledet meg til å dra på jobb. Vi har både vært heldige og samarbeidsvillige til å få skapt med det vi nå sitter igjen med. Selv om barna går videre, så vil det beste være de minnene vi nå sitter igjen med. Både for barnas del, men også vi voksne som har vært med på en utrolig reise. Tiden med barna er det som står øverst på scorelisten.