Pernille

INTERESSEN FOR Å LÆRE

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen få som liker dukker. En flokk som liker å bygge med lego og klosser. De som foretrekker å tegne. Gjengen som liker å lese. Energigjengen som har behov for å løpe. Guttene og jentene som liker å pusle med perler - både brettperler og trådperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye å finne på i barnehagen. 

    Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi også barn som liker å leke med bokstaver å lære seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige på å lære seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem år har de vært interessert i å lære og skrive før de begynner på skolen!

    Barnehagedagene har med åra forandret seg på en måte. Sånn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for... ja, det er seksten år siden jeg hadde mitt siste år i barnehagen! Det å være interessert i å lære. Jeg var jo villig til å ta i mot det jeg lærte. Spesielt mitt siste år i barnehagen på uteavdeling.

    Men tilbake til de som liker å vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lære seg tall. Ikke bare det å kunne skrive tallene riktig. Telle langt på både norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for å regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov å håpe.

    Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en så tidlig alder. Det er jo bare positivt på barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg. 

    Det var fin lek på alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men også små og store perler som de lagde armebånd og halskjeder av. Vi hadde akkruat fått i oss fruktmåltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. Så kommer det et barn bort til meg. Lurte på om jeg kunne lage noen regnestykker. Så klart kunne jeg det.

    Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne løses. De ble løst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan løse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan så mye om regning av tall. Men så måtte jeg ta tak og noe måtte gjøres.

    Kunne jo ikke la barnet få så enkle oppgaver som blir løst på null komma niks. Barnet kunne bare se på tallene, og så smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her måtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Større tall måtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var å bruke fingrene til å telle på. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble løst. Alle regnestykkene.

    Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble løst, fikk barnet lov til å lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om å sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle løse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan så mye mer enn det jeg egentlig vet.

    Er moro å se de mestre, at de får til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av å lære. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • FØRSTE GANG I LIVET

  • Publisert: 26.02.2016, 21:21
  • Kategori: Hverdag
  • Tidligere i dag følte jeg meg virkelig mer glad og opplagt enn på lenge. Vet ikke helt hvorfor, men jeg vet at noe skyldtes at håret mitt føltes friskere enn noen gang. Jeg fikk frem en frisyre som jeg har spurt etter lenge hver gang jeg har vært hos frisøren. Da jeg var hos frisøren rundt juletider hadde jeg lyst på en skikkelig forvandling. Jeg ba om at jeg ville klippe bort mye av håret mitt. Og da mener jeg mye. Samtidig ville jeg klippe det opp og få litt mer løft i det. Men det sistnevnte så jeg ikke noe til. Det så fortsatt like flatt ut, bare mye kortere. 

    For ikke så lenge siden gikk det en idé opp for meg at jeg ville bli litt lysere. Jeg ville ikke være så mørk lenger. Hadde lyst på en forandring med fargen. Jeg fikk derfor hjelp av lillesøster og fikk stripet håret mitt. Jeg ble fornøyd. Men det var ikke så store forskjellen å legge merke til hos andre. Tror jeg...

    Da jeg fant ut at håret skulle bli annerledes igjen gikk jeg til innkjøp av farge. Planen var at jeg skulle blonde det, for så å prøve ut en litt kald farge. Og nå er første skrittet tatt. For første gang i livet har jeg blitt blond. Ja, du hørte riktig. Helt BLOND! Var veldig skeptisk til resultatet da jeg fikk vasket ut og tørket det. Jeg skvatt skikkelig til for å si det sånn. Utrolig uvant å se meg selv med noe jeg aldri har hatt før. Og for ikke å snakke om den store forandringen.

    På de få timene nå har jeg begynt å vende meg litt til det. Skvetter ikke like mye når jeg ser meg i speilet. Bare litt. Denne gangen bleket jeg ikke håret selv sånn som jeg gjorde da jeg farget meg mørk i høst. Var ganske redd for hvordan jeg ville bli seendes ut til slutt. Ville jeg ende opp som en gulrot sånn som min lillesøster gjorde da hun blondet for en del år siden? Ville jeg bli mer hvit og se rar ut? Eller ville jeg kle det? 

    Nå er det i hvert fall gjort, og eneste veien tilbake er å farge det mørkt igjen. Men ser ikke ut som jeg kommer til å gjøre det med det første. Jeg må gi det noen dager, eller kanskje noen uker før jeg finner ut om dette er meg. Om jeg kan like å være blond like mye som jeg liker og være brunette. Et forsøk skal det i hvert fall få. For første gang i livet er jeg blitt blond. Håper bare ikke at konsekvensene av "blond og dum" følger med. Noen sjanser i livet må man ta.

  • Publisert: 26.02.2016, 21:21
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • FRESHERE ENN NOEN GANG

  • Publisert: 26.02.2016, 13:09
  • Kategori: Hverdag
  • Før hadde jeg mye lenger hår og gikk stadig med håret løst. Husker når jeg ikke hadde noe i håret på jobb at det stadig kom en, to, tre eller fire... Ja, mange barnehender som dullet på hodet mitt. Spesielt jentene. Noen spurte om de kunne flette meg, mens andre bare satte seg ned og gjorde om frisyren min. 

    Veldig deilig var det å få litt hårmassasje samtidig. Noen floker her og noen knyter der fikk jeg en gang i blant. Og de små barnehendne som holder på da. Fikler og ordner. En sånn flette på den ene siden og denne fletten på andre siden. Og jeg ville jo ikke ødlegge mesterverket deres med det første. Så i steden for å røske ut de flotte flettene med en gang, måtte jeg gå rundt med dem. Men av en eller annen grunn forsvant de ganske fort ut igjen for det. Hmm, det var ikke meg!

    Nå er det heldigvis ikke så mange som er så opptatt av kråkereiret mitt. Drar sjeldnere til frisøren nå for å si det sånn for å få noen andre til å ordne det.
    Men i dag tidlig da jeg våknet av solen som skinte til igjennom vinduet var det på tide å komme seg ut av senga. Jeg følte meg litt skitten, og siden jeg hadde hele morgen for meg selv og kunne bruke så lang tid jeg ville, hoppet jeg i dusjen. Starter aldri dagen på den måten i hverdagen. Men i dag var det ganske deilig.

    Og morgenstellet. Der brukte jeg en del lenger tid foran speilet enn jeg gjør til vanlig. Med litt farge her og litt farge der og litt greing av håret, følte jeg meg freshere enn noen gang. Noen ganger skal det i grunn bare litt ekstra til før en føler seg mye bedre. Og med å føle seg litt ekstra fresh, håpet jeg på at skrivingen skulle komme mye lenger på oppgaven. Men.. 

    Jeg er i hvert fall kommet litt lenger. Og det ramler ned litt her og litt der som jeg kan putte i teksten. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette har vært den vanskeligste oppgaven til nå. I utgangspunktet er den jo ikke så vanskelig. Men jeg klarer ikke å tenke enkelt akkurat nå. Men det går heldigvis fremover.






  • Publisert: 26.02.2016, 13:09
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • HVA ER LEK? SPURTE JEG

  • Publisert: 25.02.2016, 22:48
  • Kategori: Hverdag
  • Fortsatt er det veldig interessant og spennende å jobbe med de småstore barna. Barn er ofte kjent for å si ting rett ut, uansett hva det er. 

    Nå som jeg både jobber og går på skole ved siden av, prøver jeg å dra så mye teori jeg bare kan inn i praksisen. Dette for å lære så mye som mulig. Og det er ikke noe å legge skjul på at jeg liker de små gruppene hvor noen barn sitter rundt meg. Og seinest i dag hadde jeg en liten gruppe. To barn og meg satt der for oss selv. I dyp konsentrasjon med både fargeleggingsark av Sofia og tigeren fra jungelboken og et sett med fargeblyanter.

    Men det var vel her i går jeg spurte noen barn om et litt interessant spørsmål mens vi satt der sammen og tegnet. Et spørsmål litt utenom det vanlige. Jeg har hatt veldig mange temaer på skolen, og nå ville jeg høre med den yngre generasjonen. Tror jeg kom inn på det fordi vi snakket om noe vi skulle leke seinere på dagen. Hva vi kunne gjøre. Og så spurte jeg dem. "Hva er lek?"

    På et kort og konkret spørsmål som kan ha mange ulike svar fra de små, og som jeg selv syns kan være litt spennende, fikk jeg noen fantastiske svar tilbake. Syns jeg selv. Morsomt å se hva de svarer på det en spør om. Hvor mange ord som blir brukt. Og hvordan de setter det sammen. 

    - Hva er lek? spurte jeg.

    - En historie mellom fantasi og virkelighet, svarte hun ene.

    - Men hva er fantasi da?

    - Tenker at man vil gjøre, men får ikke til, svarte hun.

    - Hva er virkelighet da? var mitt neste oppfølgingsspørsmål.

    - Virkelighet er det å se ting, sa hun andre.




    Når du setter sammen noen former, for så å se hva det blir til slutt. Og mens man tegner blir det også notering.
     

    Jeg blir både fascinert og litt overrasket over hvor smarte og kloke de små hodene egentlig er. Hvor mye de lærer de første leveårene sine. De har flere tusen ord lagret i sin ord- og språkbok. Som oftest er det mye riktig som kommer ut av deres munn, men også setninger som kan være litt rare. Hva er det de egentlig mente her? Var det helt feil? Eller var det en mening med noe av det de sa? Og en ting er sikkert - de lærer alltid noe nytt hele tiden. Både små og store erfaringer som kan tas med videre i livet.

     

  • Publisert: 25.02.2016, 22:48
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • HVA VILLE HAN FORTELLE?

  • Publisert: 24.02.2016, 18:03
  • Kategori: Hverdag
  • Jeg var på vei hjem etter å ha tatt meg en tur. Et lite æren på posten måtte gjøres, og bortover veien går jeg i mitt eget tempo. Rolig for meg selv i mine helt egne tanker. Jeg nærmer meg en enslig liten lekeplass, som ikke ser ut som en lekeplass i det hele tatt. Det eneste som står der er et enslig lite huskestativ med bare en enslig huske. 

    I flere år har det alltid husket en gutt på akkurat denne husken. Og i dag er han i den alderen av en ung herremann. Jeg har sett han flere ganger. År etter år. Bor visst i dette feltet jeg stadig går forbi. Jeg gikk hjemover for meg selv mens jeg fiklet litt med mobilen. Et lite steinkast foran meg før jeg nærmere meg denne plassen, var det tre yngre gutter som sto. Rett ved lekeplassen hvor denne gutten husker ofte, eller hver dag.

    Plutselig så jeg noe jeg ikke likte. Der sto han ene gutten av den lille guttegjengen med beina litt fra hverandre og lente seg litt fremover. Rett ved plassen hvor han enslige gutten husket. Hva gjorde han? Var det virkelig det jeg så?

    Der står han og spytter! Og det var ikke av den vanlige spyttingen jeg har sett. Nei, her var det av de slimete og ekle og lange... Ja, du kan bare tenke deg hvor motbydelig både det så ut og er. Hvem er det som gjør sånt? Og hva er egentlig kult med det?

    Meterne mellom guttegjengen og meg ble kortere og kortere. Kan vel tippe den guttegjengen var 12, 13 14 år. I en alder for å finne ut hva som må til for å være kul. Jeg nærmer meg med noen meter til. Men så går de sin vei. Inn en sidevei. Var det for å komme seg unna?

    Jeg passerer forbi lekeplassen. Fortsatt i mine helt egne tanker. Plutselig hører jeg noen lette løpeskritt bak. De kommer nærmere, og en hånd tar meg på skuldrene. Opp ved min side dukker han opp. Gutten som satt på husken. Den døve gutten.

    Jeg har alltid visst at han ikke har hørsel. Og der står han. Aldri møtt eller kommunisert med han før. Det eneste jeg visste var at han ikke kunne høre og brukte tegnspråk for å kommunisere. Han prøvde å få kontakt med meg. Viftet litt med hånden. Et tegn som tydet på at han ville fortelle meg noe. Men hva?

    Tegnspråk kan jeg ikke, bortsett fra noen enkle tegn. Men det er så få at jeg ikke kan tolke og kommunisere med det. Kan bare de enkle tegnene som går med kroppsspråket. Jeg prøvde å vise at jeg ikke forstod . Jeg så han ble blank i øynene. Akkurat som om det var noen tårer som presset seg frem. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, og gikk videre på min vei.

    Så slo det meg en tanke. Hva ville han prøve og formidle meg? Var det noe med den guttegjengen som hadde stoppet opp foran lekeplassen hvor han husket? Hadde de ertet eller plaget han på en eller annen måte? Hva var det han ville fortelle meg? 
    Jeg skulle så gjerne hjulpet han, men visste ikke hvordan! Nå sitter jeg bare her og lurer på hvorfor dette skjedde - hvorfor han tok en hånd på skulderen min? Hvorfor han hadde tårer i øynene? Og hva ville han fortelle?

  • Publisert: 24.02.2016, 18:03
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • LEK SKAPER SAMSPILL

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • Så er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet på både teori og praksis. Både teste det ene og prøve det andre for å se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og små biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe på jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. Å få mer forståelse på ord og uttrykk!

    Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vært hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Også for de små som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var å merke. Veldig moro var det å se de forskjellige smågruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.

    Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg på tinningen og inspirerte meg til å skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Sånne fine og myke treklosser som det er litt størrelse på. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.

    Vi satt der på gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for å få til en fin lek. Startet kanskje ikke helt sånn som jeg så for meg. Det var visst mye mer moro å kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet på barnet. Men sånn går det jo når man gjør sånt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.

    Jeg satt og så på de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke være til så mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjør når jeg er på jobb i dag, enn det jeg gjorde før jeg startet på skolen igjen. Lærer så mye. Og ekstra moro er det å lære når jeg klarer å ta det med inn i situasjoner på jobben.

    De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! Å se på leken deres i et annet syn enn jeg gjorde før - det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Følte jeg satt der og smilte som bare det, på deres vegne på hvor gøy de hadde det.

    Begge barna hadde super glede av hverandre i dette øyeblikket. Helt fantastisk å se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel "du er flink", før de raser tårnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men også de små som skimter til og kan bli noe stort.

    Viktig er det å kunne se de små. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose når de gjør noe bra og er flinke, men også vri om det negative til noe positivt for å veilede dem på veien. Jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan når det kommer til barna. Være en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lære av. Både vokse på og bli store av å både takle og håndtere hverdagen og verden. 

    Et samspill kan være usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er å være meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett på som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne møter barna, og hvordan barna møter hverandre, er med på å øke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvfølelse. 

    Så når du ser barn er i en setting av en type lek sammen - stopp litt opp. La de holde på og utforske hva de egentlig gjør. Finne ut på egenhånd av hvordan det ene og det andre gjøres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for å komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men når det går litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig å gripe inn for å veilede dem på riktig vei igjen. La de leke for å skape et godt samspill!

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • EN KVELD MED PLEIE

  • Publisert: 20.02.2016, 22:32
  • Kategori: Hverdag
  • Kvelden har kommet. Igjen. En fin og flott lørdag har det vært. Mye har blitt gjort. Handlerunden ble unnagjort på formiddagen, og det var lite folk i butikken på denne tiden. Deilig å slippe lange køer, og la store deler av dagen gå bort til det. Men hjemme var det noe som ventet på meg.

    Vaskedagen! Både stue og kjøkkenet ble rent. Støvete gulv fikk skinne igjen. Overflater ble renset for smuler, bøss og andre bakterieorganismer. Ja, til og med de grisete skuff- og skapflatene fikk se dagens lys. For æsj, de var møkkete. Å vaske er kjedelig for mange. Også for meg. Men når man først får funnet frem både vaskebøtte og skureklut og musikken suser på et viss volum i bakgrunnen, ja da er det helt topp. Og det går så fort når alt går som det skal. 

    Litt besøk har vi også hatt i dag. Familiebesøk. Og byen fikk besøk av to jenter. Lillesøster og jeg tok oss en tur. Hadde noen småærener jeg måtte ordne. Og jammen ble det litt handlings som ikke sto på lista. Litt nye innkjøp på klær. Og sko. Jeg har aldri vært begeistret for hvitt. I hvert fall ikke på bukser eller sko. Men i handleposen min ble det med et par helt hvite sko. Deilig å gå i var de også. Litt mer hverdagssko.

    Ellers har det vært en stille og rolig kveld. Prøvd å sette meg ned med litt oppgaveskriving. Men har virkelig ikke motivasjon til denne type oppgaven. Det er jo egentlig en enkel oppgave hvis man graver seg langt nok ned i for å skjønne. Men ordene stopper opp til å få satt sammen en forståelig tekst.

    Så jeg droppet rett og slett oppgaveskrivingen. Må bare forberede meg på at det blir enda mer jobbing mot slutten! 
    Har vært en liten snartur på Revetal i kveld. Lillebror fant plutselig ut at han skulle være hos fetteren sin. Så da ble jeg sittende der en liten stund før jeg fant ut at jeg måtte hjem. Det var jo håndball på tv i kveld. Larvik skulle spille mot FTC-Rail Cargo. Vi fikk med oss første omgang og litt av andre, før vi slo over til hver gang vi møtes for litt underholdning. Av det jeg fikk se var det en gjevn kamp, men Larvik slo til og vant.

    Dette har faktisk vært en dag hvor det har skjedd litt. Så nå er det litt pleie av seg selv. Bare meg, slappe av og ta det med ro og nyte stillheten. Ansiktmaske er smurt ut, levende lys er tent og musikken spiller i mine ører. Bare å nyte, for snart er denne helgen en fortid, og hverdagen er her før jeg kan si hottentott. 
     

  • Publisert: 20.02.2016, 22:32
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • KONFLIKTHÅNDTERING - BLIKK

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen...

    Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
    For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt - eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.

    Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?

    Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

    Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.

    "Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt." 
    Knud Løgstrup

     



    Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
     

    På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene. 
    For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.

    Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde - at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.

    slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk - det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
     



    Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
     

    Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • SELVBILDE

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster

  •  

    Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
    Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv - vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

    Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

    Men hva følger med et positivt selvbilde? 
    Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

    Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv - våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

    Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger - det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

    Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive - oppmerksomhet og kjærlighet.

    For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DET SKJULTE TALENTET

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

    I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

    Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til - hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

    Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

    Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

    Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

    Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

    Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
    "Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • NÅR AKTIVITETEN SLÅR TIL

  • Publisert: 15.02.2016, 19:07
  • Kategori: Hverdag
  • Ny uke og nye muligheter er det noen som sier. Et lite pust i ansiktet og så var denne helgen over. Og ikke for å snakke om dagene - vi er allerede halvveis i måneden! Er det noen som vet hvor pauseknappen er? I verste fall hvor tilbakeknotten for å spole et lite eller to milepæler tilbake?

    Jeg ble vekket av de fantastiske fæle tonene av en lyd til morgen i dag. Noe som jeg blir hver dag. Jeg er så glad i lyden at jeg lar den plinge på meg hele tre ganger før jeg endelig spretter opp av senga. Det sies at alle gode ting er tre. Og i dette tilfelle stemmer det godt. Jeg åler meg sakte ut av senga, får på meg klærne jeg dagen i forveien har lagt frem, går stille og rolig for å få meg noe mat og for å lage matpakke. Og jeg har akkurat satt av nok tid på morgen til å slappe av bare en liten stund før jeg slenger på meg utstyret for å gå avgårde til jobb.

    Stille og rolig ute på veiene går jeg den faste strekningen jeg alltid tar. Kan nesten gå i mine egne fotspor fra dagen før. Og tar alltid den samme veien til arbeid. En gang i blant kan jeg være skikkelig lei av veien. Andre ganger går jeg der i mine helt egne tanker, er langt borte utenfor verden - og der går jeg. Plutselig var jeg på jobb.

    Starten av dagen var nokså rolig, samtidig som det var barnesus rundt. Jeg fant roen hos noen gutter som satt og bygde lego. Og jeg hang meg på i byggingen. Vet ikke helt hva vi gikk for å bygge, for der satt jeg stort sett i min egen lille boble. En boble som hvisket til meg at jeg var trøtt og sliten. Heldigvis var det ikke bare meg som var litt slapp i uttrykket. Men sånn er det når mandagen kommer. Vi er ekstra slitne etter helgen - uansett om det har skjedd mye eller lite.

    Etter at jeg fikk plassert meg på bare en avdeling, har jeg virkelig funnet roen i den ene enden. Har mye mer fokus og kontakt på de barna jeg jobber med, og føler jeg har funnet min rolle i gruppen. Jeg er ikke den mest høylytte av oss. Men noen må jo være den stille og rolige voksen som får til å holde roen nede. Ikke misforstå, mine kollegaer er noen superflinke mennesker!
    Men nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg er flink til det. Men i de stundene barna sitter sammen meg og gjør en aktivitet, er det alltid behagelig å være sammen med dem. 

    I det siste har det vært ganske populært å lage egne puslespill. Det hele startet med det lille mesterverket jeg kom med på jobb. Jeg hadde rett og slett laget et slags puslespill. For å lage dette trengte jeg bare litt papp og et bilde. Siden vi har en søt liten bamse av en lemur i fokus på avdelingen, fant jeg noen lemurer. Vi er også opptatt av regnskog, så et puslespill med en rødøyd trefrosk er også et av bildene barna kan sette sammen. 

    Siden jeg først er inne på det kan jeg jo fortelle fremgangsmåten av et slikt spill. Kanskje andre som jobber i barnehage kan nappe opp idéen og bringe den videre. Du trenger som sagt papp og et bilde. Bildet limes på pappen, og deretter klippes den i biter. I mitt tilfelle har jeg laget remser ut av det. Da idéen kom opp for at jeg ville lage dette, var tankene mine om at dette skulle være for de minste på storavdelingen. Jeg tok det med på jobb. Og hvem var det som først syns dette var morsomt? Jo, de eldste barna. Følte jeg traff midt i blinken i barnegrupper der for å si det sånn.

    Etter mitt lille innspill av en ny aktivitet, har dette spredd seg til noe litt større. De eldste ble plutselig veldig opptatt av puslespill. Og vi gikk sammen til produksjon - på barnas utvidelse av idéen. I steden for at jeg skulle sitte å lage hundreogørten spill alene, lot jeg barna lage sitt eget. De fikk papir, papp, tegnesaker, saks og lim. Tegnet sine puslespill som de festet papp bakpå (for at spillet skal holde seg lenger), for så å klippe ut sine helt egne biter. Og her har det vært alt fra store til bittesmå puslebiter. Og det som er mest morsomt å se er at barna syns idéen din var så fengende. Har vært noen produksjoner av puslespill de siste ukene for å si det sånn. 

    Jeg har også latt meg inspirere litt videre på idéer. Plutselig slo det en tanke meg av noe jeg gjorde på ungdomsskolen. Vi tegnet hendene våre, for så å pynte de. Gjøre de livlige for å si det på den måten. Så nå har jeg lært barna en ny måte å tegne på. De får selv lov å tegne rundt hendene sine, og så tegner vi ansikter på dem og masse hår. Artig å kunne ta med ting en har lært på skolen for mange år siden, for så å gjøre det samme eller å bygge videre på det. Barna har gleden av å gjøre noe nytt en gang i blant. Og det merker jeg hos meg selv også. Litt annen variasjon av en barnehagedag er viktig. Og det beste av alt er å se at aktiviteten slå til!

     

  • Publisert: 15.02.2016, 19:07
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • DU ER DERES STJERNE

  • Publisert: 11.02.2016, 19:56
  • Kategori: Hverdag
  • Du sitter her i din egen lille boble. Litt stresset og frustrert på om ordene kommer riktig ut. Du ser gjennom spørsmålene i oppgaven. Ser om du har fått med deg det viktigste for at oppgaven skal bli forstått riktig. Men når du leser gjennom teksten kan du stoppe litt opp, lure på om du har havnet litt utenfor inngjerdingen - kanskje dratt det litt langt. Fått med litt mer enn det oppgaven spør om, men likevel få et bilde opp om at dette ser greit ut. Men en ting er sikkert, og det er at praksis er en fordel når det kommer til skriving. Samt at det er mye lettere å ta teori inn i praksis, enn å ta praksis inn i teorien. 

    Hadde jeg visst for 6 år siden hvilken vei jeg ville gå, hadde jeg sluppet unna disse oppgavene nå! Men å sitte med en god del praksis når oppgavene skrives, er også en fordel.

    Jeg har lyst til å hjelpe barna på veien, forme en fin hverdag og kunne se gleden deres i øynene når vi er sammen. Kunne løfte de små kroppene oppover stigen, møte noen hinder på veien, samtidig å lykkes når både de selv og vi sammen når målet!

    Det handler om å være en god rollemodell, se barns behov og det å ta tak når det først gjelder. Husk at de små ser opp til deg. Både ser og studerer alt det du gjør for å bli like god som deg. Du har mange små og herlige øyner som beundrer deg, og vil lære av deg. Du er deres stjerne!

  • Publisert: 11.02.2016, 19:56
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • PLANLEGGING FOR UNGDOMMEN

  • Publisert: 10.02.2016, 19:50
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Jeg har lite motivasjon og energi om dagen kjenner jeg. Tiden går og dagene flyr avgårde. Denne ungdomsoppgaven ligger langt nede, og jeg har virkelig ikke lyst til å jobbe med den. Merker at det er vanskelig å komme i gang, og hvordan skal jeg egentlig planlegge for ungdommene på denne fritidsklubben? I hodet har jeg et lite opplegg som kan passe disse unge menneskene. Men så er det det å få det skrevet ned på papiret. Det er der det låser seg litt.

    Nå har jeg rigget meg til på arbeidsplassen min. Bøkene er slått opp, notatene er funnet frem og oppgaven står oppe på skjermen. Bare et par få linjer er skrevet ned, men de få linjene er langt i fra nok. Hadde jeg selv jobbet med ungdom, hadde jeg satt meg mer inn i situasjonen til aldersgruppen. Og det merker jeg på den andre storoppgaven jeg holder på med. Skriver om mitt eget yrke som en arbeidsperson i barnehage. Men hvorfor skal det ikke være like lett å skrive om ungdommen - selv om en ikke har jobbet med dem?

    Mens jeg nå håper å få litt inspirasjon til å komme i gang, lar jeg musikken stå på i bakgrunnen. Lar melodiene og tekster suse gjennom ørene, så får jeg håpe det hjelper meg på veien i skrivingen. Og jeg kan vel ikke legge skjul på at jeg gleder meg til å være ferdig med oppgaven?! Planlegging er egentlig ganske kjedelig på denne type oppgave. Og ikke noe motiverende er det heller. Men det skal vel kanskje ikke eksamen være for oss heller? Ikke vet jeg. Får bare pine meg gjennom skrivingen å gjøre mitt beste. Bedre får jeg ikke gjort.
     


     

  • Publisert: 10.02.2016, 19:50
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • JEG GJØR BARE MITT BESTE

  • Publisert: 09.02.2016, 16:27
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Og igjen var det å sette seg ned for å fortsette. Teorien som har blitt pugget den siste uken, kan jeg nå legge til siden. Kunnskapen jeg fikk inn med alt av lesingen og noteringen fikk jeg skrevet på den store totimers testen i dag. Jeg liker virkelig ikke slike tester, eller prøver som det så fint heter. Selve ordet skremmer meg - akkurat sånn som det er med eksamens-ordet. Det virker så skummelt. 

    Jeg fikk vridd både de store og små hjernecellene, og pennen skrev så blekket sprutet. Alle oppgavene fikk et svar, og mye av det skal være riktig - håper jeg. Forebygging av smitte er nokså lett, men likevel så vanskelig med alle de flotte ordene temaet har. Nå er det bare å vente på svar og en karakter. 

    Nå som prøven er gjennomført og den store yrkesoppgaven snart er ferdig, kan jeg endelig sette meg ned å begynne på en ny oppgave. Skal jeg virkelig ikke få fred fra oppgaveskriving? Nå skal det sies at jeg ikke har hatt så mange oppgaver før jul og til nå. Men oppgavene som har vært levert ut har nokså store temaer. Oppgaver jeg har skrevet har vært alt fra fem til elleve sider, og de sidene skrives ikke akkurat av seg selv. Og mye tid går bort til skolejobbing. 

    Før helgen fikk jeg utlevert en ny oppgave. Jeg hadde akkurat levert inn den tidligere oppgaven, og fikk utdelt en ny en uke senere. Siden helgen ble brukt til lesing, har jeg ikke fått satt meg ned og startet på den før nå. Oppgaven handler om ungdom og fritidsklubber, hvor vi skal lage en plan for fritidsklubb for ungdom. Jeg må si jeg ikke akkurat har veldig lyst til å sette meg ned å jobbe med denne teksten. Liker meg best på barnehagetemaet. 

    Men oppgaven må gjøres, og bare om noen få uker må den være ferdig og leveres inn til vurdering. Selv om jeg bare går i to klasser med hvert sitt fag - som igjen har tre fagtemaer under der igjen, er det virkelig mye å gjøre. Og for i det hele tatt få noe ned på papirene om fritidsklubboppgaven, er det bare å sette seg ned å lese, skrive noen ord og få frem en plan. Dette er en tverrfaglig oppgave om ungdom, som igjen vil si at kanskje kommer på eksamen. I hvert fall slike type oppgaver. 

    For knappe to uker siden ble planoppgaven for barnehageaktivitet levert. Plutselig dukket det opp et varsel hos meg i dag. Det var svar og karakter som ventet for å bli sett. Jeg åpnet oppgaven, leste igjennom kommentarene før jeg nederst i teksten fant karakteren. Jeg kan røpe med å si at jeg er fornøyd med 4'rn som jeg fikk. Alt over tre, så er jeg fornøyd. Men på denne oppgaven følte at jeg gjorde skikkelig dårlig, og så for meg en mye dårligere karakter. Men fornøyd, det er jeg i hvert fall. Jeg gjør bare mitt beste, og må i det minste være fornøyd med det!

  • Publisert: 09.02.2016, 16:27
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • TEORI MÅ PUGGES

  • Publisert: 06.02.2016, 16:55
  • Kategori: Hverdag

  • Er det ikke det ene, så er det det andre. Hvilken ende skal jeg starte? Hva skal jeg prioritere først? Ikke nok med at det ble utlevert en ny oppgave i går, men atpåtil holder jeg på med denne rolleoppgaven min, samtidig som det er en del lesing som skal gjøres også. 

    Akkurat nå, i dette øyeblikket kjenner jeg at jeg gleder meg utrolig mye til å være ferdig med disse studiene. Ikke misforstå, jeg syns det er utrolig moro å lære noe nytt som jeg kan henge praksisen min på. Men det er denne tiden vi skal lære det på. Hvorfor fungerer ikke hjernen som en ferdig harddisk hvor alt ligger? Hvorfor må man drive og legge inn alt på denne disken? 


     

    dag har jeg lagt bort oppgavene litt, og leser på litt teori i stede for å sette sammen min egen tekst. Litt variasjon må det jo være i læringen, for vi kan lære på så mange forskjellige måter. Lesetemaet er "forebygging av smitte". Dette er et tema en kjenner seg igjen, for det angår oss mennesker. I praksis skal dette være ganske lett. Men når det kommer til teori er det så mange forskjellige ord og begreper som man ikke bruker til vanlig. Det er slike ord og uttrykk som bare er der.

    For å lære seg disse ordene og begrepene, så må det leses. Hos meg må jeg som oftest tvinge frem teorilesingens verktøy. Jeg liker bedre å jobbe med oppgaver hvor jeg kan bruke boka litt mindre. Bruke mine egne erfaringer og sammenligne med relevant stoff som jeg finner rundt på nettet - for så å gjøre det om til mitt eget. Men akkurat nå er det boka som er det eneste verktøyet som kan brukes. Og det å lese rett fra boka kan være nokså kjedelig noen ganger. Og denne gangen er nå. Men jobbes i eller utenfor boka, det må gjøres uansett.

  • Publisert: 06.02.2016, 16:55
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • HVORDAN HAR DU DET?

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster

  •  

    Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

    Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

    Men når jeg får slike spørsmål - og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
    Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

    Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
    Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

    Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde... Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig? 

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LA DEG DRØMME

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • Ingen drømmer er ubetydelige. De kan lære deg å gjøre riktig valg og endringer.



    Når du drømmer deg bort og funderer over tankene dine. Hva betyr de egentlig? Hvorfor tenker du slik? Jeg kan tenke mye. Utrolig mye! Men mange av de tankene deler jeg aldri. Ikke med en eneste sjel. Jeg sitter med de inne i meg, og det er ikke alt jeg vil dele heller. Tenk på alt det vi drømmer i løpet av en dag, en natt og bare på noen timer. Vi tenker, hele tiden.

    Ofte kan jeg drømme meg så langt bort hvor jeg skulle ønske at jeg satt på toppen av tronen. På toppen der hvor jeg kunne få alt, gjøre akkurat det jeg vil, og når jeg vil. Men dette får bare bli der inne i det stille rommet av mange tanker. Skulle jeg hatt alt det jeg pekte på og hadde hatt lyst på, hadde jeg ikke hatt plass til meg selv og det jeg har rundt meg fra før av. Har du noen gang tenkt på det?

    Du trenger for eksempel ikke det siste på moten. Det siste nye som har kommet inn av teknologi eller smykker og diamanter bare fordi det er populært og alle andre har det. Du må ikke skaffe deg den nyeste iPhone, bare fordi bestevennen din har den. Du må tenke litt lenger enn til nesetippen, og heller tenke og handle på din måte.

    Jeg er langt i fra perfekt. Men selv jeg kan drømme meg langt bort i det uendelig, selv om jeg ikke får alt jeg peker på. Jeg blir nok heller ikke en ordentlig prinsesse i fremtiden. Men en kan jo late som. For i drømmer er alt lov. Vi har også forskjellige type drømmer, deriblant tankedrømmer og virkelig drømmer som du må jobbe for. 

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • NESA NED I BOKA

  • Publisert: 02.02.2016, 16:38
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Jeg er veldig flink til ikke å være student på heltid. Delvis i hvert fall. Når jeg er på jobb har jeg alltid et par, tre eller fire teorier med meg i bakhodet. Blant annet hvis et barn hopper i sofaen. Det er jo ikke greit. I stede for å si "ikke hopp i sofaen", veileder jeg barnet med å si "du kan sitte i sofaen". Jeg liker ikke å bruke ordet IKKE i slike tilfeller når jeg kommuniserer med barna. Da kan det fort bli til at de små ikke hører setningen, og heller kaster bort ordet "ikke" - slik at de hører "hopp i sofaen". For dette har jeg nemlig lærte på skolen, og tok dette i bruk så fort jeg lærte det. Nå er det faktisk blitt sånn at jeg kan irritere meg litt over når andre sier for eksempel "ikke kast leker". Det grøsser litt inne i meg. Gjennom barnets oppvekst skal vi lære dem hva som ER lov og riktig, ikke hvordan de IKKE skal tenke og handle. 

    Men nå var det vel egentlig ikke dette jeg hadde på hjertet akkurat nå. Saken var det at jeg er flink til å ta meg fri i hverdagen. Jeg får ikke til å jobbe med skolearbeid hver eneste dag. Og når jeg først setter meg ned for å skrive på de utleverte oppgavene, ja da holder jeg på en god stund. Jeg sprer ikke arbeidet utover hele uken, men får heller tatt en stor sjau når jeg først tar frem dokumentet og teoribøkene. Og jeg er glad jeg har funnet min måte og studere på, og at det ikke tar alt av min tid. 

    For øyeblikket har jeg en stor oppgave gående som skal leveres om to uker. Den har jeg allerede skrevet en del sider på, og kommet meg igjennom alle punktene jeg må ha med. Jeg har fått med det grunnleggende, og siden temaet er så stort, har jeg fortsatt en del jeg må få med meg som jeg har på hjertet. Men det er sånn "stussejobb" igjen, hvor jeg evt. skal rette på og i hvert fall tilføye noen setninger her og der i teksten. Og veldig deilig er det at jeg leverte planleggeroppgaven rett før helgen. Nå er den ute av verden. Bare å vente på resultatet. Men ellers er det alltid noe å henge fingrene i. 






  • Publisert: 02.02.2016, 16:38
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • hits