Hvor skal jeg egentlig starte?
Er det lov å spørre seg selv om hva som kunne blitt gjort bedre eller annerledes? Det finnes garantert andre svinger vi kunne tatt turen innom. Men hadde vi gjort det, da hadde verken de andre eller jeg fått lov til å være med på denne reisen som jeg har vært så heldig å få lov til og være med på. For snakk om et engasjement blant både store og små! Etter en stor interesse blant mange barn, har vi det siste halvåret (++) fått med oss hele barnegruppen på et heidundrandes magisk prosjekt som har tatt helt av og enda mer enn det. Med superflinke kollegaer som har dratt det så langt at det rett og slett har blitt en stor bok med flere kapitler i minnet, ble hele Hakkebakkeskogen-prosjektet avsluttet med en høytidelig bursdagsfest for Bamsefar I Lia på “tronen”, med langbord, ballonger og kake midt ute i skogen. Ikke hver gang man blir 50 si.
Jeg husker så godt den dagen jeg satte mine aller første skritt innom gjengen. Den gjengen som jeg måtte bli kjent med i september. Jeg visste hvem de aller fleste var fra før av, men jeg visste ikke hvordan de fungerte som en gruppe sammen. Jeg husker ikke om jeg var litt skeptisk eller redd for å gå inn i et “samarbeidskontrakt” med gjengen fordi alt på en måte var helt nytt. Men det jeg sitter igjen med er å se tilbake på et helt fantastisk år som nå skriker mot slutten.
Det var litt av hvert vi gikk igjennom i høst. Jeg brukte litt tid på å bli godt kjent med hvert enkelt barn, og det å finne min plass blant store og små. Eller, plassen fant jeg. Det var bare det å føle seg på plass, og det syns jeg at jeg gjorde.
Høstens prosjekt var å ta for seg følelseregisteret. Det gikk mye på det å være lei seg – hvordan det føles og hva vi kan gjøre for hverandre. Vi hadde planer for hvordan veien skulle dannes, men plutselig snudde alt på hodet da barna fikk lov til å ta over hele sulamitten.
For det var rundt advent og julestriden hvor resten av veien ble satt i boks. Med både en og flere gledesdelere i gruppen, ble engasjementet så stort rundt Hakkebakkeskogen at vi så like godt dro det så langt ut som å holde liv i hverdagen med både rollespill og magisk spenning rundt akkurat dette. Ikke bare i en kort prosjektperiode, men så lenge som over et halvt år.
Med både Mikkel rev, Bamsefar og flere karakterer som har vært innom og delt tid med både store og små, har karakterene vært så flinke at det nesten har vært ekte. Eller det har vært ekte, om man kan si det sånn. Jeg har vært med på mye i løpet av mine fem barnehageår – men ingen av dem har vært så på topp som det har vært dette året! Her har vi ikke bare dratt i noen tråder – her har vi dratt trådene så langt at dem har røket.
Det er så ufattelig mye jeg kunne skrevet om dette året. Så langt at det hadde nok blitt flere enn en bok som måtte blitt gitt ut. Kanskje jeg deler noen glimt av dette barnehageåret i en senere anledning, når lysten for å dele mer dukker opp. Akkurat nå hadde jeg lyst til å dele noen ord om denne dagen, en stor dag for både store og små.
For som det er nevn tidligere i denne teksten, så var det duket til et stort 50-årslag for Bamsefar. Når tiden nærmet seg tok vi med oss barna til skogen, hvor det allerede var pyntet med langbord og ballonger. For å skape litt ekstra spenning i den store spenningen, ble alt en stor overraskelse da vi alle gjemte oss for Bamsefar – både bak trær og busker, og noen under bordene.
Med mange ivrige barn på å gjøre Bamsefar ekstra glad, er det mange hoder som stikker frem med deres høye røst og ivrige skrik om at nå er det fest når han plutselig står der foran oss midt i skogen. Og det beste av alt er å se hvor med alle sammen er midt opp i det hele – noe dem har vært gjennom hele prosjektet.
Men i bursdager må det også serveres kake, og det ble det også. Men i tillegg sto det også pepperkaker på menyen. Det er jo en kjent sang fra Hakkebakkeskogen som heter “Når en pepperkake baker, baker pepperkake kaker..”, så da kunne vi jo ikke la denne muligheten gå fra oss, og i går ble det derfor bakt flere pepperkakemenn og andre figurer for anledningen. Midt på sommeren. Tenk å være så gærne! Det ble heldigvis ikke dobbeltpepprede pepperkaker, sånn som lærergutten gjorde da han tok feil av ingrediensene.
Så artig:)