PRØVE OG KOBLE LITT UT

Hvorfor skal det være sånn at disse søndagene er som de er? Late og kjedelige, og som oftest den stilleste og roligste dagen i uka. På en måte er det veldig kjekt, men på den andre siden kan dagen gå litt saktere enn normalt om man ikke har noe å henge fingrene i. Jeg vil at uken skal starte igjen, sånn at det skjer litt i løpet av dagene. Rutiner som man kan vasse seg igjennom. Men så er det også veldig deilig med fridager.

Jeg skulle vel egentlig ha satt meg ned med oppgaveskriving og studiebøkene. Terpet litt på det ene og det andre, men så føler jeg også at jeg kan så mye mer enn det jeg faktisk tror. Om du bare har troen på deg selv, graver dypt nok og finner de skarpe ferdighetene dine, det er da du innser hvor flink du egentlig er.
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Oppi alt det som foregår om dagen, hvor tankene spinner rundt, måtte jeg komme meg litt bort fra alt stresset å prøve og koble litt ut. Som oftest står kaninen i sitt eget bur eller i det åpne gressburet sitt. Her om dagen fikk han prøve og gå litt i bånd, ettersom det var en evighet siden han hadde gjort det sist. Han er nå over fire og et halvt år gammel, så det er grenser på hva han orker også.

Båndet ble funnet frem og tatt på, i et håp om at han skulle bevege seg litt mer på et mye større område. Han valset frem og tilbake i hagen her, med meg på slep. Jeg merker at han ikke er like aktiv som han var da han var yngre, men bevegelse får han. 

Husker så godt da han var på sitt beste – på toppen av fjellet. Han elsket å løpe, og han var en skikkelig luring. De gangen han fikk på seg båndet og ble plassert på bakken, så løp han vilt over alle hauger. Hastigheten gikk så fort at jeg nesten ble hengene på slep for å holde følge. Men plutselig kunne han finne på å bråstoppe og legge seg flat helt stille. Da hendte det ganske ofte at jeg forsettet fremover.
 

Tempoet er langt ifra sånn som det har vært de tidligere årene hvor han har fått lov til å springe rundt. Ha likte også å hoppe rundt hit og dit og frem og tilbake. Han er en desemberkanin som kom i året tjuetretten, så har vel egentlig begynt å tenke på at det nå kan begynne å gå mot slutten. Men er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på det. Har tros alt hatt fem kaniner i løpet av ti år, og om det blir flere etter dette er jeg usikker på.

Livet byr på nye veien, men interessen for disse dyrene kan fortsatt være til stedet. Uansett skal han få lov til å bo her så lenge han vil være her. Han er perfekt akkurat sånn som han er og får det stellet han trenger og som jeg kan tilby. Husker så godt da han flyttet inn til meg. Han var så liten at jeg omtrent fikk plass til han i den ene hånden min. Nå er han tre år og syv måneder større enn da jeg så han for aller første gang.