Jeg husker det så godt! Fortsatt har jeg klare bilder og konkrete tanker om de handlingene jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg gikk på skolen sammen med mange hyggelig mennesker. Nå er det ikke sånn at jeg husker helt eksakt på alt jeg har vært igjennom her i livet, men en liten rød tråd skal jeg nok klare og gjennomføre i løpet av denne teksten som faller ned hos meg i mine tanker som jeg sitter på.
Det er ingen hemmelighet, og det har heller aldri vært en hemmelighet at jeg i min oppvekst hadde en liten sekk å bære på. En form av diagnose, en langt ifra alvorlig mutisme, men som likevel ga meg vanskeligheter og utfordringer i både liten og større grad – som du kan ta en titt på her. Jeg har stått sterkt oppe på mine bein i mange år, og jeg har også jobbet hardt for å komme meg ut av de plagene, eller vanskene som jeg var midt oppi.
Mange år har det tatt. Men hadde du først blitt kjent med meg i dag, så hadde du mest sannsynlig ikke trodd at jeg hadde vært igjennom alle de utfordringene jeg har stått i. Jeg har til og med tatt så tøffe utfordringer, som det da var for meg, men som igjen kunne være så lett som en fjær for andre. Noen av stegene har til og med vært så store at jeg til og med har vært på gråten. Men uten motet jeg da hadde, så hadde jeg igjen ikke stått så sterkt på mine bein i dag.
I dag ser jeg ikke på meg selv som den stille og forsiktige jenta. I hvert fall ikke i den store graden som jeg gjorde før. Det er noen år siden jeg følte det hele slapp taket, og jeg føler ikke selektiv mutisme er en del av meg lenger. Eller er den det?
Store hestesprang har jeg tatt de siste fem, seks årene. Men også i løpet av de årene har jeg hoppet ut i både små og større utfordringer. Jeg har til og med fått høre fra andre som har vært mye sammen med meg, og opplevd hvordan jeg er at ting har forandret seg. Og bare det å få høre det gjør ting lettere også.
Færre verbale ord hadde jeg for mange år siden – i hvert fall utenfor mitt eget hjem. I dag er det mye lettere, og jeg føler meg som en av de andre. Men på en annen side så føler jeg meg ikke helt det heller. Men så finnes det også flere kategorier, eller kanskje jeg kan kalle det grupper, hvor jeg befinner meg. Jeg er ikke lenger den mest stille og forsiktige jenta. Men så er jeg heller ikke den som er mest frampå og pøser ut med ord på ting jeg vil fortelle.
I mitt hodet har jeg et klart bilde av det hele, så håper dere klarer å se tankegangen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, som også har vært i samme situasjon som meg og levd med mutismen? Eller kanskje noen som står midt opp i det nå og er på vei for å jobbe seg ut av den tunge, vanskelige og store boblen? En boble som har ulike grader. Er du en av dem så vil jeg gjerne høre hvordan du har det.
Men hvordan er det du egentlig har det midt opp i din situasjon? Selv husker jeg at jeg syns det var stas å løfte opp røret på den daværende fasttelefonen som veldig mange hadde, for så å ringe rundt til noen venninner som jeg gikk i klasse med. Å ringe til dem var da ikke noe problem. Kanskje litt ekkelt i starten, men det var det jeg fikset best. Bare det å finne på noe med dem var det jeg trengte – om vi så bare hadde filmer foran oss på skjermen, hoppet på trampoline eller spilte spill. Eller rett og slett bare var sammen.
Alt var så mye bedre før. Det var kanskje ikke perfekt, men det var bedre. Som yngre klarte jeg i det minste å interessere meg litt med å være frempå og ta litt tak. I dag har alt falt helt tilbake – eller det gjorde det for flere år siden. For flere år siden hadde jeg noen få venner som jeg fysisk hadde kontakt med.
I dag har jeg ikke klart å ta vare på det lille jeg hadde, eller klart å være modig og tøff nok til å ta til meg nye ansikter. Jeg er redd. Jeg er redd for å ta det lille skrittet, som for meg føles større. “Det er jo så lett å møte nye mennesker”, “du trenger ikke å være redd for meg” og “bare gjør det”. Sånt er helt vanlig å tenke for mange, men så er det en del for noen at de ikke syns det er like lett.
Det er som det er en sperre som er festet foran meg. Jeg kan tenke så det knaker over hvor koselig det kan være og treffe andre, som man igjen kan skape et vennskap sammen med. Jeg kan åpent og ærlig si at det hadde jeg trengt, etter alle de årene jeg nå har sittet alene uten en eneste venn å kunne finne på ting sammen med og som jeg kunne være sosial med i et fellesskap.
Jeg er redd. Jeg syns det er skummelt å skulle ta et av de mest enkleste stegene her i verden for å treffe andre mennesker som du selv kunne ha kommet overens med. Og ekstra vanskelig syns jeg det blir etter å ha sittet så mye alene som jeg har gjort – og som jeg gjør fortsatt. Hvorfor skal noe som er så enkelt for mange være vanskelig for andre? Jeg vet at jeg ikke er den eneste her i den alt for store verden som har det akkurat sånn. Og jeg er ikke den eneste som syns dette er vanskelig, og som kanskje tenker litt ekstra på dette.
I dette tilfelle, men også i mange andre situasjoner, så kan man se at vi alle er forskjellige. Vi er ingen like, men jeg syns det er litt vondt å tenke på at noen, i grunn ganske mange skal ha det på denne måten – og at jeg selv er i denne boblen. Jeg er ikke riktig sikker på om det kan ha noe med mine utfordringer som jeg har hatt, eller om det er noe annet som stopper meg. Og hvorfor skal det være så vanskelig å gå mot den åpne døren når andre tar initiativ for å få deg ut i verden?
Jeg er rett og slett redd for å bryte et gammelt og vondt mønster som jeg har hatt lenge. Jeg er for vandt til å sitte for meg selv, noe som også har foregått så lenge at jeg nesten har glemt hvordan det er å være en del av noen andre, det å ha venner som stiller opp for hverandre og finner på ting sammen.
Alt handler om hva jeg selv vil, og at det er meg selv som må gjøre noe med det. Men det er bare ikke like lett som det høres ut!
<3