Pernille

MENER DU DET?

  • Publisert: 21.06.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Hvordan jeg ser på meg selv i jobben jeg gjør vil jeg si at jeg ser en stor forskjell, og ikke minst forbedring, i hvordan jeg handler og utfører situasjoner. Jeg har fått lov til å være med på fire barnehageår, og med knappe en uke igjen til ferie, så håper jeg det blir enda et. Hva som skjer vet jeg ikke.

    Jeg har fått lære mye disse årene hvor jeg har hatt min praksis, og ikke minst har jeg lært enda mer som jeg har kunne henge saker og ting på knagger etter at jeg gikk på skole i fjor. Jeg så på en måte mer helhet i hvordan man kan gjøre det, og hvorfor man gjør som man gjør i en barnehage. Og det er ingen tvil om at det er dette jeg vil drive med.

    Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ser på meg selv i den rollen jeg har. Men at jeg er stille og rolig er ingen tvil, og noen fordeler er det å ikke være den som roper høyest. Og det finnes kanskje noen ulemper. Men med kolleger som utfyller hverandre så vil jeg ikke si at det er noe problem, for jeg ser selv forbedringer hos meg selv.

    I det siste, eller det siste året, så har jeg lagt merke til at jeg har klart å ta litt flere egne valg. Jeg har hatt mer troen på meg selv når jeg er i jobb, og jeg har tørt å ta noen sjanser. Sjanser som jeg ikke har tørt, eller vært usikker på før. For hva mener egentlig de andre voksne til det jeg tenker? Eller mener?

    Det har ofte hendt at barn har kommet bort til meg for å spørre noe de lurer på. De lurer jo på så mye rart, og nøler virkelig ikke med å spørre. De gangene dem har kommet bort til meg for å stille et spørsmål, hvor det er jeg som må ta avgjørelsen, så har jeg alltid vært usikker på meg selv og tenkt på hva dem andre tenker.

    I og med at jeg har den rollen, eller stillingen som jeg har i jobben min, så har jeg følt at jeg ikke har kunnet bestemme like mye. Eller, det ble kanskje litt feil å si. Men poenget er at jeg ikke helt har stolt på meg selv, og har vært for redd til å ta feile valg som kanskje ikke har vært riktige fordi de andre hadde ment noe annet.

    Jeg har lært av mine "feil", og i dag er jeg mer sikker på å tørre og ta mer avgjørelser uten å hanke inn alle andre. Siden sommeren er her med masse fint og flott vær, så har denne tiden blitt brukt til å være mye ute og nyte det vi har fått. 

    Vi var ute på et tidspunkt i dag hvor det kommer et barn bort til meg. "Kan jeg gå inn?", spør dette barnet. Jeg tenker raskt over spørsmålet, men formidler tilbake at nå kan vi være ute fordi vi kom ut for ikke så lenge siden. Flere barn med samme spørsmål sniker seg innpå etter hvert, og samme svar kommer i retur til dem.

    Da jeg får flere forespørsler om dette tar jeg meg tilslutt et tak i nakkeskinnet og sender et par barn inn. I valgene jeg har tatt, og fortsatt tar, så er det ingenting vondt med dem når de får et nei-svar fra meg. Men i det siste har jeg gått rundt og tenkt på hvor mye vi voksne egentlig sier ordet nei. Har du tenkt over det?

    Tenk hvor vondt, sårbart eller trist - jeg finner ikke helt riktige ordet i denne sammenhengen - barn kan føle seg når de får gjentatte nei som svar på sine spørsmål. Til slutt hender det kanskje at noen ikke tør å spørre igjen fordi dem får så mye nei. 

    Litt senere på dagen kommer et barn tilbake til meg for å spørre om noe han svært lurer på, noe han har spurt om flere ganger, og fått flere nei. "Kan jeg gå inn?", spør dette barnet. Et lynrask svar suser igjennom mitt hodet og ut av min munn. "Ja, du kan gå inn", svarer jeg tilbake.

    "Mener du det?". Reaksjonen var som å se et mørkt lys bli tent, etter at han fikk summet og tenkt seg om. Blikket viste et stort spørsmålstegn da samme spørsmålet kom igjen. "Mener du det?". Et stort smil og et muntert blikk skimtet til, og føttene sprang fort inn for å finne frem de lekene som ville bli lekt med.

    Nå i ettertid sitter jeg og tenker på hvorfor vi sier så mye nei til mindre barn. Vil vi gjøre det lett for oss selv, for ikke å skape "mer jobb" ved å si nei? Eller sier vi nei for ikke å skape problemer som kan oppstå? Og hvis det utløses problemer, så er det jo bare å ordne opp i dem. Hvorfor gjør vi det egentlig så vanskelig for både oss og barna, når det er så lett å vende på det å si ja?

    Jeg ser jo sider av saken om hvorfor et nei er et nei. Men må vi egentlig bruke det så ofte som vi gjør? Kan vi si eller svare på en annen måte, som kanskje formidler at det kommer en sjanse og at man bare må vente litt? Dette er bare noen av mange tanker som svirrer rundt hos meg i kveld, og det finnes både fordeler og ulemper rundt dette.

  • Publisert: 21.06.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • ORDET ER VENNER

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

    Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

    Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst - om ikke mer.

    Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

    Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

    Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen - ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til "hele" verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

    Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

    Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

    Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine "hinder", og jeg har alltid følt meg som en av dem andre - til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

    Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det "savnet".

    Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre - inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

    Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

    Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

    I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at "her er jeg" for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

    Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster
  • 6 kommentarer
  • NÅR FREMTIDEN ER USIKKER

  • Publisert: 26.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
     


     

    Det å være den som sitter der med "makten" er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

    Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør - for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

    Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt - det er bare alt det i mellom der.

    La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

    Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt - men det er nok ingen av oss!

    Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

    Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk "ondskapen" som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

  • Publisert: 26.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 6 kommentarer
  • JEG SKAL GIFTE MEG

  • Publisert: 24.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    Det rumlet i ganske så mange mager. Vi hadde vært i idrettshallen og løpt fra oss, både på apparater, fri løping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det å bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Større og åpne plasser og boltre seg på.

    Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for å fylle de tomme magene med litt påfyll sånn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

    Rundt bordet var vi plassert, med både drikke og mat foran oss. Det er alltid noe å snakke om når vi sitter i små spisegrupper, og samtalene går litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

    "Jeg skal gifte meg", kom det fra en barnemunn på 5 år.

    Du kan jo si det sånn at det ligger mye kjærlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med å gifte seg med en, men to. Her er vi åpenhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppstå konflikter og sure oppstøt også. Men det er jo sånn livet er.

    I slike situasjoner og når barna tar opp sånne temaer, det er da man skulle likt å være flue på veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hånda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjør. Om du gjør det så får du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for å nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde "få" ord.

    Tenk at så unge barn allerede kan i denne alderen sette ord på det de tenker - eller drømmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske så overrasket over at de kan så utrolig mye! Men eventuelt at et giftemål ble tatt opp i dag er kanskje ikke så rart, for om dagen går det litt i kjærlighetsbrev.

    Så, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Først må alt det andre på plass før jeg selv kan gå opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drøm, men så langt har ikke jeg kommet. 

  • Publisert: 24.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 9 kommentarer
  • JEG FØLTE MEG GAL

  • Publisert: 16.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

    Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som "feilet" meg - grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

    Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen - selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

    En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

    Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde - jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

    Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

    Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

    Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

    I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min "tunge" historie. 

    Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet - og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!

  • Publisert: 16.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer
  • JENTA SOM BLIR STUM

  • Publisert: 15.01.2017, 14:00
  • Kategori: Tekster
  • Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til å skrive dette finner du her!

    Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vært igjennom mange harde kamper, som senere har vært gull verdt for meg! Hadde det ikke vært for min stå-på-vilje, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

    Noe skjedde med meg i 4-årsalderen, men fikk ikke diagnosen før jeg var 8 år. Store deler av livet mitt har vært preget av dette, men har likevel ikke følt meg så mye annerledes. Jeg følte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

    Jeg har måtte gå så langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt tårer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg "jeg vil, jeg vil, men får ikke til."

    Igjennom alle disse årene satte jeg meg få og små mål, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye mål for å strekke meg lenger.

    Jeg har også vært så heldig og fått laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele - filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har også vært helt åpen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

    I 2013 var jeg så heldig å starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto på for å takle hverdagen. Jeg tok det på strak arm og følte meg endelig friere - og enda mer har skjedd på de siste årene.

    I dag sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan være litt sjenert på en eller annen måte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg er ikke den som virkelig søker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg føler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er så skravlesyk.

    Verden er stor og det er mange som har vært igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter på og opplevelsen jeg har vært igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk - stå på, ikke gi dere!
     


     


     


     


     


     


     


     

  • Publisert: 15.01.2017, 14:00
  • Kategori: Tekster
  • 7 kommentarer
  • GLEDEN I BARNETS ØYET

  • Publisert: 13.01.2017, 17:00
  • Kategori: Tekster
  • En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har - enn så lenge. Hvor heldig jeg er som får være med så mange fine og flotte mennesker, både store og små. Hvor heldig jeg er som har lært så mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg får jobbe på!

    Det å være der for barna er viktig i deres liv, det å bli sett. Det å kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som må gjøres for at de skal klare seg ute i den store verden når de vokser opp. Det å kunne håndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det å ha en god selvfølelse og selvtillit er bare en liten del av det å kjenne på at vi har det bra.

    For at både barn og voksne skal kunne bygge og klatre høyt opp på stigen for å vite at de er noe, må vi kunne legge ord på det. Ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi må kunne gi til andre, og vi må være mottaker av å høre noe tilbake. Både positiv- og negativ kritikk.

    I dag hadde jeg for eksempel fine øyeblikk med noen barn på jobb. Jeg prøver og se dem, alle som en, så godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i kø etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle få. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler når de veltet.

    Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til å leke med. Hun søker min oppmerksomhet ved å strekke ut hånden for å vise meg noe. "En ku", sier hun, og deretter begynner hun å synge "kua mi, jeg takker deg...". Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for å vise at jeg ser henne mens jeg holder på med den lille jentegjengen.

    Så går hun sin vei. Men det tar ikke lang tid før hun kommer tilbake, da med en sau. "En sau", kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Når hun da har fått med seg at jeg har hørt henne, begynner hun å synge "bæ, bæ lille lam...". Og det stoppet ikke der.

    Det å se gleden i barnets øyet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men øynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille søte konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. "Med krølle tale og nesevis, i bingen springer en gris." 

    Jeg ble både glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som får en så liten og fin konsert mens de er på jobb av et lite barn som kan så utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta å sjarmere med sine trekk.

    Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang "fem elefanter kom marsjerende..", en katt med sangen "lille kattepus" og til slutt en fisk med sangen "bob bob deri deri, bob bob sue". Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg så henne.

    Så til alle - husk å se barna, vis at du er der. Det skaper så stor glede for de små kroppene!

  • Publisert: 13.01.2017, 17:00
  • Kategori: Tekster
  • 3 kommentarer
  • FOR ETT ÅR SIDEN VAR JEG I FULL GANG

  • Publisert: 02.10.2016, 12:00
  • Kategori: Tekster
  • Plutselig var jeg inne på andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg å klikke meg inn på mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare på, men også en god del som har havnet utenfor minnemappen - altså blitt slettet for godt.

    Jeg begynte å se igjennom det jeg hadde lagret på den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig på de bildene jeg så var relatert til da jeg gikk på skole sist gang. For ett år siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede første skoledag. Både i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 på ett år for å gå veien til å bli barne- og ungdomsarbeider. 
     


     

    Jeg har alltid vært pliktoppfyllende når det kommer til skole. Men spesielt i fjor når jeg satte meg på skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i å lære mer om mitt yrke, samt annet som vi måtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse på skolen, og lærte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

    Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det også mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken å lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per økt. Jeg var opptatt av å ville lære så mye som mulig, og ikke minst gjøre det bra på skolen. Og som alle de andre skoleårene mine, hadde jeg svært lite fravær. Jeg var vel kun syk én gang i løpet av dette året, og ellers var jeg på skolen hver eneste økt vi hadde.
     


     

    Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet på nett og i teoribøkene, men jeg var aldri fan av å skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med å formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
     


     

    Sånn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor måtte jeg sitte her og studere? Hvorfor måtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, når det eneste jeg ville er å jobbe med barn? For ikke å snakke om alle de teoretikerne og deres mening. På en siden skjønner jeg at det er nyttig å vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt å lære der jeg satt på skolebenken.

    Men når jeg først hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn å jobbe mot målet. For noen kunne et slikt år med jobb og studier vært tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri så langt at jeg følte at dette ble tøft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke få gjort. 

    Jeg kan huske at jeg så frem til dette studieåret, og at jeg gledet meg til å lære om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det når jeg sto midt oppi den praktiske prøven. Men med mot og kraft klarte jeg dette også, og jeg har et fantastisk studieår å se tilbake på!
     

  • Publisert: 02.10.2016, 12:00
  • Kategori: Tekster
  • 9 kommentarer
  • JEG FÅR ET FLASH BACK

  • Publisert: 22.07.2016, 15:00
  • Kategori: Tekster
  • Jeg satt i bilen her om dagen. Bak rattet og kjørte der for meg selv i mine helt egne tanker. Så klart hadde jeg tankene mine med meg på kjøringen også, men det var noe annet som skurret litt i det fjerne. Når ingen andre sitter på med meg i bilen er radioen alltid på. Ørene mine må høre musikk. Og jeg trenger musikk. Lyden var en smule hakke høyere enn det normale, og jeg forsettet kjøringen.

    Hva jeg skulle gjort uten dab-radio vet jeg rett og slett ikke. Jeg har fått mine favorittkanaler, og det sendes mye bra musikk. Nå skal det sies at det bare er to kanaler som har fått meg interessert, men Radio Norge er uten tvil den musikkanalen jeg hører mest på. Og det var akkurat denne kanalen jeg hørte på denne dagen jeg kjørte alene.

    Plutselig introduseres det for neste låt. Jeg reagerer på artisten med en gang, og skrur derfor lyden opp både ett og to og ti hakk høyere når jeg hører hvilken sang som kommer. Jeg får et flash back med en gang. Jeg ser ikke tilbake på tiden på noe som bare var for noen timer siden, eller som skjedde for et par uker tilbake. Nei, vi snakker flere år.

    Vi skal så langt tilbake som til 2012. Det var andre halvåret i andre klasse på videregående, og det var rundt vårparten. Det var vel i marsmåned dette året da det hele endte med at jeg ramlet rett ned i kjelleren. Og der ble jeg liggende ganske så lenge. Jeg ble skikkelig dårlig. Så syk som jeg aldri noen gang har vært før. Og jeg har heller aldri vært så syk eller sykere etter denne gangen.

    Sangen som rullet over radioen som fikk meg til å mimre tilbake til akkurat dette var fra artisten Laleh. Jeg husker jeg lå hele døgnet plantet godt i senga mi. Jeg hadde feber og hele kroppen verket. Jeg hadde ikke krefter til noe som helst. Jeg lå rett ut i mange dager. Den eneste gangen jeg var oppe og ute av senga var når jeg skulle på toalettet.

    Rikelig med mat klarte jeg heller ikke å få i meg. Med høy feber og vond kropp endte jeg opp hos legen. Her fikk jeg dommen - jeg hadde bronkitt og en liten lungebetennelse. Og begge artene på en gang! Vet ikke hva eller hvordan du tror om dette, men det var helt jævlig! Jeg var sengeliggende i flere dager, ja flere uker. Og på bare ti dager hadde jeg gått ned 8 kg. Det var helt grusomt, og jeg så ikke ut. Var veldig skremmende. Det eneste jeg klarte å få i meg var kald is, for hele kroppen verket. 

    Men, poenget mitt var som så: Mens jeg lå der i alle de ukene og ikke orket noe som helst, var det ikke stort å gjøre. Ikke orket jeg å finne på noe. Ikke orket jeg å være ute og kjenne på livet. Ja, jeg orket rett og slett ikke de vanlige hverdagslige tingene som skjedde i en familie. Det var som å være buret inne til det store og stygge viruset skulle spise deg opp. 

    Heldigvis ble jeg pleiet godt med under denne tiden, men samtidig var det ikke stort å få gjort heller. Kjedelig var det å bare ligge i senga å være sliten og sove store deler av døgnet, å ta seg en liten skål med is bare for å få i seg noe i hvert fall. Men noe måtte jeg gjøre, og det var da jeg kom over sangen fra Laleh - Some die young (link).

    Og det var denne sangen som ble spilt på radioen. Hele fire år senere. Og alt sitter like godt den dag i dag. Hver gang jeg hører denne sangen bli spilt, minner den meg om kun én ting - det å være skikkelig syk og en kropp som ligger rett ut i smerter. Jeg tør ikke å gjette på hvor mange ganger jeg hørte på den da jeg var dårlig, for sangen gikk på repeat hele døgnet når jeg var våken, over flere dager og uker. 

    Heldigvis ble jeg frisk igjen og var tilbake på skolen etter en måneds tid. Var i hvert fall ikke langt unna, for så lenge lå jeg der uten krefter. Og ikke nok med at jeg hadde hatt et heftig hestekjør på kroppen. Men ikke mange uker senere etter å ha kommet tilbake på skolen, ble jeg igjen slått ut. Heldigvis ikke av samme virus. Det hadde jeg ikke orket. Men da slo omgangssyken over meg, og jeg ble sengeliggende enda litt til. 
    Så, det å høre Some die young nå senere, gir meg ikke akkurat de fineste tankene og minnene. Men sangen er fin den!

  • Publisert: 22.07.2016, 15:00
  • Kategori: Tekster
  • 3 kommentarer
  • ET AV MANGE FINE ØYEBLIKK

  • Publisert: 11.07.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • Jeg har nå startet på min andre ferieuke. Det er deilig å ha fri hvor jeg har tid til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Når jeg vil. Om jeg så skulle finne på noe. Men dagene er stille og rolige, og akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb. Det å kunne ha noe å gjøre gir dagen en plan. 

    Det å kunne være med de herlige barna er noe jeg virkelig trives med. Det å kunne se de utvikle seg. Se dem vokse på det som skjer i deres hverdag. Ja, det å kunne lære bort og av hverandre. Dette barnehageåret som nå har blitt historie har jeg lært utrolig mye. Jeg har fått mye kunnskap fra skolebenken, men lært ekstra fort når jeg har vært i arbeid samtidig og har kunnet bruke teorien med en gang.

    I dag har det vært en sånn dag hvor jeg ikke har hatt en eneste plan. Ikke et eneste gjøremål eller noe jeg har hatt lyst til å gjøre. Eller, har hatt lyst til å gjøre noe, men ikke visst hva. Og det er på slike dager jeg kan få tankene til å tenke. Jeg ryddet litt i noen papirer jeg hadde liggende litt her og litt der. Og det var her tanken egentlig startet. 

    Denne kunnskapen har vokst masse, og det er blant annet fordi jeg har hatt en metode jeg har jobbet på. Etter hvert som jeg lærte, satte jeg meg ned ved både enkeltbarn og barnegrupper for å observere. Og når du slår sammen teori og praksis, det er da du virkelig kan se hva som egentlig skjer. Så, flere ganger fant jeg frem både penn og ark for å gjøre meg notater.

    Dette her begynner snart å nærme seg et år siden allerede, da jeg valgte å se samspillet mellom to barn. Og mens jeg sitter der og noterer, finner jeg også ut hvor godt samarbeid barn kan ha. Jeg velger å ikke gå ut med barnas navn, og kaller dem derfor for Ola og Per. På denne tiden hadde vi gjort noen omrokeringer på avdelinger, hvor det blant annet hadde blitt laget en lekekrok som flittig ble brukt av alle barna.

     

    Ola og Per får leke inne for seg selv mens de andre er ute. Tenk så stas det er for de barna som får være i mindre grupper, og som også kan ha sin aktivitet for seg selv. De oppholder seg i lekekroken og finner frem mange stoler som de lager hytte med. Stolene setter de rundt et bord, og over henger de tepper. 

    Samarbeidet mellom dem er godt, og det er morsomt å se hvordan de handler med hverandre. De finner frem to små blå kasser, og dette skal være tv-er. De finner også ut at de trenger puter. Sammen går de inn på det lille rommet som er på avdelingen, hvor sofaen sto. Sammen kommer de ut igjen, og sammen bærer de puta. Nok en gang samarbeider dem.

    Leken mellom Ola og Per er fortsatt god, og plutselig får Ola en god løsning. De trenger flere stoler. Stoler både til seng, og to stoler til bord. De hadde også behov for noe tråd, så jeg fant frem noen garnnøster til dem og lot dem måle opp og klippe den lengden de trengte. Trådene trengte de til å knyte på stolene.

    Men så, i det ene øyeblikket blir det fort litt mystisk. Per finner ikke tråden sin, men Ola og jeg ser at den henger fast på armen hans. Men også her ble det mystisk. Dobbelmystisk? Tråden hadde hengt seg fast i en syltynn liten tråd. Denne tynne tråden var ikke mulig å se på den lille avstanden, så det så ut til at den lille trådbiten svevde under armen. Midt i løse luften. Dette syns guttene var kult!

    På denne tiden hadde vi også en stor innsamling av panteflasker til en tv-aksjon. Så tomflasker ble med i leken deres. Fikk ikke helt med meg hva disse ble brukt til. Men en eller annen plan hadde de. 
    Gutter er jo kjent for å leke med biler, og disse guttene var ingen unntak til å ikke være interessert i små kjøretøy. I en barnehage er det stort sett de samme lekene å leke med, så når det kommer nye leker, blir det alltid litt ekstra spennende.

    Under denne perioden hadde det kommet inn litt større kjøretøy som var interessant for guttene - og også noen jenter. Men kanskje mest guttene. Jeg kan huske at det var en stor søppelbil som var innom for litt lek, men gjett hvem som hadde havnet og gjemt seg innei søppelbilen denne gangen? Og nei, det var kanskje ikke de små ødelagte bilene som hadde havnet i søpla og var på vei til fyllinga. Og nei, det var heller ikke små perler eller annet rusk som var puttet oppi.

    Du hadde kanskje ikke gjettet dette - men i den småstore lastebilen hadde Per klart få lille løveungen inn. På høsten hadde vi nemlig et prosjekt om løveungen og frøken kanin, som er kosedyrene til Karsten og Petra. Dette var et spennende prosjekt kan jeg huske, selv om jeg på den tiden bare fikk med meg halvparten. Men for barna sin del, var dette veldig interessant det å se hvordan de tok vare på de to kosedyrene også.

     

    Dette er bare et av de mange fine øyeblikkene jeg har godt plantet i minnet. Og tenk, snart har jeg hatt denne fantastiske jobben i snart tre år. Og på de årene har jeg også klart å bli glad i alle barna, som igjen har vært litt trist å gi dem fra seg når de har startet et nytt kapittel på skolebenken. Og ikke minst, som jeg har nevnt, har jeg lært så utrolig mye og de små har lært mye av oss. Jeg sitter igjen med mye. Mange opplevelser, tanker, ulike metoder, kunnskap - og ikke minst hvordan et barnehageliv egentlig er. Både for barn og for voksne. Nå gleder jeg meg bare til det nye barnehageåret skal starte, sånn at jeg kan fortsette og samle på de fine og fantastiske øyeblikkene som vokser på et sånt sted. 

  • Publisert: 11.07.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • HVA LYTTET BARNA EGENTLIG TIL?

  • Publisert: 21.04.2016, 17:35
  • Kategori: Tekster
  • Å jobbe med barn er utrolig spennende. Både morsomt, koselig og fint på en gang. Rett og slett fantastisk. Det å se barna hver eneste dag, være i de ulike settingene sammen med dem og det å kunne se de vokse i sin utvikling kan være fascinerende. 

    Selv om du skal ha en voksenrolle som forstår barnet, vise glede og gi trøst, gi råd og veiledning og en liten pekefinger for å vise at dette ikke er greit og alt det der, er det en ting som også er viktig. Du skal selv vise interesse for det barna liker å gjøre. Gi inntrykk og vise at det de liker er greit. Men samtidig å sette grenser for at hendelser og handlinger barnet tar utenfor det som er akseptert, at vi da kan kunne veilede inn på riktig retning.

    Noen barn er veldig glad i å lytte. Høre på lydbok og ulike musikk. Og det var her i går det slo meg en liten tanke som fikk meg inn på gamle minner. En CD ble spilt av i CD-spilleren. Musikk som var fra Gråtass visst nok. Jeg ville finne ut av hva barna egentlig hørte på. Hvorfor var det denne CD'n som ble puttet i CD-spilleren? Hva var det egentlig med denne musikken?

    Jeg hadde sett flere anledninger hvor denne platen ble tatt i bruk. Og i dag viser det seg at barn er mer tekniske når det kommer til ulike duppeditter. De har forståelse for Ipad og hvordan den fungerer. Men de har søren meg peiling på CD-spiller også! Men det skulle bare mangle når de er godt inne i den mer digitale bruken av enheter. Det å sette på en CD er ikke lenger vanskelig for de små. Det går som smør i smør når det har smeltet - det går rett igjennom.

    Det jeg har fått med meg er at barna liker denne musikkplaten. Samt noen andre. Men de har en tendens til å finne riktig tast å bla litt fort igjennom sangene på spilleren. Så det var ikke alltid like lett for meg å finne ut hva sangene egentlig handlet om. Så i går kveld gikk jeg til verks for litt jobbing. En ganske hyggelig jobb hvis du spør meg. 

    Tema, eller hovedfiguren for musikken var Gråtass. I min barndom vokste jeg opp med Gråtass på VHS, og husker jeg syns de filmene som ble laget på den tiden var veldig spennende. Jeg fikk søkt meg frem til musikken som ble spilt i ørene på barna i barnehagen. Og når en sang som hadde satt seg på hjernene min etter jobb i går ble søkt opp, da kom alle sangene. Jeg lot meg lytte en gang, men da var det søren meg gjort!

    Så der satt jeg i går kveld. Med Gråtassmusikk i ørene og mimret tilbake til min egen barndom mens jeg så en forestilling de lagde tilbake i 2013. Jeg hadde gode og klare bilder i mitt hodet av de Gråtassfilmene jeg så som liten. Så det å se hvordan oppsettet var fra da til nå i senere tid var veldig interessant. 

    Jeg ble også ganske imponert over sangtekstene. De inneholdt ord og setninger som ga nyttige og kloke budskap. Selv syns jeg at det ikke var like mye fantasi og oppdikting, men gikk litt mer på den virkelig verden. Du lærer mye av tekstene som er i sangene. Det er i hvert fall min mening. Er du interessert i å høre deres sanger, kan du klikke her for å komme til kanalen. 
    Så nå er jeg blitt en del klokere (og kanskje litt småhekta) på hva barna egentlig har hørt og hører på.

  • Publisert: 21.04.2016, 17:35
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • GRIP I DET STORE

  • Publisert: 19.04.2016, 18:20
  • Kategori: Tekster
  • Hverdagen i livet er fyllt med både opp- og nedturer. Glede og sorg. Gode- og vonde minner. Midt opp i det nesten perfekte livet vi skaper oss - både alene og sammen, står vi alltid på bakken med trygge bein til slutt. 

    Vi kan forme det perfekte livet for oss selv, ved å gjøre ting vi liker og elsker, samt å være sammen med de vi liker og er ekstra glad i. Ofte kan det handle om å finne på noe stort, at det er det som skal til for å føle seg bra. Men tenker du et skritt, eller et par steg av ganger, da kan du nyte de øyeblikkene som kommer på din vei.

    Hvorfor stresse igjennom for å få det vellykket? Hvorfor bruke ekstra lang tid på det noen andre gjør kjapt? Uansett om du bruker lang eller kort tid på den samme situasjonen som en annen, så er det viktig å nyte de øyeblikkene man har. Kunne sette av tid - tenke at "hva er det vi egentlig stresser for?". Vi kommer jo ikke fortere frem for det. 

    Selv kan vi alle si at tiden går så fort, og dette er noe vi kan føle. Men sannheten er jo det at den bruker akkurat like lang tid fra den ene dagen til den andre. En mandag har for eksempel like mange timer som det en torsdag har. Det er viktig å gripe tak i de hendene som blir strukket ut, eller som du kan nå. Plutselig kan det hende at den ene hånden du hadde trengt, at den ikke kommer tilbake. 

    Min herlige pelsdott begynner å bli noen år. Stor og fullvoksen er han også. Og pelsen begynner å få en annen farge. Kanskje ikke like spretten og vill som han en gang var. Men en ting er i hvert fall sikkert - han er en skikkelig kosegutt ♥

    Det jeg vil frem til er at det er viktig å ta vare på de vi har. Finne de små øyeblikkene i de store øyeblikkene, å være glad for det vi har!
     







    ♥ ♥ ♥

  • Publisert: 19.04.2016, 18:20
  • Kategori: Tekster
  • 8 kommentarer
  • FANTASI SKAPER SMÅ KAPITLER

  • Publisert: 07.04.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • Har du noen gang tenkt på at fantasien har ingen grenser? Vi kan si så mye vi vil om våres egen fantasi og velge helt selv hvordan vi legger den opp. Fantasi kan skape så mye spenning og moro i hverdagen - og er det et sted dette blir brukt, så er det på jobb.

    høst dukket det opp en liten skapning. Det kunne kanskje lignet på en panda, sebra eller en liten ku, for dette lille vesenet hadde akkurat samme farger. Men å få det til å stemme med den grå pelsen i mellom det sorte og hvite måtte det være noe annet. Det kunne ikke være noe annet enn en liten lemur. En lemur som hadde et navn.

    bagasjen til dette lille dyret var det noe som var med på veien. Deriblant et brev. En tekst med masse bokstaver. Her fikk vi vite at den lille lemurbabyen hadde behov for å bli passet på. Hun eier en liten kurv og en pelsvest, og lille Lilly som er hennes navn, er et stort fokus for oss. Vi har virkelig hatt en fantastisk tid med henne, og reisen har vært en berg-og-dalbane. 

    Å ha en liten maskot i barnegruppen sette virkelig barna sammen. Vi voksne også. Lille Lilly er med overalt. Hun får oppleve det vi skaper sammen, er med i hverdagen våres og får til og med lov til å bo på avdelingen. I bunn er regnskog våres grunnmur, og rommet vårt er bygget opp av regnskogelementer. Og her liker vår lille maskot seg.

    Et stort tre i midten av rommet med mange greiner ut er selve stammen til prosjektet. Og etter at den kom opp har det bare bygget seg på. Jeg må si er det veldig interessant med både å få være med i prosessen og oppbyggingen av en avdeling på denne måten. Hos oss har det flyttet inn mye rart gjennom dette året. Noen har til og med fått lov til å være på ferie hos oss. Blant annet feriegjester som påskekyllinger, edderkopper, biller og andre små kryp.

    Fossefall har det også blitt produsert gjennom dette barnehageåret, og hvis jeg tør vil jeg ikke tenke hvor langt dette kan ende. Ja, vi har til og med en kameleon og flere slanger. Er det regnskog så er det regnskog, og vi er opptatt av å ta vare på hverandre. Men også å ta vare på det vi eier og har. Og vår lille Lilly blir mer enn nok tatt vare på.
     

    Lilly som bor hos oss ligner veldig på denne karen her. Kanskje hun har en bror som vi ikke vet om..
     

    Fantasien har ingen grenser, og ved å jobbe med det vi gjør lager vi små fortellinger og historien hver eneste dag. Nå er det riktig nok at vår maskot bare er en bamse. Men for oss har hun en identitet. En personlighet som vi sammen har skapt ved og sende ballen - både vi voksne og barna mellom oss. 

    Gjennom arbeidet vi gjør har det også kommet brev. Ikke bare ett, to eller tre - men mange brev til oss. Og ulike gjenstander har dukket opp. Gjenstander som et gammelt kamera, forstørrelsesglass og små ting. For noen uker siden fant vi plutselig en bok ute i skogen. På de tingene vi har fått tidligere og brevene, har det alltid vært signer med DK. Hvem kunne denne DK være?

    Men å planlegge et så stort prosjekt på forhånd er ikke lett. I hver fall ikke når det går over lenger tid. Det har vært en lang vei, og denne veien har ikke vært rett. I seg selv er det ganske kjedelig å følge en strekning som bare går rett frem. Hva er det som er så morsomt med å gå langs en vei som du bare kan se fremover på, hvor du ikke kan se deg til siden for å oppdage nye ting?

    bunn og grunn for at vi har kommet så langt med prosjektet sammen med barna, er fordi vi har tatt med barns medvirkning. Vi har latt dem fortelle det de har på hjertet av idéer og tanker og bygget videre på de innspillene vi har fått. Vi har sendt en liten ball i mellom oss, og det har vært med på å bygge det hele opp. Hvordan hadde historien våres egentlig vært om vi ikke hadde latt barna slippe til? 

    Å kunne jobbe slik som vi gjør, gjør at hverdagen blir spennende. Det er ikke bare oss - barna og vi voksne, som er sammen. Vi har små vesener med på laget. Ulike dyr som vi selv har laget og skapt sammen. Og jeg vet at når dette store prosjektet som foregår hver dag avsluttes, sitter jeg igjen med en unik og fantastisk historie jeg kan se tilbake på. Fantasien vi har kan skape uendelig mange små kapitler. Forskjellige kapitler som har en rød tråd gjennom hele fortellingen. Og sammen har vi skapt vår helt egen bok som bare finnes i våres hjerter og i minnekammeret!

  • Publisert: 07.04.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DEN SÅRBARE PERIODEN

  • Publisert: 05.04.2016, 19:31
  • Kategori: Tekster
  • Ungdomstiden er en sårbar periode, som byr på store forandringer og mange unge sliter psykisk. Hva kan være grunner til dette?
     


     

    Det at ungdomstiden er sårbar, hvor det kan oppstå store forandringer, samt at mange unge sliter psykisk, kan det være grunner for at de selv prøver å finne ut av hvem de er. De er i en fase hvor både kroppen og tanker forandres.

    De blir mer selvstendig og klarer å tenke mer på en voksen måte. De blir også sårbare fordi det blir mer press om å oppnå alle kravene som stilles. Det kreves av ungdommen at de jobber hardere. Står på at de til slutt overkjører seg selv.

    Ungdomstiden er også der hvor vi skal finne ut nærmere av hva vi vil. Hvem er vi for å oppnå det vi ønsker? Hva må til for å nå fremover, og ikke bare stå på samme sted eller rykke tilbake? Det finnes så mange veier til et mål. Også er det så mange retninger en kan velge. Noen vil kanskje gjøre flere ting på en gang, og noen ganger kan det fort bli litt for mye for de småvoksne kroppene som utvikler seg.

    Skal jeg velge det som venninnen min vil? Eller skal jeg henge meg på kompisen som velger noe annet?

    Ved å ta et valg ut i fra det de andre velger å gjøre, kan det fort bli til at dette er ikke deg. Det er ikke dette du egentlig ville, selv om du har lyst til å være sammen med vennen din. Du blir sårbar fordi du ikke klarer å ta egne valg. Noen venner støtter deg, mens noen få kan være skikkelig "bitch".

    Men det kan også være andre grunner til at ungdommene er sårbare. De kan kanskje ha vært utsatt for ulike fysiske opplevelser. Det kan blant annet være overgrep. Enten at de selv har vært vitner til overgrep, eller at ungdommen selv har vært offeret i et overgrep og blitt forgrepet seg på.
    Mishandling, som kan gå over til overgrep, kan være med på å skade psyken deres.

    Hvis de i senere tid opplever dette igjen, hos seg selv eller andre, kan dette være et sårbart tema for ungdommen. Dette gjelder også andre ting de har opplevd på en negativ og vond måte.

    Andre ting som kan være sårbart er selve puberteten. Noen utvikler seg tidlig, og andre utvikler seg senere. Og både små og store forandringer oppstår. Både hos gutter og jenter. Noe av det som har blitt skrevet mye om i mediene er disse kvisene. Dette er noe som plages av mange ungdommer.

    Noen er veldig heldige og plages lite av urenheter, mens andre blir ekstra rammet. Dette sårer ungdommen på ulike måter og går inn på deres psyke og selvbildet. Og kanskje er det du selv som blir sittende der alene. Alene uten noen kontakter for fysisk berøring og sosialisering. Kanskje er du redd for å vise deg blant andre når den synlige forandring har tatt litt hånd over deg. Er dette vanlig eller er det bare meg det rammer?

    Nei, ikke være redd. Alle går igjennom den samme utviklingen som deg. Og alle har både gode og vonde sider ved seg selv. Og både gode og vonde tider. Prøv og gjør hverdagen din det beste ut av den sårbare situasjonen. Det er kanskje ikke så lett - men gi det nå et forsøk å se hva som skjer. I verste fall skal du vite at dere er felles om det meste. Vi kan alle ha våre problemer eller vansker som vi sliter med. Men husk - innerst inne er vi alltid sterkest. Prøv å få frem din indre kraft til å stå stødig på dine bein når ting er vondt. Prøv og grav den frem for å vise dine sterke sider!

  • Publisert: 05.04.2016, 19:31
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • UNGDOM OG BRUK AV NARKOTIKA OG ALKOHOL

  • Publisert: 05.04.2016, 16:50
  • Kategori: Tekster
  • For ikke så lenge siden ble det spontan løs- og fastskriving på en oppgave som ble levert ut. Vi skulle skrive ut i fra en en artikkel som vi fikk, hvor det var snakk om unge som dro ut for å feste og prøvde ut alkohol og slike ting før de var 18 år. Men året senere, det var først da de ble myndige.

    Det var snakk om at denne venninnegjengen ville ta seg en tur ut sammen. Bruke penger på drikke, noe som ikke var greit for foreldrene til hun ene. Men hadde hun penger til det? De pengene hun hadde skulle hun bruke til en spesiell bukse hun hadde lyst på. Og disse pengene hadde hun brukt lang tid på å spare til akkurat dette plagget. Og her er mine spontanrefleksjoner til tema "narkotika og rus blant ungdom" i akkurat denne oppgaven.


     

    Hvis det var lovlig å bruke narkotika, er jeg ikke så sikker på om det ville dempet vold, kriminalitet og prostitusjon.

    Ved å innføre kroppen unødvendige stoffer og handlinger, gir det deg en ukontrollert tankegang, og det er ikke alt du klarer og håndtere på en god nok måte. Dine ferdigheter blir betraktelig dempet, og feil kan oppstå. Slike feil kan føre til skader, som igjen kan gå utover deg og andre. 

    Ute i samfunnet kan vi daglig se mennesker som sitter ute. Alene på gaten. Ingen husly som et ordentlig og varmt hus. Alene sitter de der og tigger. Ikke etter penger som går til et ordentlig sted å bo. Penger som brukes ofte til narkotika og stoffbruk.

    Ved å være et menneske som er avhengig av sprøyter og piller - med stoffer som er skadelig for kroppen, kan det føre til at du mister mye av det ekte livet du hadde fortjent. Når du så vidt klarer å ta vare på deg selv, klarer du i hver fall ikke å ta vare på de rundt deg. Men det kommer også litt an på i hvor stor grad du ruser deg.

    Slike "sorte hull" kan være skummelt, og du vet aldri hvor det vil ende om du ikke klarer å ha kontrollen selv.

    Å være i en vennegjeng som driver med fester og drikkekvelder hver helg, er vanskelig å forholde seg til når du er en av dem som selv ikke drikker. Du foretrekker heller de gamle gode filmkveldene dere hadde sammen.

    Du hadde nok vært med en tur ut på byen og tatt deg et glass om det var en sjelden gang. Men når vennegjengen gjør det oftere enn det du foretrekker, kan det fort bli sånn at du føler deg som en outsider.

    Det er ikke dette du vil. Men likevel er det blitt stort for ungdommen å fylle 18 år. Du er myndig. Kan ta dine egne valg. Nesten i hvert fall. Men er alle valg gode nok? Mye av det kan gå på valg som "hun gjør det, da vil jeg også".
    Sammen blir de dratt inn i å teste ut alt, eller stort av det som kan prøves og utforskes. Hvorfor bruke penger på noe som forsvinner på et blunk? En gang i blant hadde det vært hyggelig å ta et glass med vennene sine. Men alle pengene trenger ikke å gå til "fylla".

    Du har kanskje spart opp penger til den tingen du ønsker deg. Den fineste kjolen eller den nyeste mobilen. Vennene dine spør om du vil være med ut å drikke. Du ser på økonomien din at de pengene du har spart skal gå til noe du har ønsker deg lenge.

    Hva gjør jeg? Du vil så veldig kjøpe det du har spart til, men samtidig være med vennene dine. Og vil du ende opp med å gå så langt som å teste narkotika, vold og kriminalitet som dette kan føre til hvis det blir alt for mye? Og hva kan samfunnet gjøre med dette?

    Aller først er det satt en aldersgrense når det kommer til alkohol. Dette har samfunnet gjort for å minske alkoholforbruket, og kanskje ødelegge kroppen tidlig. Og nå tenker jeg først og fremst på de som misbruker drikkingen. 

    Jeg har aldri helt skjønt hva hensikten med å gå over stokk og stein med dette har for seg. Altså å bli drita full i dette tilfellet, eller å tro at man er kul om man tester ut narkotikastoffer som ikke er bra for kroppen i det hele tatt. Å ikke ha kontroll er noe jeg ikke liker. Og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde gått om rus skulle kommet inn i bildet. Bare det å se slitne mennesker ute på gaten som ikke klarer å ta vare på seg selv gir meg frysninger. Og fulle mennesker er heller ikke et vakkert syn.
     


     

    Men det finnes muligheter for å forsøke og hindre at mennesker begynner med narkotika og andre stoffer som kan gi følelsen en får når man ruser seg. Dette kalles forebygging. Her kan samfunnet være med på å lage kampanjer - gjennom opplysningsarbeid og holdningskampanjer. Men hvordan kan samfunnet får dette til?

    Her kan de trekke inn skoleelever. Både ungdomsskoleelever og videregåendeelever. La de være med på å skrive og utforske hva som kan skje når rus blir trukket inn hos ungdommen. Hvilke konsekvenser får det?

    Her er det viktig at både lærere og de som er rundt ungdommen tar i et tak. Men også foreldre. Snakk med barna og ungdommen hjemme. Vær åpen og ærlig. Hva er egentlig dette? Hva kan det føre til? Hva er risikoen? Dette gjelder både narkotika, negativ rus og positiv rus(alkohol). Og er det egentlig sunt og bra å oppleve narkotika og rusmisbruk blant oss?

  • Publisert: 05.04.2016, 16:50
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVORFOR LAGDE JEG FILMENE?

  • Publisert: 03.04.2016, 15:20
  • Kategori: Tekster
  • Ute er det enda grått og trist. Dystert og vått og sola ser ikke ut til å ville vise seg helt frem. Her om dagen fikk jeg også se enda flere små vårtegn som ville vise seg frem. Små grønne knopper som er på vei til å spire seg ut om ikke så veldig lenge. De nakne trærne som står rundt omkring er på vei til å begynne å leve på ny. De blir gjenfødt og skal skape en glede rundt oss med å fortelle at våren kommer nærmere og nærmere. 

    Det grå været vi har når ikke sola er her sammen med oss assosierer jeg litt med rot. Rot utendørs av de brune fargene som henger litt igjen etter vinteren - da blader og gamle vesener døde ut. Men det er ikke bare rot ute. Inne er det også litt rot. Rot etter oppussingen som startet i påsken. Kort fortalt holder vi på med å oppgradere et kontor. Et rom som ikke har sett dagens lys på mange flere år.

    Nå som alle tingene som har vært på dette rommet står godt plassert i halve stuen, er det utrolig å se hvor mye som egentlig har befunnet seg på et kontor. Jeg fikk se en stor bunke med gamle bilder, men lot meg ikke romstere så mye i dem. Bare av å se bildene der de lå, gikk det opp en tanke hos meg. 

    Jeg har jo gamle filmer liggende. Filmer som er både seks og tolv år gamle. Uff, det hørtes veldig skummelt ut. Tenk at det har gått så mange år siden jeg lagde filmer. Filmer som handler om meg. Den aller første filmen som ble til ble laget da jeg var 10 år. Tenk på det - fikk min første lille rolle som en filmstjerne bare 10 år etter at jeg kom til denne verden. Og min andre film ble til da jeg var 15 år. 



     

    Men disse filmene hadde en bakgrunn. De ble ikke laget for moroskyld. Begge filmprosjektene mine hadde en oppgave i utgangspunktet. En oppgave om å være til hjelp for meg med å formidle hvilken jente jeg var - spesielt på innsiden. Jeg satt der med en hemmelighet som jeg ville dele med resten av verden. Den verden jeg sto midt opp i, og sammen med de menneskene jeg hadde rundt meg. 

    Som 4-åring, da jeg gikk i barnehagen, var da det hele skjedde. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husker så mye av akkurat dette selv. Men av det jeg har blitt fortalt av de andre rundt som har oppfattet meg, var det i denne alderen jeg ble litt ulik meg selv. Jeg var ikke like flink til å kommunisere muntlig. Jeg var blitt sjenert, og litt mer enn det.

    Å være litt annerledes her i verden er helt greit. Og alle kan ikke være like. Tenk så kjedelig verden da hadde vært. Har du noen gang vært inne på den tanken? Men isåfall hadde jeg mine vansker å jobbe med, og etter noen tester og sånne ting fikk jeg en diagnose for min fraværene kommunikasjon. Jeg hadde selektiv mutisme. Kort fortalt vil det si at det er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. 

    filmene jeg har laget forteller jeg åpent og ærlig om hvordan livet mitt er (i senere år - var), og hvordan det er å være en jente med denne diagnosen. Jeg har vært ganske heldig, for jeg hadde ikke alt for store vansker, og var ikke hardt rammet - eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg har klart meg og kommet igjennom både grunnskolen og videregående med mine utfordringer. Til og med mestret å spille håndball i mange år sammen med mange herlige jenter. Og jeg vil så og si at jeg har hatt dette nesten hele livet mitt. 

    Men å grave seg langt ned har jeg heldigvis sluppet unna. Jeg har alltid hatt bein i nesa. Stått i min mørke hule og jobbet hele veien. På ungdomskolen var det vel da det skjedde mye. Da den store klumpen i magen og halsen løsnet litt. Det store skrittet jeg tok som jeg husker best, var da jeg leste høyt for hele klassen. I det øyeblikket var det som å sitte i et stort åpent hav. Jeg var den lille gullfisken, og rundt meg svømte alle de store og skumle pirayane som var sultne på at jeg skulle klare jeg også. 

    Jeg mestret mine mål som jeg hadde. Kjempet mot mine vansker og utfordringer. Og tenk på hvor langt jeg har kommet i dag! Og at jeg har kommet så langt som jeg har er store deler takket være jobben jeg har fått også. Da jeg fikk komme på en arbeidsplass i en barnehage startet jeg med helt blanke ark. Jeg ville gi meg selv utfordringer som å jobbe i barnehage hadde å by på. Ja, det gikk så langt med at jeg satte mine føtter og jobbet med helt ukjente mennesker med å ikke fortelle om min utfordrende bakgrunn.

    Og det må vel være et av de beste valgene jeg har tatt på lenge. Jeg fikk lov til å komme over den mellomstore dørstokken ved å jobbe med meg selv. Presse meg selv til å kommunisere på den vanlige måten akkurat som alle andre. Skjule og kaste bort vanskene, å føle meg som et helt vanlig menneske. 

    Så, disse filmene jeg den gang lagde var ikke et bortkastet arbeid. Jeg brukte mye tid og mange krefter på å få til det resultatet jeg gjorde med dem, for å vise de nærmeste rundt meg at jeg kan jeg også. Og jeg sitter igjen med minner jeg kan se tilbake på. Så langt tilbake at jeg kan se at det har skjedd utrolig mye på den lange og brede veien.
     



    "Historien fra indre meg"
    "Denne filmen handler om Pernille. Hun forteller åpent og ærlig om livet sitt, og hvordan det er å være ei jente med selektiv mutisme."
     

    Min jobb under den store prosessen var å skrive manus. Hva ville jeg fortelle? Og hvordan ville jeg formulere meg for å få frem mitt budskap? Men jeg hadde også jobben med å være foran kamera. Både i hverdagslige situasjoner og i studio for å lese opp min historie. Alt som blir sagt i denne filmen er mine egne ord. Ja, til og med filmens tittel "Historien fra indre meg" er også noe jeg står bak. 

    At jeg har bært på denne sekken i så mange år, bærer ikke preg på meg lenger. Jeg vet jeg ikke er så flink til å stå og prate foran litt større grupper med mennesker. Og jeg kan fortsatt være litt sjenert. Men når jeg ser meg rundt er det jo flere enn meg som er i samme situasjon. Jeg ser ikke lenger på meg selv som den jeg en gang var. Men alle har små utfordringer i livet uansett.

  • Publisert: 03.04.2016, 15:20
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • TANKENE ER DER, UANSETT

  • Publisert: 02.04.2016, 22:05
  • Kategori: Tekster
  • Har du noen gang vært inne på tanken over hvor mye vi egentlig tenker? Hvor mange tanker som kan befinne seg opp i det lille hodet vi har? Det er helt utrolig å tenke over det når du først har kommet inn på tanken. Tanken over å tenke på hvor mange tanker en kan ha, og hvordan disse tankene sorterer seg fint på plass i de ulike hulerommene som finnes.
     


     

    Men tanker kan ha forskjellige følelser. Ulike meninger, og mindre like forståelser. Det er umulig ikke å tenke noen ting. Ha et helt tomt hode som verken har en liten tanke eller noen ord. Det er litt rart å tenke på det, men verktøyet som får oss til å tenke er i drivkraft hele tiden. Når du er ute eller inne. Når du er sammen med andre eller alene. Når du er våken eller sover. Døgnet rundt tenker du.

    De gangene du endelig sitter for deg selv - det er stille og rolig rundt deg og du har bare deg selv å tenke på. Kanskje har det vært en liten tanke der om bare å koble helt ut. Nyte omgivelsene rundt deg og bare være borte. Rett og slett koble alle tanker helt ut. Det høres ganske deilig ut, men det er riktig nok helt umulig.

    Tankene er der, uansett om du vil eller ei. Selvfølgelig går det an å styre noen tanker litt unna, og heller fokusere på noen andre tanker. Men disse tankene du valgte å gå litt bort ifra i det ene øyeblikket, kan fort finne på å komme tilbake senere. Gjennom opplevelser får du tanker, og de tankene du da fikk kan bygge videre på til å bli minner. Minner som kommer av livet du lever. Hva du velger å tenke og hva du gjør. 

     


     

    Når jeg tenker meg om kan det kjennes ut at jeg i et eller annet øyeblikk kan ha vært helt borte. Helt borte fra verden. Verden som er rundt meg, og bare stått der helt alene. Uten en eneste tanke i mitt hode. Men sannheten er det at det ikke har skjedd. At det bare har vært meg i et helt "tomt" rom uten en eneste tanke. En eneste tanke om hvordan egentlig dette hodet med alle tankene fungerer. 

  • Publisert: 02.04.2016, 22:05
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • HVORFOR SKRIVER JEG?

  • Publisert: 10.03.2016, 21:17
  • Kategori: Tekster
  • Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg egentlig skriver på denne siden... Hva vil jeg med den? Hvem er den for? Det hele startet for syv år siden - syv hele år. 

    For noen måneder siden gikk jeg igjennom innleggene her på bloggsiden. Det var ofte korte og konkrete innlegg, og jeg gikk stort sett rett på sak i første linje. Nå, etter alle disse årene med skriving har jeg merket stor forskjell på det jeg publiserer. 

    Å lese igjennom de mange år gamle innleggene jeg har skrevet, ser jeg veldig forskjell på spesielt en ting.
    Ordene jeg bruker, og hvordan jeg setter sammen setninger. Jeg liker og leke litt med tankene. Fundere og gruble litt sammen med sannheten - både teoretisk og praksis. 

    Jeg står for mine meninger, samtidig som noe av det blir holdt tilbake. Ikke alt er like lett å snakke og skrive om. Etter at jeg ble student igjen, hvor jeg hadde vært ute i jobblivet i noen år, har skrivingen blitt mer interessant. Jeg liker og forme tekstene mine på en helt annen måte. Rett og slett skrive om det jeg lærer på skolen og igjennom jobb.

    Det å balansere dette mellom hverandre til å bli noe som er sammensatt, gir meg et annet syn på virkeligheten og teorien blir lettere forstått. Det å jobbe med barn er virkelig spennende, interessant og morsomt. Det er en helt annen verden. Du har barn rundt deg hele den tiden når du arbeider, og sammen lærer vi masse. Hvordan voksne skal og bør være ovenfor barn - og omvendt. Rett og slett hvordan vi fungerer sammen.

    Det å kunne ha et sted - en side, å samle sine interesser, det du tror og det du lærer underveis, tanker og andre ord, det er noe jeg trives med. Selv om jeg ikke vet hvorfor jeg skriver som jeg gjør, eller hvem det er for, er dette noe jeg vil fortsette og gjøre. Så lenge det er til nytte for meg, at jeg trives med det og noe jeg vil gjøre.


     

    Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle ende opp med slik skriving på en bloggside da jeg opprettet og startet å skrive i 2009. Det er også viktig å følge drømmene sine. Drømmer er noe som betyr litt ekstra for deg selv. Noe du har lyst til å oppnå på veien. Ikke at jeg har lyst til å oppnå noe stort med å skrive på denne bloggen. 

    Ved å skrive og dele ord akkurat her, har jeg nå funnet min måte å formidle tanker og idéer på. Selv om det ikke når ut til så mange som jeg kanskje håpet. Men det å nå ut til alle, det er ikke mitt mål. Jeg blir glad hvis jeg klarer og nå ut til noen som er interessert i det jeg skriver. Og kanskje er til hjelp for andre. Men mest av alt skriver jeg innlegg for min egen del.

    Plattformen er en bit av meg. Å blogge på denne siden er faktisk en stor del av den jeg er - i tillegg til alt annet!

  • Publisert: 10.03.2016, 21:17
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • INTERESSEN FOR Å LÆRE

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen få som liker dukker. En flokk som liker å bygge med lego og klosser. De som foretrekker å tegne. Gjengen som liker å lese. Energigjengen som har behov for å løpe. Guttene og jentene som liker å pusle med perler - både brettperler og trådperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye å finne på i barnehagen. 

    Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi også barn som liker å leke med bokstaver å lære seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige på å lære seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem år har de vært interessert i å lære og skrive før de begynner på skolen!

    Barnehagedagene har med åra forandret seg på en måte. Sånn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for... ja, det er seksten år siden jeg hadde mitt siste år i barnehagen! Det å være interessert i å lære. Jeg var jo villig til å ta i mot det jeg lærte. Spesielt mitt siste år i barnehagen på uteavdeling.

    Men tilbake til de som liker å vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lære seg tall. Ikke bare det å kunne skrive tallene riktig. Telle langt på både norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for å regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov å håpe.

    Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en så tidlig alder. Det er jo bare positivt på barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg. 

    Det var fin lek på alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men også små og store perler som de lagde armebånd og halskjeder av. Vi hadde akkruat fått i oss fruktmåltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. Så kommer det et barn bort til meg. Lurte på om jeg kunne lage noen regnestykker. Så klart kunne jeg det.

    Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne løses. De ble løst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan løse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan så mye om regning av tall. Men så måtte jeg ta tak og noe måtte gjøres.

    Kunne jo ikke la barnet få så enkle oppgaver som blir løst på null komma niks. Barnet kunne bare se på tallene, og så smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her måtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Større tall måtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var å bruke fingrene til å telle på. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble løst. Alle regnestykkene.

    Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble løst, fikk barnet lov til å lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om å sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle løse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan så mye mer enn det jeg egentlig vet.

    Er moro å se de mestre, at de får til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av å lære. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LEK SKAPER SAMSPILL

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • Så er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet på både teori og praksis. Både teste det ene og prøve det andre for å se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og små biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe på jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. Å få mer forståelse på ord og uttrykk!

    Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vært hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Også for de små som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var å merke. Veldig moro var det å se de forskjellige smågruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.

    Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg på tinningen og inspirerte meg til å skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Sånne fine og myke treklosser som det er litt størrelse på. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.

    Vi satt der på gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for å få til en fin lek. Startet kanskje ikke helt sånn som jeg så for meg. Det var visst mye mer moro å kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet på barnet. Men sånn går det jo når man gjør sånt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.

    Jeg satt og så på de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke være til så mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjør når jeg er på jobb i dag, enn det jeg gjorde før jeg startet på skolen igjen. Lærer så mye. Og ekstra moro er det å lære når jeg klarer å ta det med inn i situasjoner på jobben.

    De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! Å se på leken deres i et annet syn enn jeg gjorde før - det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Følte jeg satt der og smilte som bare det, på deres vegne på hvor gøy de hadde det.

    Begge barna hadde super glede av hverandre i dette øyeblikket. Helt fantastisk å se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel "du er flink", før de raser tårnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men også de små som skimter til og kan bli noe stort.

    Viktig er det å kunne se de små. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose når de gjør noe bra og er flinke, men også vri om det negative til noe positivt for å veilede dem på veien. Jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan når det kommer til barna. Være en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lære av. Både vokse på og bli store av å både takle og håndtere hverdagen og verden. 

    Et samspill kan være usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er å være meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett på som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne møter barna, og hvordan barna møter hverandre, er med på å øke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvfølelse. 

    Så når du ser barn er i en setting av en type lek sammen - stopp litt opp. La de holde på og utforske hva de egentlig gjør. Finne ut på egenhånd av hvordan det ene og det andre gjøres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for å komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men når det går litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig å gripe inn for å veilede dem på riktig vei igjen. La de leke for å skape et godt samspill!

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • KONFLIKTHÅNDTERING - BLIKK

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen...

    Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
    For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt - eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.

    Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?

    Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

    Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.

    "Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt." 
    Knud Løgstrup

     



    Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
     

    På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene. 
    For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.

    Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde - at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.

    slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk - det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
     



    Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
     

    Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • SELVBILDE

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster

  •  

    Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
    Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv - vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

    Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

    Men hva følger med et positivt selvbilde? 
    Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

    Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv - våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

    Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger - det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

    Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive - oppmerksomhet og kjærlighet.

    For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DET SKJULTE TALENTET

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

    I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

    Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til - hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

    Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

    Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

    Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

    Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

    Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
    "Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVORDAN HAR DU DET?

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster

  •  

    Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

    Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

    Men når jeg får slike spørsmål - og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
    Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

    Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
    Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

    Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde... Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig? 

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LA DEG DRØMME

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • Ingen drømmer er ubetydelige. De kan lære deg å gjøre riktig valg og endringer.



    Når du drømmer deg bort og funderer over tankene dine. Hva betyr de egentlig? Hvorfor tenker du slik? Jeg kan tenke mye. Utrolig mye! Men mange av de tankene deler jeg aldri. Ikke med en eneste sjel. Jeg sitter med de inne i meg, og det er ikke alt jeg vil dele heller. Tenk på alt det vi drømmer i løpet av en dag, en natt og bare på noen timer. Vi tenker, hele tiden.

    Ofte kan jeg drømme meg så langt bort hvor jeg skulle ønske at jeg satt på toppen av tronen. På toppen der hvor jeg kunne få alt, gjøre akkurat det jeg vil, og når jeg vil. Men dette får bare bli der inne i det stille rommet av mange tanker. Skulle jeg hatt alt det jeg pekte på og hadde hatt lyst på, hadde jeg ikke hatt plass til meg selv og det jeg har rundt meg fra før av. Har du noen gang tenkt på det?

    Du trenger for eksempel ikke det siste på moten. Det siste nye som har kommet inn av teknologi eller smykker og diamanter bare fordi det er populært og alle andre har det. Du må ikke skaffe deg den nyeste iPhone, bare fordi bestevennen din har den. Du må tenke litt lenger enn til nesetippen, og heller tenke og handle på din måte.

    Jeg er langt i fra perfekt. Men selv jeg kan drømme meg langt bort i det uendelig, selv om jeg ikke får alt jeg peker på. Jeg blir nok heller ikke en ordentlig prinsesse i fremtiden. Men en kan jo late som. For i drømmer er alt lov. Vi har også forskjellige type drømmer, deriblant tankedrømmer og virkelig drømmer som du må jobbe for. 

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • SÅ LANGT HAR JEG KOMMET I DAG

  • Publisert: 13.01.2016, 21:45
  • Kategori: Tekster
  • Har jeg noen gang fortalt hvor heldig jeg egentlig er? Og hvor jeg er i verden i det jeg driver med?

    Det var slutten av tiendeklasse. Fristen for å søke seg inn på skoler for videre utdannelse sto for tur. I noen år før dette hadde jeg en interesse av fotografering. Husker jeg søkte medier og kommunikasjon på førstevalget, deretter idrett på Re og design eller noe sånt på tredjevalget (bare for å sette noe der). Det er så mange herrens år at jeg nesten ikke husker selv. Men jeg kom meg inn på det jeg aller helst hadde lyst til - på Melsom videregående skole under medier og kommunikasjon. Jeg var veldig opptatt av bilder, og grunnen til at jeg søkte meg dit var fordi jeg ville bli fotograf. 

    I første klasse hadde jeg grafisk som prosjekt til fordypning. Utrolig interessant, og dette likte jeg veldig godt. Det å lage collager og jobbe med tekst og bilder samtidig, det var noe jeg likte. Neste året endret det seg på hva jeg ville bli. Jeg ville ikke lenger bli fotograf, selv om jeg hadde fordypning i foto dette året. Skal heller ikke si at jeg angret, for jeg lærte utrolig mye i fotoverden som jeg har tatt med meg videre. Jeg fikk nemlig høre at det var litt større vanskeligheter med å få seg praksis hos en fotograf, og jeg fant fort ut at jeg heller ville ha fotografering som en hobby. Siden jeg da hadde veldig interesse av grafisk design på skolen, var det nå mediegrafiker jeg ville bli. Men den drømmen holdt ikke lenge. Tredje, og siste året, tok jeg bilde som fordypningsfag. Og det var dette året det virkelig skjedde noe med meg. 

    I fordypningsprosjektene sto det mellom tekst, lyd eller bilde. Her var det ikke snakk om å gruble. Det ble bilde. Å skrive gode tekster hadde jeg ikke store interessen av på den tiden. Og lyd var det i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle, siden jeg var så forsiktig med det muntlige pga diagnosen jeg hadde. Så valget var derfor ganske lett. 

    Hele skolegangen min var jeg den stille jenta i klassen. Og mine mål hadde jeg i egen plan. Hadde selvfølgelig noen små skritt som løsnet kommunikasjonen min, og jeg klarte og snakke med noen venninner når vi var alene eller når det ikke var så mange rundt. I klassen var jeg ikke den som tok ordet for å si det sånn. Å snakke høyt til en så stor forsamling, for eksempel å lese høyt for hele klassen, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne sitte i smågrupper med flere grupper rundt meg, hvor jeg formidlet noen ord og setninger. Men å ta styringen, der var jeg aldri. Kan huske jeg leste et par ganger høyt for hele klassen da jeg gikk på ungdomsskolen, men noe mer av dette kan jeg ikke huske at det ble. 

    Så kom sommeren. Videregående var gjennomført og jeg gikk ut med greie og fornøyde karakterer. Jeg fortalte at det var det siste året som det skjedde noe med meg. Hva var det jeg egentlig ville bli? Det er ikke lett å finne ut når man er 16 år og skal velge en linje på videregående. Men siste året så fant jeg ut at jeg hadde valgt helt feil. Men likevel fullførte jeg skolegangen og fikk studiekompetanse. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare det? Med litt tilrettelegging og en ståpåvilje om at jeg ville klare dette, kom jeg meg igjennom. 

    Når alle tre årene var ferdig, var det ikke lenger fotograf eller mediegrafiker jeg ville bli. Det hadde tatt en helt annen vei. Det var noe helt annet som jeg ville rette meg mot. Jeg hadde en drøm om å få jobbe med barn. Ikke hvilke som helst barn. Små barn som gikk i barnehage. Jeg ville bli barne- og ungdomsarbeider. Og jeg som var så stille og hadde mine små utfordringer. Nei, det var dette jeg ville, uansett hvor små eller store "problemene" mine var. 

    Høsten etter skoleslutt, 16. september 2013, da hadde jeg min aller første dag i en helt ny jobb. Det var nå det startet. Jeg satte mine bein innenfor en barnehage. Jeg fortalte heller ikke om mine kommunikasjonsvansker til mine kolleger. Og dette var en grunn for. Jeg ville starte med blanke ark! Hvem hadde trodd at det var her jeg skulle ende opp? Ikke jeg i hvert fall.

    Jeg kan huske veldig godt at jeg jobbet veldig hardt med å åpne kommunikasjonsvanskene tidlig. Selv om det ikke var like lett. Og jobbe med barn, da. De graver og spør om alt mulig rart, og ungene var en motivasjon for meg at jeg skulle klare og presse meg selv. Og komme over det store fjellet kan man kanskje si. Det rareste, overraskende... Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.. Det mest sjokkerende spørsmålet jeg har fått av et barn på jobben, er om jeg var gravid. Gravid liksom. Meg, i en alder av 18-19 år? Måtte skuffe dem med å si at jeg ikke var det. Og ikke så det ut til at jeg skulle være det heller. Men alle vet vel at det kan komme både små og store kullkorn ut av en barnemunn, om alt mulig rart. 

    Det å jobbe i barnehage er helt fantastisk! Jeg kunne ikke valgt en annen jobb. Barn er rett og slett spennende små vesener, og det finnes så mange varianter av dem - alle er forskjellige. Og ikke minst har alle hver sin sjarm og glede. Det å komme på jobb å møte de små barna, se deres smil og høre deres latter. Det er helt fantastisk! Det å våkne om morgen å tenke på at man skal møte mange flotte barn, og ikke minst være med de i mange timer, det er en god følelse. Selvfølgelig er det noen dager jeg heller har lyst til å bli hjemme, og noen dager jeg skulle ønske jeg kunne dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg er så sliten. Men innerst inne er det som å være i himmelen for å få lov til å være en del av barns hverdag. Kunne se de vokse på det de lærer, og mestringen de får. Det er et stort ansvar og en stor jobb det å arbeide i en barnehage. Men tenk på all den gleden vi kan dele med hverandre - barna og voksne!

    Pga jobben hvor det brukes utrolig mye kommunikasjon - muntlig vel og merke, har dette vært en stor hjelp for meg. Ikke vet jeg hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den fantastiske arbeidsplassen jeg er så heldig å ha. En burde føle seg heldig at man i det hele tatt har en jobb å gå til, å være glad i dem man jobber sammen med. Kjernen i en jobb er å ha gode mennesker rundt seg, syns jeg. Da får man det så hyggelig på arbeidet!

  • Publisert: 13.01.2016, 21:45
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • SMÅ TROLL I KOSEDRESS

  • Publisert: 08.01.2016, 18:37
  • Kategori: Tekster
  • Kanskje det er en dag hvor du ikke skal noe spesielt. Bare gå hjemme og tusle alene. Ikke skal du ut på små hverdagslige hendelser, jobb, skole eller i selskap. Da kan det fort hende at du tar på deg noe lettvint. Sånn som en joggebukse eller "fillete" klær. Du slenger for eksempel ikke på deg det peneste du har hengende i skapet. Det gjør i hvert fall ikke jeg. Skal jeg verken på jobb, skole eller ut av huset tar jeg bare på meg noe jeg finner, og røsker det ut av skapet. Er ikke så viktig med at plaggene passer så godt sammen.

    For veldig mange i dag er mote en del av dem. Men mote kan også være et stort tema. Tenkte ikke at jeg skulle dra det så langt ut for å holde et foredrag om det. Men her i går slo det plutselig ned noen tanker hos meg. Jeg jobber fortsatt i barnehage, og hver eneste dag får jeg se søte små barn. Alle med forskjellige klær, deriblant hos de voksne. For meg, men også kanskje for mange andre, syns jeg det er viktig å ha en grei stil. Ikke at jeg er opptatt av det. Men jeg er litt opptatt av å tilhøre gjengen, ikke skille meg langt utenfor de andre, samtidig som jeg vil ha på det jeg har lyst til å gå med.
     


     

    Jeg begynte og bli sliten på slutten av jobbedagen i går. Jeg satt i sofaen med et barn og noen bøker vi tittet i. Så ble det barnet forsynt med bøker, og jeg ble sittende igjen og bare stirre ut i rommet. Det var da tanken slo meg. Nå i vinter har barna hatt på seg ullundertøy under klærne sine. Så og si hele tiden er barn i aktivitet, og de små har ganske mye energi. Jeg skjønner godt at de har lyst til å ta av seg et lag eller to med klær, jeg. Fly rundt inne i en slags kosedress av tynn ull. Og det var også her en tanke til slo ned og begynte og gruble hos meg.

    Hvorfor går ikke vi voksne slik på jobb også? Tenk hvor deilig det egentlig hadde vært! Føle seg lett og luftig i leken med barna. Kanskje vi til og med hadde fått like mye med energi som de små hvis vi fikk av et par kilo med klær vi også. Var bare noen tanker som dukket opp hos meg. Når jeg ser på barna som flyr rund i det lette ulltøyet sitt, skulle jeg gjerne gått sånn jeg også. Men voksenrollen som en god rollemodell blir kanskje sett på litt annerledes da...?


     

    Jeg skulle gjerne tatt på meg en joggebukse i det minste. Men er ikke så sikker på om jeg tør å gå med det ute blant folk mer. Var en dag jeg gikk med joggebukse på skolen nå i høst. Fikk nesten kjeft av lillesøster da jeg kom hjem og hun fant ut at jeg hadde på meg den ute blant folk. Men nå skal det sies at den joggebuksa jeg har ikke er av de styggeste. Og jeg har ofte fått høre av henne at stilen min må endres. Jeg kan vel si at jeg har blitt litt flinkere på det, og tenker litt mer på hva jeg har på meg ute blant folk. Men helt ærlig - jeg går med det som jeg har lyst til å ha på meg. Og som jeg føler meg bra i.

  • Publisert: 08.01.2016, 18:37
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • KOMMUNIKASJONEN MED UNGDOM

  • Publisert: 03.01.2016, 19:41
  • Kategori: Tekster
  • Å kommunisere med ungdom

    Du vil møte ungdommer i ulike situasjoner i ditt arbeid. Denne delen av livet er en spennende tid, samtidig som en periode med usikkerhet og mange utfordringer. Men også hvor det er mye som skjer med kroppen.

    Eksempel:
    Lise er en tur på apoteket. Går rundt og titter litt mens hun er usikker. Hun er 13 år og har nettopp fått sin første menstruasjon. Hun vet at hun trenger bind, har vært i mange butikker men klarer ikke å kjøpe en pakke. "Tenk om noen kjente kan se meg", tenker hun. "Så flaut det kommer til å bli". Hvordan kan du som apotekteknikker hjelpe Lise i en slik situasjon?

    Alle som har barn må igjennom denne fasen av livet før eller siden, eller kanskje du kjenner noen som du har skapt et trygt bånd til som du tør å ta opp et vanskelig tema med. Både unge gutter og jenter opplever nye og vanskelige situasjoner. For jentenes del kan et eksempel være i forbindelse med en menstruasjon eller graviditet. Men gutter kan ha sine ulemper som de ikke tør å handle eller snakke om. For eksempel kjønnssykdommer eller prevensjon.

    For å skape en trygghet er det viktig å gå forsiktig frem i sammenhenger som dette. Det er mange unge som gruer seg rett før dette skjer, akkurat sånn som det var for Lise - til å be om hjelp. Et behov ungdommer kan ha er å snakke om disse temaene, men det er ikke alltid sånn at de vet hvem de skal snakke med om sånne ting. Og ofte kan det være vanskelig å snakke med foreldre eller venner om slike ting som de syns er vanskelig å ta opp.


    Vær åpen og ta kontakt

    Som helseservicearbeider, i dette tilfelle (men også som foreldre og andre foresatte) er det viktig å kunne skape en trygg atmosfære. Kan du snakke vennlig og kan vise at du har et naturlig og åpent forhold til slike temaer, blir det ofte lettere for begge parter når de kan åpne seg sammen og komme til en ende med "problemet". Dette kan også gjelde andre pinlige eller vanskelige temaer.


    Vis forståelse og vær diskret

    Du jobber som apotekteknikker. Du holder på med en kunde, og det er andre kunder i nærheten. Da er det viktig at du snakker lavt og viser respekt. Tenker du etter, vil nok både du og andre synes det er flaut hvis du snakker høyt om deres intime spørsmål med kunden. 
    I en slik situasjon kan ungdommer være ekstra sårbare og ikke minst usikre. Vis god service ved å sette deg inn i hvordan kunden føler seg. Ta kundens henvendelser på alvor, og vær interessert og åpen i å hjelpe. Klarer du dette, klarer du å holde situasjonen lavt til ikke å gjøre den vanskeligere enn den allerede er. 


    Bruk enkle ord

    Bruk et enkelt språk, og forklar heller vanskelige faguttrykk. Men pass på, denne aldersgruppen må heller ikke behandles som barn. Viser du tegn til å opptre som det en voksen i barnehage gjør, vil ungdommen føle at de ikke blir tatt på alvor. Det enkle er ofte det beste, og lettest for å forstå.


    Gi informasjon om hvor de kan få mer hjelp

    Er det vanskelig for ungdommen å ta kontakt ute i for eksempel butikk, kan du vise til brosjyrer eller fortelle hvor de kan finne informasjon på Internett. Da kan han eller hun lese mer på egenhånd. Det er også mulighet for å ta kontakt med helsesøster eller helsestasjon for ungdom, dersom dette er et tilbud og finnes sted der du bor.

  • Publisert: 03.01.2016, 19:41
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • KOMMUNIKASJONEN MED BARN

  • Publisert: 03.01.2016, 18:45
  • Kategori: Tekster
  • Å kommunisere med barn

    Når vi kommuniserer med barn, har vi fem punkter vi kan se nærmere på.

     

    Vær på barnets nivå

    Du må tilpasse kommunikasjonene til barnets alder, interesser og modenhet. Å være på barnets nivå vil si at du nærmer deg inn på barnet, kan sette deg ned på kne slik at du får øyekontakt med barnet. Dette gir trygge rammer for at barnet blir mindre redd for deg.


    Vær bevisst på kroppsspråket ditt

    Bar får ofte med seg mer enn du tror, og her det derfor viktig å være oppmerksom på det vi som profesjonelle handler og gjør. Barn har ikke like stor forståelse til å forholde seg til dobbeltkommunikasjon, og har store problemer med dette. Så er du i nærheten av der det er barn er det viktig å tenke på kroppsspråket sitt. Har du en dårlig dag eller ikke har like godt humør - prøv så godt du kan med å smile og utstråle trygghet ved hjelp av rolige bevegelser, samtidig som du snakker med en varm og vennlig stemme med barnet.


    Bruk tydelig og presist språk

    Skal du kommunisere muntlig med et barn, må du bruke et språk som er enkelt, tydelig og forståelig. Det du sier til et barn kan de ta bokstavelig, og dersom du skal forklare noe nytt og vanskelig, er det derfor lurt å tenke gjennom hvilke ord man bruker. Er du flink og klarer og bruke flere konkrete eksempler når du forklarer hva du mener, blir det desto lettere for barnet å forstå hva du mener. 


    Vær nysgjerrig sammen med barnet og bruk god tid

    Vi vet at barn kan være nysgjerrige. Har du lyst til å få med barnet i en samtale, er det en god måte å undersøke ting sammen med barnet. Dere kan snakke sammen, og skape gamle eller nye informasjon sammen. 
    Er du for eksempel i en lek hvor dere leker tannlege, kan du for eksempel si "Den stolen var stor! Hvordan er det å sitte i den? Vil du prøve?", "Hva tror du tannlegen bruker det speilet til i munnen? Det var rart", "Se på den tannbørsten der! Den kan vi jo se litt nærmere på sammen"... Vær med på barnets nysgjerrighet og vi at du er minst like nysgjerrig som barnet!

    Er du midt i en lek med barnet hvor dere er leger og pasient, og du skal forklare noe barnet lurer på eller for eksempel ta blodprøve av barnet, er det en fordel å være forberedt. Her kan det være lurt å ha med utstyrsmodeller for å gjøre de nye  situasjonene interessante, og ikke minst mer ufarlig. En kan også bruke bilder og symboler for å gjøre barnet tryggere. Og ikke minst bruke god tid, og forklare så enkelt og grundig som mulig. Det enkle er ofte det beste, og du kan komme langt med det.


    Bruk foreldrene

    Vanligvis er foreldrene med barna sine, og de kan være gode støttespillere. De kjenner sitt eget barn, og kan derfor forberede barnet på det som skal skje. Du kan på forhånd ha snakket med foreldrene. Er det et godt samarbeid mellom foreldre og barnet, og den profesjonelle og barnet, vil barnet kunne få en trygg ramme å føle seg sett og bli tatt var på.

    Hvis barn er redde, kan du prøve en metode for å få dem til å tenke på noe annet, eller du kan friste med belønning. Men pass på, ikke alle belønninger passer små barn. Går barnet i barnehage, kan barnet for eksempel være med på å hjelpe/forberede til noe skal skje eller gjøres. Være med på å delta i en oppgave som skal gjøres. Eksempel på dette kan være å dekke lunsjtralle til resten av avdelingen.

  • Publisert: 03.01.2016, 18:45
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • "EN SKOLEDAG"

  • Publisert: 29.12.2015, 23:19
  • Kategori: Tekster
  • Det startet med litt omrokeringer på detaljer på rommet mitt, og så var det hele i gang. Har til og med gått igjennom og kastet det jeg ikke trenger eller skal ha mer. Og gamle skolebøker og skolepapirer kom til syne. Er utrolig hvor mye en egentlig har, og samler på. Der og da er det viktig å ta vare på det, mens senere, kanskje flere år etter, er det bare til å kaste. 

    Men jeg tittet igjennom noen permer hvor jeg fant gamle skolepapirer, og det var en spesiell tekst jeg kom over som jeg ville dele her. Gjennom oppveksten på skolen har jeg hatt store utfordringer på veien, og jobbet hard for å komme hit jeg er i dag. Overskriften på denne lille teksten er den samme som på dette innlegget - EN SKOLEDAG.

     


    "Det startet med at jeg gikk bortover på skoleveien. På denne tiden hadde vi på ungdomstrinnet flyttet over til en annen skole som var nedlagt, pga. oppussing av egen skole. Vi ble derfor fraktet med buss til skolen i denne perioden. Jeg satt meg på bussen og så rundt på alle elevene som var med. "Alle er ikke like", tenker jeg, og jeg kommer inn på at jeg ikke lenger er så stresset i kroppen av å være på et sted hvor det er mange folk rundt meg.

    Siden vi var så mange elever, kom det flere puljer med bussene. Så da var det bare å vente i klasserommet til alle hadde kommer og skoleklokken hadde ringt. Denne dagen hadde vi norsk i første time. Vi fikk beskjed om å ta frem boken, for så å slå opp på side 254. Der så jeg overskriften "En stille jente". Jeg kom inn i mine tanker på å tenke litt på meg selv. Jeg er jo en av de som er stille, men jeg er kanskje ikke fullt så stille om noen måneder. Ikke visste jeg, for jeg var ikke synsk og kunne se inn i fremtiden.

    Vi satt i gang for å ha høytlesning i klassen. En av guttene med navnet "Ola" skulle begynne og lese første avsnitt. Det var ganske langt, og med den stemmen har har, så er det alltid morsomt å høre på han. Så stopper han på et punkt hvor læreren stopper han opp. Læreren ser bort på meg, med det skumle blikket sitt. Munnen hennes åpner seg, sakte men sikker.
    Jeg var redd hun skulle bli sint på meg, fordi jeg ikke følte med. Men nei da, det var langt ifra det. Hun spurte om jeg kunne ta over å lese videre. Jeg satte blikket på teksten, samtidig som jeg var litt skjelven. Jeg satte lyd på stemmen og begynte å lese. Merket at stemmen min var litt lav i starten, men den økte og ble kraftigere etter som jeg hadde fått startet ordentlig og kommet i gang. 

    Da jeg var ferdig å se avsnittet for hele klassen, fikk jeg en følelse i kroppen. Jeg fikk prikker i fingrene, og det var alltid en sånn følelse jeg fikk etter å ha gjort noe som jeg egentlig ikke turte. Kroppen min blir alltid glad når den klarer utfordringer jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare. Siden jeg som person har vært så stille blant folk i så mange år, kunne dette bety at jeg som var inne i denne kroppen, komme ut til den nye verden. På denne tiden skjedde det mange små skritt i den situasjonen jeg var i, og det å lese høyt i klassen, for flere mennesker samtidig, det var et stort skritt på vei!"

     

    Hvis jeg skal se tilbake på denne tiden da jeg selv gikk på ungdomsskolen, har det skjedd utrolig mye de siste seks årene. Føler at jeg har blitt et nytt menneske på en måte. Etter at jeg startet å jobbe høsten for to år siden, med mennesker rundt meg hele tiden, har jeg lært og bare hoppe ut i det, og ikke tenke så mye på frykten som egentlig er og var i kroppen. Jeg hadde en større klump av frykt og usikkerhet som lå langt inn i magen før, men nå er den så og si borte. Selvfølgelig er det noen ting jeg syns er ekkelt eller mer vanskelig. Men sånn er det jo med oss alle mennesker. Hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg har et helt annet liv nå, selv om ikke alt er like perfekt. 

  • Publisert: 29.12.2015, 23:19
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DEFINISJONER AV SOSIAL KOMPETANSE

  • Publisert: 08.11.2015, 17:16
  • Kategori: Tekster
  • Empati
    Det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever ting på. Som en fagarbeider er det viktig å være empatiske. Kjenne på hvordan den andre parten opplever situasjoner på, gjøre deg bedre i stand til å vise omsorg, kunne kommunisere og hjelpe den andre. Du kan bruke empati for å oppnå nærhet og kontakt med andre mennesker.

    For eksempel: Ane jobber på ungdomsskolen, og en dag kommer Tom bort til henne. Ane kan se i øynene at han har grått og spør hva som har skjedd. Da forteller Tom at han er redd for bestefaren sin. Han har havnet på sykehuset med et hjerteproblem. Hun ber han om å fortelle videre om hva som har skjedd, og hun forstår hvor bekymret man kan bli en slik  situasjon som Tom har havnet inn i.





    Prososiale handlinger
    Kan du hjelpe, dele og samarbeide, da er du flink til prososiale handlinger. Det er det motsatte av avvisende, vold og mobbing. En handling som er til glede for andre, en prososial handling, er av følge empati eller innlevelse.

    Prososiale handlinger er en ypperlig og praktisk måte å vise andre at vi bryr oss om dem. Det kan for eksempel være at du tar kontakt med en venninne dagen etter en ulykke for å høre om hvordan hun har det.

    De prososiale handlingene vil ses på ulike måter i praksisen.

    Hjelpe: Barnet er kommet til en tid hvor barnet er sliten og trøtt, og orker derfor ikke å gjøre alt som de voksne forventer av dem. Klarer ikke helt å henge med for å fullføre for eksempel påkledningen før de skal ut, og en voksen gir derfor litt ekstra hjelp. Under samarbeidet deres gir du også ekstra kontakt og oppmerksomhet, for å gjøre situasjonen lettere og for å motivere barnet.

    Støtte: Du er hjelpeassistent i en femteklasse. Det er undervisning i matematikk, og Ola syns det er litt vanskelig å skjønne hvordan han skal regne med brøk. Det er så vanskelig for han at han vurdere å gi opp og heller gjøre noe annet.
    For å motivere og se på regnestykkene på en annen måte, finner hun frem materialer som for eksempel klokker. Sammen jobber dere, og du bruker konkrete hjelpemidler for å få Ola inn på sporet til å forstå den matematiske delen av brøkverden.  Det blir fort lettere å se ting for seg når man har det foran seg, enn å tenke for mye for å prøve og forstå når du ikke klarer det.

    Dele: Per som er fysisk funksjonshemmet går på SFO. Det er blitt kjøpt inn et nytt dataspill som skal hjelpe han, men de andre barna vil også prøve spillet. Og de er ikke særlig villig til å vente på tur. Dere finner ut sammen om hvor mange som har lyst til å prøve, og barna får lov til å være med å påvirke for å finne en løsning. Gjennom løsningen skal det tas hensyn til Pers behov.

    Anerkjenne. Når du bruker anerkjennende kommunikasjon vil du på ulike måter vise barna at vi forstår og aksepterer opplevelsene deres av det som skjer, og den følelsemssige reaksjonen de får. Vi kan akseptere mye, men ikke alle handlinger. For eksempel aksepterer vi ikke sparking, slåing, at det blir tatt ting fra hverandre eller lignende.

    Oppmuntring: Som en del av barns opplevelse av prososiale handlinger, kan du bruke oppmuntring. Er barn for eksempel i en rollelek, kan du oppmuntre leken ved å føre inn nye elementer. Men det er ikke bare å putte inn elementer når det passe seg. Du må se an leken, og komme inn til riktig tid.

    Inkludere: Være tydelig på å vise de andre barna at en aldri skal stenge andre barn utenfor. For å hjelpe barn som ikke blir med i leken, kan du selv ta en parallellrolle sammen med barnet å være med i leken. En voksen vil bli lettere akseptert av barna, for de har en status i kraft av å være voksen.
    Blir det for vanskelig å få med barnet inn i leken, kan dere sammen starte en ny rollelek og invitere andre barn inn i deres lek.

    Vise omsorg: Vi kan ha omsorg for barn og unges fysiske, psykiske og sosiale behov, og omsorg oppleves som en prososial handling når den er til støtte og hjelp for den andre.  



    Selvhevdelse
    Er det å kunne starte og holde i gang en samtale, evt. endre eller avslutte samtalen på en god måte.

    For eksempel: Pål snakker med Ola på SFO. Ola snakker bare om fotball, og det syns ikke Pål er så interessant. Han prøver da å endre temaet til noe annet, men Ola fortsetter å snakke om fotball. Da prøver Pål å avslutte samtalen på en god måte med å si ?Jeg har lyst til å gå og tegne. Har du lyst til å være med??.

    En med god selvhevdelse vil også være flink til å ta initiativ. Det kan både være det å starte noe selv, eller invitere seg selv inn i noe som allerede er i gang. For eksempel lek eller aktiviteter.

    En med selvhevdelse kan sette grenser på hva han/hun tillater hva andre gjør/sier/ber deg om å gjør. Han man selvhevdelse vil det være lettere å si ifra hvis man ser en selv eller andre blir mobbet. Er du fornøyd med noe du selv eller andre har gjort, tør du å vise dette frem. For eksempel en tegning.

    En med god selvhevdelse står for det de liker/mener og tror på, selv om samfunnet/venner mener noe annet. For eksempel klær, musikk, atferd, rus...



    Selvkontroll
    Selvkontroll handler om å kunne vente på tur og å dele med andre. Være tålmodig er viktig for å kunne lytte til hverandre. Å lytte til hverandre er viktig, for å vise at alle er like mye verdt og at man har respekt for hverandres følelser og meninger.

    Kunne se sine begrensninger for å støtte oppunder andres opplevelser, og det gir andre gode opplevelser. Det er viktig å takle egne følelser, for å kunne takle andre følelser. I enkelte situasjoner det viktig å sette andre før seg selv og samarbeide. Selvinnsikt er en god egenskap å ha.

     




    Samarbeid

    Samarbeid krever at man jobber sammen, og en har delt ansvar for arbeidet. Under samarbeidet må man også kunne ta viktige beslutninger i fellesskapet.

    Det handler om å sele med andre, hjelpe andre og kunne følge regler og beskjeder. Å ha en god kommunikasjon er også viktig.

    Hvis vi ser nærmere på kjennetegnene på samarbeid med barn 0-6 år, skal de kunne:
    - vente på tur.
    - bytte på roller i leken.
    - lytte til andre barn/voksne i samlingsstund.
    - hjelpe yngre barn.
    - hjelpe de voksne (få forskjellige oppgaver, som for eksempel gjøre klar mattralle, pakke tursekken, rydde etter en aktivitet...)

     






    Samhandling

    Samhandling finnes sted i samspillet og er den konkrete handlingen. Det kan for eksempel være at en voksen og et barn leker med biler. Om partene i billeken kjenner seg frie, glade og trygge er noe av det som avgjøres i kvaliteten på samspillet.

  • Publisert: 08.11.2015, 17:16
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVA ER OMSORG?

  • Publisert: 26.09.2015, 23:39
  • Kategori: Tekster
  • Omsorg er nestekjærlighet gjennom ord og handling. Men hva kan omsorg være?
    Bak omsorg ligger det et innbefattet begrep - omsorg for andre og omsorg for deg selv. Det er viktig å passe på at andre rundt har det bra, samtidig som du har det bra også. Hvem er det du gir omsorg til, og på hvilken måte gjør du det? Det er heller ikke like reaksjoner på oss mennesker når andre viser oss omsorg. Tenkte vi skulle drøfte litt, for det er mange spørsmål som kan dukke opp under dette temaet. 


    Når du viser omsorg viser du at du bryr deg om noen. Helt fra første sekund vi kommer til verden er vi avhengig av at noen viser omsorg og tar vare på oss. Mat, søvn, kjærlighet og ren bleie er noe av det vi trenger som liten for å dekke deres behov. Som voksne er det vårt ansvar for at barnet blant annet har rene klær, får nok mat og søvn, at de får frisk luft, og at de vokser opp i trygge omgivelser. Ja, at de får hjelp til det de ikke klarer på egenhånd. Som liten trenger de mye kjærlighet og trygghet for å kunne utvikle seg til sunne, trygge individer. Det er tross alt de som skal ta over den neste generasjonstiden. 


    Et av de typiske kjennetegnene på omsorg er at omsorgen finner sted mellom personer med ulik posisjon og ulikt styrkeforhold. Du som barne- og ungdomsarbeider er både eldre, sterkere, har et bedre utviklet ordforråd og er ofte mer belest enn de barna og ungdommene som du skal gi omsorg til. Dette betyr at måten tu tenker på om din rolle inn i omsorgshandlinger, er grunnleggende viktig for at den andre skal kjenne at omsorgen er god. 


    "Petter er fire år. Han sluttet med bleier da han var nesten fire. Han elsket å lege og blir så opptatt av leken at han av og til har problemer med å gjenkjenne signalene fra hjernen om at han må på do. For å unngå uhell har de voksne rutiner på å minne Petter på å ta en tur på toalettet før han får ut for å leke. På tross av dette går det ofte galt, og en ansatt tar tak i dette og tar han med inn på toalettet. Der får du høre at hun sier til Petter at han snart må skjerpe seg. Hun ser oppgitt ut, mens Petter ser både skamfull og lei seg ut."
     

    I dette eksempelet er det interessant å spørre seg selv om hvilke tanker og følelser den ansatte har, og hadde det vært en annen mulighet for å hjelpe gutten på? Hvis voksne blir irritert og ikke klarer å skjule at hun ikke takler det og at de ikke strekker til, handler det ikke lenger om omsorg, men om irettesettelse. Kan det være sånn at en ikke klarer ting helt, da er det heller letter å spørre en annen kollega om hjelp. Man er et team i en barnehage, og med både like og ulike ferdigheter, er man til for å hjelpe hverandre i de forskjellige situasjonene som oppstår. 


    Men å være menneske og vise omsorg er også en del av livet. Vi viser også omsorg overfor hverandre i likeverdige posisjoner. Det kan være i møte med kolleger eller mot venner. Men hvorfor viser vi omsorg? Alle ønsker å glede, oppmuntre, hjelpe, beskytte eller trøste mennesker vi møter. Hadde vi ikke hatt omsorg ville samfunnet blitt kjølig og lite menneskelig. Når du jobber som barne- og ungdomsarbeider har du et spesielt ansvar knyttet til hvordan du møter barn, unge og deres foresatte og nære personer tilknyttet barnet. 


    Mange har nok vært borte i at barn kan utfordre oss, ikke bare på én måte, men flere varianter. Vi kan bli litt strenge og sure, men innerst inne er vi glad i både de små og store en jobber sammen med. Selv om de små kan gå oss litt på nervene noen ganger, er det viktig at de også blir sett. Kanskje er det fordi de føler seg små, og lager tull og tøys. At de ikke blir sett nok. Her er det noe vi kan tenke på!


    Men det er ikke nok med bare å få litt omsorg. Det er noe som alle skal bli møtt med gjennom livet sitt. Og med det utvikler vi evnen til egenomsorg. For eksempel vil et barn som har voksne rundt seg som innarbeider vaner knyttet til tannpuss, håndhygiene og tilpassede klær alt etter vær og aktiviteter. Selv om barnet vokser og har lært å kle seg selv, er det fortsatt viktig å være litt i bakgrunnen og fortsette og passe på. Vise at du bryr deg og er der for dem!
    Blir det sånn at du detter ut i omsorgsjobben, og barnet ikke får rent tøy, blir vasket regelmessig eller ikke har sove i en ren og behagelig seng, vil dette barnet få større utfordringer med å opparbeide slike rutiner på et senere tidspunkt. Derfor er det viktig å møte barn i ulike aldre på en lik og riktig måte, og møter deres behov som dem trenger. Hvis du som barne- og ungdomsarbeider gjør dette på riktig måte, vil foreldre oppleve oss at vi tar omsorgsansvaret på alvor, og de vil kjenne det som respektfullt og trygt ovenfor barnet. De vet at barnet deres er i gode og trygge hender!

     

    Barn kan klare å utvikle en større evne til å ivareta egne grenser i seinere tid. Men da må de ha hatt god nok omsorg rundt seg knyttet til deres følelser og behov. Når vi utfyller og lyttet til barns behov, vil de små ta dette med videre og bruke det de har lært når de selv vokser opp. Følelsene og valgene til barn vil komme mye tydelige frem. Vi har også vært inne på en gang tidligere at barn får med seg mer enn vi tror. Viser vi dem på riktig måte hvordan det som er rundt oss skal gjøres, lærer de faktisk ganske mye. 
    Hvis vi ser litt i den andre enden av temaet er det noe som heter omsorgssvikt. Der god omsorg ikke finner sted, da vil dette kunne skje. Dette vil være svært alvorlig for barnets fysiske og psykiske helse. Barn kan bli utsatt for dette, og for å unngå at det skjer er det viktig at vi ser hva barnet trenger og evt. hjelpe dem mot riktig retning. Husk - som barne- og ungdomsarbeider skal vi alltid være der for dem. Det er mye en kan si om dette temaet. Men for all del - pass på at de får en god nok oppvekst! Vis at du der dem!

  • Publisert: 26.09.2015, 23:39
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • FORBILDE FOR DE YNGRE

  • Publisert: 20.09.2015, 20:55
  • Kategori: Tekster
  • Vært en lang og fin dag, og jeg hoppet ut av senga allerede før åtte. Kanskje ikke så rart siden jeg var tidlig i seng i går kveld også. Tyder på at det har vært en lang og fin uke med mye som har skjedd, og en kropp som har brukt litt mer energi enn vanlig. Og når kvelden slutter tidlig, ja, da er man frisk og opplagt nesten samtidig med fuglene dagen etter. Nå er søndagen her allerede, og en ny og spennende uke står i vente. Jeg er nå snart ferdig med min siste helg som tjueåring, bare én kveld og to dager igjen. 

    Det har vært fotballdag for gutta i dag, og etter å ha kjørt de avgårde på morgningen ble det min faste rutine å lese litt på nett. Der kom jeg over en blogg med et veldig interessant og spennende innhold - for meg som skal bli barne- og ungdomsarbeider. Utrolig flott skriving av en denne flotte damen her! Og hun lot meg inspirere av hennes skriverier.


    FORBILDE FOR DE YNGRE

     

    Mange barn og unge ser opp til mennesker - kjendiser, voksne og unge talenter. Hvis du skal være et forbilde for de yngre, ja da får du klare å være det. Men hvorfor er det likevel så mange som ikke er det? Ikke alle er like flinke til å rose og sette pris på. Hvorfor velger dere å kritisere - kjefte og kommandere? Hvorfor velger dere ikke å gjøre det rette? - kommunisere med barnet, være eventyrlysten og lytte til hva den lille har å si? Er det vanskelig? Eller orker du ikke fordi du har noe annet i tankene, og den lille har masse å si til deg ellers? 
     

    Enten du er mamma/pappa, tante/onkel, bestemor/bestefar eller kjenner barnet på en annet måte - vis at du kan være en god rollemodell, at barne blir sett og hørt. Husk at du skal være et godt forbilde som den lille skal vokse opp etter. Og visste du det ikke fra før av, så får de små med seg mye mer enn du tror.
     

    I mine yngre barneår husker jeg veldig godt at jeg lusket rundt i skapene på kjøkkenet da jeg kom hjem fra skolen, eller ingen andre var hjemme. Gjorde dette mange ganger, spesielt hvis jeg visste at vi hadde noe liggende. 
    Har du et barn som ofte er i skapet eller i skuffen hvor det er søtsaker, og springer bort ditt flere ganger i ukedagene, da er det viktig å sette gode og forståelig regler og grenser. Det hjelper ikke for barnet at du står i andre enden å SKRIKER "NEI".

     

    Vi vet at du er større enn barnet, og barne kan føle seg ganske liten noen ganger. For å gjøre dette på en riktig måte er det derfor viktig at du kommer deg ned på barnets høyde. Sett dere ned sammen og snakk om det. Hvis vi fortsetter med søtsuget, og du forteller at godteri det spiser man bare på lørdager. For at barnet skal forstå kan ikke du selv finne frem og spise sukker i hverdagen - spesielt ikke hvis barnet har mulighet til å ferske deg. Da viser du til barnet at han eller hun også kan gjøre det, og du er da ikke en god nok rollemodell på den ene siden. Du har sagt en ting, men gjør noe annet. Og slik du handler, lærer barnet å gjøre også. Barn ser og får med seg mer enn vi faktisk tror!
    Både viser og gjør du det som er riktig når du er foran barnet, og gjør det igjen - og igjen - og igjen. Tilslutt velger barnet å handle på samme måte som deg, og vet hva som er riktig og galt å gjøre. 


    Så kommer vi til barns motoriske læring. De første fem leveårene av deres liv er de mest lærerike årene hvor de lærer en haug med kunnskap og ferdigheter som skal bringe dem videre i et godt og sunt liv. I denne alderen lærer de mye gjennom lek. Men noen ganger kan det hende at når det blir dominerende lek mellom barn, griper ofte en voksen inn for å be de roe seg ned og ikke være så sjefete eller prøver og dempe ned på hendelsen. Kan det bli litt for mye er det viktig å få frem at de prøver å leke fint sammen, snakker på en hyggelig måte og hører på hverandre. Hvis ikke kan det hende at den ene ender opp med ikke å ville leke med den eller de som er litt høylytte. 
    For å være mest profesjonell på en god måte, og barnet for eksempel kaster klosser rundt omkring, kan du fort bryte ut med "ikke kast klosser". Stort sett hører barnet "kast klosser". Prøv og la være å bruke ordet "IKKE", for når barn hører hva de IKKE skal gjøre, fortsetter de stort sett med å gjøre det de ikke får lov til. Istedenfor kan du for eksempel si "klossene bruker vi til å bygge med". Da veiviser du barnet til hva de kan bruke gjenstanden til, og du kan prøve og motivere til ordentlig lek. 


    Samtidig som barna vokser og blir eldre, følger du også din kurve og begynner å dra på dager og år du også. Og med årene skal du fortsatt være en voksenrolle som gir et godt forbilde til etterkommerne, å vise hvordan man skal oppføre seg. Hvis en voksen er uheldig å griser, gir ikke dette noe konsekvenser. Men derimot for barn. Sitter barna for eksempel og koser seg rundt bordet med maten sin og et vannglass, kan det fort skje et uhell. La oss si at det sitter noen barn rundt et bord, og den ene gutten blir litt for ivrig, eller prøver å rekke til vannmugga som står midt på bordet. Uheldigvis blir det litt skvulp og gris, og en voksen blir litt streng i stemmen og sier at de må være forsiktig. Noen voksne kan bli litt irriterte og oppgitt over at de smågriser, og på en dårlig dag kan de kanskje få litt mer kjeft enn de egentlig skal. Hvorfor skal det være sånn?
    Bak øret opp i alt som skjer så skal man huske at barn er i sin læringsfase når de er så små. De har mange år på seg, og man lærer noe hele tiden.


    Tror du barn egentlig mener å være dumme?
    Er det noe de ikke er så er det det. De er i den alderen hvor det skal læres mest, og de holder på å bli kjent med følelsesregisteret sitt. For at vi voksne skal kunne hjelpe de med å bli kjent med hvem de er, hvordan de fungerer og hva skal til? Da må de få lov til å feile og prøve igjen og igjen. Vi klarer ikke å gjøre noe nytt på null komma niks, og det klarer heller ikke barn. Du skal kunne gi barnet ros. Ikke én gang og ikke litt - men til nesten alt. Ved å rose et barn på det de gjør som ikke er galt, er å gi barnet en riktig vei å gå, og kunne se fremover på. Prøv og ros så mye og så godt du kan, men skulle barnet skeie ut å være rampete, er det viktig å snakket med barnet å få en vending for å få barnet til å tenke annerledes. Et barn skal kunne bli sett på både godt og vondt, og hendelser og opplevelser er til for å snakke om det og evt. endre retningslinjene. Vi vet at grenser testes for de små, men det er bare vi voksne som kan hjelpe de på veien! Barna ser opp til deg, og du må kunne vise den enkleste vei!

  • Publisert: 20.09.2015, 20:55
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer
  • UNDER EN TANKE DUKKER DET OPP NOE MER

  • Publisert: 17.09.2015, 18:06
  • Kategori: Tekster
  • Dagen i dag har gått relativt fort, men litt i tregeste laget. Men nå ligger jeg her, på senga etter en fin dag med noen tanker som er blitt lagt bak i hodet. Igjen har det vært en regnfull dag. Vått, grått og trist. Og litt tungt. Som vanlig er morgenene mine ganske så like. Regnet var allerede i gang da jeg skulle sykle avgårde til jobb. Mens jeg triller på fortauskanten langs veien, hvor det er litt trafikk om morgen, var det å passe seg litt ekstra for bilene på en slik dag som dette. Vått overalt, og små dammer har lagt seg langs veiene. Enten om du er gående eller syklene, syns jeg ikke det er mange biler som tar hensyn til disse menneskene. Greit at det er samlet seg både små og store vannpytter rundt omkring, men hopping og "bading" i dammene gjør man i barnehagen - eller når du er et lite barn i utvikling og læringsfaser. Endte med at jeg ble sprutet ned av en liten skyldebøtte som skyldtes en bil som tok litt ekstra fart da dammene lå i veibanen. Greit, jeg hadde på meg fullt regntøyutstyr, men det får da være grenser. 

    På jobb i dag syns jeg det var mye som skjedde blant ungene. Eller, sånn syns jeg det har vært de siste ukene. Mens jeg sitter og ser samtidig som jeg er litt i lek med ungene, slo det meg en liten, eller kanskje litt stor tanke. Jeg er jo blitt student, og for øyeblikket skriver jeg på to store oppgaver som snart er ferdige. Men tilbake til denne tanken. Egentlig hadde det vært ganske moro å kunne være en flue på veggen i løpet av en dag eller to på jobben. Bare observert alt det de små sier og gjør. Hvilke handlinger de utgjør ved en liten krangel eller missforståelse. Hvordan gjøre hverandre gode, og kunne hjelpe om noen satt litt på sidelinjen - eller ikke hatt det helt bra? Hvordan er det egentlig barn tenker i de forskjellige situasjonene på de ulike arenaene? Gått litt inn i rollen til de små og funnet ut litt hvordan verden blir sett fra de små menneskene. En kan ta og kjenne på følelsen deres, men ikke gå inn å bli akkurat den personen å kjenne det direkte fra barns indre. 
    Det er psykisk mulig, men fysisk umulig!?
     

  • Publisert: 17.09.2015, 18:06
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • Angrer ikke et sekund på at jeg har startet på skolebenken igjen, etter 2 år hvor det bare har vært jobbing. Allerede fra dag en har jeg vært positivt og sett lyst på dette. Er jeg det fra starten av, blir skolehverdagen mye lettere, og motivasjonen min håper jeg kan være der hver eneste dag. Merker også at det er et stort pluss at jeg har den jobberfaringen jeg har, hvor jeg kan sette teorien på de forskjellige knaggene. Det har blitt mye lesing etter jobben i dag også, og jeg kom over noe spennende som jeg tenkte jeg kunne dele med dere som er interessert i barn og unge. Jeg syns i hvert fall dette var utrolig spennende!

     

    FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER


    De tause barna
    Frem til barn er 12 år, viser forskningen lite forskjell knyttet til om det er gutter eller jenter som kjennetegnes med en innagerende atferd. Etter 12 år dominerer jenter. Tall fra internasjonal forskning varierer fra 4 % til helt opp mot 20 % om hvor mange barn og unge mellom 4 og 18 år som viser en innagerende atferd. En mulig årsak til dette spriket er at forskere legger ulike tegn til grunn for å fastsette dette tallet. I tillegg er det ulik forståelse av hva som kan defineres som et atferdsproblem. Men det er enighet om at tilbaketrukket sosial atferd og taushet i aller høyeste grad kan være et atferdsproblem i barnehage og skolen uten at diagnoser er stilt. 

    Allerede i 2-4 årsalderen kan man plukke ut de barna som med meget høy sannsynlighet vil utvikle moderate eller alvorlige sosiale vansker. Dette vises best på samspillet mellom voksne og barn. Derfor er det viktig at du som barne- og ungdomsarbeider er bevisst på de barna som trekker seg unna andre. I tillegg er det viktig at disse barna opplever at de er gode nok, og at du er interessert i å høre hva de tenker om ting som dere opplever sammen. Det er viktig å huske på at latter og glede må få sin naturlige plass også når du er sammen med de stille barna. Også i barnesamtaler kan du være bevisst på å få tak i de stille barnas refleksjoner og tanker.

     

    De utagerende barna
    Forskning viser at gutter dominerer den utagerende atferdsproblematikken både i barnehage og i skolen. Minst 2 % av alle barn i barnehagen har alvorlige atferdsvansker, det vil si utagerende atferdsproblematikk. Jo eldre barna blir, desto mer er dette en utfordring.

    Uansett årsaker til utfordrende atferd er det viktig at voksne tar barnets atferd på alvor og ikke bare håper at det skal gå over av seg selv. Det viktigste er at du som barne- og ungdomsarbeider ikke gir barna en opplevelse av at de ikke er gode nok. Det kan ofte være litt for lett å definere barnet som et problem, uten å tenke gjennom om vi voksne kunne gjort livet enklere for disse barna med for eksempel å forklare ting bedre, ha andre bestemmelser og regler osv. Vi vet at vansker kan bli vedlikeholdt og videreutviklet i samspill med andre.

    Som støtte og hjelp der vi ser en atferd som utfordrer menneskene rundt barnet, kan vi stille oss tre spørsmål:

    1. Overfor hvem er atferden vanskelig? Er det forskjell på hvem barnet viser en utfordrende atferd overfor? Atferd har sammenheng med hvordan atferden blir møtt. Dersom barnet viser store forskjeller i atferd ut fra hvem det forholder seg til, er det ekstra viktig med samarbeid mellom de voksne. Da blir dialogen utfordret slik at det ikke blir en intern "konkurranse" om hvem som "håndterer" barnets atferd best. Kunsten blir å anerkjenne det som fingerer godt, og gjøre mer av det, og endre på det som ikke fungerer.
       
    2. Er det slik at barnet viser samme atferd i de forskjellige sammenhengene det befinner seg i? Hvis barnet har en helt annen atferd i barnehagen eller på skolen enn hjemme, er dette viktig informasjon til de voksne. Da må vi rette søkelyset mot de forholdene vi kan se bidrar til å forsterke atferdsutfordringene for barnet, og handle ut fra dette. Også her blir dialog sentralt. Alt for ofte stopper endringene opp med at de voksne ikke prioriterer de samtalene som kan oppklare hva som forsterker den positive atferden - få det vi vil har mer av. Mestring er et fantastisk utgangspunkt for samtaler med barn som viser en atferd som utfordrer andre. Mestring skaper håp og optimisme. Historiene om det som fungerer fint, hva som er grunnen til dette, og hvordan vi kan gjøre mer av det som fungerer bra, er med på å vende oppmerksomheten fra det negative til det positive.
       
    3. Hvordan er forventningene i de ulike kontekstene som barnet befinner seg i? Er forventningene tydelige og uttalt på en måte som barnet forstår? Er det store forskjeller mellom måten forventningene blir presenter på, og innholdet i forventningene? Vi vet at forventninger betyr mye for barn og unges atferd. Når voksne er tydelige i måten vi kommuniserer på, er det enklere for barn å vite hva som er lov eller ikke. Men det hjelper ikke med tydelige forventninger dersom de ikke blir fulgt opp, eller hvis oppfølgingen varierer fra person til person eller fra kontekst til kontekst.
      Da vil barnet oppleve tilleggsbelastninger, og det kan forsterke sin utfordrende atferd. Tydelige forventninger er en kjærlighetserklæring. Det at jeg som voksen forventer noe, betyr at jeg har tro på deg, og at jeg er sikker på at du vil klare det. Noen ganger må barnet eller ungdommen ha litt hjelp fra voksne. Men det er viktig at det er mulig å gjennomføre forventningene. De må ikke være for høye, slik at barnet eller ungdommen mister motet før han eller hun har prøvd. Men forventningene må heller ikke være for lave, slik at barnet eller ungdommen får en opplevelse av å bli undervurdert. Tydelige og passe høye forventninger må være klart og kjærlig formulert av en voksen, som følger opp.


       

    Tydelige og varme voksne

    Det burde være en selvfølge at alle som arbeider med barn og unge, ser hver enkelt ved blant annet å ta barns atferd på alvor. Men slik er det dessverre ikke. Voksne kan gå forbi barn og unge, eller se bort av ulike årsaker. Årsaker kan være at de voksne er slitne, at atferden provoserer eller skremmer, eller at de føler seg maktesløse. Ingen tiltak i hele verden er viktigere enn voksne som har evne og vilje til å se barn og unge.

    Men hva betyr det å bli sett? Det beste svaret finner du ved å stille deg selv spørsmål: Hva skal til for at jeg kjenner meg sett? Om du er 4 år, 8 år, 16 år eller 80 år, inneholder svaret noe av det samme, fordi det handler om et grunnleggende behov hos alle mennesker. Opplevelsen av at noen er glad i meg, og at det viser seg gjennom spørsmål som viser oppriktig interesse for hvordan jeg har det. Det vises gjennom smilet som møter meg når vi treffes, eller invitasjonen jeg får om å være med fordi jeg er ønsket.

    Med utgangspunkt i en forståelse av at det alltid er den voksne som er ansvarlig i relasjon til barn og unge, er det den voksnes evne til å møte barnet og ungdommens atferd på en varm og tydelig måte som blir avgjørende for tiltakene. Det betyr at den voksne personen er voksen. Han eller hun er ikke kompis, bestevenninne eller mamma. Rollene må tydelig defineres og kommuniseres slit at forventningene både til den voksne og til barnet eller ungdommen er tydelig for alle. Det er den voksne som tar ledelsen der han eller hun ser at barnet eller ungdommen trenger hjelp, viser initiativ og kommuniserer klare forventninger. I god kombinasjon med fleksibilitet og rushet blir dette en god miks. Det er viktige lederegenskaper i møte med barn og unge som viser atferd som utfordrer.

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DANSER ETTER JEGEREN

  • Publisert: 24.04.2013, 16:05
  • Kategori: Tekster
  • Månen dukker fram igjen. Det er kveld, og jeg sitter foran fjernsynsapparatet og er ikke med i actionfilmen i det hele tatt. Jeg har alltid satt meg ned hver fredagskveld og fulgt med på Stormen. Men i kveld er jeg helt borte. En søt og uskyldig seterpike som har fanget oppmerksomheten til jegeren. Mange forskjellige tanker og drømmer har fløyet inn det ene øret, gjort seg noen tanker i mitt hode og videre sust av gårde ut gjennom det andre øret. 


    Skal jeg være helt konkret, oppdaget jeg denne gutten da vi startet i 9. klasse på ungdomsskolen. Han var en helt vanlig gutt, men samtidig var det et eller annet som var spesielt med han. Jeg klarte ikke helt å sette fingerspissen på det, men et eller annet var det i hvert fall. Jeg innser også at det er noe med meg. Jeg pleier ikke å være sånn. Det er som om jeg er i min helt egen verden, og klarer ikke å følge med på noe av det de sier i filmen. Med litt tanker frem og tilbake på denne gutten, tar jeg tilslutt med meg pleddet opp i andre etasje og finner senga. Tusler en liten tur inn på kjøkkenet, smører meg mat og tar tunge og sløve steg opp trappen med brødskiva i hånda.

    I det jeg er midt i trappen kommer jeg på at jeg må ut til sauene. Pleier alltid å avslutte dagen med et lite besøk hos dem, for det er jo ikke bare mennesker man er glad i. Da jeg var på vei ut kom det noe ovenfra og falt på min nese. Jeg kikket litt til siden, men så fort at det bare var hvite krystaller som falt ned rundt meg. Det var snø, og jeg kjente at jeg fikk frysninger opp over hele meg. Jeg skynder meg for å gjøre unna det jeg skal, for å komme meg fort til sengs.

    Da jeg var kommet inn, gjort kveldsstell og lagt meg under dynen, kommer disse tankene om den søte jegergutten frem igjen. Jeg må virkelig komme meg videre snart, kan jo ikke bli stående her jeg er nå, tenkte hun. Når jeg kommer på skolen må jeg virkelig ta meg en liten prat for å høre hvordan han ser på mine tanker. Han er så utrolig søt, og en av de kjekkeste i klassen. Og ikke nok med det, men han er jeger. Hvem skulle tro det? Han kler seg og er som en av de vanlige guttene.

    Neste morgen tar jeg meg en tur til sauene for å slippe de fri på beitet. Jeg hadde nesten glemt det, men så kommer tankene om jegergutten tilbake igjen. Det er virkelig følelser til stede, og nå gleder jeg meg til helgen er over sånn at jeg kan fortelle han hva jeg føler.
    De gikk også på søndagsskole sammen, og det var her jeg hadde planer om å fortelle han det. Først måtte de bare ha noen timer med teori, før det var en hel time med fri. Jeg satt og så på han hele tiden, men hadde noen små blikk på læreren for å vise at jeg fulgte med.

    Fra 12.00 - 13.00 hadde jeg endelig mulighet til å fortelle han om mine følelser. Han hadde gått litt før meg, og jeg så ikke hvor han gikk. Til slutt fant jeg han på et hjørne av huset. Jeg ser at det kommer røyk fra han, og når jeg er på nært hold med han ser jeg en røykstump hengende i munnen. "Det er kaldt", sier jeg. Han tar av seg den pene kåpen han har på seg og legger den over skuldrene mine. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle starte en samtale med han. Jeg kikket opp på han. Øynene var blå. Så spurte jeg om jeg kunne sette meg ned. Han tok et drag av røyken, svelget det farlige stoffet, hostet litt og svarte pent "så klart!". Hjertet mitt banket fortere. Et steg lenger frem på kjærlighetsstien, tenkte jeg.


    Mens vi satt der, ganske så stille og rolige, hoppet jeg bare i det. "Du er ganske søt", sa jeg fort. Jeg var litt redd for at han ikke syns jeg var pen nok. Han så på meg og trakk på smilebåndet. Stumpet røyken sin og la en hånd på min skulder. Han så meg dypt inn i øynene og sa, "du er den peneste jenta". Jeg vet ikke om jeg skulle rødme av flauser eller klemme han. Det endte med det sistnevnte. Klemmen var ikke kort, og vi hang rundt halsen på hverandre. Hele kroppen varmet av trygghet og forelskelse. "Vil du bli min?" hvisket han meg i øret, og avsluttet med et lite kyss på kinnet. Det hele startet med at jeg tenkte masse på den søte, pene og kjekke jegeren, og nå sitter vi her! Jeg var ikke i noe som helst tvil. Jeg svarte med å kysse han.


    Vi gikk hånd i hånd inn til neste teoritime. På vei inn spurte han meg om jeg likte og danse. Jeg var ikke direkte flink, men jeg likte å svinge meg litt på gulvet. "Det er et danseband her i bygda i kveld. Har du lyst til å bli med?" spurte han meg. Hva skulle jeg si? Svarte jeg nei ville han kanskje bli skuffet. Jeg slo til og sa at jeg ble med.

     

    Når søndagsskolen var ferdig gikk jeg rett hjem. Tenk at jeg hadde klart å komme så nærme en kjekk jegergutt på så kort tid. Den søteste gutten i klassen, og han ble min. I kveld skulle jeg verken se actionfilm eller andre slags serier på fjernsynet. Jeg skulle ut å riste meg. Jeg dro frem alle de pene kjolene som hang i skapet, og sorterte etter farge. "Hvilken kjole liker han best?" tenkte jeg. Endte opp med den kjærlighetsrøde kjolen, med paljetter på sømmene. Og selvfølgelig en liten hvit sløyfe på brystet.


    Så var kvelden her. En kompis av han kjørte oss ut til sjøsiden hvor dansebandet skulle opptre og ha konsert. Jeg kjente at det kilte i magen og prikket i fingrene. Da vi kom dit var det fakler på utsiden, og innenfor kunne vi allerede høre at de var i gang. Jeg ble klam i hendene og litt tørr i munnen. I salen var det kommet mange allerede. Han tok tak i hånden min, dro meg inn i flokken og fant en plass til oss. Hvordan skulle dette egentlig gå, jeg kunne jo egentlig ikke danse. Jegergutten tok tak rundt meg og førte an. Her var det bare å følge etter, og dansen gikk som en vals på roser. De begynte og småtulle. Lagde litt rare grimaser og fikk humøret ordentlig på topp. Til slutt gikk alt på sine skinner, og det var bare å gli igjennom dansebevegelsene å ha det skikkelig gøy!


    Klokken var blitt mye, og det var på tide og komme seg hjem. Både seterpiken og jegergutten var enig om at dette hadde vært en fantastisk kveld, og det kom bare mer og mer følelser som ble vekslet med hverandre og de var i lykkerus. Han fulgte meg hjem helt inn til døren. Det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å se meg i speilet, beundre synet han fikk av meg og avslutte med å slenge meg i senga og få en god natt søvn.
    Jeg har funnet kjærligheten - en seterpike og jegergutt!

  • Publisert: 24.04.2013, 16:05
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • IKKE LETT Å SE INNSIDEN

  • Publisert: 15.04.2013, 14:03
  • Kategori: Tekster
  • Den store dagen var kommet. Vi nærmet oss slutten av tiende klasse, og vi skulle snart ta ferie og avslutte et ti års langt opplegg med grunnskolearbeid som omgikk oss stort sett hver dag med en stor fest. Vi var relativt mange elever i klassen. Høye, lave. Brede og smale. Genier, og de som ikke var fullt så smarte. En stor og fin klasse som jeg var superfornøyd med å kunne dele mange fine år med. Hvorfor skulle det plutselig ta slutt? Videre skulle vi gå hver våre veier, og studere videre i livet som tilslutt skulle ende opp med noe en skulle jobbe ?fast? med videre i livet. Tenke og kunne være barnslig, i hvert fall litt, hele tiden!

    Store planlegginger ble det for elevene som lærerne synes hadde blitt store alt for fort. Nå var de kommet til verdens ende hvor de snart skulle ta farvel og takke for et fint samarbeid. Både jentene og guttene visste hvordan de skulle jobbe sammen, for det var noe de hadde lært gjennom skoleårene. Men det var spesielt en jente som holdt seg litt i bakgrunnen. Hun var ikke den som var populær, men heller ikke den som ble mislikt heller. Alle sto på. Jenta som skrev penest i klassen fikk i oppgave å skrive bordkort som skulle dekorere bordene. Dekorasjon til bordpynt ble klassen enig i at de skulle ha et tema. De var en ganske vill klasse i seg selv, og mange var enig i at små apefigurer skulle ligge strødd utover bordet, og apekatter av tøystykket skulle henge i taket.

    En av elevene syns det var noe som var litt rart med henne ene jenta. Hun holdt seg litt i bakgrunnen, og de fikk en tanke som virket litt skurrete. Men de kunne ikke helt si hva det var. Dem forsettet videre med forberedelsene til den store kvelden, og tenkte ikke så mye over det. Jeg følte meg ganske annerledes, og det som var lett for meg å se på meg selv, var visst ikke like lett for andre å se. Jeg kunne legge merke til at jeg selv var litt i bakgrunn, og at de andre var opptatt med noe helt annet. De andre var så opptatt med sitt, at de ikke la merke til at det for eksempel kunne vært noe helt grusomt med meg. Jeg er ikke så flink til å vise følelse som så mange kan se. Det har vel kommet med årene. ?Så lenge jeg har det bra, har de andre rundt meg det også bra?, tenker vel de fleste som er rundt meg.
    Tenk om en kunne se på innsiden av alle sammen. Da hadde jeg visst hvordan de andre var mot meg ? og alle andre for den saks skyld. Følte meg litt usynlig en gang i blant, opptil flere ganger. Har jeg angst for å ta kontakt med de andre? Overser de meg? Eller er det de andre som virkelig ikke ser at jeg sitter her alene?

    Utover kvelden så noen av jentene i klassen at jeg var litt ensom. De satt selv litt alene i en krok, en liten jentegjeng.  De gikk bort til henne for å snakke, og de slengte hun ut på dansegulvet når musikken ble slått på. Alle ble festløver! Alle de andre hadde det veldig bra denne kvelden, og en tanke som gikk gjennom jentene og alle de andre var ?så lenge jeg har det bra, har alle de andre det bra!?.  Det viste seg at dette ikke er sant, i hvert fall ikke alle anledninger.  Er du usikker på hvordan personen, eller din venn føler seg ? spør. Vis at du bryr deg!

  • Publisert: 15.04.2013, 14:03
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • MORDET PÅ FAMILIEHUSET

  • Publisert: 03.04.2013, 16:33
  • Kategori: Tekster
  • Det er sensommer og tidlig høst. Familien min eier et stort hus på landet, og vi ligger inntil en mørk og trist skog som alltid er grå. Jeg har aldri likt dette stedet. I år har vi valgt å reise opp litt senere, og huset står nesten tomt. Oldefaren i familien blir nemlig 94 år, og siden han er såpass så gammel lager vi en stor fest for han. Vi vet at det ikke er lenge igjen av livet hans, så vi setter pris på hver dag han er tilstede. Oldeforeldrene har bedt oss opp til hyttehuset om en uke, og jeg og alle de andre gleder oss masse. Vi setter så stor pris på familiesamværet, og koser oss ekstra mye de gangene vi er samlet.

    Nå er det ikke lenge til vi reiser til ferieparadiset. Bilturen tar noen få, men lange timer, og vi reiser tidlig om morgen. Like før fuglene rekker og sette seg på taket for å synge, da har vi allerede kjørt avgårde i vår superskinnende bil, Mazda 5.

    Vi har kjørt et godt stykke nå, og i det vi nærmer oss kan vi høre ulende sirener og se blinkende blålys mellom trærne. Hele hurven blir litt redd. Tenk om det har skjedd noe i huset vårt. Nei, det kan ikke være det. De kjører litt nærmere, men lenger kommer de ikke. Blikkene flimrer til siden og treffer huset. Familiestedet er omringet av store gule sykebiler og politi med blålys. Til og med helikopteret har tatt sin landing ved skogsområdet.

    To damer i uniform kommer småtrippende mot oss. Vi står der med gapende nebb og våte, blanke øyer. Dagen var planlagt å dra opp til oldeforeldrene til barna for og feire ?gubben?, og gi han den beste presangen.
    ?Øyevitner kom passerende her i dag tidlig og hørte skjærende hyl fra huset. Litt senere ble to maskerte menn i svarte frakker og hodeplagg oppdaget løpende inn i skogen? sier spesialetterforskerne. Familien blir bedt om å holde avstand til etterforskingen er blitt gransket.

    De andre sto med tårer i øynene og vassent blikk. Alle var helt borte og oppgitt over det som hadde skjedd. Hvorfor skulle dette skje i dag? Og hvorfor akkurat oss? Hadde vi dratt opp hit dagen før hadde dette aldri skjedd med oldefar. Han var også enke, og var her helt alene og hadde ikke noe som kunne passe på seg der og da. Ingen andre var tilstede og kunne hjelpe han.
    Huset var så perfekt for oss. Det var plass til alle, og vi er en ganske så stor gjeng på over tjue personer ? og flere er på vei. Nå som dette hadde skjedd med mannen, så vi et annet syn på vår nydelige perle. Bygningen så trist og gromsete ut. Den brune malingen på de gamle plankene var skallet av. Det ble faktisk bygget på 1800 tallet, nærmere bestemt 1817. Ja, det var nok i den tid det ble bygget, og nå er vi 2023. Hvis jeg ikke tar helt feil, er familiehuset over 200 år gammelt. Store hakk kunne vi også se i treverket. Dette ble det etterforsket på, og det er helt tydelig at det har blitt brukt et redskap med skarpe kanter. Øks er jo en ting, men vi vet ikke helt hva det kan være enda.

    Barna var jo også med på det som skulle bli oldefars feiring. Flere av dem felte noen tårer. Blanke øyner og store dammer samlet seg i øyeposen før de trillet nedover kinne en etter en som klinkekuler. De bestemte seg for at dette ble for tøft for dem alle, hvert fall for de minste. Derfor ble de tatt med litt lenge unna stedet.

    Det ble langt ifra den perfekte feiringen som var planlagt for familiens store konge. Alle så opp til han, og var det noe du lurte på visste han alt. Han var det store hjerte i familien, og ga masse ros. Lenge kunne han leite for å finne ord som kunne brukes til å gi ris. Men han fortalte oss en gang, det var faktisk ikke så lenge siden, at han syns det var fryktelig vanskelig å si noe slemt til oss. ?Dere er den fantastiske gjengen, og alle har sine personligheter til å gjøre meg glad og lykkelig hver eneste dag!? hadde han sagt til dem noen uker tidligere.
    Hvorfor! Hvorfor! Hvorfor skulle dette skje denne mannen? Nå som vi har opplevd dette, vet vi at vi aldri kan være helt trygge. Ute i den store verden finnes det så mange koselig mennesker, men du klarer aldri å se på innsiden og finne ut identiteten deres. Man skal alltid være forsiktig, uansett hva. En dag kan dette faktisk skje deg, og aller best er det å holde seg unna de grottemiljøene som har slike uhyrer rundt seg.

  • Publisert: 03.04.2013, 16:33
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LATTEREN TOK ALDRI SLUTT

  • Publisert: 05.11.2012, 17:12
  • Kategori: Tekster
  • "Haha-haha, haha-haha", hører jeg fra rommet ved siden av kjøkkenet. Jeg ser med det store øyet mitt, som ligner et eple, igjennom nøkkelhullet. Det er mørkt. Det eneste jeg ser er noen fargerike prikker som lyser rundt i rommet, og alle de runde formene har hver sin farge. Noen har den fargen sola har, noen en farge som minner meg om gresset, og andre har en farge jeg ikke husker navnet på.

    Jeg tar tak i dørklinka, men den er låst. Jeg legger inntil det apparatet som man kaller øret, og legger merke til om det da kan komme noen sånne lydsignaler som kan treffe det tynne teppet, som da ligger langt inne i øret et sted.
    "Der dirret det en lyd", sa jeg. Den lyden minnet meg på den gangen jeg var inne i et mørkt rom med masse musikk. "Ja, nå vet jeg det", sa jeg, "det er sånn opplegg hvor man kn ha det gøy med å svinge seg rundt med venner og kjente". Det jeg tenkte på var selvfølgelig sånn kosestund hvor vi har det utrolig koselig med masse fuglesang og klang.

    Det var plass til store "hurra meg rundt" på dette rommet. Det var utrolig stort rom når man var der inne, men når man ser rommet uten ifra, så ser det utrolig lite ut. Jeg pleide å h mye besøk på dette rommet, det var så godt likt. Når det kom et menneske ut av det rommet hvor det hadde vært fest, sa de "hujedamei så kuli det va!"

    Det var bestandig sånne store "hurra meg rundt", som oftest hver helg. Det var så mye moro opplegg, så latteren tok aldri slutt. Det var bestandig "grip mikrofonen" når vi hadde sånn sangkonkurranse, og det var et gutte- og jentelag som sto sammen som fiender. Jentedjevlene hadde som oftest de pene prinsessestemmene, men guttevampyrene hadde de grusomste grusehylene som de kom med og som alle hadde hørt om.

    Den rare tingen de goldt i handa, kalte jentedjevlene "pinner", og guttevampyrene kalte det "psykofon". Etter en lang sangkveld, ble klokka over 00:00, eller laaaaangt over midtnatt som de galeste kjærringene sier! Men den store huldregjengen fortstte å synge, og med mye latter og moro, tok latteren aldri slutt...

     

    Skrevet av Pernille Levorsen Christensen, oktober 2009 

  • Publisert: 05.11.2012, 17:12
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • hits