hits

Pernille

LAR MAGEMUSKLENE BLI GULE OG BLÅ

  • Publisert: 28.04.2018, 13:00
  • Kategori: Hverdag
  • Så var dagen endelig her. Den dagen som jeg ikke visste skulle komme før jeg tilfeldigvis kom over en liten tekst på nettet den 10. mars. Det var ikke hvilken som helst tekst, men en bestillingstekst hvor jeg kunne klikke meg videre på. Det første som slo igjennom mitt hodet var - dette må jeg ikke gå glipp av!

    Det var ikke et argument om jeg ikke skulle la være og gjøre dette. Og før jeg visste ordet av det så var to billetter i boks til gårskveldens store underholdning. En grunn til å ta turen på årets store show, det var at jeg var på det samme i fjor hvor jeg kom hjem med utrolig flott minne som jeg delte med mamma.

    I år valgte jeg derfor å dele akkurat det samme showet med pappa, sånn at han også fikk med seg noe utrolig bra. Det hele skjedde ute på Nøtterøy kulturhus, hvor hovedgjesten skulle stå midt i lyset. Når underholdningsgjesten nå var kommet til byen, så tok han også turen innom samme plassen som han gjorde for et år siden. Han skulle jo stå på scenen denne kvelden, og derfor tok han et besøk hos Staut Barberstue her i Tønsberg.

    Frisyren ble fikset på og skjegget fikk en stuss. Og kanskje du nå kan gjette hvem jeg snakker om? Det er ingen annen ringer enn den utrolig og fantastiske herremannen av en komiker, kalt Ørjan Burøe. Med sitt store show som flere tusener har latt seg se, så var det på hans første soloshow, Fordommer, som han har reist rundt med flere steder i landet som jeg bare måtte få med meg en gang til.
     


     

    Også denne gangen kom jeg til en full sal. Men det er kanskje ikke så rart når mannen har et så stort talent som klarer å holde publikum så våkne til å være med på alt det han sier og deler. Hele showet er så bra at jeg omtrent ikke kan beskrive det. Det må med andre ord oppleves for å få det beste inntrykket av både mannen og selve showet.
     


     

    Men når man klarer å dra seg ut på en sånn kveld blant mange mennesker med selve Burøe, da må man selvsagt få dokumentert det hele. Kamera var selvfølgelig med, men jeg klarte ikke å få til like fine bilder som i fjor. Derfor fokuserte jeg mest på film i går, og jeg satt faktisk oppe til sent i natt for å sette sammen alle klippene. 
     


     

    Med mye levende bilder hvor jeg fanget utrolig flotte ord og øyeblikk på film, så har ikke disse bildene akkurat så veldig bra kvalitet, ettersom jeg har klippet dem fra filmen. For min del skulle jeg gjerne stått på scenen med han for å fange de beste vinklene til å skape fine bilder. Men med en plass på åttende rad sånn midt på, så skal det sies at jeg fikk med meg mye derfra også.



     


     


     


     


     


     

    Men bildene her skal jeg ikke klage på. Jeg sitter igjen med utrolig gode klipp som jeg har satt sammen til en av de beste filmene. En ganske lang også, hvor det er mange kloke og sanne ord som kommer ut fra Fordommer, og som blir sagt av komikeren selv. Hele salen lo godt av alt han fortalte, selv om det var et glimt med svært alvorlig tema inn i bildet også. 

    Om du ikke har fått med deg hans store soloshow enda, da er det virkelig å anbefale at du skaffer deg en billett sånn at du får dratt skikkelig på smilebåndet.

    "For å starte det hele må jeg bare si: WOOOOOW! Du slo virkelig på stortromma og toppet hele kvelden min med showet på Nøtterøy kulturhus i går. Jeg var og så deg på samme plass i fjor, og du var like kanon i år. For en mann, og for et show! En som deg skal man virkelig lete godt og lenge etter for å finne, for du er bare helt fantastisk og får smilebåndet dratt helt rundt og lar magemusklene bli gule og blå! Om du så kommer tilbake igjen så skal jeg virkelig ta turen for å få en stor glede og kose meg minst like mye igjen. Jeg bøyer meg i støvet for deg, men også for resten av den fantastiske og morsomme familien du har."



     

    Har du ikke fått vært på show med han enda? Om han kommer i nærheten av deg i fremtiden - grip sjansen, ta turen i en fullstappet sal for å få med deg livets store latterkrampe, men også livets sannhet. Om du så er så heldig å få en billett, eller hvor du selv tar tak i å skaffe deg en selv eller gjengen din - dere kommer ikke til å angre!

  • Publisert: 28.04.2018, 13:00
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • JEG GLEDER MEG VELDIG MYE

  • Publisert: 26.04.2018, 17:00
  • Kategori: Hverdag
  • Du vet kroppen reagerer på et eller annet når du har gått rundt med rusk siden påsken. Lufteapparatet mitt i ansiktet har virkelig fått kjørt seg, og faktisk her om dagen prøvde jeg å søke meg frem til hvor mye som egentlig produserer i nesene, og hvorfor det kommer enda mer når man blir forkjølet. 

    Men for ikke å skravle så mye inn på det, så er det alltids muligheter for å finne ut av det selv om man skulle være nysgjerrig. Uansett er jeg bokstavelig talt lei alt som har med forkjølelse å gjøre. Heldigvis kan jeg puste mer normalt igjen, men nå er det hosten som plager meg mest. Og hvordan er det egentlig å være fri for symptomer av små bakterier, og attpåtil ha ekstra mye overskudd? Det er det lenge siden jeg har kjent på.

    Det skal sies at jeg er utrolig sjelden syk, selv om jeg har hatt flere runder med små retter av virus. Men det er vel sånn det som oftest blir når man jobber med så mange mennesker. Små mennesker som har hele livet sitt foran seg for å utforske verden.

    Og når vi først er inne på utforsking, så er jeg rimelig klar for det jeg nå har foran meg. Jeg kan si jeg gleder meg veldig mye, og jeg kjenner på hele meg at jeg trenger det. Hva det nå enn er som jeg snakker om skal dere få lov til å vite. Men ikke helt enda. Ikke akkurat nå. Men senere. Kanskje jeg deler det om noen dager, eller i løpet av noen uker. Uansett skal det deles.
     


     

    Kan si jeg føler meg litt som de damene her. "Tusvik inn til Tønne. Har du tatt med de riktige rekvisittene som trengs?". "Tønne inn til Tusvik. Alt er på stell. Jeg klarte å komme meg unna både VG-mannen og resten av pressen."
    "Pernille inn til Virus. Kan du snart komme deg bort?" "Virus inn til Pernille. Det er dette som er jobben min."

  • Publisert: 26.04.2018, 17:00
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • HVOR VAR DET BLITT AV?

  • Publisert: 24.04.2018, 19:30
  • Kategori: Hverdag
  • Tenk de gangene dagene starter sånn. Du får både den ene, andre og tredje varselen på at du må komme deg opp, og likevel havner du fort inn i drømmeland igjen. Jeg kan telle få millimeter på hvor mange ganger det har skjedd, men i dag tidlig havnet jeg rett inn i fotballdrømmene. Utenom å gå for detaljert inn på hva som foregikk, så var hovedpoenget at jeg spilte fotball. Jeg var tatt ut til kamp, ikke noe særlig profesjonelt, og jeg var så heldig å stå i mål. Jeg var ikke spesielt god, men det var dette som var mitt ønske under denne kampen - som ikke varte så lenge før jeg plutselig bråvåknet akkurat i tide før jeg fikk litt ro før jeg måtte komme meg avgårde på jobb.

    Med bursdagsfeiring på søndag og en alt for sliten kropp i går, så var planen egentlig ikke å vise seg her i dag. Ikke fordi jeg ikke ville. Men jeg hadde ingen tanker å dele, og motivasjonen var heller ikke der til å presse frem verken ord eller setninger for å formidle noe. Men når det plutselig i kveld åpnet seg en dør, ja da var det bare å ta tak i håndtaket og gå inn.

    Det er ingen hemmelighet at jeg bruker mye energi på jobben. Både for å ha det bra med de rundt meg, men også for og la de små få en best mulig hverdag. Jeg går virkelig fullt inn for jobben jeg gjør, og jeg storkoser meg masse. I går klarte jeg faktisk å sovne en liten lur etter jobb, midt i en episode av en serie jeg så.

    Men nå ser jeg at det har rast ut flere ord enn jeg hadde trodd allerede, og det var kanskje ikke den grunnen til at jeg tok turen innom her i dag. Men flere ord, jo mer å lese. Her om lørdagen hadde kaninen vært her i en uke allerede, og jeg kan si vi har fått god kontakt så langt. Så kosete, og ikke minst utrolig søt.

    I kveld følte jeg for å ta en ekstra tur ut. Slenge på meg noe på beina, rusle ut i hagen og ta en titt i den lille boligen som står der. I det jeg tar innersvingen på hushjørnet, det er da jeg legger merke til noe uvanlig. Hva er det som har skjedd? Hva er det jeg ser? Er det jeg ser, har det virkelig skjedd?
     


     

    For sånn som dette så det ut da jeg tok en liten besøkstur ut. Det jeg oppdaget var at det var forsvunnet masse høy. Hvor var det blitt av? I min første tanke var at hun hadde dratt det med seg inn i den lukkete delen av buret. Men jeg rakk akkurat ikke å sjekke der før jeg plutselig så hvor alt hadde blitt av.
     


     


     

    Alt høyet lå ikke fordelt utover gulvet sånn som det alltid har gjort. Jeg tok et lite blikk til siden, i det hjørnet hvor den lille hulen står. Som oftest liker hun å stå på toppen av den, men denne gangen hadde hun hamstret hele hulen full av høy. I mine øyne ser det ut som hun har en liten plan med alt forarbeidet hun har gjort. Så blir det spennende å se de neste dagene hva mer hun finner på å gjøre.

  • Publisert: 24.04.2018, 19:30
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • SOMMERDAGER OG HUNDEBESØK

  • Publisert: 21.04.2018, 20:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Hvor skal jeg starte? Hvilke ord skal jeg bruke for å binde en liten tekst om hvordan denne dagen egentlig har vært? Plutselig var vi kommet dit igjen hvor jeg forlot jobben i går, og dagen i dag var igjen en fridag. For nå, nå var det endelig helg!

    Både gårsdagen og denne lørdagen har vært utrolig fin. Det er så godt å ha sånne fine og varme vårdager. Og hvis jeg virkelig skal sette ord på denne dagen så har jeg virkelig hatt sommerfølelsen over meg. Himmelen var blå, solen skinte og rundt fløy flere par av fugler som kvitret etter den fantastiske tiden de også.

    Jeg startet dagen med både langbukse og langermet genser, men fant ut etter noen timer at det bare var å kaste det fra seg. Gradene steg oppover, og det var ikke annet valg enn å kle seg om til sommerklær. For aller første gang i år har vi hatt en ganske varm vårdag, og for første gang i år har jeg kunnet tre på meg både shorts og singlet. 
     


     

    Siden været var så fint som det var så hadde jeg planer om å gjøre litt i hagen. Jeg hadde en lyst til å sette meg i sving, men arbeidet kom jeg ikke så langt på før jeg måtte sette meg ned. Ned i stolen falt jeg, stillesittende og slikket sol. Her var det om å gjøre og få så mye ut av solen som man kunne, og for første gang i år har jeg klart å komme i startfasen om å få sommerfargen. Nå gjelder det bare å bygge videre på den - i håp om å få enda flere sommerdager som dette.

    Sommerdager og hundebesøk, det klager jeg ikke på. For vi har også hatt hunder flyende innom her også. To små hunder som har hatt fart på seg. Som har kost seg og hatt gleden av det fine været de også. Og når jeg først hadde muligheten så ble det en liten hundeshoot.
     


     


     


     

    Med det så runder jeg av for dagen. Legger meg til rette for å nyte en flott kveld med god middag, musikk, rolige timer og kanskje litt serier. Det har gått mye i serier de siste ukene, for det er flere jeg har hatt lyst til å se. Blant annet har det gått i BloggerneUnge lovendeHeimebane og ikke minst smakebiter på den nye Skam - dramaserien Blank. Verdt å ta en titt på noe av dette om du ikke har fått det med deg. Ønsker dere en utrolig fin helg videre!

  • Publisert: 21.04.2018, 20:00
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • DETTE SKJEDDE FOR EN UKE TILBAKE

  • Publisert: 19.04.2018, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Gleden er så stor for at det så smått begynner å bli enda varmere ute. Og når kjeledressen endelig kom hjem fra jobben denne uken, og kunne pakkes bort for denne vintersesongen, da er det et godt tegn på at vi nå er inne i noe vi kan se frem til. 

    Men det er ikke bare det at vi nå kan pakke bort vinterutstyret som viser at vi går mot en lang og fin tid. For vet du hva? Dette skjedde for en uke tilbake. Ganske så tidlig i denne måneden, i overgangen mars og april da snøen var omtrent borte, det var da jeg gikk inn for årets startskudd. Jeg gjør det hvert år, og fra da og gjennom hele sommeren får jeg alltid fangst.

    For vet dere hva som skjedde nøyaktig 11. april i år? Det var ikke det at jeg hadde jeg lot tankene gruble litt, for det gjør jeg en gang i blant. Og idéer skrives ned, bare fordi jeg elsker å skrive. Det skal sies at jeg også delte ord denne dagen, men ikke de ordene jeg fikk oppleve denne onsdagen da jeg kom hjem fra jobb.

    Men det skjedde - det store som skjer, og som jeg gleder meg like mye til hver eneste gang. Det er ingen hemmelighet om at jeg er glad i dyr og småkryp, i tillegg til at jeg elsker barn. Så, denne dagen ble det fangst i den ene fellen, og der lå den aller første ormen - eller øglen uten bein. Så med andre ord, nå er stålormsesongen i gang, og dette har jeg holdt med på siden jeg gikk siste året i barnehagen.
     


     


     


     


     

    Det er utrolig hvor fascinerende jeg syns disse krypene er, og det er like spennende hver gang det dukker opp en ny i det lune gresset som befinner seg under både plankene og steinene som jeg har lagt ut. 

    Husker spesielt i fjor. Jeg jobbet med de eldste barna. Av ren nysgjerrighet fikk jeg en forespørsel av småbarn om jeg hadde muligheter til å ta med noen av ormene på jobb. Så klart kunne jeg det, og jeg husker det som en veldig spennende samling, og ikke minst utrolig tøffe barn som lot seg både klappe og holde dem. 

    Men jeg gir meg ikke med det første. Jeg har holdt på med dette nesten hele mitt liv. Nysgjerrigheten ligger der selv om kanskje gleden ikke er like fullt til stedet som den var da jeg var yngre. Men det er fortsatt like morsomt å fange dem gjennom disse sesongene, for så å slippe dem ut igjen.

  • Publisert: 19.04.2018, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 4 kommentarer
  • DRAMATISK MORGEN

  • Publisert: 18.04.2018, 17:30
  • Kategori: Hverdag
  • Flaks for meg at jeg klarte og skimte det såkalte lille vi hadde av gråvær mellom lysene til morgen i dag. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg nok dratt på meg en liten forsovelse. Fristelsen var nok større for å få seg noen minutter ekstra på øyet - det klarte jeg. Men til slutt måtte jeg bare sprelle meg ut av sengen for å gjøre morgendagens sysler.



     

    Da jeg nå så smått har klart og summert innholdet av denne dagen, så føler jeg det er mye jeg har vært igjennom. Det er ikke en kort liste man skal igjennom i løpet av en arbeidsdag. Men så føler jeg heller ikke at jeg eier noen liste over det jeg skal og bør gjøre, for refleksene går som oftest på autopiloten over dagens innhold.

    Jeg så frem til en ny og fin dag med masse flott vær. Mange timer som skulle gi meg frisk energi for at jeg skulle klare og kose meg igjennom denne dagen. Alt så fint ut da jeg igjen var avgårde til jobb, og helt uten viten om hva som skulle skje så ble det en dramatisk morgen.

    På sykkelen tråkker jeg meg fremover. Jeg har en ganske rolig og sakte fart, for det viser seg nemlig at jeg alltid er tidlig ut til jobb og alt annet - alltid! Men jeg trenger denne tiden om morgen på sykkelen. Jeg føler det er min terapi, min egentid til bare å la tankene spinne. Om det så er noe spesielt jeg tenker på eller som jeg ikke vet hva er. 

    Bortover veien jeg ruller så kommer det en eldre mann mot meg. Det går ikke så veldig fort på han, og han styrer seg fremover med spaken han har i hånden. Han kjører der mot meg i sin elektriske rullestol - noe lignende den på bildet over her. Jeg er på vei til å passere han, men i det jeg gjør det så blir det hele dramatisk.

    På en eller annen måte mister han kontrollen. Han skjener ut i kanten, for deretter å ramle ut i grøfta. Både han og stolen sin ligger der. Dette skjedde akkurat i det jeg skulle passere han. Min reaksjon var å kaste meg av sykkelen for å få tak på situasjonen. "Går det bra?" var de ordene som hoppet ut av meg.

    Stolen til den eldre herremannen hadde størrelse, og vekten var minst like tung. Jeg grep fatt i kjøretøyet for å få det unna mannen som hadde havnet inn i en hekk. Mitt opp i det dramatiske som skjedde så var det i det minste godt at det var en myk hekk som tok han i mot, og at det ikke var rett på asfalt, steiner eller annen som kunne gjort vondt. 

    Men så sto jeg der sammen med mannen. Heldigvis var jeg ikke alene ute så tidlig på morgen. Dette skjedde i åttetiden, og en annen dame kommer løpende for å dra ut en hjelpende hånd. Enda en dame kom også inn i bildet. Med godt samarbeid klarte vi å få både stolen og mannen som var dårlig til beins trygt opp igjen.

    Hvorfor det skjedde, det er jeg ikke riktig sikker på. Men min oppfatning er at han kom litt ut av kontroll. Han fortalte også at han tok sin første kjøretur, for stolen sin hadde han fått i går. Jeg er i hvert fall glad for at det endte godt, og ikke minst at det var flere hjelpende hender tilstede da det hele skjedde. 

    Det skal sies at jeg aldri kaster sykkelen fra meg, men i dag lot jeg ikke bry meg om hva som skjedde med min egen sykkel da jeg bare dyttet den bort. En sykkel i dag koster bare noen tusenlapper, mens et liv får du aldri igjen. Det var ingen tvil om hva jeg skulle velge. Mannen ble utrolig glad etter at vi gikk hver vår vei, og jeg er så glad for at vi klarer å hjelpe hverandre!

  • Publisert: 18.04.2018, 17:30
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • EN LITEN VENN DER UTE I VERDEN

  • Publisert: 15.04.2018, 13:30
  • Kategori: Hverdag

  •  

    For det første - god dag til dere som nå har stikket snuten innom her på en søndag. En dag i ukens ende hvor det som oftest skjer fryktelig lite, men som også er kjent som den mest stille og roligste dagen i løpet av alle de dagene i sirkelen vi har. Men, jeg skal nok klare og holde livet oppe for det.

    Tidlig i høst startet prosjektet som dere ser resultatet av over her. Det er også blitt vist før. Men den siste halvannen måneden har det vært helt tomt etter at krabaten sovnet stille inn. Det har derfor vært litt stusselig den siste tiden, hvor jeg har brukt mye tid på å titte rundt etter en ny venn som kan flytte inn.

    Flere ganger har jeg klikket meg innom nettet for å se om det har vær noen små i nærheten som har trengt et nytt hjem. Og flere ganger har jeg tatt turen innom dyrebutikken, men uten hell. Det har rett og slett ikke vært perioden hvor dyrebutikkene har hatt dyr inne som jeg søker, og det har heller ikke vært andre som har hatt det jeg har søkt etter.

    Selv om det har vært vanskelig å finne seg en som kunne ta over plassen i buret, så har jeg heller aldri gitt opp. Etter elleve år med ulike kaniner opp gjennom alle de årene, så er jeg ikke ferdig enda. Det er på en måte noe som mangler når buret står tomt.
     


     

    Men så skjedde det noe. Savnet ble plutselig redusert etter at det viste seg at det fantes en liten venn der ute i verden. En venn som kanskje har behov for noe nytt. Jeg var derfor ute på en liten vift i går for å hente en firebeint venn, og som skal bo her noen dager. Om det blir lengre vet jeg ikke sikkert enda, men vi får se hvordan det går.

    Tiden fra da jeg fikk se dette dyret, og til nå, så har det blitt en del kos og hyggelige stunder. Det er ikke alltid like lett å være helt ny på et helt nytt sted. Men overraskende nok syns jeg det har gått fint. Jeg har nå fått besøk og trives i det hyggelige selskapet, så får vi se hvor denne reisen suser videre. 

  • Publisert: 15.04.2018, 13:30
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • FORDEL ELLER ULEMPE?

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • Du vet når du har all verdens av tanker og ord surrende i det lille vi har fått utdelt av et hode? Noen ganger er det flere elementer som blander og mikser seg sammen, mens andre ganger klarer du fint å skille dem fra hverandre. Akkurat nå går alt i ball, for nå befinner det seg et lite tema som nokså er stort, men som jeg ikke helt klarer å binde sammen ord til.

    En liten pause ble det etter dette første avsnittet, før jeg endelig kom meg videre og plutselig ordene stormet ut som om de var med på veien med en orkan.

    Bare det å få startet denne teksten tok meg nesten år og dag. Eller, det var i stor grad overdrivelse - men jeg har fundert lenge på hvordan jeg skulle starte det hele ut ifra de tankene og "budskapet" jeg sitter med.

    Med alle de årene her i verden med både flatmark og berg-og-dalbane stigning, så står vi vel egentlig aldri i ro. På veiene ferdes kjøretøy - både på lands og til vanns. Du er i grunn et kjøretøy som trenger drivstoff, som du igjen får av maten og drikken du tar til deg. 

    Men hvordan fungerer du egentlig i en hverdag? For så og si alle, om du er et menneske som vi alle mennesker er, så står vi alltid opp om morningen. Du gjør dine morgenrutiner, før du så må komme deg avgårde enten til skole eller jobb - eller barnehagen for den saks skyld. På de arenaene du befinner deg i løpet av en dag så har du også arbeidsoppgaver du må gjøre. Såkalte gjøremål for dagen.

    Og jeg befinner meg midt oppi det hele, akkurat sånn som de fleste andre. Jeg bruker en smule av tiden min til å forberede meg på morningen, for så å bruke den største brøkdelen av dagen min til arbeid. Men her for noen få dager siden så begynte jeg å tenke på noe jeg ikke hadde grublet like mye over før. Jeg hadde vært inne på tanken, men ikke gravd meg lenger inn for å utforske de ulike tunnelene nærmere.

    Det er ikke sjans i havet for å legge bort tankene. Det er ikke sjans til å ikke tenke i det hele tatt. De små vesener som holder oss oppegående, de holder også tankene i spinn, og noen ganger flyr tankene fortere enn andre. Det er litt rart å tenke på - men tenk om vi ikke hadde muligheten for å tenke?

    Men over til noe jeg har tenkt litt mer på den siste tiden, spesielt nå de siste dagene. Se for deg hvis jeg ikke hadde vært den jeg er i dag? Hva hadde du sett? Har du noen gang tenkt den tanken om deg selv? Vi har også gode og vonde tanker om oss, men mest av alt håper jeg vi har flest gode tanker om akkurat den vi er. 

    Selv har jeg mye godt. Det er bare det at andre og de rundt meg legger tydeligere merke til det enn det jeg selv kanskje gjør. Jeg vet jo om, og kjenner også til mine egenskaper som det er verdt å ta med seg videre. Men heldigvis er vi sånn med hverandre at vi hjelper hverandre med å tydeliggjøre og minne oss på hvem vi er.

    Men det jeg nå har lagt ekstra merke til de siste dagene, noe som jeg alltid har visst, det er at jeg ikke byr like mye på meg selv som de andre rundt meg. Eller jeg gjør det kanskje på en annen måte? Jeg vet også at vi alle er flinke til å sammenligne oss med andre. Kanskje for å være like god som dem, eller kanskje enda bedre. Jeg kan også se at jeg ser opp til mennesker jeg er sammen med, og jeg lærer jo av opplevelsene jeg får være med på og speilingen jeg gjør. For det er jo sånn vi blir gode - å speile oss og gjøre noe av det samme som de andre.

    Vi blir aldri utlærte, og vi har alltid et forbedringspotensial. Det er stadig noe som blir oppbrukt, og vil alltid være noe nytt som vi kan ta tak i og som er metoden vi jobber ut ifra og tar med oss videre. Uansett hvor mye jeg gir og tar, så er det alltid noe som vil være smårusk hos meg. Eller er det rusk i det hele tatt?

    Det jeg har lagt ekstra merke til i det siste, og som kanskje har irritert meg litt, det er at jeg er ganske stille. Jeg er ikke like flink til å dele og utveksle ord med andre, og jeg er ikke den som flommer ut med en haug av samtaler med andre. Eller, jeg utveksler sjelden noe ekstra, om man kan si det på den måten. Er det en fordel eller ulempe? Hvordan er det egentlig å være den personen som holder seg litt i bakgrunnen, men samtidig gjør så godt hen kan for å by på seg selv?

    For min del skulle jeg til tider ønske at jeg turte å virkelig si det jeg mener - i det minste gi noen ekstra innspill. For noen ganger tar jeg meg i det at jeg er så stille som jeg er. Om det kommer av mutismen, det vet jeg ikke. Jeg har jo vært ganske stille i så og si nesten hele mitt liv, og vet ikke om det kan ha noen sammenheng der.

    Det er ikke sånn at jeg plages med det, hvor jeg gruer meg hver eneste dag til ikke å klare og gi innspill til samtaler. Det klarer jeg, og jeg føler meg akkurat som et helt vanlig menneske som deg. Vi har jo alle våre svake og sterke sider, hvor vi også er mer flink på noe og ikke alt. Hadde jeg vært feilfri og hvor jeg fikk til absolutt alt, da hadde jeg stilt meg selv et stort spørsmålstegn. Hvem er det egentlig som klarer alt? Ikke jeg i hvert fall.

    Jeg kunne kanskje blitt flinkere på det å dele og utveksle flere ord med andre. Men hvorfor skal jeg endre på akkurat det når det er den personligheten og styrken jeg har? Må man være den som roper høyest? Må man være den som absolutt skal stå ytterst på scenen i lyset for å vise frem til alle andre hvem man er?

    Jeg håper dere klarer å se hvordan jeg tenker selv om jeg syns det er vanskelig å formidle mine tanker akkurat nå. Men jeg følte for å skrive og dele litt om det, selv om det var vanskelig å finne ut av hvordan jeg skulle starte og skrive det hele. Kanskje klarer dere å sette fingeren på det hele bedre enn det jeg har gjort nå. Og kanskje dere til og med har fått både gamle og nye tanker dere kan spinne videre på. Uansett, vi er alle forskjellige, og enda godt er det!

    Jeg var ikke den som sto forest i klasserommet hver uke og leste høyt for klassen. Faktisk var dette noe jeg syns var ekstremt vanskelig da jeg gikk på skolen, hvor det også var ekstra sterke følelser og høyere murvegg da jeg i tillegg hadde mutismen opp i det hele. Faktisk var det sånn at jeg hadde dette som et av mine mål i planen min da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg sier ikke at det bare er vanskelig for meg, for det er til og med mennesker uten mutisme og som ikke har hatt det som syns det er ubehagelig å stå foran en større gruppe eller forsamling å lese høyt for alle.

    Da jeg starte denne teksten tok det lang tid for meg å komme i gang med å binde ordene sammen. I hodet mitt hadde jeg så klart budskap om hva jeg ville med dette temaet. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare og formulere det hele for at dere der ute skulle få en forståelse i tankene mine. Noen ting hører visst mye bedre ut i hodet enn når det kommer ut som tekst. Men jeg har i det minste prøvd og skrive en forklaring på tankene rundt det.

    Jeg har nå jobbet med barn på samme arbeidsplass i fem år. Det er en stund, men jeg har fortsatt mange år igjen om interessen for det om fortsetter. Gjennom alle de årene jeg når har vært på arbeidsplassen så har jeg fått høre mye fint, men også mye godt. Og det er spesielt en egenskap hos meg som flere har lagt merke til.

    "Du er så rolig, Pernille." Jeg skal ikke legge et lokk over et sånt kompliment jeg ofte får høre. Det kan være en ulempe av å være så stille og rolig, men her i dette tilfellet så syns jeg det er positivt. Og når jeg har hørt at flere skulle ønske at dem klarte å være så rolige som meg når det brenner som verst, da må jeg i det minste gjøre noe riktig som andre kan ha muligheten til å lære av. Det er kanskje ikke så lett for alle - men det er håp for alle når jeg klarer det.

    Stille og rolige eller ikke - det er både fordeler og ulemper rundt mange temaer og hvordan vi håndterer og bygger livene våre. Det vil alltid være sånn at vi får ros langt opp i skyene, og vi vil også få en pekepinne på hva vi kunne gjort bedre. Det er sånn vi blir gode, og det er alltid forbedringspotensial hos alle. Vi blir aldri utlært, og jeg er bare meg!

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • VÅRFØLELSEN SOM SMYGER

  • Publisert: 10.04.2018, 18:30
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Du vet når du er så glad i noe at du ikke kan la være å snakke om det - i det minste ikke klare og la være og nevne et ørlite ord om det?

    For er det en ting jeg syns både er og har vært vanskelig med denne tiden, så er det klesvalget som man må ta i denne perioden overgang vinter til vår. Vi vet jo ganske så sikkert at været her i Norge ikke er stort å skryte av. Det kan snu på sekundet, men det er jo en lik balanse hvor enn du er i verden, sånn i bunn.

    Nå sier ikke jeg at vi ikke har fantastiske dager her i landet, for det har vi virkelig. Men for å si det rett ut - vi kan aldri være sikre på at morgendagens sol virkelig lyser høyt oppe. Ja, for jeg har til og med opplevd at det har kommet snø i mai. Satser på at det ikke skjer i år bare.

    For hver dag som går så oser det av en varm glede  hver gang jeg setter ser ut av vinduet og setter meg på sykkelsetet. Jeg blir glad av å se at de varme tonene kommer tilbake, og den enslige og tonedøve snøen krymper mer og mer sammen, for så å bli helt borte.

    Men det er ikke bare det å se snøen forsvinne som gir meg vårfølelsen som smyger seg enda mer frem. For har du virkelig tatt deg tid til å lukke alt som er rundt deg? Utelukke alt som er av følelser, lyd og det du kan se? I så fall syns jeg du burde gjøre et forsøk i å prøve det, for da kan du oppleve den mest fantastiske naturgleden.

    Spesielt de siste dagene har jeg latt meg ta grep i for å sette av tid til bare å være meg. Bare være meg som står helt alene, og legger alle de tankene jeg har susende bort til siden for bare et lite sekund. Og det er da jeg har blitt ekstra bevisst på at nå er det vår - med nesten helt bare bakker.



     

    Kan du skimte inn i dette bildet over det jeg ser? Det er kanskje ikke så lett, men midt i bildet befinner det seg en liten fugl. For i det siste så er det akkurat lydene fra fuglene jeg har hørt, og som jeg har latt meg bite i. Og når du nå legger merke til at fuglene begynner mer eller mindre å samle seg i små flokker, da vet du at sommeren ikke er langt ifra.

    Nå er det bare å få bort siste rest av snøen, børstet bort all grusen, la knoppene skyte skudd sånn at bladene skal komme, øse på med varmegrader og la solen skinne - så kan jeg få byttet ut de varme klærne med noe mer lettkledde og finere!

  • Publisert: 10.04.2018, 18:30
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • ET BEHOV JEG MÅTTE TA STILLING TIL

  • Publisert: 07.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • Endelig hadde vi avsluttet den snertene og lille påskeferien, og hverdagen var tilbake som et knist rett mot meg. Arbeidsdagen nummer du denne uken begynte å nærme seg slutten, og av en merkelig grunn kjente jeg en rar følelse på kroppen. Jeg var sliten, men tenkte ikke så mye mer over det.

    Hvis vi regner oss tilbake tre dager i tid, det var da det hele startet. Kvelden kom, og på en eller annen måte var jeg ikke helt meg selv. Jeg visste ikke helt hva det var, for jeg fant ikke begreper som kunne beskrive følelsene. Men natt til torsdagen fikk jeg hele bildet mer på greip. Det hele ble en mildt sagt urolig natt.

    Jeg hadde store planer om å svinge innom arbeidsplassen for å gjøre en god jobb sånn som jeg pleier da jeg skulle stå opp tidlig på morningen. Det var med andre ord bare å glemme. Hvordan skulle jeg klare meg ute i en helt vanlig hverdag når man knapt hadde sovet om natten? Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg fikk med søvn, men det var ikke få. Jeg var våken minst hver time, og attpåtil tok det litt tid før jeg ramlet inn i drømmeland igjen.

    Det endte med at jeg måtte prioritere helsen først. Et lite forvarsel var det inne i bildet, men at det skulle føles så vondt der og da, det hadde jeg ikke sett for meg. Hele den natten lå jeg og frøs og var varm om hverandre. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle gjøre, og alle former for syke "baller" hoppet ut og gjorde meg klam og svett.

    Med andre ord hadde jeg ligget med feber hele den natten, og da jeg endelig fikk sove ordentlig sov jeg til langt ut på dagen som er helt uvanlig for meg. Jeg liker svært lite å sløse bort dagen med å sove lenge, men der og da var det et behov som jeg måtte ta stilling til. 

    Etter en helvetes natt, bokstavelig talt, var det godt å kunne få et godt sovehjertet igjen dagen etter. Feberen var trukket en god del tilbake, men det var fortsatt sånn at kroppen trengte en dag til å hvile. Matlysten var også blitt trekt litt ut, og ikke en gang det svære påskeegget med masse godt lot seg friste.

    Men i dag er jeg så og si tilbake på gamle trakter igjen. Noe smårusk vil stort sett alltid henge igjen etter at man har vært syk, men det slipper vel taket det også om noen dager regner jeg med. Glad er jeg for at det ikke ble noe mer enn bare feber, for jeg har hørt litt at det har gått mer sykdom rundt omkring. Får bare håpe jeg slipper unna mer.
     


     


     


     

    Det ble med andre ord en ikke planlagt langhelg. Men en gang i blant må man selv bli rammet også, og det er vel et tegn på at kroppen rydder opp eller reagerer på noe. Så lenge jeg ikke får bronkitt og et snev av lungebetennelse samtidig, sånn som jeg fikk i 2012, så er jeg overraskende fornøyd. Vil ikke være sengeliggende i mange uker igjen, for deretter å miste matlysten og gå ned flere kilo. 

  • Publisert: 07.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • JEG HAR SAVNET DEG

  • Publisert: 02.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • Har du havnet i samme fellen du også? Den dumpen ned som det er veldig lett å ramle ned i, hvor det er litt tungt å komme opp for å gripe seg fast igjen? Jeg kan innrømme med å si at jeg syns det var godt med litt langfri, og jeg blir like overrasket hver gang over hvor fort sånn langfri går - og fridager generelt.

    Snart er det inne for å henge kroken på påskedøren, for så å ta seg tilbake til den vanlige hverdagen igjen med de gamle og kjente rutinene. Vi har også rullet oss over i en ny måned med mange spennende uker. Jeg har i det minste en dag jeg gleder meg til i denne tiden, og så får vi se om livet byr på flere sprell.



     

    I det siste har snøen smeltet mere, men kan røpe med å fortelle at det har gått fryktelig sakte. Tenk, på denne tiden for et år tilbake så var all snøen helt borte, og våren var godt i gang. I år har den kommet sent, og jeg kan si at jeg gleder meg ekstremt mye til alle vårtegnene sprer seg. Fuglene er i det minste kommet tilbake, og senest i går ute ved havet kunne jeg høre små glimt av måkeskrik.

    Men er det en annen ting jeg kan fortelle, så er det at jeg har savnet deg. Jeg husker så godt slutten på året som var. Vinteren kom delvis tidlig, i hvert fall sånn som jeg så den. Derfor fant jeg ut at det var best å parkere det snertene kjøretøyet av en sykkel inn i hulen sin. 
     


     

    Den har ikke fått et eneste tråkk de siste snart fem månedene. Ikke fordi jeg ikke har villet sykle, men fordi veiene ikke har vært kjørbar for sykkeltrafikk. Det skal sies at jeg allerede har sett noen ute på sykkelsetet. Jeg kunne startet sykkeltransportene tidligere, men det hadde ikke gått like fort, og det hadde tatt omtrent så lang tid som det var for meg å gå.

    Men nå håper jeg virkelig at det bare går en vei - fremover på rullende hjul! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har gledet meg til å sette meg på setet igjen, for bare å tråkke meg fremover. De siste par ukene har jeg også tenkt at jeg skulle ha gått over sykkelen, for å se til at alt er som det skal når den har stått stille så lenge. Og i dag fikk jeg gjort det!
     

  • Publisert: 02.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • SPONTANTUR UT I NATUREN

  • Publisert: 01.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Mens jeg sitter her og venter på at våren skal komme enda tydeligere frem, hvor snøen smelter bort og varmen kommer og synliggjør seg betraktelig mer, så ble det et lite avbrekk i søndagsplanene. Jeg hadde både det ene og det andre på listen min, som jeg måtte få prioritert. Og det som sto på den listen, det var bare å ta livet med ro og nyte fridagen.

    Selve dagen startet med serietitting. Rett og slett latskap, og det er jo lov til å dra frem den også når man har en liten ferie. Men litt utover dagen ble det en liten spontantur ut i naturen. Jeg pakket med meg sekken med både kamera og støvler blant annet, og skoene hadde jeg på meg.

    Jeg ble med mine foreldre ut på farten, og turen gikk ut mot Fjærholmen. Jeg reiste avgårde i mine joggesko, som jeg gleder meg stort til jeg kan bruke for fullt når det blir bart og tørt utover. Men skotøyet ble fort skiftet ut med gummistøvler da jeg skulle vasse ut i vannkanten. Syns det var litt tidlig å være barbeint i vannet, og det var kaldt nok da jeg duppet mine hender nedi.



     


     


     


     

    Besøket med vannet skyldes at vi var på jakt i vannkanten, men turen førte oss videre opp og rundt småfjellene, for deretter å ta en liten pause for å nyte solen og den lille varmen den ga. Bare det at jeg satt der i solen en liten stund gjorde at jeg bare gleder meg mer og mer til sommeren.

    Ut på vår lille turdag var det ikke stort å se av mennesker. Det var ganske stille langs veiene også, og det var faktisk litt deilig å gå rundt der uten den "støyen" som ellers pleier å være der på sommerstid. Jeg kan vel innrømme at det var en ørliten smule kaldere enn det jeg hadde ønsket. Men med varme tanker svevende rundt, så holdt jeg varmen noenlunde i sjakk. Jeg koste meg, og spesielt da vi oppdaget dette.
     


     

    På veien gikk vi forbi en plass som hadde dette treet stående ved vannkanten. Jeg våget meg nærmere, men kunne likevel ikke gå forbi uten å ta tak i gamle ferdigheter. Dette var jo et ypperlig klatretre, i hvert fall i en liten grad. Skulle gjerne stått foran et svært tre som det var ufattelig mange grep å komme seg opp i.
     


     


     


     

    Jeg kan vel innrømme at jeg følte meg selv som et lite barn igjen. Husker så godt den tiden da jeg selv gikk i barnehage. Mitt siste år der gikk jeg på en uteavdeling hvor vi hadde leirplass i skogen, og om sommeren var ute ved havet. Det å holde barnehagelivet ute i skog og mark ga både meg og de andre som jeg gikk sammen med muligheter til å utforske kroppsferdighetene - blant annet å klatre i trær. Hadde til og med mitt eget klatretre i hagen da jeg var yngre. Alt i alt - en veldig fin tur!

  • Publisert: 01.04.2018, 19:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer