NÅR ISEN I MAGEN HAR BEGYNT Å SMELTE

Hvor er den knappen som jeg så sårt hadde trengt nå? Egentlig skulle jeg hatt bruk for den flere ganger, og ikke bare i to, tre, ti eller tolv anledninger. Gjerne flere ganger, og kanskje litt hver dag. Den knappen som kunne satt verden på pause, stoppet tiden og bare stått helt stille. Bare littegrann – eller veldig mye.

Ikke er jeg bare redd for at dagene skal fly fra meg. Det betyr også at det begynner å nærme seg noe stort. Det store som er så viktig, men likevel innmari skummelt. Det steget du skal ta for å komme deg et skritt nærmere et mål, et skritt du aldri noen gang før har vært utsatt for å ta. Men nå er tiden inne.

Det har nå vært rolig en lang stund. Alt har på en måte blitt lagt litt på is, samtidig som du vet at det egentlig hadde vært lurt og holdt litt koken i stekeplaten. Når isen i magen har begynt å smelte, da kjenner du at nervene begynner å trigge seg på. De tankene du hadde lagt litt fra deg, men visste at du hadde. De tankene må nå graves frem igjen.

For her om dagen, helt uventet og hvor jeg ble tatt på sengen, kom det en telefon jeg så sårt har ventet uendelig lenge på. Jeg har vært klar veldig lenge også, og har jobbet hardt for å nå dette målet. Men nå som dette ikke har vært så mye prioritert så må jeg nå ta frem alt igjen og fortsette der jeg slapp.

Denne telefonsamtalen jeg hadde viste seg å være et veldig godt tilbudt. Et tilbudt jeg ikke kan si nei til. Jeg vet innerst inne at jeg kan – og at jeg klarer. Men det er veien frem som føles skummel. Og det å bearbeide tankene i sjakk er ikke bestandig så lett. Den eneste tanken som jeg må gjøre, og som har hjulpet meg igjennom harde kamper før, det er å hoppe i det. Det kan kjennes ut som verdens undergang på forhånd, men etterpå blir du så lettet.

Skulle gjerne ønske at denne isen i magen hadde vært stabil gjennom denne prosessen som venter. Holdt temperaturen nede og beina på bakken. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt vinger, svære vinger, som fikk meg til å fly avgårde fra skrekken. Men jeg vet at dette ikke er måten å gjøre det på for å komme seg over streken, og at uroen som befinner seg her nå skal forsvinne. 

Jeg må prøve så godt jeg kan med å se lyst på det hele, uansett hvor mye det kan kjennes vanskelig. Klare og tenke grønne tanker, positive tanker som kan gjøre det lettere. Det er i hodet det sitter, og i praksis er det egentlig ikke noe å være redd for. Jeg må bare hoppe ut i havet med alle de små og store fiskene, å gripe sjansen!