DETTE SKJEDDE PÅ VERDENS ENDE

Tro det eller ei, men nå har motivasjonen for og la fingrene springe over tastaturet vært borte hele uken. I hvert fall de tre siste dagene. Hodet har vært helt fullt av mange gode overskrifter jeg kunne ha tatt i bruk, men også mange tanker jeg har hatt lyst til å notere ned. Men når det som driver deg ikke har hatt lyst til å gjøre noe videre med det, da var det nok best å la idéene bli liggende til en eventuelt senere anledning.

Det har nå vært en uke med både futt og fart. Jeg kjenner det virkelig, og jeg er nok ikke alene om kanskje å ha samme følelse. Men da jeg for to uker tilbake i tid beveget meg ut på en av dem kaldeste endene for en liten tur, som du kan lese om her, så var det ikke bare det som ble beskrevet den gangen som var det eneste som skjedde.
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vinden var litt for sur denne dagen, men likevel faret vi oss over broen og opp mot de lave fjelltoppene. Vi fikk vel kanskje rundt en times tid med veldig frisk luft, og jeg kan love at det var en stor glede og komme hjem og få fyrt opp ovnen å få på seg ekstra med varme klær. 

Men hvordan gikk turen egentlig? Dette skjedde på Verdens Ende, i det vi var på vei til å vende tilbake på kanten av så langt ut vi orket å gå. Er en del små fjell som man kan klatre over og turne rundt på der ute. Kanskje ikke helt passende anledning til å gjøre sprell og fanteri på. Jeg hoppet så smått fra den ene store steinen og til den andre, før jeg den ene gangen skulle hoppe ned fra en liten høyde og ned på et annet lite berg. Og da var det gjort!

Rett foran meg ser jeg noe blir slengt i luften. Riktignok ikke så langt, men langt nok ned for at alt skal gå i et krasj med underlaget. Og hardpakket og kompakt fjell må vel være noe av det hardeste en enhet kan treffe. Ja, for plutselig i min landing ned fra mitt høyeste hopp, så spratt nemlig telefonen min ut. Hvordan det hørtes ut som? Ikke noe godt.
 

Vi er vel enige alle mann at det ikke er et stort hurrarop når eiendeler går i stykker og blir ødelagt. Jeg så for meg det verste i det jeg håndplukket telefonen opp, men ble også overrasket for å se hvor lite den egentlig ble skadet i forhold til underlaget den traff. Jeg har sett uhyre mye verre ødeleggelser, men jeg ble jo også litt lei meg innerst inne. Det er jo aldri noe kult å få tingene sine ødelagt – i hvert fall ikke når det ikke var min egen skyld. Ren uflaks var det. Og frem til da hadde jeg aldri knust en eneste telefon jeg har hatt.

Dette var altså en sen lørdag ettermiddag dette skjedde. Og vet du hva jeg gjorde med en gang jeg kom hjem? Jeg så etter en ny. Skaden var ikke stor, og den var jo fullt og helt brukenes. Det var bare det som var knust og sprukket opp som jeg ikke tillot meg å leve med. Jeg kunne gått for en enkel løsning på problemet. Men når fristelsen var for stor til å skaffe seg en splitter ny, da kom det en ny enhet i hus allerede to dager senere.