hits

Pernille

JEG ER REDD

  • Publisert: 19.07.2018, 13:00
  • Kategori: Tekster
  • Jeg husker det s godt! Fortsatt har jeg klare bilder og konkrete tanker om de handlingene jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg gikk p skolen sammen med mange hyggelig mennesker. N er det ikke snn at jeg husker helt eksakt p alt jeg har vrt igjennom her i livet, men en liten rd trd skal jeg nok klare og gjennomfre i lpet av denne teksten som faller ned hos meg i mine tanker som jeg sitter p.

    Det er ingen hemmelighet, og det har heller aldri vrt en hemmelighet at jeg i min oppvekst hadde en liten sekk bre p. En form av diagnose, en langt ifra alvorlig mutisme, men som likevel ga meg vanskeligheter og utfordringer i bde liten og strre grad - som du kan ta en titt p her. Jeg har sttt sterkt oppe p mine bein i mange r, og jeg har ogs jobbet hardt for komme meg ut av de plagene, eller vanskene som jeg var midt oppi.

    Mange r har det tatt. Men hadde du frst blitt kjent med meg i dag, s hadde du mest sannsynlig ikke trodd at jeg hadde vrt igjennom alle de utfordringene jeg har sttt i. Jeg har til og med tatt s tffe utfordringer, som det da var for meg, men som igjen kunne vre s lett som en fjr for andre. Noen av stegene har til og med vrt s store at jeg til og med har vrt p grten. Men uten motet jeg da hadde, s hadde jeg igjen ikke sttt s sterkt p mine bein i dag.

    I dag ser jeg ikke p meg selv som den stille og forsiktige jenta. I hvert fall ikke i den store graden som jeg gjorde fr. Det er noen r siden jeg flte det hele slapp taket, og jeg fler ikke selektiv mutisme er en del av meg lenger. Eller er den det? 

    Store hestesprang har jeg tatt de siste fem, seks rene. Men ogs i lpet av de rene har jeg hoppet ut i bde sm og strre utfordringer. Jeg har til og med ftt hre fra andre som har vrt mye sammen med meg, og opplevd hvordan jeg er at ting har forandret seg. Og bare det f hre det gjr ting lettere ogs.

    Frre verbale ord hadde jeg for mange r siden - i hvert fall utenfor mitt eget hjem. I dag er det mye lettere, og jeg fler meg som en av de andre. Men p en annen side s fler jeg meg ikke helt det heller. Men s finnes det ogs flere kategorier, eller kanskje jeg kan kalle det grupper, hvor jeg befinner meg. Jeg er ikke lenger den mest stille og forsiktige jenta. Men s er jeg heller ikke den som er mest framp og pser ut med ord p ting jeg vil fortelle.

    I mitt hodet har jeg et klart bilde av det hele, s hper dere klarer se tankegangen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, som ogs har vrt i samme situasjon som meg og levd med mutismen? Eller kanskje noen som str midt opp i det n og er p vei for jobbe seg ut av den tunge, vanskelige og store boblen? En boble som har ulike grader. Er du en av dem s vil jeg gjerne hre hvordan du har det.

    Men hvordan er det du egentlig har det midt opp i din situasjon? Selv husker jeg at jeg syns det var stas lfte opp rret p den davrende fasttelefonen som veldig mange hadde, for s ringe rundt til noen venninner som jeg gikk i klasse med. ringe til dem var da ikke noe problem. Kanskje litt ekkelt i starten, men det var det jeg fikset best. Bare det finne p noe med dem var det jeg trengte - om vi s bare hadde filmer foran oss p skjermen, hoppet p trampoline eller spilte spill. Eller rett og slett bare var sammen.

    Alt var s mye bedre fr. Det var kanskje ikke perfekt, men det var bedre. Som yngre klarte jeg i det minste interessere meg litt med vre fremp og ta litt tak. I dag har alt falt helt tilbake - eller det gjorde det for flere r siden. For flere r siden hadde jeg noen f venner som jeg fysisk hadde kontakt med. 
     


     

    I dag har jeg ikke klart ta vare p det lille jeg hadde, eller klart vre modig og tff nok til ta til meg nye ansikter. Jeg er redd. Jeg er redd for ta det lille skrittet, som for meg fles strre. "Det er jo s lett mte nye mennesker", "du trenger ikke vre redd for meg" og "bare gjr det". Snt er helt vanlig tenke for mange, men s er det en del for noen at de ikke syns det er like lett.

    Det er som det er en sperre som er festet foran meg. Jeg kan tenke s det knaker over hvor koselig det kan vre og treffe andre, som man igjen kan skape et vennskap sammen med. Jeg kan pent og rlig si at det hadde jeg trengt, etter alle de rene jeg n har sittet alene uten en eneste venn kunne finne p ting sammen med og som jeg kunne vre sosial med i et fellesskap.

    Jeg er redd. Jeg syns det er skummelt skulle ta et av de mest enkleste stegene her i verden for treffe andre mennesker som du selv kunne ha kommet overens med. Og ekstra vanskelig syns jeg det blir etter ha sittet s mye alene som jeg har gjort - og som jeg gjr fortsatt. Hvorfor skal noe som er s enkelt for mange vre vanskelig for andre? Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i den alt for store verden som har det akkurat snn. Og jeg er ikke den eneste som syns dette er vanskelig, og som kanskje tenker litt ekstra p dette.

    I dette tilfelle, men ogs i mange andre situasjoner, s kan man se at vi alle er forskjellige. Vi er ingen like, men jeg syns det er litt vondt tenke p at noen, i grunn ganske mange skal ha det p denne mten - og at jeg selv er i denne boblen. Jeg er ikke riktig sikker p om det kan ha noe med mine utfordringer som jeg har hatt, eller om det er noe annet som stopper meg. Og hvorfor skal det vre s vanskelig g mot den pne dren nr andre tar initiativ for f deg ut i verden?

    Jeg er rett og slett redd for bryte et gammelt og vondt mnster som jeg har hatt lenge. Jeg er for vandt til sitte for meg selv, noe som ogs har foregtt s lenge at jeg nesten har glemt hvordan det er vre en del av noen andre, det ha venner som stiller opp for hverandre og finner p ting sammen.

    Alt handler om hva jeg selv vil, og at det er meg selv som m gjre noe med det. Men det er bare ikke like lett som det hres ut!

  • Publisert: 19.07.2018, 13:00
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • n kommentar

    Nina Cecilie

    19.07.2018 kl.14:12

    <3

    Skriv en ny kommentar