Pernille

MØRKT I SKUMRINGEN

  • Publisert: 31.03.2017, 12:00
  • Kategori: Bilder

  •  


     


     


     


     

    Ute viser det seg at regnet har kommet på besøk, og den store og gule solen som pleier å varme oss så godt har sviktet. Så hvorfor ikke friske opp med disse bildene av denne rosen. Rosen med litt farger, enn så lenge.

    Her i huset pleier det å være noen blomster med lange stilker stående i vaser. Her om dagen begynte de så smått å tenke på døden, og hadde allerede fått noen små brune flekker i kantene. Jeg hadde lyst til å ta noen nye bilder, men visste ikke av hva. Ikke før jeg så de stusselige blomstene rope på meg der de sto pent og pyntelig.

    Den utvalgte var så heldig å få bli stukket ned i jorden. Jeg fortalte hvilken av de sterke sidene den skulle vise, og dermed kunne jeg knipse vilt. Det var på vei til å bli mørkt i skumringen, og et perfekt lys til å skape noen flotte bilder. Fine nok ble de til å kunne legges ut og vise dere, bare for å skape litt stemning her på en fredag.

  • Publisert: 31.03.2017, 12:00
  • Kategori: Bilder
  • 9 kommentarer
  • VI ER PÅ VEI

  • Publisert: 30.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     


     

    Det er ikke til å unngå og legge merke til. Og det er ikke til å unngå og ikke få vite at vi nå om korte stunden bikker over i en helt ny måned. Nok en gang kan vi begynne å runde av en overraskende og fin mars, og deretter ønske april velkommen!

    Jeg har sagt det før, opptil flere ganger - hvor blir alle disse dagene av? Faktisk satt jeg her i går og regnet ut på hvor lenge jeg nå skal jobbe, og til det er en stor og etterlengtet ferie. Det kom som et sjokk, og overrasket meg riktig nok med at det er hele tre måneder med arbeid. Tre måneder? 

    Du kan tro jeg blir redd av bare å la tanken smette innom. Hvor skummel denne tiden kan være, og kommer til å bli. Finværet har vist seg fra noen av de beste sidene de siste ukene, men i dag bikket det over til gråvær og overskyet. Litt regn måtte vi tåle også, og skogbrann er nå så smått blitt redusert.

    Men over til noe helt annet - bildene som er plassert over her. Som vi kan både se og høre har vi nå fått tilbake fuglene våre. Både gamle kjenninger og nye borgere. Og de er ikke til å unngå og legge merke til når man står opp om morgen. Men heller ikke om ettermiddagen og når kvelden så smått begynner å komme. De synger. De synger på de vakre vårtonene, så nå venter jeg bare på det flotte vårværet som skal komme tilbake også.

    Jeg prøvde meg på disse fuglebildene i ettermiddag, da jeg hadde kommet hjem fra jobb og slengt i meg litt middag. Lot meg faktisk å ta frem speilrefleksen for å prøve og fange noen glimt i dag tidlig også. Men store fangsten for fugleflokken var ikke å se der jeg ville se dem.

    Helt fornøyd er jeg ikke med disse bildene, men godt nok til å legges ut. De symboliserer nå at de vil komme nordover igjen, å leve sin norske vår og sommer sammen med oss. De prøver og vise oss at "vi er på vei!".

  • Publisert: 30.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • ER JEG SÅ TYNN SOM TULIPANER?

  • Publisert: 29.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Det er ingen tvil om at det svirrer mange tanker og veldig mye for tiden. Noen dager kan det virke som en stor og lang berg-og-dalbane som kjøres, mens andre ganger har jeg mer fokus på noe helt annet. Uansett - helt sikker er jeg på at det ikke er tankefritt i verken ditt eller mitt hodet.

    Med et knallvær som kom på besøk i går, mens jeg satt inne halve dagen, skulle det selvfølge bygge seg opp til gråvær og overskyet i dag. Hadde bare disse dagene byttet om, da hadde jeg vært glad. For jeg kjente på kroppen at jeg trengte mere sol og varme enn det var i dag. Heldigvis slapp vi unna regnet, og glad er jeg for det.

    For tiden føler jeg at jeg virkelig trenger motivasjon. Et sånt spark midt i baken for å kaste meg over den store steinen, den steinen som egentlig ikke er så stor. Det må jobbes. Det må planlegges. Komme i gang med det stupet som egentlig ikke er farlig.

    Men midt opp i alle disse tankene som smyger seg frem når jeg ikke har annet å tenke på, ligger fokuset mitt alltid hos barna når jeg befinner meg på den aller beste plassen. Den plassen jeg har vært glad i, men som jeg ikke vet er med meg på veien videre. Det er litt skummelt å tenke på det også.

    Men jeg nyter hver eneste dag jeg kan. Gjør en jobb for at både du og jeg skal få fine dager, samt legger inn litt humor over det som kan være litt nifst. 

    Selv om solen ikke har vist seg fra den beste side i dag, har det vært en veldig fin dag for det. Det er noe magisk å få jobbe med barn, og det er helt klart noe magisk med arbeidsplassen også. Og det å ha samtaler med barna er noe for seg selv. I hvert fall de som skjønner en spøk og har en klype med humor!

    Det var ettermiddag, den tiden hvor det så smått begynner å komme foreldre for å hente barna sine. Fire gutter lekte sammen med hver sin trillebår. Den ene sto for øyeblikket tom i det jeg gikk forbi. "Tror dere jeg klarer å sitte i denne sånn som dere?", spurte jeg med en litt fleip tone. 

    På forhånd trodde jeg at jeg skulle høre noe sånn som "du er alt for stor" og "du får ikke plass i den lille trillebåren". Men det var slett ikke noe i den duren jeg fikk høre fra deres fem og seks års barnemunn. For vet du hva han ene sa?

    "Du har jo så tynn rompe". Det var som om han hintet til at jeg selvfølgelig måtte sette meg ned for å prøve. Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet når jeg først hadde klart å sette meg i "saksa". Og tror du ikke jeg jammen klarte å trykke denne stumpen ned? Er jeg så tynn som tulipaner?
     

  • Publisert: 29.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • TILBRINGE DAGEN INNE I EN GYMSAL

  • Publisert: 28.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Helt borte i det fjerne kunne jeg skimte til en lyd som ville ha tak i meg. En lyd som var nokså kjent fra alle de andre morningene. Det var den tonen som gir meg et spark hver dag. Lyden som sparker meg ut av sengen samtidig som fuglene våkner til liv. 

    Ja, for nå kan jeg allerede høre fuglesang og fuglekvitter mens jeg ruller meg ut av den gode madrassen, for så å få på meg noen klær. Og i dag var ingen unntak. Allerede i halv sju tiden kunne jeg møte solen i vinduet, den som glimter til meg rett i ansiktet der jeg flasher opp persiennen. 

    En helt ny dag sto for tur. En sånn dag som aldri har vært her, men samtidig som aldri kommer igjen. For har du noen gang tenkt på at akkurat den dagen som du har foran deg, den kommer aldri tilbake? 



     

    Det viste seg at det hadde vært noen minusgrader i natt også. Gressplenen var dekket av et tynt lag med frost, men på været ovenifra kunne det tyde på at det ble en flott dag. Bare synd at jeg skulle tilbringe dagen inne i en gymsal med mange andre flotte mennesker. 

    Men jeg klager ikke på det, for jeg syns det virket ganske interessant. Jeg har vært på en sånn dag som barnehagene noen ganger trenger. En sånn dag med litt nytt innputt av nye idéer, kloke tanker og annet som man kan dra med seg videre. Og i dag var en sånn dag.

  • Publisert: 28.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 10 kommentarer
  • JEG HØRTE ET HYL

  • Publisert: 27.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    I går var en sånn søndag hvor jeg bare kunne kose meg. Været var helt topp og varmen kunne kjennes i kinnene. Nå hadde jeg endelig satt kaninen i gressburet, etter å ha fått orden på det, og jeg hadde funnet frem både den store hagesaksen og stålraken - for nå skulle det jobbes!

    Været måtte bli brukt til noe fornuftig, så hvorfor ikke prøve og gjøre i stand hagen til sommeren. Gammelt og gult gress ble røsket bort fra skråningen, og pinner og annet kvist ble klippet ned. Jeg har i flere år drømt om en fin skråning, og hvis det skal bli noe må jeg ta tak i det nå før det begynner å spire.

    Selv om solen ble slikket i arbeidet i den småkalde vinden mens jeg jobbet hørte jeg plutselig et hyl. Med spontan reaksjon så jeg rett bort i den retningen lyden kom fra, og blikket falt rett bort på en katt som var i luften etter å ha tatt et hopp.

    Hva kunne dette være? Så nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke ligge unna av å finne ut av hva som foregikk. Jeg så det var en lysebrun katt - en fillete og stygg katt som jeg har sett flere ganger her i gatene, hvor det ser ut som den aldri får stell. Så stygg er den!

    Men hva forårsaket denne hendelsen? Jeg beveget meg sakte mot deres retning, for jeg så kattens blikk skimte til noe. I det jeg nærmet meg skvatt jeg litt. For det første kunne jeg nesten ikke så hva det var, fordi det gikk litt i ett med naturen. Men plutselig så jeg hva som gjemte seg.

    En fin og grå liten kattepus. Det hadde visst vært noen stygge hendelser imellom disse to partene. Men hva det var - det visste jeg ikke. Jeg kunne se at den lille grå var redd for den beige og stygge og fillete katten. Tro meg, denne beige katten ser bokstavelig talt mishandlet ut sånn som jeg ser den. 

    Jeg prøvde å finne ut av hva denne grå katten skulle. Han prøvde å søke min oppmerksomhet. Kikket litt på meg og gikk videre. Stoppet opp for å se om jeg fulgte etter, før han forsettet med de korte skrittene sine i skogen.

    Med min tanke tenkte jeg at han kanskje ville ha litt oppmerksomhet, ettersom han responderte sånn som han gjorde. Han gikk både mellom og rundt beina mine i et håp om å få kos. Ingen halsbånd var det å se på han heller, så hvem han var sin visste jeg ikke. 

    Jeg pekte oppover mot retningen av bakken. Prøvde å forklare at han måtte gå den veien for å finne bostedet sitt. Han søkte tross alt hjelp. "Du må finne veien hjem", sa jeg. Det likte han tydeligvis ikke. Han snudde seg mot meg og tok labben med klørne sine over armen min. 

    Jaja, tenkte jeg. Han ville nok ikke ha noe hjelp av meg, og ville nok sikkert klare seg på egenhånd. Jeg satt der igjen med kloremerker langs armen - noen arr for å prøve og være behjelpelig mot en stakkars katt.

  • Publisert: 27.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • HÅPER PÅ BEDRE TIDER

  • Publisert: 26.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag
  • .
     


     


     


     

    Det er utrolig å tenke på hvor avhengig vi egentlig er av denne tiden. Det er nesten som om tiden styrer oss alle, eller veldig mange av oss. Selv er jeg avhengig av å gå rundt med denne klokken på armen min, hvis ikke føler jeg meg naken.

    Når jeg har fri er det veldig deilig å bare koble helt ut og ikke tenke på hva man skal rekke og komme seg igjennom. Med mindre man har planer til faste tidspunkter. Med ting som skal gjøres og man skal rekke, så er et lite ur på armen veldig kjekt. Det syns i hvert fall jeg.

    Jeg går jo rundt med mobilen på meg til enhver tid. Det vil si den tiden jeg ikke er på jobb. Når jeg er på det fantastiske stedet og gjør så godt jeg kan for at de rundt meg skal ha det bra, kan ikke jeg gå rundt der med mobilen langt oppi trynet konstant. Fokuset mitt må ligge hos barna.

    Derfor er jeg veldig glad for at denne klokken kan bæres med meg rundt over alt, og den er ikke til hinder hos noen. Bare veldig kjekk. 

    I natt ble alle klokker stilt. Vi begynner å gå mot sommeren, så nå har jeg gått rundt å stilt alle de klokkene som kan stilles for at de kan fortsette sin vei med sommertiden. Jeg ser frem til månedene som nå kommer, og håper på bedre tider. For det trenger vi etter en mørk, men nokså varm vinter!

  • Publisert: 26.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag
  • 7 kommentarer
  • HELT VILT

  • Publisert: 25.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • Det var endelig blitt helg da jeg trillet hjemover både stein, kvist, rusk og rask som befant seg på gangveiene. Humplet litt her og der, og for ikke å skli og rase over ende på grusen, kunne jeg ikke fise i vilden sky heller. Nå ser jeg virkelig frem til veiarbeidet starter for fullt, og veiene blir rene og pene når vi nå går mot sommeren.

    Og i dag gikk det enda et tegn opp for meg at den nye årstiden viser seg enda mer. De tidligere ukene har det blitt mere lyst ute. Fuglesangen har begynt å spille og det lukter mer vår. Men da jeg sveipet øynene over gradestokken på formiddagen i dag, det var da jeg fikk en skikkelig vårfølelse. 

    En liten jakke kunne jeg slenge på meg, og joggeskoene kan jeg nå offisielt ta i bruk. I mine planer er ikke snøen velkommen, så nå kan vårklærne tas frem, og vinterutstyr pakkes bort. Det er helt vilt at vi har en så fantastisk tid i møte, og den er allerede i gang.
     


     

    Men nå var det ikke fokuset rettet mot dette som var så stort. Ikke akkurat nå. For nå i ettermiddag klarte jeg å være skikkelig spontan. Så spontan uten og tenke en eneste tanke at jeg rett og slett gikk til innkjøp av noe stort - forhåpentligvis!

    Jeg vil ikke helt røpe hva det er. Ikke enda i hvert fall. Det er noe med det å leve opp mot en spenning og nysgjerrighet, og den skal jeg klare og holde på litt til. Helt for meg selv. Heldigvis er det ikke lange tiden til det skal skje, så med en gang jeg kan fortelle dere noe mer, da skal dere få vite det.

    Men mest av alt - det er:
     


     

  • Publisert: 25.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • 10 kommentarer
  • HAN LESER IKKE FORLENGS

  • Publisert: 24.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Det er ikke til å legge skjul på at barn er noe som står mitt hjertet nærmest. Om jeg ikke hadde trives med å være i deres selskap, så hadde jeg heller ikke hatt denne jobben som jeg har. Jeg er glad i barn, jeg elsker jobben min!

    Jeg har nå vært på den samme plassen og hatt den samme jobben i nesten fire år. Jeg gikk fra å ikke ha noe erfaring med å jobbe i barnehage, til å nå sitte her med en masse kunnskap om hvordan det egentlig er. Det er ikke en plass hvor barna bare blir slengt innenfor porten, for så å være der i mange timer fordi foreldrene må jobbe.

    Det skjer så ufattelig mye i den store rammen som igjen er bygget opp av mange små rom. Rom hvor du kan forbedrede det du kan og rom hvor du kan skape nye egenskaper - læren om å lære. Å gå i barnehagen er som et stort åpent hav hvor du kan være blekksprut - du har flere ting å gjøre.

    Å jobbe på den måten jeg gjør i dag, gjorde jeg ikke for et halvannet år siden. Etter at jeg begynte å studere og gå på skole for å gå veien mot å bli noe innenfor den jobben jeg er i nå, så lærte jeg så utrolig mye. Jeg lærte ikke bare en masse teori. Jeg lærte å jobbe på en helt annen måte, og den forskjellen kan jeg se nå i ettertid.

    Jeg sier ting til barna på en helt annen måte enn jeg ville gjort om jeg ikke satt med denne teorien min i bånn av bøtta. Jeg klarer å dra teorien inn og bruke den. Og morsomt er det når jeg ser det selv.

    Men nå var det ikke akkurat dette jeg ville frem til. Det er vel mer en hendelse jeg fikk oppleve her om dagen. Eller, det er en hendelse av en situasjon. En veldig fin situasjon også, samtidig som det kommer litt an på med hvilket øyet du ser det fra.



     

    Akkurat sånn som det var da jeg gikk i barnehagen for bare noen år siden, hvor jeg hadde egen perm hvor personalet samlet på bilder og lagde tekster, sånn er det i dag også. Vi er i en nyere tid nå enn det vi var for 17-21 år siden, og mye har forandret seg siden den tid.

    I min barnehageperm er det bilder som er klippet ut for hånd og limt inn på ark. Men ser vi på barnehagepermer i dag er dem helt annerledes. I dag bruker vi digitale verktøy for å sette sammen bilder og tekst, for så å skrive dem ut og plassere pent i permene. Det er noe helt annet nå enn det var da jeg var barnehagejente.

    Men det var heller ikke dette jeg helt ville frem til. Riktignok handler det om permer, men kanskje ikke akkurat på dette temaet. For jeg gjorde en observasjon. Jeg satt der litt i bakgrunn hvor barna ante fred og ingen fare. Det var ingen bøllestreker på gang - tvert i mot.

    Permene til barna står så fint plassert i hyllene sine, på rad og rekke sånn at dem ikke skal bli ødelagt når barna skal få dem med seg hjem til sommeren. Igjennom deres barnehagetid har det blitt satt inn mange flotte minner som dem kan se tilbake på, og en stor jobb har blitt gjort. Det er nesten flaut å se på barna sine permer i dag, i forhold til den jeg fikk da jeg sluttet i barnehagen.
     


     

    Tre fine gutter satt sammen, foran hylla med alle de fantastiske permene. Jeg trodde de ville ta ut deres permen for å se på dem. Men ikke en eneste en ble tatt ut for å bli fiklet med. Det var mer nysgjerrighet for å finne ut hva som sto på dem.

    I år har vi mange flinke og kloke skolestartere. Kan jeg si at jeg blir litt stolt av barnegruppen jeg jobber sammen med? På den ene veggen har vi alfabetet hengende oppe, sånn at barna kan ta seg til kjenne med sine egne bokstaver om hvem som er deres. Men når de nå begynner så smått, og noen mer enn andre, å lese både ord og setninger, da får du en sånn følelse.

    En sånn følelse at du har klart å gjøre barna interessert i bokstaver og tall. Så klart skal de lære dette på skolen, og er ikke barnehagens oppgave i å lære dem og virkelig lese. Men når barna selv er interesserte, da kan ikke vi hindre dem i å være det.

    Mange kan lese og ha forståelse på hva ordene betyr. Men hva når det går andre veien? Nå snakker jeg ikke om de som ikke kan ha forståelse på bokstaver. På observasjonen jeg gjorde med de tre guttene som satt foran permene sine og leste hvem dem var sine, måtte jeg virkelig høre hva som egentlig skjedde i deres samtale.

    Jeg skarper inn på hørselen for å finne ut hva dem egentlig gjør. Sniker meg litt nærmere for å finne ut av det. Jeg kan høre at dem leser bokstavene, men det er en av dem jeg sette meg litt nærmere for å høre hva han egentlig leser.

    Jeg blir mer og mer imponert. Imponert over hvor mye disse barna klarer, og som vi kanskje ikke får med oss alltid. Han leser ikke på vanlig måte sånn som vi pleier. Han leser ikke forlengs. 

    Han tar seg ikke allverdens tid heller, og raser nokså fort igjennom bokstavene som danner navnene. Baklengs. Han leser navnene baklengs, og jeg kan høre den stammingen som kommer når barna er i startfasen og skal lære seg og lese. De stopper litt opp ved noen bokstaver før de kommer seg videre. 

    Nå husker jeg ikke helt hvordan det var når jeg var fem og seks år. Men jeg er ganske så sikker på at jeg verken kunne lese forlengs eller baklengs da jeg gikk i barnehagen. Hvem skulle tro at de små kroppene som voksen i en rekordfart skulle klare så mye? Og bare det å lese fra høyre mot venstre? Det hadde jeg ikke trodd.

  • Publisert: 24.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 12 kommentarer
  • DU MÅ NESTEN BARE NYTE DET

  • Publisert: 23.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag

  •  

    I kveld sitter jeg igjen med en følelse av at noe endrer seg. At et eller annet er på vei til å skje. Vi går om ikke mange dagene inn i en helt ny "tidsmaskin", hvor det allerede er nå til helgen at disse klokkene skal stilles. Ofte, eller veldig mange ganger i året tenker jeg en tanke om at akkurat denne dagen kommer aldri igjen. Du må gripe det du kan få der og da, og du må gi for at det hele skal gå rundt.

    Jeg sitter ikke bare her og tenker på at noe skal endre seg. Det er også noe som følger med når vi står midt oppi der vi er nå. Våren har virkelig vist seg for fullt i dag - i hvert fall når det kommer til været. Solen har stått på over oss i mange timer, og du må nesten bare nyte det!

    Vi må nyte og sette pris på alt det gode vi får. Vi må ta vare på det vi har rundt oss. Vi må kunne skape minnene sammen, for gjør vi det - da får vi som regel en fantastisk dag. Og det har jeg hatt i dag. En helt fantastisk vårdag som jeg har tilbragt på jobb, med alle de jeg er glade i.

    Og det er grunnen til at jeg sitter her i kveld og kjenner på en kropp som er sliten. Ikke fordi den er blitt overstyrt og det er blitt gjort alt for mye, men fordi dagen i seg selv har vært helt topp. Grunnen til dette er fordi dagen har blitt lagt opp til å være mye ute, og det er dette noe av det jeg ser fremover med tiden som nå står foran oss.

    Selv om det ble en skogstur med mye klatring for barna i dag, er det opplevelsen i seg selv å se hvor mye barna koser seg. For har dem det bra - da har som regel jeg det godt også. Men i kveld sitter jeg her med varme kinn og tunge bein, bare fordi jeg har hatt en fin dag. Når solen står på er det lite som skal til for å gjøre dagen vond. 

  • Publisert: 23.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • 7 kommentarer
  • Å BITE I DET SURE EPLE

  • Publisert: 22.03.2017, 07:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Noen ganger skulle jeg ønske det lille hodet mitt var et hakk større. Rommet enda mer enn alt det den gjør i dag. I det minste at den hadde klart å legge vekk det som ikke var nødvendig å ha der til de ulike tidene, og heller fokusere på det viktige der og da!

    For uansett hvor mye eller lite jeg legger merke til det, så er det spesielt en ting som kommer sterkere frem enn annet. Det er ikke til å legge skjul på at jeg i en alder av tjueen begynte på skolen på nytt og tok helt andre fag enn da jeg var i andre del av ungdomstiden.

    Hvorfor var det ikke sånn at jeg hadde planene klare da jeg var seksten år? Og er det egentlig noen sekstenåringen som virkelig vet hva de vil bli, og hva de vil drive med resten av livet? Jeg visste hva jeg ville bli på denne alderen, som nå er godt over seks år siden. Tro det eller ei, men tiden flyr.

    Under valget jeg tok på denne tiden hadde jeg noen tanker å gå ut ifra. Men for fire år siden viste det seg å ikke stemme. Jeg ville ikke bli noe innenfor medier og kommunikasjon, som jeg gikk den gangen. Jeg hadde helt andre tanker da jeg gikk det trettende året på skolen, og det skulle ta flere år å finne ut av hva jeg ville enn det jeg trodde.

    Jeg skulle så gjerne ha planene ferdig skisset, sånn at jeg visste hvilken vei jeg ville gå. Det å ta utdanning som noen år eldre har ikke vært noe problem for meg, men med tiden som nå nærmer seg den store prøven så skulle jeg så sårt ønske og ha vært ferdig for noen år tilbake.

    Selv vet jeg at det kommer til å gå min vei, om jeg så er innstilt på det. Jeg skal klare og komme meg i mål. Jeg klarer det. Men hva gjør man egentlig når det ligger litt nervøsitet bak likevel, samtidig som du gruer deg? Du vet jo selv at det kommer til å gå bra, bare du klarer å stå selv.

    Er jeg redd for å ikke få med meg alt? Er jeg redd for å ikke svare godt nok? Mitt minste mål er å kunne stå på to bein når jeg er ferdig, og enda bedre blir det om jeg har flere bein å stå på. Tankene svirrer vel litt over på at det er enda flere oppgaver som må gjøres sånn at jobben blir større.

    I utgangspunktet kan jeg starte nå. Egentlig kunne jeg startet for lengst. Og hvorfor forsettet jeg ikke bare videre den gangen jeg var på topp? Det er ikke til å legge skjul på at jeg har mye å gjøre fremover. Nå handler det bare om å komme i gang, og virkelig sette seg ned å bite i det sure eple!

  • Publisert: 22.03.2017, 07:00
  • Kategori: Hverdag
  • 16 kommentarer
  • HAN ØNSKET BESØK

  • Publisert: 21.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • I slutten av februar kunne jeg endelig juble. Kjenne en glede av og endelig eie en helt egen sykkel igjen. For det var faktisk sånn at jeg ikke kunne kalle en sykkel for bare min etter at sykkelen jeg fikk til min konfirmasjon måtte gå sammen med containeravfall i sommer. 

    I flere måneder cruiset jeg veiene på en litt for stor sykkel, men som jeg likte veldig godt å ferdes på. Riktig nok ikke min egen, men det gikk. Våren var så smått på vei, rett rundt hjørnet hvis det var et håp, og jeg gikk på leit etter et nytt kjøretøy som kunne frakte meg rundt til korte steder. 

    Med litt grunnleggende søk på nettet kom jeg over en som jeg syns så fin ut, og ikke var så ille til mitt bruk. Jeg sendte butikken en melding for å høre om de hadde den på lager. Heldig som jeg var hadde de den inne, og ikke mange dagene etter kunne de se meg i butikken deres.
     


     

    Ut av deres store rom hvor det var fylt opp av mange forskjellige sykler, så var det denne kortet ble dratt på. En veldig fin sykkel til en veldig god pris vil jeg si. Ikke for mye detaljer på den er det heller, men akkurat sånn nøytral som jeg så for meg.
     


    Nå har jeg fraktet meg frem og tilbake i hele tre uker, for det var 1. mars jeg fikk lov til å trille denne hjem til meg. Jeg kan jo si at det var litt uvant å gå fra en stor sykkel hvor jeg satt høyt og foroverlent på styret, til å kjøre en sykkel hvor jeg satt mer rett i ryggen og var mer tilegnet meg.

    På bildet over her ser dere et bilde fra deler av en samtale. For fire dager fikk jeg en melding fra selgeren som lurte på hvordan det gikk, om jeg var fornøyd med kjøpet. Dette bildet la jeg ut et sted hvor jeg fikk en kommentar under, "ønsker han besøk". Og var det det han gjorde, da han sendte denne for å høre om hvordan det gikk?

    Ferdig på jobb i dag syklet jeg hjemover, akkurat den samme veien jeg har syklet disse ukene. En lang og bratt bakke har jeg alltid trillet forsiktig ned, hvor det også finnes en del større steiner som "hinder". Å sykle fort ned der kan jeg trygt si at jeg ikke tør.

    Men i dag skjedde det som ikke skulle skje, men som likevel kan skje hvem som helst. Og det skjedde akkurat meg. Jeg var kommet meg forbi det verste midt i bakken, og kunne vel egentlig rulle pent og forsiktig ned resten av den lille strekningen. 
     


     


     


     

    Plutselig var det bom stopp, og jeg fikk ikke rullet meg videre av flekken. Hva var dette? tenkte jeg. Jeg så ned på det fremste hjulet, for det var der det skjedde noe. Du kan jo si at øynene ble ganske så store da jeg så at skjermen på hjulet hadde vrengt seg helt. Og det store spørsmålet - hvordan hadde den klart det?

    Jeg kom meg ikke særlig stort fremover uten å ikke kunne svinge. Skjermen stoppet i sykkelstangen, så den eneste muligheten var å trille den hjem på bare bakhjulet. Heldigvis ikke mange meterne, men tungt ble det da jeg måtte gå de ekstra meterne bort til sykkelbutikken for å få hjelp. Heldigvis ikke langt, og ligger bare et steinkast i området.

    Hvordan skulle jeg forklare dette når jeg kom bort til butikken? Det var vel bare å si det som det var. "Jeg syklet ned en bakke jeg sykler hver dag, og i bånn av bakken skjedde dette". Jeg hadde jo bare syklet pent og forsiktig, i et håp om å ikke skade meg selv.

    Nå er jeg ikke riktig sikker på om sykkelselgerne ser dette hver dag, eller ofte. Men de tok det med et smil og sa at det kanskje hadde vært en stein som hadde kommet opp og kilt seg fast. Noe tegn til gjenstander sitte i klem i skjermen var det ikke å se, men jeg fikk da god hjelp.

    Et spørsmål fra selger var om jeg ville bytte skjerm, og svaret på det var vel ganske så enkelt. Selvfølgelig ville jeg det. Hvem er det som vil sykle rundt med en stygg skjerm? De tok sykkelen i mot på det lille bakrommet sitt for å gjøre en jobb med å fikse den.

    I tankene mens jeg sto der lurte jeg på om de måtte ta inn hele sykkelen for å få orden på dette, for så å få den tilbake i morgen. Lite kunder var det heller ikke å se, så ikke mange minuttene etter kom de ut igjen å lurte på om dette så bra ut etter at de hadde rettet den ut.

    Den ble jo så god som ny, og kun et eller to små bulker som bare mitt øyet kan se om man går riktig så tett innpå. Så da kan jeg forsette å sykle videre på reisen. Og det var bare å komme tilbake om det skulle være noe mer.

  • Publisert: 21.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 4 kommentarer
  • ER DETTE EGENTLIG MEG?

  • Publisert: 20.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • For det første - WOW, FOR EN FORANDRING!

    Jeg hadde kommet hjem etter å ha hjulpet mamma og damene med å rydde og pakke ut av gymsalen på skolen, hvor de hadde sitt store treff i helgen. Joggebuksa var på og kosegenseren holdt meg varm, og ute var mørket ganske så svart.

    Det var søndag og jeg gjorde akkurat det jeg stort sett ellers gjør på disse kveldene - å slappe av og lade opp til en ny uke med full fart og moro. Fikk med meg noen repriser av programmer jeg liker å se på, og det gjorde meg ingenting å se dem igjen. Litt film ble det også. 

    Mens jeg satt der i senga med helt nyvasket sengetøy, hvor ingenting er bedre enn den friske lukten av nydelige vaskesåpe, kom jeg over en av dem faste bloggene jeg leser. I første øyekast var det ikke innholdet som interesserte meg, men det var noe annet.

    "Her har det virkelig skjedd noe i dag!", var min tanke som fløy igjennom hodet. Hele bloggen hennes var som ny. Et helt nytt oppsett på siden, og jeg likte virkelig det jeg så. Jeg var kanskje litt misunnelig, for det passet så fint til henne som blogger. Så jeg kunne ikke noe annet enn å finne ut av hvem som sto bak hele designet.
     


     

    For å være helt ærlig med dere så har jeg vært ganske så lei av mitt eget design og oppsett av bloggen. Det eneste jeg har latt meg skifte ut en gang i blant har vært toppbildet og profilbildet. Utenom det har jeg latt det andre være som det har vært. En annen sak er at jeg faktisk har vært desperat på utkikk etter noe nytt. Jeg har søkt meg frem og tilbake. Sett på design som andre har laget. Men ingen har falt i smak hos meg.
     


     

    Jeg har vel vært litt for desperat noen ganger også. Vært skikkelig lei av de kjedelig fargene som jeg har sett hver eneste dag, opptil en veldig lang tid. Jeg har også vært på utkikk etter koder og "fasit" for et design, for jeg er ikke noe flink med ccs og andre koder selv. Greit nok at jeg gikk medier og kommunikasjon og hadde litt web da jeg gikk på skolen. Men det interesserte meg aldri godt nok til at det sitter klistret oppi det lille hodet mitt.

    Derfor syns jeg det er veldig kjekt med de som virkelig kan det, og som har lyst til å dele de fine og flotte designene sine med oss. For bare se her. Se så fint det nå har blitt på denne "dagboken" min.
     


     


     

    Min første tanke da jeg så helheten etter å ha satt alt sammen var "Wow, dette ble bra... Men kanskje litt uvant. Er dette egentlig meg?". Jeg var litt skeptisk på om jeg hadde tatt det riktige valget. Heldigvis går det an å justere i ettertid, og vet i hvert fall at toppbildet skal forandres. Det er bare midlertidig til jeg finner det "perfektet". 

    Men alt blir nok en vane når alt det nye har fått sunket inn og øynene har fått mere feste på de nye bildene. Veldig glad er jeg for at jeg kom over denne malen i går kveld, og at det i det hele tatt kom på plass så fort. 

  • Publisert: 20.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 15 kommentarer
  • DE TUNGE POSENE

  • Publisert: 19.03.2017, 13:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Jeg syns jeg leste her rett før helgen at snøen skulle komme tilbake, og var redd for at vinterjakkene og de varme støvlene måtte tas frem igjen etter at jeg pakket dem bort. Men med en helg med masse sol kan vi virkelig ikke klage, og da kvelden kom sammen med mørket i går tok jeg frem denne pakken for å teste den ut.

    Øyemasken med kokosnøtt ble tatt frem og lagt under de tunge posene mine. Denne masken gir en avkjølende, avslappende, beroligende, lindrende, mykgjørende, fuktighetsgivende og foryngende anti-rynke behandling for delikate området under øynene. 



     

    På pakken sto det at dette skulle sitte på i 15-20 minutter mens man slapper av. Men i håp om at jeg skulle få et bedre resultat og i det hele tatt ha en mulighet for å kanskje få mindre tunge øyne, så lot jeg dem være på i en times tid. 

    Grunnen til at de var på så lenge var vel mest fordi at det var så behagelig å ha dem på. Jeg slappet virkelig av mens de satt klistret på midt i ansiktet, og fuktigheten til masken kunne jeg kjenne at den trekte seg inn i huden.
     


     

    Nå skal det sies at jeg bare har tatt i bruk denne en gang. På en måte kunne jeg se et lite tegn til forandring, men jeg vet at jeg skal benytte meg av dette flere ganger. De er virkelig verdt prisen, og produktene finnes i fem varianter som du kan få kjøpt hos Fredrik & Louisa. 

  • Publisert: 19.03.2017, 13:00
  • Kategori: Hverdag
  • 11 kommentarer
  • ET KORT FULLT AV PENGER

  • Publisert: 18.03.2017, 16:30
  • Kategori: Hverdag
  • For en fin dag det egentlig har vært. Har sovet lenge til langt ut på formiddagen, noe jeg stort sett aldri pleier. I hvert fall ikke så lenge. Men jeg trengte det nok helt sikkert, og deilig var det også. Godt og kunne ha slike fridager til å lade batteriene litt ekstra.

    Mens solen skinner ut og vårfølelsen er her for fullt i dag, kunne jeg ikke noe annet enn å ta meg en tur til byen. Noe måtte jeg gjøre for å få timene til å gå, og du skal ikke se bort ifra å dra til byen med et kort fullt av penger skulle gjøre at jeg kom tomhendt hjem.

    I utgangspunktet hadde jeg ikke noe på listen som jeg egentlig trengte. Noen store ønsker hadde jeg heller ikke - ikke før jeg tok turen innom butikkene for å se. Det dukker alltid opp noen fristelser, men stort sett klarer jeg og spasere fint forbi og heller tenke at "det kan jeg kanskje kjøpe neste gang". 

    Det pleier å være sånn, men i dag kom jeg hjem med noen små vareprøver som jeg ikke kunne la være og ligge der for seg selv i hyllene deres. Det var ikke store kjøpene, men nok til at jeg mest sannsynlig blir fornøyd.



     

    Denne lille og søte haugen raslet i de små posene som ble med hjem til meg. Det ble verken nye bukser eller topper, og heller ikke nye sko eller andre vesker. Jeg gikk for de eskene som rommet ganske lite, og håper produktene fungerer.
     


     

    Har du prøvd disse maskene før? Om du har det, hva syns du om dem? Jeg har aldri brukt dem før, så nå får jeg vel teste dem ut å se om dem er noe for meg. I utgangspunktet har jeg ganske tørr hud, i mine øyne. Så da får vi se om produktet gjør sitt.
     


     

    En pakke av denne ble jeg også lurt til å kjøpe. Den eneste sminken jeg bruker er farge på brynene. Jeg tegner og farger dem hver eneste dag selv. Ikke at jeg er noen perfeksjonist på denne fronten, men jeg har veldig lyse brynhår. Så litt farge på dem i det minste gjør ganske mye med ansiktet mitt.
     


     

    Er det noe jeg ikke er fornøyd med på kroppen min så er det øyene mine. Eller, blikket liker jeg godt, men det som er rett under øynene misliker jeg. Jeg syns jeg har veldig store pose under øynene. Nå skal det sies at jeg har prøvd noen produkter et par ganger bare, så nå skal jeg teste disse her og se om det gjør susen.
     


     

    Å gå forbi disse type strikkene uten å ta med et par klarte jeg heller ikke. Stort sett går jeg med helt vanlige strikker, de få gangene jeg går med strikk i håret. Jeg har også brukt de tynne og små gjennomsiktige gummistrikkene i flettene også. Men disse strikkene egner seg kanskje ikke til den type fiskebeinsfletten jeg liker å gå med, men mer til en hestehale. De skal i hvert fall prøves de også.

  • Publisert: 18.03.2017, 16:30
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • KASTET UT FRA HJEMMET

  • Publisert: 17.03.2017, 15:00
  • Kategori: Hverdag
  • Helgen er her, og deilig skal det bli med litt fri. Selv om jeg har vært hjemme fra jobb i dag, i et håp om å bli kvitt forkjølelsen etter å ha gått en hel uke, kan jeg ikke ligge helt på latsiden heller. Hosten harker i mellom de ulike slagene, og snuta har sine snufs. Ingen tvil om at det skal bli veldig deilig når dette gir slipp!
     


     

    Bildet er fra da jeg tok turen oppover til Kongsberg i helgen, men likevel ble det en liten kjøretur til morgen i dag for å levere han yngste lillebroren min på skolen. 
     


     


     

    Jeg fikk også rukket en tur ut til kaninen sånn på morgenkvisten. Et lite tak måtte bli gjort her før helgen også, sånn at han får en fin helg i sitt krypinn. Han fikk jo en god dusj i går, og fikk den mykeste pelsen på lenge. Litt "manikyr og pedikyr" - klipping av neglene har det også blitt på han.

    Det har blitt en del kjøring i dag, for å få gjort unna noen småhandlinger. Her for en uke siden røyk den fine og flotte mikrobølgeovnen vår. Den ble levert inn til reparasjon tidligere denne uken, så nå er den ferdig fikset og kommet på plass igjen. Eller det vil si, vi fikk en helt ny en.
     


     

    Nå er det fredag og helg, og om ikke så lenge reiser jeg for å hjelpe til på et treff for de flinke og kreative scrappedamene, før jeg tar med meg lillebrødrene mine til familien i nabokommunen. Der blir vi, for i kveld blir jeg kastet ut fra hjemmet.
     


     

    Fellene har også kommet ut, for nå begynner en ny sesong med stålormer. Ha en flott helg!

  • Publisert: 17.03.2017, 15:00
  • Kategori: Hverdag
  • 7 kommentarer
  • ET MØTE MED DUSJEN

  • Publisert: 16.03.2017, 15:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     

    Du har et stort og fint hus bak i hagen vår, der du bor og holder til hele året. Her en tidlig morgen for et par dagen siden var du så heldig å få skiftet ut absolutt alt av høy som du hadde tråkket og ligget ned. Du blir alltid glad når jeg kommer med den store høyballen som skal brettes utover, men visste ikke helt om du ble glad for å se meg igjen i dag.

    For denne gangen kom jeg ut for å hente deg. Du visste ikke hva som var i vente foran deg, og kommunikasjonen av det verbalet mellom en kanin og et menneske er ikke akkurat så veldig lett.

    Du blir plassert inn i dusjen før du kjenner noen dråper treffe din pels. For deg frister det fort å hoppe ut, men når vannet får renne over deg nyter du det for fullt. Store deler i hvert fall.

    Med litt menneskekontakt og en trygg hånd og støtte seg på så går det som regel bra. Jeg tror du er glad for at et møte med dusjen ikke skjer hver dag, men heller en sjelden gang. 
     


     


     


     

  • Publisert: 16.03.2017, 15:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • NÅR TEMAET ER LEK

  • Publisert: 15.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Solen begynte allerede å skinne tidlig på morgningen i dag. Så tidlig som da jeg så vidt hadde rukket å glippe på øyelokkene kom det små stråler som viste sine tegn. Og bedre kunne det ikke blitt da jeg fikk kjenne varmen den ga når jeg rullet til jobben. Dette måtte bli en fin dag!

    Varmen forsettet å komme, og temperaturen var noe vi ikke kunne klage på. Er det en ting som er sikkert så er det at det går riktig vei. Nå skal jeg ikke nevne noe annet, for om jeg skriver om det så skal du ikke se bort ifra at uværet kommer også. Så nå har vi masse fint vær i vente.

    Denne uken har det vært en dag for alle barnehager, som blir kalt barnehagedagen. I dette ligger det et temaet, og når temaet er lek, da kan vi jo ikke gjøre noe annet enn å leke.

    Men det var først i ettermiddag at det plutselig gikk opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort. Et par av barna kom bort til meg, og jeg husker ikke helt hvordan det hele startet. Men på et eller annet vis endte det med at vi fikk med oss noe barn til, og før jeg visste ordet av det sto jeg der med en liten håndfull gruppe.

    Vi ville ha det gøy i det fine været, og før jeg rakk og tenke hadde vi nå blitt enige om et forslag jeg hadde kommet med. Da jeg gikk på barneskolen kunne jeg huske at vi lekte mye sammen - blant annet en lek hvor vi sto i ring og skulle prøve og hoppe mot hverandre for å treffe foten til den som sto ved siden av.

    Jeg forklarte med store og gode ord slik at 5-åringene forstod. Jeg følte jeg fikk alle med meg og de var klare for å lære en ny lek, som vi kunne gjøre sammen alle samtidig. Men det stoppet ikke her.

    Etter å ha prøvd ut denne type lek så var de klare for noe annet. Forslagene spratt ut fra barna også, og så lydig som jeg er lot jeg de styre aktivitetene. Vi fikk derfor vært sammen og lekt både "alle mine duer", "rødt og grønt lys" og "stiv heks". 

    Etter en ganske god stund når aktiviteten var lagt til siden og de var forsynte med dette opplegget sammen, var det da tanken kom til meg. I år er det temaet lek som er overskriften, og jeg hadde akkurat vært med, med god hjelp fra barna selv, til å sette i gang leker. 

    Når både jeg og du tenker oss om så er det ikke så mye som skal til for å kunne samarbeide for å komme frem til en løsning. Og når løsningen er god, da blir det som oftest bra. Bare barna har det bra og koser seg i barnehagen, samtidig som de lærer av det de gjør, da er jeg fornøyd! 

  • Publisert: 15.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 5 kommentarer
  • DU MÅ FINNE DEG EN KJÆRESTE

  • Publisert: 14.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     

    Hjemme hos meg kan det flyte over med lapper i en liten haug. Lapper som er blitt tatt vare på. Nedskrevet papirbiter som har sine ulike historier og forklaringer. Og noen slurvete bokstaver og ord som er der bare til akkurat da.

    For det er sånn at jeg ikke bare skriver her på bloggen. Som oftest, eller en gang i blant, så trenger jeg en liten grunnmur for å bygge opp innleggene. Et emne, en handling eller et sitat om noe som har skjedd og som jeg har opplevd, som jeg igjen kan bygge videre på.

    En arbeidsdag for meg går over mange timer per dag, og gjennom alle de timene jeg tilbringer sammen med barna opplever jeg både å se og høre noe fint eller morsomt som kommer fra dem. Noen av stundene kan være spesielt for meg akkurat der og da, og andre kan bety noe over lenger tid.

    Jeg har alltid en lapp på meg, som bor nedi den kjente og mørke lommen. Egentlig ganske kjekt, for hvis det skulle komme noen gullkorn eller annet sprell som er verdt å skrive ned, så gjør det ingenting om jeg befinner meg på tur i en ødemark sammen med barna. 

    Det er mange notater som man kan le av, av de punktene og små historiene jeg rabler ned. Og ikke minst er det morsomt og kunne se på det i ettertid også. Blant annet fikk jeg høre fra en barnemunn at hvis jeg skulle bygge videre på en familie, da fikk jeg høre "Du må finne deg en kjæreste". 

    Barnehagebarn er ganske kloke sånn egentlig, hvis du bygger og graver sammen med dem. Det er mye man kan finne ut av hvis det er minst to mennesker som tenker, og enda bedre er det om vi er flere hoder.

    Ute i det fine vårværet passer jeg alltid på at alt er bra. Jeg går der rundt for å se til at lekene og aktivitetene barna danner sammen går fint for seg. Plutselig er det en jente som oppsøker meg og vil ha litt oppmerksomhet.

    "Jeg vil ha en sykkel", forteller hun. Vi tok oss en runde for å se om det var noen ledige sykler som hun hadde lyst på. Vi kommer rundt en sving hvor det står både store og litt mindre sykler på rad og rekke foran oss. "Hvilken sykkel vil du ha?", spurte jeg.

    Hun tenkte seg om, før det glapp ut av hennes munn...

    "Hvis jeg var en sykkel, hvor ville jeg vært da?". Vi kom ikke frem til noen konkrete svar, før hun fant ut at det var den lille blå sykkelen hun ville ha. Jeg stoppet opp og begynte å tenke litt da hun syklet avgårde på den lille blå sykkelen. Hvordan kom hun egentlig frem til dette grublende spørsmålet? Det var som om det var et lyn som kom ned fra en helt klar og blå himmel.

    Det er noe av dette jeg elsker ved jobben min. Ikke bare det å være sammen med barna for å skape en så trygg og fin dag for dem de timene deres foreldre er på jobb. Men det å kunne undre seg sammen med dem, istedenfor å legge svarene rett i hånda på dem.

    Det nærmet seg slutten på jobb denne tirsdagsettermiddagen. Vi var egentlig på vei ut, sånn med mer eller mindre. Plutselig kommer det tre flotte gutter bort til meg. De hadde et spørsmål, og lurte på om jeg kunne tegne en grevling eller et eller annet sånt dyr. 

    Hmmm, tenkte jeg. Jeg får jo høre at jeg er flink til å tegne. Hos 5-åringene blir det mye tegning, og jeg sett pris på at barna kommer bort til meg for å høre om jeg kan tegne noe for dem, som de igjen kan fargelegge etterpå.

    Men her må man også passe litt på hvor mye man legger i hendene på dem. Det er veldig koselig å bygge sammen et bilde når de spør så pent, men i dag gjorde jeg en ny vri.

    Jeg spurte de tre guttene om hvordan en grevling så ut. Jo, han hadde jo en mage, et hodet og fire bein. Også måtte dyret ha ører, hvis ikke klarte den ikke å høre. 

    Jeg markerte noen sirkler, og tilbake sendte jeg det de sa i et spørsmål til dem. "Hvordan ser armene ut?", "Skal ørene være være små eller store. Og skal de være på toppen, eller på siden av hodet sånn som vi har?". 

    Med dette gjorde jeg oppgaven mer delaktig for barnas skyld. Jeg fikk dratt dem med for å la dem selv tenke, istedenfor at jeg skulle legge svarene i munnen på dem. Og strekene og formene - de tegnet dem selv!

  • Publisert: 14.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • PAKKEN SOM KOM TIL MEG

  • Publisert: 13.03.2017, 20:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Med mange fine og flotte timer som suste avgårde til jobb etter en helg som forsvant like fort, er det nok en gang blitt mandagskveld igjen. Jeg fikk røsket til meg litt middag da jeg slang fra meg veska etter å ha vært på jobb i dag. 

    Hodet suste i mange tanker. Mange stemmer. Og veldig mye lyd. Og nå i kveld kan jeg høre at det klinger litt av lyder jeg har hørt igjennom dagen, samt egne tanker. Mørket kom fort da jeg suste en liten tur til byen, bare for å se om jeg kunne finne meg noe nytt. Med kontoen fylt opp med ny lønning hadde det ikke gjort noe å få brukt dem litt.

    Men store handleposen ble nok ikke med meg hjem. Det jeg heller fikk var en liten pakke som lå utenfor soveromsdøra mi da jeg kom hjem. Jeg handler svært lite egentlig, og bestilling på nett er noe jeg heller ikke gjør så ofte. Nysgjerrig som jeg er kunne jeg ikke unngå å åpne pakken som det sto mitt navn på.

    For ikke så lenge siden, nærmere bestemt for knappe to uker siden, bestilte jeg noe jeg fikk satt sammen på en nettside jeg aldri hadde handlet fra før. "Hvorfor ikke bare prøve det?", tenkte jeg da jeg kom over denne siden. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg en pakke som seilte sin vei til meg.

    Produksjonen og sending tok utrolig kort tid, og hadde vel ikke forventet meg å få pakken før om en ukes tid. Men alt som kommer før kan man ikke klage på. Så leveringen til Mitt Navne Smykke ble levert i en superfart. Registrerte varen 2. mars, og allerede i dag fikk jeg det i hendene mine. Og her er det jeg brukte noen av kronene mine på.

     


     


     

    Pakken som kom til meg.

  • Publisert: 13.03.2017, 20:00
  • Kategori: Hverdag
  • 7 kommentarer
  • JEG HAR ALLTID ØNSKET MEG

  • Publisert: 12.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     


     

    Denne helgen har jeg følt at jeg har blitt slått ut ganske så tidlig om kveldene, og lørdagskvelden ble mye kortere enn jeg hadde trodd. Sliten kropp og trøtt i trynet. Men det var kanskje ikke så rart siden dagen startet ganske så tidligere enn en vanlig helgedag. Og denne morgen gikk så smått på samme måte - tidlig oppe.

    Men her i går hvor det var full fart så og si store deler av dagen med mye frem og tilbake, kunne jeg endelig senke skuldrene og nyte lyden av god musikk klinge i ørene. 

    Jeg fikk vært en tur innom den nye Expert butikken her i området, og det ble vel andre gangen jeg stakk snuten innom. Egentlig har de ganske mye fint der, og det er mye jeg gjerne skulle hatt når jeg tenker meg om. 

    Jeg har alltid ønsket meg noe helt spesielt i en lang tid nå, men aldri funnet noe jeg har likt eller som har vært bra nok for meg. Jeg kjøper jo ikke akkurat hva som helst heller, bare for å kjøpe noe. Litt frem og tilbake gikk jeg der i butikken med mye artig og spennende å se på.

    Jeg rotet meg inn blant kjøkkenmaskiner og annet som hadde vært nyttig for meg. Til nå har jeg jo fått en del utstyr som jeg kan ta med meg når jeg flytter ut, så jeg så etter litt sånne ting som jeg kanskje ikke hadde. Men store fangsten var det ikke å fiske opp der.

    Det ble lettere sagt storfangst i en annen avdeling. Det som jeg har ønsket meg veldig lenge, det er et godt headset som kan gi meg god lyd. Fra før har jeg veldig fine ørepropper, men så er det noe i det hjørnet av å ha et ordentlig headset.

    Noe fan av store klumper over hodet og på ørene er jeg ikke, men kom over dette settet med merke JBL. En ganske lett og fint headset syns jeg. Er ikke av den dyreste klassen, og er akkurat godt nok til mitt bruk. Så alt i alt og til nå er jeg veldig fornøyd med dette kjøpet.

  • Publisert: 12.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag
  • 8 kommentarer
  • FERIE PÅ TRE TIMER

  • Publisert: 11.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     

    Det er blitt helg nok en gang, og jeg kunne ikke tro at jeg nesten kunne stå da klokken var blitt ti i går kveld. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å finne puta og ta kvelden. Ikke er det vanlig av meg å avsluttet dagen så tidlig heller, og jeg sov godt kort tid etterpå.

    Men likevel skulle jeg tidlig opp i dag, så det var vel kanskje like greit at jeg var helt kaputt da jeg la meg. Vekkerklokken hadde blitt stilt inn, men likevel fikk jeg ikke tatt den i bruk. 

    Planen var å stå opp i halv åtte tiden, og det på en lørdag morgen. Hvem er det som egentlig står opp da? Også på en fridag? Men på et tidspunkt hadde kroppen fått nok søvn, etter at jeg la meg tidlig. Så, allerede før klokken hadde rukket å bli syv så satt jeg der lys våken.

    En time senere var jeg allerede ute på veiene for å cruise litt. Jeg tok med meg lillesøster på en lang kjøretur, på vei til utfluktsstedet. Vi var klare for å komme oss til fjellet. Men veien dit begynte å sette meg på andre tanker.

    Når jeg hører ordet "fjellet" forbinder jeg det med at vi må reise langt opp. Et fjell er jo høyt, men veien ditt syns jeg virket litt merkelig. Jeg kjørte en del oppoverbakker, men følte at bilen rullet over enda flere nedoverbakker. I hvert fall til det stedet vi dro.

    Vi forflyttet oss nordover, til litt kaldere strøk hvor det var masse snø. Her i Tønsberg begynner det å bli bart og grønne flekker kommer frem, noe jeg håper at det holder seg. Så å se et landskap i høyden hvor det bare var hvitt kom det en tanke som slo meg - godt jeg ikke bor her!

    På skisenteret i Kongsberg var vi så tidlig som kvart over ni, og allerede da et kvarter etter åpningstiden var det mange biler å se, men også en del slalom- og snowboardmennesker som allerede hadde rukket en tur ned bakken. 

    Men jeg var ikke her for å ha verken ski eller board på beina. Vi fikk gjort unna det vi skulle, og skisenteret fikk vi opplevelsen av å se i fem minutter. Deretter var det å feste beltet og komme seg nedover igjen, stoppe innom å kjøpe seg litt frokost, for så å reise hjemover til Tønsberg.

    En ganske fin tur sånn på morgenkvisten. For meg virket det som en liten ferie. Reise et stort steinkast unna byen og oppleve litt nytt. Kan huske at jeg har stått på slalom i Kongsberg kun en gang, men det er mange år siden. Jeg var vel så liten at det var en eller annen gang på barneskolen. Husker ikke helt hvilket år det var. Men i dag ble det en liten ferie på tre timer, selv om store deler av tiden foregikk i bil. Men glad er jeg likevel!

  • Publisert: 11.03.2017, 13:30
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • JEG KOM ALDRI SÅ LANGT

  • Publisert: 10.03.2017, 15:00
  • Kategori: Mat
  • Det ble en dag med litt baking. En dag hvor bakebollen ble funnet frem og ingrediensene ble rørt inn. Endelig kunne jeg slå opp siden med oppskriften, noe jeg skulle gjort for lenge siden. Eller, kanskje ikke akkurat denne som var helt planlagt.

    For et par uker siden fikk jeg så lyst til å lage en kake. En kake som jeg kun hadde laget en gang før. En kake som jeg syns var morsom å lage, for ikke å snakke om enkel. Jeg husker også at den var ganske god.

    Men jeg kom aldri så langt. Det eneste jeg fikk gjort var å handle inn det jeg trengte, og siden da har alle ingrediensene ligget langt inne i skapet. Noe har også forsvunnet med ukene. Og med tiden fikk jeg endelig slått meg løs for å røre i bollene.

    Jeg fant ut at jeg hadde liggende noen gamle bananer som jeg måtte få brukt. Selv liker jeg ikke denne frukten, men vet at den er veldig god sammen med mye annet. Som en kake blant annet. Og denne fikk jeg slengt sammen i dag.

    Ute skinner solen og det er flott temperatur. Faktisk så ligger det på mellom 10 og 15 grader her, og da snakker vi plussgrader. Gjør meg ingenting om det fortsetter sånn, og at våren kommer mer frem og viser seg. Er bare å krysse det som krysses kan og satse på at finværet er med oss!



     


     


     


     

    Den ble høy og luftig, men om den ble god? Det er det bare en måte å finne ut av på.

  • Publisert: 10.03.2017, 15:00
  • Kategori: Mat
  • 6 kommentarer
  • JEG BLE KASTET UTENFOR

  • Publisert: 09.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • For øyeblikket kjennes det ut at hele hodet skal sprenge. Det er ikke på grunn av at jeg våknet til morgen i dag med en litt sår hals, hvor jeg trodde stemmen hadde sviktet. Som oftest pleier jeg ikke å si et ord, eller snakke med noen om morgningen. Ikke før jeg kommer på jobb.

    Jeg kjente noe rusk da jeg sto opp i dag tidlig, men trodde ikke at det skulle være så ille som det var. Eller, på en måte var det jo egentlig ikke så ille som det skulle være, og det er mye som skal stå på spill for å slå meg ut. Da skal jeg være skikkelig dårlig og nesten ikke klare og stå på beina.

    Da jeg kom på jobb ble de aller første ordene for dagen sagt, og det var da jeg hørte at det ruske jeg kjente lå i stemmen min var noe. Vet ikke riktig hvordan jeg skal forklare det. Men stemmen var litt grovere enn hva den pleide, og nesen var et ørlite problem. Bare jeg ikke brygget på noe større som slo meg helt ut.

    En liten forkjølelse skulle ikke hindre meg i å ligge hjemme i sengen og synes synd på meg selv. Det er mye som skal til, utrolig nok, for at jeg virkelig skal bli slått ut. Faktisk kan det gå så langt at jeg kjører kroppen min over streken og ikke hører så mye etter "faresignalene". Noen ganger er det lurt å ikke ta det så hardt ut når noe er på gang. Men jeg tror at jeg kjenner kroppen min såpass godt.
     

    Mere snø kom i natt, og det er av snøen som jeg tror jeg blir syk eller dårlig form av.
     

    Men over til noe helt annet. Selv med noen basselusker om bord skulle det heller ikke stoppe meg i å leke med barna. Litt mildere og mere slaps har det blitt, og likevel er det morsomt å ake for de små. Og kanskje de store også?
     

    Jeg går for å bruke denne dressen til neste sesong igjen. Det er jo bare snakk om et lite hull i sidesømmen.


    Jeg befant meg ute i den flotte og hullete dressen man noen gang kunne ha hatt. To av barna var ute og koste seg dem også, med hvert sitt akebrett som de suste nedover bakken med. Noen ganger syns jeg det kan gå veldig fort, og kan se litt skummelt ut. Men så må jeg jo ikke glemme at jeg selv har vært et barn og hadde det helt topp med fart og spenning. Det er litt rart det der, hvor gøy man kan ha det selv, samtidig som man blir litt redd når man ser andre små barn gjøre det samme.

    Og det stoppet forsåvidt ikke der. De ville ha meg med på moroa. De ville ha meg med opp i bakken, for så å suse ned i en fart på flere museknop. Jaja, hvorfor ikke komme seg litt opp i bakken, tenkte jeg. Men betingelsen var at jeg ikke skulle kjøre alene. Jeg fikk sitte på sammen med barna, og de så ut til å kose seg - helt til jeg ble kastet utenfor!

    Jeg spilte kanskje litt ekstra med over hvor skummelt det var, og hver gang endte det i en latter og noen lure glis om munnen deres. Og det som er så flott når jeg er sammen med de barna som kan ha litt ekstra med humor, er at jeg kan tulle og tøyse litt mer, samtidig som dem skjønner hva som er alvor og ikke. 

    "En god latter forlenger livet", heter det visst. Og med så mye humor som det jeg kan få frem hos noen, så kommer vi til å ha et godt liv foran oss. Men uansett, utenfor stupet ble jeg kastet. Barna insisterte på at jeg måtte sitte foran på aketuren ned bakken, og så skulle de hoppe på for å få mere fart. Trodde jeg.

    Det viste seg nemlig at de skulle ha det veldig moro med å late som de skulle bli med på turen, for så å stå igjen på toppen av bakken å le av meg der jeg humpet nedover i en nokså stor fart. Om jeg hadde lagt på litt ekstra med alvor hadde de nok fått en skikkelig dose med latterkrampe, og det er som oftest ikke så mye som skal til for å få det ganske moro sammen!

  • Publisert: 09.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 3 kommentarer
  • JEG FIKK EN GOD OPPLEVELSE

  • Publisert: 08.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    En uke som føltes å være i gang for bare noen timer siden, har nå gått så fort at vi er kommet halvveis i en arbeidsuke allerede! Noen ganger skulle jeg ønske livet var en film som kunne settes på pause når vi følte for å ta en pust i bakken.

    Flere muligheter har blitt prøvd og testet ut, i et håp om å få klokketimene i løpet av en dag til å gå litt saktere. Men når både du og jeg har det fint, og egentlig har det ganske så bra sammen, da er det lite å få gjort til å få noen ekstra timer sammen.

    Og litt sånn kjente jeg litt på at dagen gikk i dag. Det går som regel i ett, og gjør alt du kan for å gi de du har rundt deg en fin og god nok dag. Noen ganger må du igjennom en haug av alternativer for å finne en match som interesserer den yngre generasjonen.

    Men i dag klaffet det. I dag klaffet det også for meg, og det å sitte der sammen med en liten gruppe med barn rundt seg var fantastisk å kjenne på. Med både ark og fargeblyanter foran oss kunne vi gå langt inn i oss selv og bare slippe tankene fri.

    I bakom suste det en stemme som fortalte oss noe. En behagelig stemme som fikk ned roen hos barna - inkludert meg selv. Det virket så interessant av det vi lyttet til. Skuldrene sank, og fargene gjorde jobben uten å la barna og meg tenke. 

    Jeg har både lært og erfart på mange områder at "barna gjør ikke som du sier, men som du selv gjør". Det å sitte der og bare konsentrere seg om fargene førte til at barna gjorde det samme. Jeg fikk en god opplevelse. Jeg fikk se nye sider hos de små, og jeg fikk også kjenne på stillheten og roen man kan klare og skape i en barnehage.

    På det blanke og hvite arket stiftet det til seg mange fine og flotte farger. Mange streker som laget små historier, og plutselig begynte jeg å tegne kruseduller. Jeg valgte meg ut ulike farger, og etter hvert så jeg at de rundt meg gjorde akkurat det samme. Noen små ord ble vekslet, og så ble det helt stille igjen. Ark og fargerstifter er ikke så mye - men det lille kan gjøre så mye likevel!

  • Publisert: 08.03.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • DU ER JO BARE 120 ÅR

  • Publisert: 07.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Du skriker kanskje et lite hyl når du ser dette, eller du får deg kanskje en god gammeldags latter kastet ut gjennom lungene og magemusklene. Kanskje tenker du at "fy så dårlig bilde", eller at "dette kunne jeg gjort mye bedre".

    Jeg vet at det finnes mange flinke der ute til å bearbeide bilder, og kanskje har noen enda kulere triks i et eller annet bildeprogram. Jeg kan vel avsløre med en gang at dette var det beste jeg fikk til, og det ble ikke like stilig som jeg så det for meg før dette resultatet.

    Alt ser så mye bedre ut i hodet noen ganger, og så kan det ende med at man blir litt irritert på seg selv fordi man ikke får til akkurat det man har lyst til. Men uansett - bilder har sine forklaringer, og dette er ingen unntak!

    Nå kommer disse barna frem igjen, og det er her jeg har hentet akkurat dette fra. 

    På avdelingen holder vi stadig på med prosjekter, utenfor lek og alt annet, og i en veldig stor grad med frie veier å gå har vi valgt å legge fokus rettet mot ekorn og kråke for øyeblikket. Og i den anledningen har vi da vært så heldige å få to nye venner på besøk, kråka og ekornet.

    De har knapt rukket å komme inn til oss, da barna viser stor interesse for å dra med de kommende bestevennene inn i våres liv. Det er utrolig hvordan reaksjoner og handlinger barna får når det dukker opp "bare" noen kosedyr - for ikke å snakke om hvilke følelser vi voksne også får for dem sånn etter hvert. Vi kan leve oss ganske godt inn til å tro at bamser er ekte!

    Men videre til virkeligheten. Jeg plukker stadig opp et eller annet sammen med barna, eller at jeg fanger noe de sier eller gjør i andre sammenhenger hvor de står en eller flere alene. 

    Både kråka og ekornet er i fin lek med to gutter, og de blir alltid tatt godt vare på. Jeg beveger meg rolig og forsiktig mot guttene, kråka og ekornet før det plutselig detter ned en tanke til meg. Jeg ville skape noe. En samtale, en handling. Bare det var et eller annet.

    "De to var skikkelig rampete mot meg i sta", kom det fra meg. Guttene så mot meg og traff blikket mitt. "Hva gjorde de?", var spontansetningen som kom tilbake. "De sa jeg var 6 år".

    Jeg lurte fælt på hvordan samtalen ville ta veien videre, og så at guttene var virkelig inni til å tro at på en eller annen måte så er disse bamsene ekte. Uten en villeste anelse om hva jeg ville få som svar, eller som respons, hadde jeg ingen anelse om å tro det jeg hørte dem sa. "Men du er jo bare 120 år!"

    Jaja, jeg vet jeg begynner å krype oppover på aldersstigen. Men at det skulle gå så fort som dette, det trodde jeg ikke! Ser jeg virkelig så gammel ut for de små fem- og seksårsøynene? Kanskje det er på tide å ta et tak med seg selv, og kanskje få en forandring? Får da inderlig ikke håpe det, og noen ganger føler jeg meg selv mye yngre enn det jeg er.

  • Publisert: 07.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 13 kommentarer
  • DET ER EN STOR JOBB

  • Publisert: 06.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Plutselige sa det pang - også satt vi her igjen! Jeg har en setningen som går igjen veldig ofte, og føles litt ut som jeg skriver den hver eneste dag - men hvor ble disse fridagene av? Fredagskvelden og begge pause-fra-jobb dagene forsvant, og her sitter jeg og er allerede godt i gang med en ny uke.

    Lite likte jeg at jeg ble vekt både en og to og tre ganger, for så å ramle ut av sengekanten for å stå opp. Klærne som ble lagt frem i går kveld hadde jeg lyst til å legge inn i skapet igjen, og matpakken som ble gjort klar kvelden før ville jeg bare kaste.

    Tenk å kunne gjøre akkurat sånn som man ville? Tenk om vi ikke hadde denne tiden som suste all energi ut av oss? Ja, for ofte så syns jeg den gjør det. Vi må gjøre ting og rekke oppgaver før et viss tidspunkt - en slags ramme og plan for dagen. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg følte meg litt mer friere.

    Men drømme om det, det kan vi tenke på når man blir gammel. Fra en ganske tidlig alder av livet og frem til vi går av med pensjon så må vi slite og jobbe for oss igjennom dagene. Noen dager bruker man veldig lang tid på å komme seg igjennom, mens som oftest flyr dagene bare rett igjennom ens egen kropp.

    Det hele er en jobb med å komme seg igjennom en dag, for ikke å snakke en uke eller et tidsrom. På en måte føler jeg litt at jeg lever etter planer, på en annen side tar jeg en dag av gangen. 

    Men det er ikke bare livet som er en jobb. Det er en stor jobb også det jeg driver med i min egen jobb. Jeg trives veldig godt med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg elsker jobben min i barnehage. Men jeg elsker også jobben med å sitte her og skrive tekster!

    Men tekstene kommer ikke alltid plutselig til meg. Stort sett sitter jeg sjelden igjen med å bare sprette ut en tekst til et innlegg fra løse luften. Det er ingen hemmelighet om at jeg liker å leke og bygge med ord og setninger. Det å lage mine egne tekster, å skrive generelt, det er noe jeg trives med.

    Sånn som det ser ut på denne siden kan det kanskje virke som om innleggene nesten publiseres ferdige. På en måte hadde det vært noe, men på den andre siden er sannheten at det tar tid.

    Det tar tid å komme i mål med en tekst. Sånn er det for mange, og sånn er det også for meg. Andre dager kan jeg sitte på store deler av en tekst som er ferdig, men som er bearbeidet i mitt hodet. Og det er her jeg er glad for at jeg har den jobben jeg har.

    Jeg har aldri tenkt på det før jeg satte meg ned for å skrive med det jeg har endt opp med nå. Hele tankeprosessen for en tanke satte i gang da jeg gikk hjemover fra jobb i ettermiddag, i et nydelig "vårvær" i omgivelser av snø rundt meg.

    "Hva skal jeg egentlig skrive om i dag?" gikk jeg der og grublet på. "Hadde det skjedd noe spennende på jobben i dag som kunne sette i gang en tanke til dagens innlegg av tekst?". Jeg hadde ingen anelse tidligere i dag om hva jeg skulle plukke opp fra dagen min, og barna som stort sett gir meg masse inspirasjon klarte jeg ikke å grave så mye ut av i dag.

    Men alt i alt klarte jeg å grave frem noen ord og setninger i dag også, og da er jeg fornøyd. Ingenting er bedre enn å få skrevet med fingrene klikkene over tastaturet, for så å se at det bygges opp noe interessant og spennende. Eller kanskje ble dagens tanker skjøvet helt ut av en annen veden? En tekst ble det i hvert fall!

  • Publisert: 06.03.2017, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 3 kommentarer
  • VI ER ENIGE

  • Publisert: 05.03.2017, 13:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     

    Det gir seg ikke, og igjen har en eller annen vippet på bryteren for å gi oss enda mere snø. Som om det ikke var nok fra før? 

    I natt da jeg skulle legge hodet ned på puta og pakke meg inn under dynen for å avslutte en fin og rolig lørdag, var det fortsatt hvitt ute. Alt var lyst der i mørket, selv om jeg ikke så noen verdens ting.

    Nattens drøm befant jeg meg på en strekningsvei hvor det skjedde morsomme og rare ting. Finner ikke helt ordene for å beskrive disse tankene, men store deler av handlingen svever rundt nå på ettermiddagen.

    Og det er ikke bare drømmer som svever. Snøen svever ute denne dagen også, og mitt store håp var å våkne til vår igjen. Men jeg har lært for lengst, uansett om jeg tror det eller ikke, at været kan man ikke styre selv.

    Siden snøen velger å være her en stund, så tok jeg derfor turen ut til min bestekompis som bor hos meg. Har mange fine minner med kaninen, og et håp om å skape enda flere minner i dag var noe jeg så for meg.

    Jeg tok med meg båndet hans ut, sånn i tilfelle han skulle lure seg unna. Heldigvis holdt han seg til meg og der jeg var når han fikk komme seg ut i snøen. Han fikk kjenne på følelsen av å få et møte med en kald bakke, noe som han har gjort hvert år.

    Men i år var et helt annet år. Før kunne han hoppe rundt og være glad når han fikk kjenne på det hvite underlaget, men i dag sto han bare der og så veldig dumt på meg. "Hva er det du tror om meg?", tenkte han nok sikkert.

    Det hadde vært så deilig å få synet av varme og flotte farger av en fantastisk vår da jeg våknet og så ut av vinduet til morgen i dag. Jeg orket ikke tanken på hvor lenge vinteren vil være hos oss nå, og ser frem til sommeren med mye mindre klær. Så det at både Pompel og jeg ikke liker snø og vinter, så er jeg helt sikker på at vi er enige om at snø ikke er noe for oss!

  • Publisert: 05.03.2017, 13:00
  • Kategori: Hverdag
  • 14 kommentarer
  • NY FAVORITT?

  • Publisert: 04.03.2017, 16:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     


     

    Da var det gjort, og det var ikke så mye som skulle til. Bare en tur innom butikken i går hvor jeg gikk forbi en liten kjøledisk var alt. Den var fylt opp med sånne små og søte flasker, og jeg plukket med meg noen.

    Det var tross alt elleve kroner for dem. Dessverre så fant jeg ikke min favoritt, og det kom noen sukk for at jeg ikke kunne se den i en liten flaske. Det var vel tre forskjellige typer liggende der, og jeg tok et spontant valg og røsket med meg noen av et slag.

    Kunne dette bli en ny favoritt? Tidligere når jeg har hatt lyst på ferdig smoothie fra butikken har det alltid gått i kun en smak, og den smaken kan jeg ikke huske i hodet. Men den er i hvert fall veldig god.

    Blåbær og eple sto det på de jeg kjøpte. Hvordan ville dem smake? Og ville jeg i det hele tatt like den?

    Å smake noe helt nytt fra samme merke er ikke alltid en hit. I hvert fall ikke når man har en favoritt som man har hatt hele tiden. Det er som å prøve noe helt nytt i en jobb du har, hvor du alltid har hatt samme oppgaver. Plutselig må du ta over en oppgave som en annen har hatt ansvar for. Du må bare hoppe i det, og tenke at alt går bra. 

    Etter min mening var denne med blåbær og eple utrolig god, så nå vet jeg hva jeg skal ha neste gang jeg er innom en dagligvarebutikk. Og kanskje jeg skal prøve og lage meg en annen type hjemmelaget smoothie enn bare med jordbær. Det er så mye godt, men det er det når man har holdt fast ved én favoritt.

  • Publisert: 04.03.2017, 16:00
  • Kategori: Hverdag
  • 10 kommentarer
  • JEG BLE FYSISK SYK

  • Publisert: 03.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • Jeg var langt inni drømmeland. Så langt som det nesten går an å komme, og det er ingen tvil om at jeg har et godt sovehjerte om natten. Likevel skulle det bli turbulenser med å komme seg opp.

    Etter andre gangen lyden som vekker meg hadde slått ut var kroppen min så tung og sliten at jeg knapt hadde lyst å stå opp. Å klare var verre, men jeg fikk da slengt både det ene og det andre beinet utenfor sengekanten. 

    Jeg satte meg opp, i et håp om å kvikne til. Over meg kjente jeg en uggen følelse, en følelse som hadde tatt tak i kroppen min - eller rettere sagt den smale halsen. Jeg tok noen svelg, og det var da jeg kjente det. Den var ubehagelig og vond.

    Jeg ble fysisk syk av noe som jeg ikke visste om allerede. Ut av vinduet hadde jeg ikke rukket å se enda. Og ville jeg i det hele tatt se? Sjokket ble stort da jeg så en helt ny verden utenfor husets fire vegger.
     


     


     

    Hva i svingende..? Mange og enda flere ufyselige ord gikk igjennom mitt hodet. Den snøen som kom for to dager siden, og som samme dag hadde rukket å smelte, hadde nå kommet tilbake. Store og tette fnugg raste ned i en fart jeg ikke likte, og det viste seg at det hadde holdt på en stund.

    Bakken var ganske så hvit, med et par centimeter sånn på øyemål. Jeg følte meg liten, kald og litt svak. Mine såre halssymptomer var kommet av den grunn at det ute hadde ramlet ned mye snø de siste timene før jeg våknet. Og dette luktet surt.

    Endelig kunne jeg kaste meg over en helt ny sykkel på vei til jobb i går, mens i dag måtte de ekstra varme vinterstøvlene og vinterjakken tas frem. Og attpåtil måtte føttene fysisk bli brukt til å ta ett skritt av gangen for å komme seg fremover til arbeid. 

    De høye timberlandstøvlene måtte dras frem fra en hylle inne i boden, samt den ekstra lange vinterjakken. Det var ikke dette jeg ville nå! Det er så typisk at denne snøen skal lure deg med å forsvinne noen dager og et par uker før, og så skal det plutselig slå til sånn når vi minst vil ha den.

    Jaja, det er ikke noe vi får gjort, og den er i hvert fall ikke velkommen hos meg denne gangen heller. Men bortsett fra det - nå er det endelig helg, og den kom overraskende på meg da jeg skulle hjem fra jobb. For i mitt hodet, der har det vært langt ifra noe fredagsfølelse. Så nå er det en overraskende helg i vente!

  • Publisert: 03.03.2017, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • 4 kommentarer
  • MITT NYE GLIS

  • Publisert: 02.03.2017, 17:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     


     

    Bildene taler sitt, og endelig har denne jenta fått sin sykkel som ble kjøpt i helgen. Å vente i hele fire dager har virkelig tatt på, hvor det har følt ut som mange flere år etter hverandre. Men sånn blir det når man venter på noe stort, og nå er det store på plass.

    Da jeg var på jobb i går hadde jeg, som sjeldnere enn noen gang, fått inn et tapt anrop. Det er jo som regel ganske kjekt å vite hvem som vil ha tak i meg. Men da det ikke verken var noen på kontaktlisten eller et nummer det gikk an å søke seg frem til, ja da ble det ganske vanskelig. "Ukjent" innringer er veldig vanskelig å få seg til kjenne.

    Jobbedagen gikk, jeg trippet på mine tær, og enda hadde jeg ikke hørt noe. Jeg hadde akkurat skrittet meg hjem, slengt meg litt nedpå og hivd i meg mat da jeg purret litt på selgeren. Og etter det, da kom det virkelig en susende sving på saken. 

    Det gikk så fort, at selv etter bare en halvtime var mitt store kjøp klar for henting. Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok bort på de få meterne til butikken, for så å rulle meg hjemover med mitt nye glis.

    En splitter ny sykkel kunne tas med hjem, og den var bare min! En ganske plain tohjuling har jeg nå på min kappe, og gleden var stor da jeg endelig kunne slenge meg på sykkelsetet igjen da jeg kjørte avgårde til jobb i dag tidlig.

    Litt uvant var det å trå pedalene frem og sitte rett i ryggen - eller rettere enn jeg har sittet på veldig lenge. Men det er kanskje ikke så rart når en litt større utgave av størrelse på sykkel har blitt brukt tidligere. Men alt i alt så er jeg superfornøyd, og den triller godt bortover veien. Ikke vet jeg om det ukjente anropet hadde noe med sykkelen å gjøre. Eller om noen bare ville tulle med meg. Eller kanskje jeg har blitt millionær? 

  • Publisert: 02.03.2017, 17:00
  • Kategori: Hverdag
  • 10 kommentarer
  • GLASSRUTEN VAR KALD

  • Publisert: 01.03.2017, 19:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     

    Hvem skulle tro at været skulle skifte så brått på bare noen timer i løpet av en dag? Og er det egentlig mulig?

    Ja, det er visst det. Og det kan du se på bare disse to bildene over her. Det er ikke dager mellom når jeg tok disse fotografiene, og det er heller ikke flere uker. Nei, for her er det bare snakk om noen timer.

    Jeg ble vekket av alarmen til morgen i dag da tiden var inne for det. Å stå opp hadde jeg ikke så veldig lyst til, men fikk slengt meg i klærne når jeg endelig fikk dratt meg opp. Men da skrittene beveget seg mot vinduskarmen, da ble det fort kaldt.

    Glassruten var kald. Jeg var litt frysen, men bedre var det ikke utendørs. Øynene nesten tredoblet seg da jeg slang opp gardinene, og igjennom hodet mitt gikk det ti tusen ord. Banneord.

    Glad er jeg for at ingen kunne høre dem, og glad er jeg for at jeg ikke ropte dem ut. Det ble en stor nedtur på morningen i dag da jeg så at bakken var hvit. I mine øyne var det ikke bare litt, men en god slump med frossen regn. 

    Over meg kjente jeg en stor og tung sky som presset meg nedover. Ikke nå. Ikke en bakke full av snø. Er det noe jeg minst vil ha så er det synlig vinter. Nå er jeg innstilt på en liten stund med vår og fuglesang, og deretter er lang og fin sommer!

    Men gleden ble stor utover dagen. Snøen smeltet ganske fort igjen, men det oppsto store mengder med vann mange steder. Bare dette får tørke opp, og ikke minst snøen får holdt seg unna, da skal du nok se at det kommer både en og to og flere smil enn vanlig over min munn. Men en stor kontrast på dagen ser du på bildene over her. 

  • Publisert: 01.03.2017, 19:30
  • Kategori: Hverdag
  • 8 kommentarer
  • hits