Helt stille. Til vanlig består hverdagen av mange ulike lyder. Lave toner, høye toner. Mye lyd og lite lyd. Det kjennes litt ut som du er med på en reise i berg-og-dalbanen. Det går fort, men klarer likevel å få med deg mye. Riktig nok ikke alt, men nok til å kunne skjønne sammenheng og hva som kan være grunnene.
Nå vet jeg ikke riktig helt hva jeg mener med det. Men da jeg benyttet meg av å stelle meg i vinduskarmen tidligere i kveld, det var da jeg oppdaget stillheten. Jeg kan være flink til å låse meg selv inne, samtidig som jeg ikke slipper noen tanker ut. Det er bare meg og alle de merkelige ord og setningene som gnager seg frem og tilbake.
Mange meninger og tanker kommer selvfølgelig ut her, hvor det er litt som en terapi for meg å skrive og sette sammen ordene. Men det er også veldig mye jeg ikke deler. Alt går rundt for meg noen ganger, og jeg skulle så gjerne klart å slippe alt ut ved å videreformidle alle tankene. Men alt er heller ikke for å deles, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å være mer åpen enn det jeg er.
Noen ganger er det bra å ikke dele for mye ute på bloggene sine. Har du prøvd psykolog før? eller rett og slett bare åpne seg og skrive ned tankene i en dagbok, det hjelper sykt! , men det hjelper også veldig å bare rase og prate ut hva man tenker og hvordan man har det innerst inne:) stillheten har fine og dårlige sider..
lisebrevik: Det er mye jeg bevist velger å ikke dele også. Da jeg var yngre hadde jeg kontakt med psykolog, men det var av andre behov som jeg hadde.
god klem til deg <3 kan hjelpe å kun skrive ned for din egen del.. ikke for deling her.. eller gå deg en tur til sjøen å skrik for full hals.. for å få ut hva det måtte være <3
God klem fra meg! Det hjelper veldig for meg også å skrive på blogg, jeg forstår deg godt 🙂
<3 god klem
Tror det er veldig viktig å være åpen om vanskelige ting – men sliter alt for mye med det selv også. Har ofte sittet hos psykolog og bare begynt å gråte fordi jeg ikke klarer å si det jeg egentlig vil ha ut.
Uff. Klem til deg <3
Det jeg mener er at jeg samler opp mange tanker som dukker opp, av alt mulig, og aldri deler det med noen. Til slutt blir hodet så fullt at dager kan føles litt tyngre enn andre. Det har ikke gått over i den fasen at jeg trenger psykolog for å få det bedre…