hits

Pernille

FORDEL ELLER ULEMPE?

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • Du vet når du har all verdens av tanker og ord surrende i det lille vi har fått utdelt av et hode? Noen ganger er det flere elementer som blander og mikser seg sammen, mens andre ganger klarer du fint å skille dem fra hverandre. Akkurat nå går alt i ball, for nå befinner det seg et lite tema som nokså er stort, men som jeg ikke helt klarer å binde sammen ord til.

    En liten pause ble det etter dette første avsnittet, før jeg endelig kom meg videre og plutselig ordene stormet ut som om de var med på veien med en orkan.

    Bare det å få startet denne teksten tok meg nesten år og dag. Eller, det var i stor grad overdrivelse - men jeg har fundert lenge på hvordan jeg skulle starte det hele ut ifra de tankene og "budskapet" jeg sitter med.

    Med alle de årene her i verden med både flatmark og berg-og-dalbane stigning, så står vi vel egentlig aldri i ro. På veiene ferdes kjøretøy - både på lands og til vanns. Du er i grunn et kjøretøy som trenger drivstoff, som du igjen får av maten og drikken du tar til deg. 

    Men hvordan fungerer du egentlig i en hverdag? For så og si alle, om du er et menneske som vi alle mennesker er, så står vi alltid opp om morningen. Du gjør dine morgenrutiner, før du så må komme deg avgårde enten til skole eller jobb - eller barnehagen for den saks skyld. På de arenaene du befinner deg i løpet av en dag så har du også arbeidsoppgaver du må gjøre. Såkalte gjøremål for dagen.

    Og jeg befinner meg midt oppi det hele, akkurat sånn som de fleste andre. Jeg bruker en smule av tiden min til å forberede meg på morningen, for så å bruke den største brøkdelen av dagen min til arbeid. Men her for noen få dager siden så begynte jeg å tenke på noe jeg ikke hadde grublet like mye over før. Jeg hadde vært inne på tanken, men ikke gravd meg lenger inn for å utforske de ulike tunnelene nærmere.

    Det er ikke sjans i havet for å legge bort tankene. Det er ikke sjans til å ikke tenke i det hele tatt. De små vesener som holder oss oppegående, de holder også tankene i spinn, og noen ganger flyr tankene fortere enn andre. Det er litt rart å tenke på - men tenk om vi ikke hadde muligheten for å tenke?

    Men over til noe jeg har tenkt litt mer på den siste tiden, spesielt nå de siste dagene. Se for deg hvis jeg ikke hadde vært den jeg er i dag? Hva hadde du sett? Har du noen gang tenkt den tanken om deg selv? Vi har også gode og vonde tanker om oss, men mest av alt håper jeg vi har flest gode tanker om akkurat den vi er. 

    Selv har jeg mye godt. Det er bare det at andre og de rundt meg legger tydeligere merke til det enn det jeg selv kanskje gjør. Jeg vet jo om, og kjenner også til mine egenskaper som det er verdt å ta med seg videre. Men heldigvis er vi sånn med hverandre at vi hjelper hverandre med å tydeliggjøre og minne oss på hvem vi er.

    Men det jeg nå har lagt ekstra merke til de siste dagene, noe som jeg alltid har visst, det er at jeg ikke byr like mye på meg selv som de andre rundt meg. Eller jeg gjør det kanskje på en annen måte? Jeg vet også at vi alle er flinke til å sammenligne oss med andre. Kanskje for å være like god som dem, eller kanskje enda bedre. Jeg kan også se at jeg ser opp til mennesker jeg er sammen med, og jeg lærer jo av opplevelsene jeg får være med på og speilingen jeg gjør. For det er jo sånn vi blir gode - å speile oss og gjøre noe av det samme som de andre.

    Vi blir aldri utlærte, og vi har alltid et forbedringspotensial. Det er stadig noe som blir oppbrukt, og vil alltid være noe nytt som vi kan ta tak i og som er metoden vi jobber ut ifra og tar med oss videre. Uansett hvor mye jeg gir og tar, så er det alltid noe som vil være smårusk hos meg. Eller er det rusk i det hele tatt?

    Det jeg har lagt ekstra merke til i det siste, og som kanskje har irritert meg litt, det er at jeg er ganske stille. Jeg er ikke like flink til å dele og utveksle ord med andre, og jeg er ikke den som flommer ut med en haug av samtaler med andre. Eller, jeg utveksler sjelden noe ekstra, om man kan si det på den måten. Er det en fordel eller ulempe? Hvordan er det egentlig å være den personen som holder seg litt i bakgrunnen, men samtidig gjør så godt hen kan for å by på seg selv?

    For min del skulle jeg til tider ønske at jeg turte å virkelig si det jeg mener - i det minste gi noen ekstra innspill. For noen ganger tar jeg meg i det at jeg er så stille som jeg er. Om det kommer av mutismen, det vet jeg ikke. Jeg har jo vært ganske stille i så og si nesten hele mitt liv, og vet ikke om det kan ha noen sammenheng der.

    Det er ikke sånn at jeg plages med det, hvor jeg gruer meg hver eneste dag til ikke å klare og gi innspill til samtaler. Det klarer jeg, og jeg føler meg akkurat som et helt vanlig menneske som deg. Vi har jo alle våre svake og sterke sider, hvor vi også er mer flink på noe og ikke alt. Hadde jeg vært feilfri og hvor jeg fikk til absolutt alt, da hadde jeg stilt meg selv et stort spørsmålstegn. Hvem er det egentlig som klarer alt? Ikke jeg i hvert fall.

    Jeg kunne kanskje blitt flinkere på det å dele og utveksle flere ord med andre. Men hvorfor skal jeg endre på akkurat det når det er den personligheten og styrken jeg har? Må man være den som roper høyest? Må man være den som absolutt skal stå ytterst på scenen i lyset for å vise frem til alle andre hvem man er?

    Jeg håper dere klarer å se hvordan jeg tenker selv om jeg syns det er vanskelig å formidle mine tanker akkurat nå. Men jeg følte for å skrive og dele litt om det, selv om det var vanskelig å finne ut av hvordan jeg skulle starte og skrive det hele. Kanskje klarer dere å sette fingeren på det hele bedre enn det jeg har gjort nå. Og kanskje dere til og med har fått både gamle og nye tanker dere kan spinne videre på. Uansett, vi er alle forskjellige, og enda godt er det!

    Jeg var ikke den som sto forest i klasserommet hver uke og leste høyt for klassen. Faktisk var dette noe jeg syns var ekstremt vanskelig da jeg gikk på skolen, hvor det også var ekstra sterke følelser og høyere murvegg da jeg i tillegg hadde mutismen opp i det hele. Faktisk var det sånn at jeg hadde dette som et av mine mål i planen min da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg sier ikke at det bare er vanskelig for meg, for det er til og med mennesker uten mutisme og som ikke har hatt det som syns det er ubehagelig å stå foran en større gruppe eller forsamling å lese høyt for alle.

    Da jeg starte denne teksten tok det lang tid for meg å komme i gang med å binde ordene sammen. I hodet mitt hadde jeg så klart budskap om hva jeg ville med dette temaet. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare og formulere det hele for at dere der ute skulle få en forståelse i tankene mine. Noen ting hører visst mye bedre ut i hodet enn når det kommer ut som tekst. Men jeg har i det minste prøvd og skrive en forklaring på tankene rundt det.

    Jeg har nå jobbet med barn på samme arbeidsplass i fem år. Det er en stund, men jeg har fortsatt mange år igjen om interessen for det om fortsetter. Gjennom alle de årene jeg når har vært på arbeidsplassen så har jeg fått høre mye fint, men også mye godt. Og det er spesielt en egenskap hos meg som flere har lagt merke til.

    "Du er så rolig, Pernille." Jeg skal ikke legge et lokk over et sånt kompliment jeg ofte får høre. Det kan være en ulempe av å være så stille og rolig, men her i dette tilfellet så syns jeg det er positivt. Og når jeg har hørt at flere skulle ønske at dem klarte å være så rolige som meg når det brenner som verst, da må jeg i det minste gjøre noe riktig som andre kan ha muligheten til å lære av. Det er kanskje ikke så lett for alle - men det er håp for alle når jeg klarer det.

    Stille og rolige eller ikke - det er både fordeler og ulemper rundt mange temaer og hvordan vi håndterer og bygger livene våre. Det vil alltid være sånn at vi får ros langt opp i skyene, og vi vil også få en pekepinne på hva vi kunne gjort bedre. Det er sånn vi blir gode, og det er alltid forbedringspotensial hos alle. Vi blir aldri utlært, og jeg er bare meg!

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar