Pernille

HVEM ER PERNILLE?

  • Publisert: 24.09.2015, 20:04
  • Kategori: Om Pernille
  • Det hele skjedde en septembernatt. En jente kom til verden fredag 23.09.94 på sykehuset i Tønsberg. Var en vanskelig fødsel, både for mamma og meg. For å gjøre en lang historie kort - jeg ville ikke ut, og ble derfor sittende fast. Jeg ble tatt med tang og sugekopp, og ut kom en liten kropp klokken 03:20. En liten baby på 48 cm og som veide 3145 gram. Hadde vanskeligheter for å puste selv da jeg for første gang så dagens lys. Mange leger og sykepleiere tok hånd om meg, og var døden nær et par ganger hvor jeg mistet oksygen. Heldigvis fikk flinke fagfolk meg tilbake igjen, og brukte min første del av livet til å ligge i kuvøse. Hadde netting på hodet, og masse ledninger rundt meg. Jeg ble født med blå øyne, og har bestandig hatt det. Og håret var rødlig. Men i dag har jeg en naturlig farge som er brunt/mørkeblondt. Midt navn fikk jeg 22.01.95 i Husøy kirke hvor jeg ble døpt.

    Heldig var jeg som fikk ha mine foreldre for meg selv i hele tre år og to uker. Da fikk jeg en lillebror i livet mitt, som kom til verden 08.10.97. Som liten begynte jeg barnehagen. Et kjempefint sted med fire avdelinger hvor jeg var innom alle tror jeg - i hvert fall tre av dem. Og der jeg gikk het avdelingene Alvheim, Frøya, Rimfakse og Idavollen. Hadde en kjempefin barnehagetid husker jeg, hvor jeg var så heldig å få starte på Ygdrasil, en uteavdeling, mitt siste år. Husker det var så stort å gå på Ygdrasil. Vi var ute uansett vær, og hadde avdelingsplass midt ute i skogen. Husker plassen som om det var i går. En lavvoplass med bål i midten og tregulv hvor vi satt og hadde sang- og hvilestund på liggerunderlag. Hadde leker i bekkene vi hadde rundt oss, hvor vi spikket små barkebåter og hadde løp med hverandre. Egen slengtauhuske i treet hadde vi også, for ikke å snakke om utedoen som de voksne snekret. Hadde noen helt fantastiske år i barnehagen, og de første fem årene av mine liv lærte jeg mye. Lærte til og med å bli glad i dyr. Småkryp og sånt, som stålormer, frosker, biller, marker... Ja, alt som kunne krype. 

    Så kom skoletiden. Min første dag i 1. klasse. Høsten 2000 trappet jeg opp i skolegården med mine to flotte foreldre ved min side. I en klasse kom jeg sammen med tredve andre, så vi var en stor gruppe, og hadde tre fantastiske lærere. 
    Etter første del av mitt første år på skolebenken, ble jeg igjen storesøster. Ikke til én, men to små nøster. En av hver, en gutt og en jente. De kom til verden en vinterdag 07.12.00. Nå skulle jeg dele mamma og pappa med tre andre, og vi ble en søskenflokk på fire. Tvillingene fikk en tøff start på live de også. De ble født noen uker for tidlig, og terminen deres var egentlig i januar -01. De slet begge med atsma i lang tid, spesielt tvillingbroren. Og de bodde noen uker på sykehuset den første tiden av livet sitt. 

    Som 8-åring ville jeg prøve en idrett og startet med "lek-med-ball". Da vi hadde blitt kjent med ballen kunne vi endelig spille håndball, og vi lærte oss grunnleggende regler, og med årene lærte vi mer utvidende og med mange finter og triks. Jeg fikk spille med blå og hvite drakter for Tønsberg Turn, og ble trent opp til å bli en høyre ving. Som venstrehendt, som jeg er, var dette et stort pluss for laget. Men trenerne vi hadde syns også jeg var ganske god på bekken, og spilte litt der også, selv om jeg ikke likte meg der. Men mål ble det både på ving- og bekkplassen. 
    Jeg hadde det utrolig moro med håndball, og fikk høre at jeg var ganske så flink. Rask var jeg også, og likte å løpe fort. Så kom det en tid hvor laget mistet mange spillere, og vi var ikke lenger nok til å være et lag. Vi fikk trene med de som var litt eldre. Vi fikk lov til å være med på treningene deres, og som ivrige og interesserte jenter vi var - møtte vi opp. Men så viste det seg at vi ikke var gode nok. Vi kom på treningene, men ble bestandig satt på sidelinjen for å se på de andre. Til slutt fikk vi nok, og noen sluttet helt med håndball, mens andre byttet lag. Jeg var en av de sistnevnte, og meldte meg ut av laget sommeren 2009.
    Etter syv år i klubben ble jeg så lei av behandlingsmåten vi fikk, at jeg mistet helt motet til å fortsette. Jeg gikk hjemme et helt halvt år før jeg endelig kom meg inn i idretten igjen, i en helt ny klubb. Jeg følte et press fra de rundt meg om at jeg måtte komme meg tilbake, og startet å spille for Vear julen 2009. Her var det et godt miljø og et tilbud til alle. Men våren 2011 ble vi så få spillere at vi ikke var nok til å ha et lag.

    Dagen etter siste trening for vearlaget startet jeg rett på sammen med et nytt lag. Jeg begynte og spille i grønne drakter for Husøy og Føynland. Husker det som det var i går. Min første trening med dette laget var en skikkelig hardtrening. Dette laget var ganske opptatt av skikkelig trening, samtidig som det skulle være gøy. Denne dagen var det bare fokus på styrke-, kondis-, og utholdenhetstrening. Det var skikkelig tøft, men det stoppet ikke meg i å fortsette på laget. Meldte overgang med en gang og var veldig klar for en ny start. 
    Det var ingen tvil om at det var her jeg ville være, disse jentene jeg ville trene og spille håndball sammen - for ikke å snakke om de dyktige trenerne. Både jeg selv og de andre kunne se at jeg utviklet meg, og ble en god håndballspiller på høyre kant. Og jeg elsket idretten!

    Gjennom de siste årene hvor jeg spilte håndball tenkte jeg en gang i blant over at jeg ikke hadde brekt et bein eller to. Det siste året mitt slet jeg veldig med beinhinnebetennelse, og gud så vondt det er. Men heldigvis klarte jeg meg fint gjennom en trening, bare jeg så det an og tok det med ro. Men det husker jeg godt, når fremsiden av leggene verket, ja da gjorde det skikkelig vondt. 

    Så kom 2013 som uvisst ble det siste året jeg spilte håndball. Vi skulle spille hjemmekamp, og jeg var blitt tatt ut til kampen. Jeg elsket og spille matcher. Det var søndag 10.02.13 og vi spilte mot HG Gokstad. Jeg fikk lov til å starte første omgangen, og scoret et par mål før det gikk skikkelig galt. Laget mitt var i angrep og jeg fikk ballen ute på vingen min. Jeg oppdager et kjempeluke foran meg, og løper rett mot mål for å skyte. Jeg tar mine tre skritt og hopper opp i været. Mens jeg da er i luften får jeg en dytt i siden og lander galt og tar meg i mot med min høyre hånd. Jeg kjenner store smerter i hånden min og ligger på gulvet og vrir og sparker meg i smerter. Jeg lot mine øyner gi et glimt på hånden, og den så helt rar ut. Den skal jo ikke se sånn ut. 
    Trenerne kommer løpende ut på banen, jeg blir iset og etterhvert båret ut av banen. Ulykken skjedde rundt 16:15 den dagen, det var vinter og masse snø ute og ambulansen ble tilkalt. Det viste seg at det var lettere hvis vi kjørte selv til legevakten, og en pappa på laget var så snill å kjøre mamma og meg dit. Der ventet også pappa på oss. Det ble litt venting da vi kom, men akkurat nok til at jeg klarte meg. Vi kom inn ganske kjapt. Ble liggende og vente litt til på en seng i gangene der, før jeg fikk komme inn til røntgen. På bildene ble det visst et stygt brudd i det ene beine i håndleddet, og jeg brukte denne kvelden min på legevakten for å dra beina på plass og få gipset det. To dager senere fikk jeg komme inn til operasjon, og fikk satt inn en plate i leddet med åtte skruer.

     En ukes tid etter operasjonen var jeg allerede tilbake på håndballbanen - så klart med bare en brukbar arm. Hadde litt flaks opp i det hele. Høyrehånda ble skadet, og jeg er venstrehendt. Så jeg ble ganske sterk i venstrearmen når jeg bare kunne bruke den på treningene. Jeg gikk med gips i tre uker, og hadde akkurat klart å bruke begge armene igjen ute på banen. Kunne så klart ikke spille kamper. Så de måtte jeg stå over. 
    Sommeren samme året ble laget oppløst. Spillerne byttet til andre lag/klubber, mens for meg fristet det ikke å starte på nytt. Og så hadde jeg jo denne hånda som var brukket og operert, og slet med den innopererte platen i to år etter at jeg sluttet helt med håndball. Så etter elleve flotte år med et håndballiv, avsluttet jeg ballkarrieren min sommeren 2013. Etter to år med plager opererte jeg ut platen 22.05.15.

    Midt opp i hele håndballivet mitt startet jeg på videregående høsten 2010. I 10. klasse hadde jeg lyst til å bli fotograf, og søkte og kom inn på medier og kommunikasjon på Melsom. Jeg gjorde det godt på skolen alle tre årene, og hvert år forandret mitt synspunkt. Første året ville jeg bli fotograf. Men dette forandre seg andre året. Da ville jeg bli mediegrafiker, for dette syns jeg var morsomt på skolen. Foto kunne jeg jo drive med på fritiden. Så siste året, da fant jeg virkelig ut hva det var jeg ville bli. Jeg ville jobbe i barnehage, å bli barne- og ungdomsarbeider.

    Etter at jeg gikk ut av skolen startet jeg jobblivet. Jeg gikk mot drømmene mine og fikk plass i barnehage. Kom på en avdeling med de store barna, og i løpet av to år med arbeid der har jeg lært masse og endelig funnet ut av hva jeg virkelig vil. Jeg står på mitt den dag i dag om at jeg vil gå veien til barne- og ungdomsarbeider. Så høsten 2015 ble jeg student igjen og følte at dette var mest riktig. Med en god del praksis i blodet fra før av, var det teoretiske interessant og spennende! 

    Skoleåret 15/16 gikk jeg både vg1 helse og oppveskt samt vg2 barne- og ungdomsarbeider. Jeg sto på fra dag en, fulgte med i timene og jobbet hardt for å ende opp med de resultatene jeg gjorde. Gikk ut sommeren 2016 med gode karakterer, og fornøyde resultater på både skriftlig- og praktisk eksamen.
     


     

  • Publisert: 24.09.2015, 20:04
  • Kategori: Om Pernille
  • 0 kommentarer
  • hits