Ikke nok med at jeg nå har følt meg sliten i en liten stund, men den energien som har vært dratt ut av meg har virkelig vært et stort tegn på at noe har vært på fære. Det har alltid vært noe å henge fingrene i, samtidig har det konstant vært noe å tenke på. Tankene spinner villt, og ord står aldri stille.
Jeg føler bare for at jeg vil dele masse ord. I det minste skrive. Brette ut en haug av bokstaver som skal stokkes om. Men en sperre gir en stopper for det jeg virkelig vil. Fingrene flyr ikke like fort over tastaturet bestandig, og noen ganger er det helt dødt – uansett hvor mye man vil ha ut. Det har gått i ett av tanker i det lille hodet, men energien har ikke vært sterk nok til å utføre handlingene igjennom fingerspissene.
Men du kan jo ikke tro at det ble noe bedre da jeg våknet opp til morgen i dag. Jeg hadde klart å rulle meg ut av sengen, uansett hvor mye jeg ville bli liggende under dynen. Fått kastet på meg noen klær, samtidig som jeg hadde fått hevet i meg noe mat. Men så gjorde jeg noe som jeg sjelden pleier om morgningen. Jeg dro opp persiennen for å få “lyset” inn gjennom vinduet.
Men det skulle jeg ikke gjort. Du kan tro jeg banna og svarta utover hele huset. Ja, nabolaget også, og kanskje resten av verden. Hva var det jeg så? Jeg måtte blunke et par ganger for å dobbelsjekke synet mitt. Det var mørkt ute der jeg stirret forskrekket ut av vinduene klokken syv om morgen, og en fin dag kunne ikke skimtes av det jeg så.
Eller, en fin dag ble det jo. Men bakken var ikke den samme, og ned danset snøen. Ordene som herjet inni meg vil du ikke vite hva var, for du kan bare tenke deg selv hvilke gloser som hoppet ut. Årets første snøfall denne vinterstid har nå vist sine spor, og jeg håper for all del at den forsvinner like fort som den kom. Med andre ord – nå vet du at jeg ikke er glad i snø!
enig:) men jula må det være snø