Så ble ikke starten på uken sånn som jeg hadde tenkt meg, og heller ikke sånn som den ellers pleier. Jeg hadde hele helgen foran meg til å samle krefter, men også kvitte meg med de små trollene som hadde kommet innenfor immunforsvaret mitt og erobret en hel sulamitt som hadde eksplodert. Det føltes nemlig litt sånn opp i det hele.
Med tanke på at dagen i går ble den fjerde sykedagen på rad, og jeg først var tilbake til den normale hverdag i dag, så har jeg gått rundt og tenkt litt at det bare er mandag i dag. Det er som oftest den dagen som kommer etter en frihelg, og når alt ikke går på skinner så blir man litt rar. Og først da skjønner man hvorfor vi eier rutiner. Det går som regel rundt når man har noe å følge.
Men uansett – mandagsfølelsen i boks, på en tirsdag, og endelig tilbake på jobb. Det skal sies at det er deilig å slappe av når formen ikke er på topp, men når du først kommer tilbake legger du merke til hvor mye du har savnet arbeidet ditt. I hvert fall er det sånn med den jobben jeg har, hvor jeg er omringet av flotte og fantastiske barn, samt sprudlende og gode kolleger. Hva jeg skulle gjort uten dem? Det vet jeg nesten ikke selv.
På plass igjen var jeg i det minste, og godt var det å se både de og stedet som man legger et stort stykke arbeid i. Riktig nok var det en stille og rolig morgen da jeg ruslet inn på morrakvisten, akkurat sånn som det ofte pleier å være. Og disse dagene er det bare å nyte når man har dem. Så smått etter at jeg har kommet meg til hektene igjen og får gjort mine arbeidsoppgaver, da begynner det å komme flere barn.
Tilfeldigvis står jeg ute i gangen da det kommer et til barn som vil være med å leke sammen med oss i løpet av dagen. Jeg hører dørklinken bli dratt i, og gjennom dørens karmer står det et lite, men stort barn klar for en ny dag. Gleden ble veldig stor da vi så hverandre og møtte blikkene. Den ble faktisk så stor at jeg ble overveldet med klem og et stort smil.
En slik velkomst skulle det vært enda flere av – selv om det finnes mange av dem, for de som er glad i å starte dagen på denne måten. Det var så godt å se, og for meg var det ekstra godt å være tilbake. Litt i ettertid fikk det meg til å gå inn på en tanke. En tanke som viste tegn. Jeg hadde ikke vært på jobb siden torsdagen, bare en liten tur før jeg følte at formen sklei helt ut.
En tanke kan inneholde så mye, og ord kan beskrive følelser. Men denne følelsen her var helt fantastisk. For å bli overveldet med en stor og varm klem når man endelig er tilbake etter noen sykedager, det er det som sier noen om, men også viser hvor mye barn legger merke til. Jeg var tydeligvis savnet av dette barnet, og gleden ble stor da vi endelig fikk møtes igjen!
<3