hits

Pernille

TRENGER DIN HJELP

  • Publisert: 30.10.2017, 17:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     

    Pang! Det var som å høre et smell rett utenfor mitt eget vindu. Jeg kjente vibrasjonene suse igjennom gulvet, oppover veggene og faller over meg. Det var ikke bare en gang, men det skjedde flere ganger. I det fjerne hørte jeg et rop om hjelp - et hjelp som kom fra den indre stemmen i mine egne tanker om at jeg ville sove mer.

    For hvem er det som egentlig er klar for å våkne opp av skjønnhetssøvnen sin? Riktig nok gikk disse fridagene av en helg i en spinnvill fart, om det så ikke skjedde stort. Jeg hadde i hvert fall ikke nok energi til å gi livstegn fra meg - uansett hvor mye jeg egentlig hadde på hjertet. Men ordene stoppet opp og ble igjen i det merkelige hodet, og jeg ble sittende med det for meg selv.

    Men nå er både du og jeg klare! Eller er vi det? En ny uke står nå for tur. Nye muligheter og med nytt innhold. For har du faktisk tenkt på at den dagen du nå har vært igjennom - alle timene, minuttene og sekundene, det kommer aldri mer tilbake. Så mens jeg brukte energi på å finne ny energi hele forrige arbeidsuke, så kom jeg overraskende godt i gang denne gangen.

    Men nå har det oppstått et annet problem. Da jeg åpnet dette innlegget, for å se binde sammen noen ord som jeg ikke hadde, så ville jeg friske opp med noen bilder. Jaja, tenkte jeg. Men hvor skulle jeg finne dem? Ikke hadde jeg lyst til å bruke noen av dem jeg hadde liggende foran meg for øyeblikket. Og tiden til å arbeide med nye motiver hadde jeg heller ikke lyst til. 

    Så hva gjør man da, nå energien for alt er på bunn? Jo, man plukker ut et par helt randombilder fra det gamle arkivet. Slenger dem inn, for så å skrive en tekst som ble mye lenger enn jeg hadde sett på forhånd. Så her sitter jeg - med et innlegg som jeg ikke så komme i det hele tatt. Og for kanskje å si noen om disse bildene, de er både tretten og elleve år gamle.

    Skremmende nok, men jeg har dem fortsatt. Og flere slike bilder sitter jeg med. Kanskje får dere se flere av sånne gamle bilder i senere tid, på den tiden da jeg var i de yngre årene. 

    Men for å spore av på noe litt annet, så har jeg et lite spørsmål til dere. Jeg trenger din hjelp. Jeg trenger å tenke høyt sammen med dere fantastiske mennesker, og kanskje rette det litt mer mot råd fra dere. For det er ingen hemmelighet om at å drive en blogg går som en dans på roser. Setninger og avsnitt kommer ikke av seg selv. Og siden jeg er veldig nøye med hvilke ord jeg bruker, og i hvilken setting jeg bruker dem, så bruker jeg mye tid på å få teksten til å se bra ut.

    I hele helgen har jeg vært tom for idéer. Jeg har hatt så lyst til å skrive, men det var som om skriverutinene var frosset fast. Uansett hvor mye jeg hadde lyst til å dele noen ord så klarte jeg det ikke. Og for meg så syns jeg også teksten skal ha en liten baktanke. Om ikke store idéen, men i det minste et viktig innhold.

    Så, for at jeg kanskje skal få litt inspirasjon fremover, så tenkte jeg å høre med dere om det er noe dere har lyst til å lese om. Om dere har noen tips til hva jeg eventuelt kunne by meg selv på, om jeg våget å ta sjansen. For det er ikke sånn at jeg ikke har lyst til å skrive. Jeg har bare ikke en plan med et innhold til en hver tid.

    Jeg blir i så fall veldig takknemlig for deres bidrag om tips - og kanskje nye idéer kommer til meg inne mellom deres magiske ønsker. Ellers har helgen gått sin gang, og er allerede godt i gang med en ny og spennende uke. Det siste paret av noen dager i denne måneden skal takke for seg, og en ny måned skal ønskes velkommen.

  • Publisert: 30.10.2017, 17:30
  • Kategori: Hverdag
  • 0 kommentarer
  • GÅTT LØS PÅ EN LIVLØS DUKKE

  • Publisert: 27.10.2017, 21:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Så var vi her igjen, og atter en gang har jeg endelig ramlet ned i sofakroken etter en rar og merkelig uke. Absolutt alle dagene har vært noe utenom det vanlige, og det tappet meg virkelig for energi. Men da fredagen kom på plass, da gikk det mye bedre, selv om det skal sies at det skal bli veldig godt med helg nå.

    Jeg kan også si at det ble en veldig fin slutt på uken, og en bra start på helgen. Hvis jeg kan si det sånn. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker barn, og har funnet drømmeyrket. Noen ganger kan det bli litt for mye, og det både for deg og meg. Derfor kan jeg si at det var veldig deilig med en arbeidsdag med bare kolleger.
     


     

    For i dag fikk vi også en påminnelse på at vi som jobber i barnehage har en av de viktigste jobbene. Vi har et stort ansvar, et ansvar som andre mennesker har valgt å legge i hendene våre. Vi er dem som kan være mest sammen med barna i deres hverdag, hvor vi opplever store deler av deres utfordringer, mestringer og utvikling.

    Heldigvis er det mange fine minner vi opplever sammen med de små, men plutselig uten å være forberedt på det, så kan det også oppstå ulykker og andre komplikasjoner og hendelser. En plandag sto for tur, hvor fokuset var rettet mot førstehjelp.

    For å være ærlig så gruet jeg meg litt til denne dagen. Ordet førstehjelp er ganske stort i mine øyne, og det innebærer et enormt ansvar syns jeg når det først skjer. Selv er jeg heller ikke glad i når noe uventet skal skje. Jeg liker å ha kontroll, eller i det minste vite hva som skal skje i løpet og igjennom en dag. Og når dagen ble litt annerledes så satt jeg der med litt smånerver før det hele var i gang.
     


     

    Det å vite at man må yte litt mer av seg selv, og gå litt utenfor sin egen komfortsone, i tillegg være i en mye større folkemengde, det er noe som øker pulsen min litt. Heldigvis er det ikke sånn i alle tilfeller. Men på slike plandager hvor det samles enda flere mennesker sammen for å få den samme informasjonen, det er da jeg kan kjenner pulsen stige litt.

    Men den varme heten synker ganske fort igjen når jeg først har kommet meg på plass. Og i dag har jeg gått løs på en livløs dukke. Jeg er ikke glad i å stelle meg frem i lyset når det kommer til å vise hva man kan. Men jeg gjorde det, og gikk ut av min komfortsone. Førstehjelp er et veldig stort tema, og noe jeg har vært usikker på. Derfor var det veldig godt og kunne få et kurs i dette for å få frisket opp i en god del. Og jeg vet jeg ikke er alene om denne meningen, og jeg kan streke under på at dette har vært en veldig flott og innholdsrik dag med mye læring.

  • Publisert: 27.10.2017, 21:00
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • KLARER JEG IKKE Å HOLDE DET TILBAKE

  • Publisert: 25.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Det er nesten uvirkelig til å være sant. Er nesten litt sjokkert over at det enda ikke har slått seg inn. Men likevel kjenner jeg at det er noe på gang. Vi er nå halvveis i uken, og snart står dag nummer fire for tur. Uken startet fint den, helt til mandags ettermiddagen kom.

    Hva var det som egentlig skjedde når en helt ny uke kom i gang, og etter første arbeidsdag etter en helg var over? Det skal sies at jeg har godt sovehjertet. Men når man faller til søvn før kvelden er kommet både den ene og andre dagen etter hverandre - da begynner jeg å lure litt. Jeg er aldri den som klarer å sove på dagtid, så når det først skjer - da må jeg nesten være overkjørt.

    Men om jeg blir overkjørt eller ikke, så kommer jeg alltids sterkere tilbake. Akkurat nå føler jeg at jeg er ute for telling, at jeg ikke har så mye å gi. Likevel må jeg yte og stå oppreist på best mulig vis, uansett hvor mye jeg har lyst til å legge meg ned. Dette er vel bare en periode tenker jeg, hvor energien er lavere enn den burde være. Håper bare den snart er tilbake.



     

    Men over til noe helt annet. Nedfor og sliten så klarer jeg ikke å holde det tilbake. Jeg klarer ikke lenger å sitte med det for meg selv, og det skal sies at jeg allerede har tatt det i bruk. For bare et par uker tilbake la jeg inn en bestilling. Et stort ønske om noe jeg hadde ønsket meg veldig lenge. Litt fargeproblemer hadde jeg, men til slutt fant jeg kombinasjonen som jeg hadde lyst på.

    Da jeg var yngre eide jeg en Tønsberg-genser, noe som mine søsken og søskenbarn hadde. Bildet har jeg veldig godt foran meg, hvor vi satt alle samlet, og alle med helt like gensere i blå, rød og hvit. Selv kunne jeg ikke strikke så avansert, men var så heldig å kjenne noen som kunne gjøre dette for meg. Og nå sitter jeg her med Mariusgenser.
     


     

    Smilet er nå på plass, og jeg er så fornøyd med den hjemmestrikkede genseren. Og ikke minst ble det et matchende pannebånd i tillegg - noe som er veldig kjekt og som jeg kan bruke på jobben. Og det er ingen hemmelighet at det ble tatt i bruk allerede i går, hvor den varmer godt på ørene når jeg sykler til jobben på de tidlige høstmorningene. 
     


     


     


     

    Jeg syns denne genseren er kjempefin, og jeg er så fornøyd. Ut ifra det jeg så for meg da jeg hamstret inn garn og bildene jeg fikk i løpet av produksjonstiden, så trodde jeg ikke at den skulle bli så fin. Og da skjønner du sikkert at jeg likte den veldig godt. Jeg kunne sikkert bodd i denne, men skal nok la den få litt pause fra meg også. Alle trenger vel det, gjør dem ikke? *knis*
     

  • Publisert: 25.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • NOE JEG VIL VISE DERE

  • Publisert: 23.10.2017, 21:30
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Du sitter med tusen ting på hjertet. Tanker og meninger som du holder for deg selv. Jeg har en trang for å formidle, en trang for og la fingrene springe over tastaturet. Jeg er ganske sikker på at jeg har sperret inne mange undringer av alt og ingenting som jeg lar svinge sine danser innvendig. 

    De vil så gjerne ut. Frem i den store verden. Likevel er det en fartsdump eller et annet hinder som står i veien for å la det blomstre frem. Kanskje har du selv kjent på følelsen av å sitte der og gruble for deg selv? Du skulle så gjerne pøst ut med den store ballen som bare hoper seg opp i det lille hodet ditt. Men du våger ikke. Du tør ikke.

    Sånn er det for meg. Og sånn er det mest sannsynlig for mange andre også. Det er ingen skam for dere at jeg sitter på flere hemmeligheter. Noen hemmeligheter velger jeg å grave inn som minner som bare er mine. Andre hemmelighet deler jeg meg noen. For akkurat nå har jeg en hemmelighet - noe jeg vil vise dere.

    De aller fleste hemmeligheter er for å holdes. Og det har jeg tenkt til å gjøre litt til. Det kan komme om flere måneder, eller et antall uker. Plutselig kan det komme, når tiden er inne for at jeg vil dele det med dere.

  • Publisert: 23.10.2017, 21:30
  • Kategori: Hverdag
  • 3 kommentarer
  • SIDEN BAKSTEN BLE SÅ VELLYKKET

  • Publisert: 22.10.2017, 17:00
  • Kategori: Mat
  • I dag har jeg fått gjort noe jeg lenge har vært inne på. Noe jeg har tenkt på flere ganger, men som jeg aldri har satt av tid til, eller orket å gjøre. Helgen nærmer seg overraskende, nok en gang, slutten. Og nå sitter jeg her igjen på en søndag. 

    Morgen startet vel egentlig ganske rolig. Orket ikke å stå opp, og lå der bare under den gode og varme dynen mens regnet var kommet på besøk utenfor husets fire vegger. For hver dag som går blir det bare mer og mer høst. Og ikke for å skremme dere sånn veldig mye, men nå er det ikke mange uker igjen av dette året.

    Men uansett. Etter å ha fått somlet seg ut av sengen hadde jeg en klar tanke for hva jeg ville. Nå måtte jeg få ut fingeren i å utføre arbeidet. Hvorfor har jeg i det hele tatt drøyd det så lenge? Med kosedressen på var det bare å gjøre en ting - å finne frem bakebollen. Nå skulle det bakes! Oppskriften ble funnet, og jeg var også så heldig å ha alle ingrediensene jeg trengte.
     


     

    Og plutselig sto den der. Klar for å gjøre sin andre jobb, for nå skulle det heves. Med andre ord har det blitt gjærbakst på meg i dag. I matveien har jeg blitt ganske lei. Ikke i middagsretter, men av knekkebrød og kjøpebrød. Bare tanken på å slenge sammen noen skiver og litt pålegg får meg litt til å grøsse, for jeg har verken lyst på det ene eller andre i matboksen.



     

    Med både litt fin- og mye grovmel fikk jeg eltet sammen en brøddeig. Jeg husker så godt sist gang jeg bakte hjemmelaget brød. Den ble lav, og så søt og liten. Jeg elsket å spise de små brødskivene, og kunne spise mange av dem. Smaken i seg selv var veldig god. Og det er det jeg rett og slett trenger. Litt variasjon i smaken på brødene.

    Etter at alt var godt blandet sammen, fikk det stå en halvtimes tid å heve. Den hadde da fått dobbel størrelse, og den grove deigen var klar for å deles i former for å heve seg enda mer. 
     


     


     

    I formen fikk dem løftet seg opp, og fylte seg med enda mer smak. Deretter fikk jeg stekt dem, hvor dem fikk stå i litt over en halvtime. Da hadde fargen blitt perfekt, og de så utrolige gode ut og var gjennomstekte. Jeg kunne nesten ikke vente og få spise brødene, og jeg har ikke rørt dem enda. Så til lunsj i morgen har jeg noe å glede meg til.
     


     


     

    Siden baksten ble så vellykket, tenkte jeg også at jeg kunne dele oppskriften jeg har brukt. Den er fra en bok jeg fikk da vi hadde mat og helse i niendeklasse, og er ganske enkel å elte sammen. Så om om du har lyst til å lage brød en gang, så kan du velge å bruke denne oppskriften om du har lyst.

    Til et brød trenger du:

    - 1/2 pakke gjær
    - 3 dl vann/melk, lunken
    - 1-2 ss olje
    - 1 ts sukker
    - 2 dl sammalt hvete, grov
    - 4 dl sammalt hvete, fin
    - ca. 1 1/2 dl hvetemel

    Slik gjør du det:

    1. Smuldre gjæren i en bakebolle, hell litt av den lunkne væsken over og rør ut gjæren.
    2. Ha i resten av væsken og oljen.
    3. Rør inn sukker, evt. krydder og lignende om du ønsker, og alt det sammalte melet.
    4. Tilsett hvetemel og elt deigen jevn og smidig slik at den slipper redskapet og bollen.
    5. Dekk bakebollen med tallerken/plast og la deigen heve til dobbel størrelse.
    6. Ta deigen og rull den sammen og fordel den i brødformen.
    7. Dekk den til med plast og la den heve til dobbel størrelse.
    8. Pensle brødet med vann, og evn. prikk det lett med en gaffel.
    9. Om du ønsker kan du strø over gryn eller frø. Stek brødet på 200°C i nederste rille i 30-40 minutter.
    10. Når brødet er ferdig - ta det ut av formen og avkjøl på en rist.

  • Publisert: 22.10.2017, 17:00
  • Kategori: Mat
  • 5 kommentarer
  • UTRYKNINGSPOLITIET VINKET INN

  • Publisert: 21.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  

    Grått og trist, mørkt og bladene faller en etter en i et mye høyere tempo enn det har gjort. Det betyr også at tiden frem mot desember begynner å haste, og det er ikke lenger mange uker igjen til jul, selv om det er et par måneder igjen. Men med en kunnskap som både jeg og mange andre sitter med, så vet vi at dagene forsvinner veldig fort.

    Og når vi først er inne på tiden, så er lørdagen snart forbi allerede. Hvor har den blitt av? Hva har jeg lagt i denne dagen? Føler jeg har vært ekstra mye på farten hvor det har skjedd noe hele tiden. Først nå har jeg tid til å sette meg ned for å ta livet med ro. Nå er lørdagskvelden her.

    Om ikke lenge har jeg nå hatt lappen i enda et år. Jeg husker den dagen jeg endelig klarte å bestå teorien, men har enda klarere bilder av oppkjøringsdagen og når sensor kunne fortelle meg gladnyheten om at jeg nå var en av de som kunne kjøre alene ute i trafikken. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører, men etter mye jobb hadde jeg plutselig førerkortet i hånden.

    Siden den dagen har jeg vært en lovlig sjåfør, og trives bak rattet når jeg først sitter der. På alle disse årene ute på veien, har jeg klart å holde meg unna patruljene. Jeg har aldri blitt stoppet, og jeg har aldri tørt å tenke på hva jeg hadde gjort om jeg hadde blitt det.

    Tidligere i dag tok jeg meg en liten kjøretur. Jeg hadde noen små ærend jeg skulle gjøre, og hadde akkurat svingt inn på en vei som skulle føre meg videre til dit jeg skulle. Bare noen få meter foran meg ser jeg mennesker med gule jakker langs veibanen, og rundt dem står biler på rekke og rad. Jeg kjørte så fint og forsiktig som jeg bare kunne, i håp om at jeg ikke skulle få dem etter meg.

    Utrykningspolitiet vinket inn bilister som dem ville kontrollere, og det som sto i hodet på meg var det om hva jeg skulle gjøre om de ville ta en prat. Jeg har aldri vist frem førerkortet før til dem, og jeg har aldri snakket med dem. Men skuldrene senket seg da jeg kjørte feilfritt forbi dem, hvor jeg så i speilet at bilen som kom bak meg ble vinket inn.

    Jeg har alltid sluppet unna kontroller de få gangene jeg har oppdaget dem langs veiene. Og jeg var heller ikke prioritert i dag. Men jeg vet at man alltid skal kjøre fint i trafikken, selv om også jeg kan være litt hard på gassen en gang i blant. Men det er ikke en stor vane jeg har. Jeg opplever mye mer grisekjøring blant andre i trafikken, så mitt råd til dere bilister - kjør forsiktig, og følg reglene på veien!

  • Publisert: 21.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • JEG UNDRET I ET LITE SEKUND

  • Publisert: 18.10.2017, 18:00
  • Kategori: Mat
  • Det var allerede blitt tirsdag, men nå er onsdagen snart forbi. Jeg hadde herjet meg igjennom arbeidsdagen, hvor det også hadde kommet opp ønsker jeg hadde lyst på av fristelser som man kunne finne på butikken. Men hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg la disse tankene av søtsaker sveve forbi? Eller skulle jeg gjøre noe med det?

    Valget ble ganske enkelt - jeg fant en oppskrift, sjekket hva vi hadde og hva jeg måtte kjøpe. Og så hamstret jeg butikken for varene jeg trengte. På kjøkkenet rørte jeg i gryter og kasseroller, og til slutt sto jeg der med røren som var klar til å fordeles ut i den utvalgte formen jeg hadde foran meg. 

    I denne kaken skulle jeg også ha gelé, og gjorde i stand denne sånn at jeg kunne blande den inn med de resterende ingrediensene. Denne gangen var det ostekake som sto på bakemenyen. Kjeksbunnen var hakket opp og gjort i stand, og ostemassen var blandet sammen og klar til å fordeles utover kjeksen.

    Men, det var noe som ikke stemte. Jeg så det vel egentlig ganske tidlig, etter at jeg allerede hadde blandet sammen gelén. Plutselig lå det masse små kjeksbiter flytende i osten. Hvorfor ble dem ikke liggende på bunden? Jeg undret i et lite sekund, men kom fort på at jeg ikke hadde lest oppskriften ordentlig. Væskeinntaket i denne gelén hadde jeg glemt å halvere. 

    Ingen vei var det nå tilbake - bortsett fra å kaste den i søpla. Men å kaste disse pengene ut av vinduet var ikke noe jeg ville, så jeg fullførte kakebakingen og fikk satt den kaldt. Og ikke mange timene etter hadde den konsistensen som kaken skulle ha. 
     


     

    Ja, ja. Så ble ikke denne kaken perfekt sånn som den ble sist jeg lagde den. Siste og første gang jeg blandet sammen ingrediensene så fikk jeg en høy kjeksbunn med en smakfull ostetopp. Mens denne gangen, nå ble kakebunden flytende til alle veier utenom der den egentlig skulle være. Jeg kan jo si at det ble litt nedtur. Men kaken hadde smaken og var god for det. Er det ikke smaken som er viktigst da?
     


     


     

  • Publisert: 18.10.2017, 18:00
  • Kategori: Mat
  • 2 kommentarer
  • Å RULLE DEN INN

  • Publisert: 16.10.2017, 21:30
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     

    Så vanskelig, men likevel så enkelt. For når det kommer til bursdager og andre sjeldne anledninger, så står jeg alltid midt oppi det problemet hvor jeg lurer på hva jeg skal ha på meg. Skal jeg velge noe av de eldre plaggene jeg har? Altså den kjolen som har hengt lenge i skapet uten å ha blitt brukt på en evig tid? Eller skal jeg tre på meg noe av det som ikke er fullt så gammelt?

    Jeg kan jo si at antrekket hadde jeg klart i fire dager før familiebursdagen som vi hadde her i går. Og hadde jeg ikke vært i byen bare for å se, uten å ha noen planer for å handle i uka som var, så hadde jeg heller ikke endt opp med dette antrekket som jeg plutselig kom over på valserunden gjennom kjøpesenteret den dagen.

    Men hva skulle jeg gjøre med det håret som nå har vokst enda mer på lengden? Å la det slenge løst hadde jeg ikke akkurat lyst til, for når jeg kjenner meg rett så blir alle de tusener av hårstrå veldig fort fettete bare noen timer etter at jeg har kommet ut av dusjen. Så, valget var veldig lett å ta - jeg måtte sette det opp.

    Hver eneste dag etter sommerferien så har jeg bestandig latt strikken spenne håret opp til en hestehale. Jeg føler meg ganske lei med denne frisyren, men så er det også den lettvinte måten å få alt håret bort på. Det er ingen hemmelighet om at jeg gjør veldig lite med mitt eget hår. Derfor våget jeg å pynte meg litt ekstra med denne typen fletten over her.

    Selve hovedfletten er ikke noe problem å lage på meg selv. Men å rulle den inn til en slags dott er ikke like lett. Jeg får det til, etter litt plunder med å få det til og se fint nok ut. Men med en vellykket frisyre ble det bursdagsfest med denne fletten i går, og jammen tok jeg sjansen og lot meg gå med den på jobben i dag. Og utrolig nok ble den sittende hele dagen - klemt sammen med alle fliseklemmer sånn at den ikke skulle falle fra hverandre.

  • Publisert: 16.10.2017, 21:30
  • Kategori: Hverdag
  • 6 kommentarer
  • Å FÅ NOE TIL SAMLINGEN SIN

  • Publisert: 15.10.2017, 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • Jeg blir like overrasket hver eneste gang. Jeg vet så godt at den kommer, og at den flyr like fort når den plutselig er der. Men nå er atter en helg ved sin ende, og i morgen venter en ny og spennende uke. Hva den vil bringe, det er det bare vente og se.
     


     


     

    Ellers har denne søndagen blitt brukt til å feire et par bursdager. Siden det bare er femten dager mellom lillebror og min sin bursdag så pleier vi alltid å slå oss sammen når det kommer til familiebursdager. Så i dag klarte vi å samle den lille familien vi er, og koste oss med god mat, kaker og hyggelig selskap.

    Til middag ble det derfor en kjempegod kyllinggryte med ris ved siden av. Det falt veldig i smak, og det er til og med en god del rester igjen. Derfor har jeg klart å sikre meg litt jobblunsj også. Jeg kjenner veldig på det at jeg er rimelig lei lunsjene mine som jeg har med meg på arbeid. Det går som oftest i de tørre brødskivene, eller de kjedelige knekkebrødene. Så når man først har middagsrester stående, da er det lov å unne seg noe godt innimellom.
     


     


     


     

    Selv med en liten familie, så blir heller ikke gavebordet så innmari stort. Jeg syns det er veldig koselig med besøk, og at det skjer litt. Så gavene som jeg nå har fått setter jeg pris på. Shampoo og penger ble jeg fornøyd med, men ekstra stas var det å få noe til samlingen sin.

    Jeg har nemlig fått sansen for merket Poul Pava. Jeg har aldri hatt noe spesielt som jeg har spart på tidligere. Men siden jeg nå har kommet så langt opp i årene at det mest sannsynlig er snart på tide å flytte ut i løpet av de neste årene en gang, så er det veldig kjekt å ønske seg noe som man kan ta med seg videre til neste fase i livet.

    Jeg har allerede fått litt ting og tang i denne serien, og syns tegningene deres er veldig fine. Men så er det mye annet fint også, selv om jeg har hengt meg litt opp i akkurat dette. Ellers er jeg veldig fornøyd med dagens feiring, og nå skal kvelden brukes til å senge skuldrene og lade opp med ny og frisk energi til atter en ny uke.

  • Publisert: 15.10.2017, 20:30
  • Kategori: Hverdag
  • 4 kommentarer
  • DERFOR REISTE JEG INNOVER TIL IKEA

  • Publisert: 14.10.2017, 16:30
  • Kategori: Hverdag

  •  

    For en dag, og jeg er så glad for at det nå er over. For plutselig var det slutt på arbeidsuken, men likevel var det mye å henge fingrene i følte jeg da man måtte yte på best mulig vis for å gjennomføre timene på jobb. Du kan si det var godt å slenge beina høyt da man endelig kom seg hjem. For nå var det helg!

    Men det ble ikke en vanlig fredagskveld sånn som det pleier. Ikke mange timene etter at jeg hadde fått landet med øresusen og stemmene jeg hadde i hodet, så var det å komme seg avgårde. Jeg tok meg en tur ut, kjørte avgårde langs motorveien og innover mot Oslo denne fredagskvelden.

    Egentlig har jeg hatt et ønske veldig lenge, og har den siste tiden vært på utkikk etter noe helt konkret som jeg kunne fylle rommet mitt med. Det skal sies at jeg har ganske mye. Jeg har det største rommet i huset, hvis vi ser bort ifra stuen. Med andre ord har jeg kanskje en liten overdose med unødvendig skrot som tar plass.

    Eller skrot og skrot. Vet ikke helt om det er det, men nå som jeg har begynt å lagre på ting de siste årene, av gaver jeg har fått og annet jeg har kjøpt inn som jeg kan ta med meg videre når den tiden kommer at jeg flytter ut, så hadde jeg behov for en annen løsning på oppbevaringsplass. 

    Det var ikke så mange løsninger jeg kunne endre på for å få oppfylle og gjøre noe ut av denne muligheten. Derfor reiste jeg innover til Ikea i går kveld. Innover tok jeg med meg pappa på tur, og uten en tid vi måtte rekke, så brukte vi akkurat den tiden vi ønsket og stresset oss ikke igjennom avdelingene på det store stedet.

    Det var masse å se på, og for meg kunne jeg brukt flere titusener av kroner der i løpet av en kveld. Det er så masse fint, og så mye som jeg skulle hatt. Men det jeg var ute etter og som jeg tok med meg hjem var denne flotte og enkle reolen som jeg ble kjempefornøyd med.
     


     


     


     

    Falt veldig for de sorte stoffkurvene til å ha inni, og med et lite avbrekk fra hele løsningen så puttet jeg inn to kurver. Så da vi kom hjem rundt elleve tiden i går kveld, så var det rett på med skrutrekker og hammer for å få den flatpakkede reolen opp og stå. Dette møbelet kan også stå opp andre veien, men i og med at jeg skulle bruke det som et møbel til å ha TV'n på, så var det denne løsningen jeg gikk for.

    Klokken ble nokså mange i natt. Var vel ferdig med montering og alt på plass da tiden nærmet seg rundt ett. Jeg elsker å sette sammen møbler og sånt, og var blant annet med på å sette sammen skap og sånne ting da vi pusset opp både badet og kjøkkenet for noen år tilbake. Så er det noe jeg kan, så er det å dette.

  • Publisert: 14.10.2017, 16:30
  • Kategori: Hverdag
  • 5 kommentarer
  • NÅ SKAL JEG VÆRE GÆREN

  • Publisert: 12.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Er det noe man ikke kan legge skjul på så er det når man har bikket over i den tiden som vi befinner oss i nå. Jeg vet at om veldig kort tid så er det allerede mørkt for dagen. Kvelden kommer nå som et kanonskudd på et merkelig tidspunkt, og nokså veldig tidlig. Vi har ikke de sene, flotte og lyse kveldene lenger, og det merkes.

    Kroppen reagerer på det hvor jeg blir enda mer sliten enn før. Og her om dagen endte det med at jeg sovnet tidlig på kvelden etter jobb, hvor jeg var midt i en film jeg så. Jeg kjempet hardt i mot for å holde meg våken, men hinderet ble for stort og jeg måtte fortsette og se resten da jeg hadde fått meg litt søvn.

    Det er rart det der, men heldigvis slapp jeg unna trettheten da jeg fant ut at jeg kunne komme meg litt ut i går. For midt i uken tok jeg meg en liten tur til byen. Bare mamma og jeg, og hadde tiden helt frem til stengetid foran oss. Men vi ble fort flere da et par kjentfolk var å treffe, og vi kunne handle litt sammen.

    For sannheten er det at jeg ikke klarte å komme meg tomhendt hjem igjen, hvor det ble et kjøp som jeg ikke hadde planer om. Vi var på vei til en butikk hvor jeg ikke hadde store interessen av å gå inn i. Jeg gikk litt i bakføttene deres, og i det dem rundet over dørstokken til den store butikken, smøg jeg meg inn i lokalet ved siden av.

    Her lå en av mine favorittbutikk, hvor jeg blant annet handler noen av klærne mine fra. Vero Moda fikk et par valserunder med meg, hvor det var utrolig mye fint som hadde kommet inn. Det har også vært utlyst i noen dager nå om at det er Tone Damli-dag i dag, hvor hun befinner seg i en Vero Moda-butikk i Oslo med klesfansen sin.

    Jeg kan si at hun har kommet med mye fint. Men ikke alt er av smak som jeg kan gå med selv. Utrolig nok klarte jeg å finne meg noen plagg som virket interessant for meg. Faktisk var det et antrekk jeg ikke klarte å gå forbi uten å ta det med meg til prøverommet.

    Jeg var litt usikker på om jeg skulle dra kortet for dette, og de andre visste jo ikke at jeg hadde lurt meg inn dit. Planen var å prøve og snike med seg posen uten at den ble oppdaget, for jeg ville ha disse klærne. De var langt ifra meg, men da jeg plutselig ble oppdaget med klærne i hendene, utbrøt jeg "Nå skal jeg være gæren!"

    Og det var jeg. Ut av butikken kom jeg med en pose med klær som jeg aldri trodde at jeg kom til å gå med. Det skal riktig nok sies at min lillesøster har prøvd utallige ganger for å få meg til å kjøpe en slik bukse, som er av skinn. Men jeg har aldri hatt lyst på slike bukser før nå. Hvor mye jeg får brukt den, og hvor ofte jeg får gått med den, det får bli et annet stort spørmål. Nå skal jeg i hvert fall prøve å skille meg litt mer ut i klesverden, selv om dette ikke er helt meg. Men det er vel bare en vanesak man får trå seg inn i. Jeg syns mye er veldig fint på andre, men får det ikke til at det skal se fint ut på meg selv når jeg er ute og handler.
     


     

    En glittertopp av grønntonet farge og skinnbukse... Det er vel bare å smake på det, jeg som aldri har gått med skinnbukser før. Heldigvis er den av et tynt stoff.

  • Publisert: 12.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 5 kommentarer
  • DET MÅ JEG ÆRLIG INNRØMME

  • Publisert: 11.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • Hver eneste natt går jeg igjennom drømmer av ulike varianter. Drømmer som kan ha den villeste fantasien, og som du aldri kan klare å skape selv. Også har du de drømmene hvor du nesten kan bane deg veien frem til noe som kommer til å skje. Nesten i hvert fall. 

    Både du og jeg lar drømmene våre løpe. De går sine stier, og de løper i sine egne ganger. Vi tenker konsekvent hele tiden, og i mellom alt det vi tenker på som vi for eksempel skal få til i løpet av en dag eller periode, så svever vi faktisk på en rosa sky også, og lar drømmene fly avsted. Noen klarer vi å plukke opp.

    Helt siden jeg fant min måte å sette sammen og blande sammen ordene på, er jeg veldig glad for at jeg har klart å oppfylle min drøm om å bli så god til å skrive som jeg har blitt. I mine tekster, både korte og lange, kan jeg binde sammen akkurat de ordene jeg har lyst til, og som jeg føler passer sammen. Deretter blir jeg fornøyd med mitt skrivearbeid, for det er det faktisk lov å bli. 

    Jeg husker godt den gangen jeg startet denne bloggen på nyåret i 2009. Der delte jeg mine ord om alt og ingenting, og noen år senere, som var i fjor, så ble jeg faktisk flau over det jeg på den tiden hadde skrevet. Alle ordene fra jeg starten denne bloggen, til jeg begynte å skrive annerledes for ikke så lenge siden, så kunne jeg lese meg igjennom alle bokstavene og ordene hvor jeg fikk et svar på at jeg hadde utviklet min skrivemåte.

    Den dag i dag er det faktisk litt vittig å tenke på. Hvem skulle tro at jeg skulle bli en skriver, en helt vanlig jente som plusser sammen mange ord, som igjen skulle bli betydningsfulle tekster? Ja, for mange av mine tekster er jeg fornøyd med - og det er viktig å ha en jobb eller et arbeid av interesse som man trives med. 

    Skriving har blitt det store for meg. Når jeg har noe på hjertet av et tema eller en tanke jeg har lyst til å jobbe videre med, da ender det som oftest opp med at jeg deler det. Det er selvfølgelig mye jeg ikke bretter ut til alle andre og hele verden, men viser tanker som jeg føler meg komfortabel med at andre kan se og snakke om.

    Det å være en blogger, et ord jeg ikke vil kalle meg selv, men en finere måte å si det på - en skriver, så må du tåle ganske mye. Hver eneste dag får jeg fine og flotte kommentarer som jeg setter så stor pris på. Det skal dere virkelig vite, og jeg leser og tar til meg alt det flotte dere sier. Det gjør så mye med deg som mottar disse tilbakemeldingene, og du får bare lyst til å fortsette det harde arbeidet. For å skrive gode tekster er ikke like enkelt hver gang.

    Hvis jeg med hånden på hjertet skal komme med en hemmelighet, så har jeg opplevd utrolig lite av negativitet som er rettet mot meg her på denne medieplattformen. Det er heller ingen hemmelighet at blogg har blitt en stor del for mange, hvor det med årene har strømmet til flere mennesker som har tatt i bruk ulike plattformer for å bygge sin egen side med innlegg som dem vil dele med andre.

    Jeg har vært heldig å ha sluppet unna de skitne ordene og motbydelige tilbakemeldingene. Det er svært lite av dem, men i går var det noe som satte meg litt ut. Det var som å få en stein kastet i hodet, hvor selvtilliten var på vei til å svikte. Jeg kjente det sånn med en gang jeg leste det, men jeg visste at jeg var sterk nok til å ikke ta det innover meg. 

    "Du er ganske stygg egentlig😂 Det må jeg ærlig innrømme. Har du et voldsomt oppmerksomhetsbehov?"

    Hvordan setninger er dette? Hva slags ord er det som har blitt brukt. Det er jo ikke noen direkte slemme ord i denne kommentaren som jeg nylig fikk her på et blogginnlegg. Men sammensettingen av ordbruket gjør budskapet til en negativ handling. For hvem er det som vil kaste seg inn og spre drit, bokstavelig talt, rundt på nettet? Og i tillegg til andre?

    Hvis jeg skal fortelle med mine ord: JEG SKJØNNER IKKE AT DEM TØR! Jeg skjønner ikke at dem har viljestyrke til å krydre sammen så mange bokstaver for å få et menneske til å føle seg tråkket på! Hvem er dere egentlig? Igjen så lot jeg ikke bry meg et bær om hva vedkommende ville, eller hva som var hensikten. Jeg ga rett og slett blaffen og gikk videre.

    Der ute i den store verden er det uendelig mange som får negativ kritikk og hat for dem de er, eller hva dem gjør. Det er utrolig mange flotte og fantastiske mennesker der ute. Mennesker som gjør alt for at dem skal ha det bra, og ikke minst at andre skal ha det godt. Vi vet alle hvor heldige vi er som har mennesker rundt oss som bare vil oss vel, og som vil oss det beste. Likevel er det de såkalte anonyme menneskene som ikke tør å vise sine beste sider, og rakker heller ned på alle andre. 

    I flere år er det blitt jobbet mot mobbing og trakasseringer. Flere tiltak og kampanjer har blitt delt for å få dette frem, og ikke minst for å få det bort. For dette er faktisk et veldig viktig tema for alle sammen, og det er ingen som vil være en del av å være den utsatte som står der i midten og føler seg som den aller minste når dette skjer. 

    Så værså snill og husk: er du så uheldig å bli et offer og får handlinger som ikke er akseptert og ikke er lov - si ifra! Og helst med en gang. Å sette inn tiltak når det først starter, minsker "sårene" betydeligere. Du skal passe på alle de du er glade i og som du har rundt deg. Men du må også sette deg selv foran for at du også skal ha det bra!

  • Publisert: 11.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • FIKK FLYTTE INN

  • Publisert: 08.10.2017, 19:30
  • Kategori: Hverdag
  • Hva skal man si om denne dagen? Og hvor har helgen med fridagene blitt av? Jeg har nå endelig klart å sette meg ned for å slå sammen noen ord, hvor jeg ikke har hatt tid til å la tankene fly fritt over tastaturet tidligere i dag. For hva har jeg egentlig gjort?

    En helt vanlig søndag har blitt brukt til å jobbe. I flere timer suste jeg rundt i mine helt egne tanker og fikk bilen ren for høsten. Riktig nok ikke min egen bil, men mine foreldre sin som jeg er så heldig å få låne om jeg skulle ha behov for det, eller om det er noe jeg skulle ha gjort for dem. Uansett, nå er i hvert fall bilen shinet med poleringsvask, og til og med fått sin dose hvor alt av bøss og masse småsteiner har blitt sugd opp innvendig.

    Jeg kan innrømme med å si at jeg koste meg med jobben, hvor dette var tiden jeg kunne sette tankene på vent i noen timer. Bare koble helt ut og bruke akkurat så lang tid det måtte ta. Men å ta denne servicen på bilen, det var også en liten hake ved den, selv om jeg hadde gjort det uansett.

    For mens jeg har fikset og ordnet familiebilen, så har pappa fått jobbet videre på kaninburet som vi lager sammen. Og vet dere hva? Kaninen fikk flytte inn allerede i kveld. Planen gikk ut på å snekre sammen et kaninbur som hadde en underetasje i tillegg. Men dette lar vi stå på vent og bygger videre på til våren igjen. 
     

    Her er det gamle buret.
     

    Slik sto buret for noen dager siden.
     

    Fra å gå fra et bur som var akkurat passe, til å flytte inn i et bur som er mye større - så stort som en- ganger to meter, så er det nå ikke noe tvil om at lille Pompel på snart 5 år skal få det godt nå utover høsten og fremover. Buret har blitt mye bedre enn jeg hadde trodd, og når det i tillegg er hjemmesnekret, så kan det ikke bli bedre. Utrolig hva man kan få til sammen. Og slik har det nå altså blitt, hvor han nå har flyttet inn.
     


     


     


     


     

    Det er ingen tvil om at det er mye større. Større plass å boltre seg på, både i den lukkede delen og i "utedelen". Og større skal det bli når han senere får denne "luftegården". Plantegningene startet i midten av august, men vi kom ikke i gang før i september. Og nå, starten av oktober, står det så og si ferdig til bruk. Så nå regner jeg med at lille karen koser seg i sitt nye hjem.
     


     


     


     

  • Publisert: 08.10.2017, 19:30
  • Kategori: Hverdag
  • 9 kommentarer
  • NÅ SKAL DET STRIKKES

  • Publisert: 07.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     


     


     


     

    Flere timer i byen på en lørdag, det skjer ikke ofte for å si det sånn. Og når bytur skjer to dager på rad, da har jeg virkelig slått på stortromma for å si det sånn. 

    Gårsdagen ble nokså lang hvor man startet dagen med å sitte i møte noen timer før man kom seg avgårde på jobb. Hadde sett for meg en stille og rolig fredagskveld etter en endt arbeidsuke. Men da var det å bli med lillesøster til byen for å finne på noe. Jeg kom ikke tomhendt hjem derfra på en fredagskveld, og jeg kom heller ikke tomhendt hjem i dag.

    For nå skal det strikkes. I noen dager nå har jeg sårt ønsket meg en ny genser. Tanken kom vel egentlig sånn plutselig og traff meg her en dag. Et ønske som jeg sårt hadde lyst på, men som jeg ikke klarer å få til selv. 

    Jeg var på leit etter noen som kunne hjelpe meg. Noen som var flinke med nøster i ulike farger. Jeg var på jakt etter noen som kunne strikke mer avansert enn det jeg selv kan, noen som kunne bruke strikkepinnene mer enn bare frem og tilbake, som et skjerf eller grytekluter. Og nå skal jeg få hjelp.

    En haug av garn er blitt hamstret inn, og dette skal nå overleveres til noen som virkelig kan "lugge" sammen trådene. Nå gleder jeg meg til å gi bort de fine nøstene, for så å få noe enda finere tilbake. Bildet i hodet ser veldig bra ut, og resultatet blir nok enda bedre.

  • Publisert: 07.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 5 kommentarer
  • NÅ SKAL JEG SPARE

  • Publisert: 05.10.2017, 20:00
  • Kategori: Hverdag
  • April 2015
     

    Hver eneste morgen når jeg endelig har klart å komme meg ut av sengen, så er det første jeg gjør å gå bort til det store speilet mitt. Se over ansiktet at det ser bra ut, og kanskje ordne litt om det skulle være noen skrammer. Men sannheten er at jeg ikke gjør noen verdens ting med det fjeset jeg har.

    Det er nå fjorten måneder siden jeg ga slipp på sminkebruken min. Det var et spontanvalg jeg tok, og kan vel si at jeg angrer ikke på det. Før var fokuset mitt på sminken, og jeg klarte ikke å gå ut av huset helt sminkefri uten å føle meg naken. Store greier brukte jeg ikke, og lot meg børste på meg et lite snev av pudder, farge brynene og få frem øyevippene mine litt ekstra.

    Etter at jeg ga blaffen i den lille moteverden jeg hadde for sminken, så la jeg fokuset mitt over på noe helt annet. Jeg er opptatt av dette hver eneste dag, selv om jeg ikke legger så mye i det selv. For to år siden tok jeg et valg som gikk over mine grenser. Jeg ville ha en forandring. Endre på utseendet.

    Jeg tok et så stort og skikkelig spontanvalg på den tiden. Jeg hadde akkurat vært oppe til eksamen, og levert den fra meg. Når jeg satt der og skrev på oppgaven, det var da denne tanken plutselig kom frem til meg. Jeg ville klippe meg kort. På denne tiden hadde jeg ganske langt hår, så forskjellen ble enormt stor da frisøren klippet av meg det lange håret og jeg ble seendes sånn her ut - rett etter eksamen.
     

    Juli 2016
     

    Jeg ble kjempefornøyd da jeg fjernet det lange håret. Jeg følte meg så ny, på en veldig god måte. Men nå skal jeg spare. Plutselig spratt det ut en tanke her om dagen, etter en tanke jeg fikk tidligere når sommerferien var over. Egentlig hadde jeg lyst på en stor forandring til på denne sveisen jeg har nå.

    Jeg er så lei av at håret både ser og føles så fettete ut hele tiden, så jeg tør nesten ikke annet enn å sette det opp i en hestehale når jeg skal på jobb. Hver eneste dag, utenom noen få enkelte ganger, så har hestehalen bestandig vært med meg etter ferien. De få hårstråene jeg har tåler omtrent ingenting. Jeg kan dusje kvelden før, og likevel ser det ikke særlig pent ut dagen etter. Men langt hår - det vil jeg ha!

  • Publisert: 05.10.2017, 20:00
  • Kategori: Hverdag
  • 1 kommentarer
  • SÅ DU UT VINDUET TIL MORGEN I DAG?

  • Publisert: 04.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag

  •  


     

    Du vet når du våkner opp fra de søteste drømmene? De drømmene du befinner deg langt inne i og vet akkurat hva som foregår, som om det virkelig var ekte. En slik drøm hadde jeg i natt ikke så lenge før jeg våknet. Men nå husker jeg ingenting av det.

    Vi er nå halvveis i uken, og jeg kunne ligge og late meg litt ekstra før jeg plutselig måtte reise avgårde på jobb. Men før det - så du ut av vinduet til morgen i dag? Var du våken så tidlig som meg hvor du kunne skimte noen glimt av det vakre synet av morgensolen som vokste mer og mer frem?

    Disse soloppgangene vi nå er så heldige å få fremover har jeg gledet meg til. Det er noe av det fineste med høsten, og i dag fikk jeg med meg to ulike varianter av da solen var på vei til å stå opp. Gjennom en soloppgang kan både fargene og lyset forandre seg utrolig fort på bare noen knappe knips. Så over her er det hele seksten minutter forskjell på bildene.

    Jeg skulle bare ønske at jeg hadde enda mer tid. Tid til å kunne finne et av de flotteste stedene, med den beste vinkelen og de rette innstillingene for å få det perfektet bildet. Likevel er jeg langt ifra fornøyd med disse landskapsbildene av den flotte naturen vi har. Jeg ville gjerne vært der i det dét akkurat skjedde.

    Jeg ville plassert meg på den høyeste toppen hvor jeg fikk med meg store deler av naturen, med en stor utsikt til landskapet. Men slike bilder er det vanskelig å planlegge når man har så dårlig tid om morgen. Hadde jeg bare hatt en sånn pauseknapp hvor jeg kunne stoppe tiden et lite sekund eller åtte ekstra. Da hadde jeg vært fornøyd.

  • Publisert: 04.10.2017, 18:00
  • Kategori: Hverdag
  • 2 kommentarer
  • JEG BLE SKJELT UT I MØRKET

  • Publisert: 03.10.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Hvordan skal dette gå? Uken startet med at jeg var den siste som fikk lov til å gå hjem fra jobb i går, etter en nokså fin start på en uke. Vi er nå kommet så langt at det er flere som har høstferie denne uken, men i barnehagen er det den samme hverdagsfølelsen. For ferie, hva er det? Hva er den ferien alle snakker om i uke førti? Jeg kjører jo mitt vanlig løp og jobber, sliter og står på.

    Men uansett. Mørket har steget et par, tre eller fire trappetrinn høyere opp, og starten av dagen når man smetter ut av døren tidlig om morgen klarer jeg ikke å tråkke avgårde på sykkelen uten at bilistene kan seg meg. For nå har jeg dratt frem den gule jakken. Den store og stygge vesten som jeg hatet for flere år siden, men som nærmest har blitt min bestevenn de siste årene når mørket har kommet.

    For hvem vil vel være den ene som er med på å forårsake ulykker i trafikken? Vi er faktisk en god del mindre, og ganske små for mange av bilene som kjører rundt på sine fire hjul langs veiene. Og når du da må ut for å gå eller tråkke deg avgårde på pedalene i mørket, hvor stor sannsynlighet er det for at kjøretøyene egentlig ser deg?

    Den er ganske så liten. Man ser mye når man sitter bak rattet med kjøremotorene sine. Men når det da er mørkt i tillegg, da jobber synet enda mer for å få med seg det lille det kan se. Og risikoen da er at de med litt høyere fart enn gående og syklende faktisk kan sitte der med en stor uggen følelse, samt at dem gjør alt dem kan for ikke å havne i en ulykke med de mørklagte menneskene.

    Bare tenk deg selv om det var du som styrte et større kjøretøy. Mørkt var det over alt, og bare det lille lyset fra gatelyktene og fra bilen var det eneste du hadde. Jeg har også oppdaget at det kan være dårlig med lys på noen veier, og kanskje er det en uheldig billist som ikke har fått ordnet lysene på sin egen bil. Og hvor ekkelt er det ikke da å være den bilisten? Og hvor skummelt er det ikke da å være den mørkkledde personen i veiene?

    For nå må du virkelig begynne å sette inn støtet. Spesielt du som vil frakte deg fra den ene siden og til den andre, enten gående eller syklende. Det handler faktisk om ditt eget liv, og det er det du som har ansvar for - med litt hjelp og påminnelser fra dem rundt deg! Husk refleks!
     


     

    Det er nå snart fire år siden jeg fikk lappen for å kunne kjøre bil. Jeg var nitten år, men kunne egentlig ha fått den da jeg var atten. Hadde det ikke bare vært for en hendelse som jeg fikk langt opp i ansiktet, og som gjorde meg redd for å starte med kjøretimer. Dette er ikke noe jeg har gått rundt og fortalt om, og jeg kan telle på kun en hånd om hvor mange som egentlig vet om dette. 

    Dette er ikke en hendelse jeg er stolt av at det skjedde. Men jeg har sterke bein jeg kan stå på for å tørre og fortelle om det som skjedde for rundt syv år siden, høsttiden dette året. Men gjort er gjort, og spist er spist, og jeg har jo det bra den dag i dag. Men hva skjedde egentlig?

    Jeg hadde vært igjennom alt det teoretiske av grunnkurset for klasse b, og en sen høstettermiddag og tidlig kveld var det tid for mørkekjøringskurset i praksis. Det var flere kjørelærere som var satt inn denne kvelden, sånn at flere elever skulle få vært med på dette kurset. Jeg husker godt at vi var en god del, så mange at vi var tre elever i hver bil. Vi var det i hvert fall i den bilen jeg var med å kjøre i.

    Planen for disse timene denne dagen var at vi skulle kjøre en lang og god strekning sånn at alle elevene fikk rullert. Det var ganske mørkt ute, akkurat sånn det pleier å være når det er høstkvelder. Jeg var så heldig at jeg slapp å være den første til å kjøre starten av ruten, så jeg fikk sitte i baksetet sammen med den ene eleven mens den andre satt foran sammen med kjørelæreren.

    Selv om jeg da var passasjer i en liten stund, så fulgte jeg godt med på hva den ene eleven gjorde, og hva som ble sagt og formidlet av læreren. Man lærer jo av hva andre gjør og sier også, så fokus i baksetet kan jeg si at jeg hadde.

    Etter å ha kjørt et stykke så skulle vi bytte oss elevene i mellom. Det var nå min tur. Jeg kan ikke si at jeg har de klareste bildene av veien vi på den tiden kjørte, for det var jo nokså mørkt og jeg så knapt hva som var rundt veiene vi rullet på. Jeg satte meg i førersetet. Spant på meg beltet og stilte speilene etter mine øyne. Så kjørte jeg.

     


     

    Jeg fikk mange beskjeder jeg måtte følge, men jeg fikk også mange spørsmål mens jeg satt der og styrte og hadde kontroll på bilen. På denne mørkekjøringstimen husker jeg veldig godt at jeg hadde en mannlig kjørelærer. Ikke skulle jeg bare ha styr på det jeg skulle gjøre i bilen mens jeg kjørte, hvor jeg måtte passe på de ulike pedalene, farten, plasseringer og tegn. Jeg måtte også kunne svare på det jeg ble spurt om.

    Og her skapte det problemer! Der satt jeg og gjorde det nokså riktig bak rattet, men da jeg ble helt stum og ikke svarte på noe av det som jeg ble spurt om - da gikk det en kule eller to varmt hos han som da var min kjørelærer på denne turen. 

    Jeg husker stemmen hans ble mye klarere og tydelige ettersom jeg ikke ga fra meg noe lyd. Jeg hørte at hele han ble irritert på meg fordi jeg ikke kunne åpne munnen min der jeg satt sammen med han og to andre elever. Det var meg, sammen med tre helt ukjente mennesker i den bilen.

    Etter å ha mast på meg i en lang stund uten hell, fikk jeg beskjed å kjøre inn til siden av veien og stoppe. I dag husker jeg ikke hvilke veier vi svingte innom på denne turen. Det eneste jeg husker, og som sitter som en kanonkule av et minne, det er at læreren til slutt går ut av bilen og slenger opp førerdøren der jeg sitter.

    For øyeblikket sitter jeg nå her og lurer på om det er verdt og lage et innlegg om dette. Og hvem er det egentlig for? Men nå har jeg holdt på dette så lenge, rundt syv år tror jeg, og nå ville jeg sette ord på det jeg da opplevde. 

    Jeg blir bedt om å komme ut av bilen, og jeg kjenner tårene i kanalen er på vei til å presse seg ut - men gjør så godt jeg kan ved å holde dem tilbake. Vi står på en liten avstand bak bilen, ute alene helt i mørket. Og av det lille klare bildet jeg har, om jeg ikke husker helt feil, så var dette på toppen av en slags ås. Jeg hører da at stemmen hans blir enda mer irritert, og han spør meg rett ut, "Er du stum, eller?".

    Jeg ble skjelt ut i mørket, av han som skulle være min kjørelærer for denne kvelden, hvor han skulle lære meg masse om det å kjøre i mørket. Jeg fikk mange ubehagelig ord. Ord som jeg var langt ifra forberedt på å få. For å streke under på det med en gang, så var det ingen grenser som ble strekt tydelig ut, sånn at det var nødt til å innblande litt sterkere ressurser.

    Men du kan jo si at jeg da følte meg ganske så liten, og utrolig sår der jeg sto med svære tårer i øynene i en alder av rundt seksten år, med en vilt fremmed kjørelærer som ikke hadde fått den aller viktigste beskjeden videre fra kjøreskolen - at jeg slet med den verbale kommunikasjonen rundt ukjente mennesker på grunn av den diagnosen jeg hadde.

    Bildene av denne turen da dette skjedde husker jeg utrolig godt, men det er ikke noe som jeg har latt meg plage av. For midt oppi min store og vanskelige situasjon, så klarte jeg faktisk å presse frem de få ordene etter en lang stund med såre og vonde tårer, som klarte å fortelle kort og konkret om hvorfor jeg ikke lot meg, eller turte å svare når det var flere til stede. 

    Jeg kan jo også si at vi sammen ble enige om blant annet tegn jeg kunne gjøre når han spurte meg under kjøreturen når jeg kjørte veien videre, hvor vi også fant en løsning som gjorde at jeg klarte og fullføre dette steget i trafikkopplæringen i grunnkurset. Misforståelser kan skje - men jeg skulle i senere tid ønske at de klarte å formidle beskjeder seg i mellom mye bedre, på denne kjøreskolen hvor jeg tok dette kurset.

  • Publisert: 03.10.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer