Med ord i min munn. Som har en kjernestamme som kommer fra tankene i hodet, som trekker store drag fra magen og som blåser seg opp gjennom alt den måtte komme forbi, for til slutt å få sagt det som måtte sies ved hjelp av vårt fantastiske snakkeapparat uten å få krøll på tungen.
Hvor disse ordene kom fra, det vet jeg ikke selv. Men det jeg vet er at dem plutselig stokket seg på denne måten ut gjennom fingerspissene.
Det er nå blitt mandag. Den er her igjen. Det var som en kanon fra klar og blå himmel som kom susende ned gjennom ingenting, akkurat sånn som de kanonsmellene som dundret løs her 1. mai. En helg som ble fylt opp med overnattingsbesøk, hvor det ble en nokså stille og rolig helg, men hvor det også skjedde litt – den bare forsvant.
Nå sitter jeg her, helt alene sammen med alle de rare, spennende, fine og fantastiske tankene som måtte befinne seg hos meg, hvor det også finnes et helt spekter av alt en måtte gruble på også. Det er rart det der, noe som jeg en sjelden gang virkelig klarer å sette meg ned å tenke over – hvem er vi? Hva er det som skal til for at vi er sånn som vi er, hvordan vi gjør ting som vi gjør? Dette er bare noen spørsmål som kan gå igjen, og som jeg fortsatt vil pirke litt bort i.
Men nå tenkte jeg å legge bort de spørsmålene litt til siden. Bare glede meg over tiden vi nå er kommet til, og hva vi har i møte. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har gledet meg til den dagen det skulle så smått begynne og bli grønt. Fuglene komme tilbake for fullt, og varme og flotte dager som bare skulle spre glede.
Jeg har mye å se tilbake på, som jeg allerede har vært så heldig å få være med på. Foran meg har jeg en ørliten bit igjen, hvor jeg enda kan samle gode og fine minner.
Å, som jeg har lengtet etter deg! For første gang har jeg nå tatt frem kortbuksene. De gode og behagelige buksene som ikke sitter klistret fast inntil beina sånn som olabuksene gjør. De buksene som holder rumpa på plass, hvor det også det ene og bestemte buksebeinet snur seg hver bidige gang. Bare fordi de sitter strammere. Det er aldri feil. På akkurat samme sted, nederst i buksebeinet, på den samme venstre leggen. Skal bli godt å la disse tettsittende buksene bli liggende store deler av tiden fremover, for nå skal de luftige og lette sommerbuksene frem.
Nå som vi har vært igjennom en lang mørketid, hvor det skal sies at den lyse tiden kom til synet for en snarliten stund siden, så får jeg så mye mer energi når solen spruter som verst og varmen klistrer seg til kroppen. De siste dagene nå har det vært deilig, hvis vi ser bort ifra vinden som har ligget og ruget.
Det er ikke bare jeg som får et bredere smil om munnen og et energilager som klarer å holde meg oppe så mye nå som dette sommerværet har vist seg mer og mer. Nå er det ikke så mange jeg omgås i løpet av en uke. Men av de jeg er rundt og sammen med, så blir det en mye mer positiv hverdag og uke. Hadde vi bare hatt det sånn hver dag, hele året, da hadde vi spredd ekstremt mye glede i hverandre da.
Vi har også kommet dit hvor jeg endelig har innsett hvor få uker det er igjen før vi går ut i sommerferie. Jeg satt faktisk og regnet på det i dag, og dagene og ukene fremover nå går utrolig og skremmende fort. Nå er det bare å klare og holde beina på bakkenivået, senke skuldrene og nyte den fine tiden vi har igjen.
Jeg sitter ikke her og sier at jeg ikke vil ha sommerferie, for det vil jeg virkelig. Men gleden jeg får av å jobbe er noe jeg trives så godt med, og det er jo ingen hemmelighet for noen at man trenger en litt lenger pustepause en gang i blant. Derfor skal det nå, selv om det er en stund til skikkelig ferie, bli deilig med en aldri så liten langhelg. Må bare komme meg gjennom de to fine og flotte dagene jeg nå har foran meg først.
Sommer er rett rundt hjørnet 🙂