hits

Pernille

FORDEL ELLER ULEMPE?

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • Du vet nr du har all verdens av tanker og ord surrende i det lille vi har ftt utdelt av et hode? Noen ganger er det flere elementer som blander og mikser seg sammen, mens andre ganger klarer du fint skille dem fra hverandre. Akkurat n gr alt i ball, for n befinner det seg et lite tema som noks er stort, men som jeg ikke helt klarer binde sammen ord til.

    En liten pause ble det etter dette frste avsnittet, fr jeg endelig kom meg videre og plutselig ordene stormet ut som om de var med p veien med en orkan.

    Bare det f startet denne teksten tok meg nesten r og dag. Eller, det var i stor grad overdrivelse - men jeg har fundert lenge p hvordan jeg skulle starte det hele ut ifra de tankene og "budskapet" jeg sitter med.

    Med alle de rene her i verden med bde flatmark og berg-og-dalbane stigning, s str vi vel egentlig aldri i ro. P veiene ferdes kjrety - bde p lands og til vanns. Du er i grunn et kjrety som trenger drivstoff, som du igjen fr av maten og drikken du tar til deg. 

    Men hvordan fungerer du egentlig i en hverdag? For s og si alle, om du er et menneske som vi alle mennesker er, s str vi alltid opp om morningen. Du gjr dine morgenrutiner, fr du s m komme deg avgrde enten til skole eller jobb - eller barnehagen for den saks skyld. P de arenaene du befinner deg i lpet av en dag s har du ogs arbeidsoppgaver du m gjre. Skalte gjreml for dagen.

    Og jeg befinner meg midt oppi det hele, akkurat snn som de fleste andre. Jeg bruker en smule av tiden min til forberede meg p morningen, for s bruke den strste brkdelen av dagen min til arbeid. Men her for noen f dager siden s begynte jeg tenke p noe jeg ikke hadde grublet like mye over fr. Jeg hadde vrt inne p tanken, men ikke gravd meg lenger inn for utforske de ulike tunnelene nrmere.

    Det er ikke sjans i havet for legge bort tankene. Det er ikke sjans til ikke tenke i det hele tatt. De sm vesener som holder oss oppegende, de holder ogs tankene i spinn, og noen ganger flyr tankene fortere enn andre. Det er litt rart tenke p - men tenk om vi ikke hadde muligheten for tenke?

    Men over til noe jeg har tenkt litt mer p den siste tiden, spesielt n de siste dagene. Se for deg hvis jeg ikke hadde vrt den jeg er i dag? Hva hadde du sett? Har du noen gang tenkt den tanken om deg selv? Vi har ogs gode og vonde tanker om oss, men mest av alt hper jeg vi har flest gode tanker om akkurat den vi er. 

    Selv har jeg mye godt. Det er bare det at andre og de rundt meg legger tydeligere merke til det enn det jeg selv kanskje gjr. Jeg vet jo om, og kjenner ogs til mine egenskaper som det er verdt ta med seg videre. Men heldigvis er vi snn med hverandre at vi hjelper hverandre med tydeliggjre og minne oss p hvem vi er.

    Men det jeg n har lagt ekstra merke til de siste dagene, noe som jeg alltid har visst, det er at jeg ikke byr like mye p meg selv som de andre rundt meg. Eller jeg gjr det kanskje p en annen mte? Jeg vet ogs at vi alle er flinke til sammenligne oss med andre. Kanskje for vre like god som dem, eller kanskje enda bedre. Jeg kan ogs se at jeg ser opp til mennesker jeg er sammen med, og jeg lrer jo av opplevelsene jeg fr vre med p og speilingen jeg gjr. For det er jo snn vi blir gode - speile oss og gjre noe av det samme som de andre.

    Vi blir aldri utlrte, og vi har alltid et forbedringspotensial. Det er stadig noe som blir oppbrukt, og vil alltid vre noe nytt som vi kan ta tak i og som er metoden vi jobber ut ifra og tar med oss videre. Uansett hvor mye jeg gir og tar, s er det alltid noe som vil vre smrusk hos meg. Eller er det rusk i det hele tatt?

    Det jeg har lagt ekstra merke til i det siste, og som kanskje har irritert meg litt, det er at jeg er ganske stille. Jeg er ikke like flink til dele og utveksle ord med andre, og jeg er ikke den som flommer ut med en haug av samtaler med andre. Eller, jeg utveksler sjelden noe ekstra, om man kan si det p den mten. Er det en fordel eller ulempe? Hvordan er det egentlig vre den personen som holder seg litt i bakgrunnen, men samtidig gjr s godt hen kan for by p seg selv?

    For min del skulle jeg til tider nske at jeg turte virkelig si det jeg mener - i det minste gi noen ekstra innspill. For noen ganger tar jeg meg i det at jeg er s stille som jeg er. Om det kommer av mutismen, det vet jeg ikke. Jeg har jo vrt ganske stille i s og si nesten hele mitt liv, og vet ikke om det kan ha noen sammenheng der.

    Det er ikke snn at jeg plages med det, hvor jeg gruer meg hver eneste dag til ikke klare og gi innspill til samtaler. Det klarer jeg, og jeg fler meg akkurat som et helt vanlig menneske som deg. Vi har jo alle vre svake og sterke sider, hvor vi ogs er mer flink p noe og ikke alt. Hadde jeg vrt feilfri og hvor jeg fikk til absolutt alt, da hadde jeg stilt meg selv et stort sprsmlstegn. Hvem er det egentlig som klarer alt? Ikke jeg i hvert fall.

    Jeg kunne kanskje blitt flinkere p det dele og utveksle flere ord med andre. Men hvorfor skal jeg endre p akkurat det nr det er den personligheten og styrken jeg har? M man vre den som roper hyest? M man vre den som absolutt skal st ytterst p scenen i lyset for vise frem til alle andre hvem man er?

    Jeg hper dere klarer se hvordan jeg tenker selv om jeg syns det er vanskelig formidle mine tanker akkurat n. Men jeg flte for skrive og dele litt om det, selv om det var vanskelig finne ut av hvordan jeg skulle starte og skrive det hele. Kanskje klarer dere sette fingeren p det hele bedre enn det jeg har gjort n. Og kanskje dere til og med har ftt bde gamle og nye tanker dere kan spinne videre p. Uansett, vi er alle forskjellige, og enda godt er det!

    Jeg var ikke den som sto forest i klasserommet hver uke og leste hyt for klassen. Faktisk var dette noe jeg syns var ekstremt vanskelig da jeg gikk p skolen, hvor det ogs var ekstra sterke flelser og hyere murvegg da jeg i tillegg hadde mutismen opp i det hele. Faktisk var det snn at jeg hadde dette som et av mine ml i planen min da jeg gikk p ungdomsskolen. Jeg sier ikke at det bare er vanskelig for meg, for det er til og med mennesker uten mutisme og som ikke har hatt det som syns det er ubehagelig st foran en strre gruppe eller forsamling lese hyt for alle.

    Da jeg starte denne teksten tok det lang tid for meg komme i gang med binde ordene sammen. I hodet mitt hadde jeg s klart budskap om hva jeg ville med dette temaet. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare og formulere det hele for at dere der ute skulle f en forstelse i tankene mine. Noen ting hrer visst mye bedre ut i hodet enn nr det kommer ut som tekst. Men jeg har i det minste prvd og skrive en forklaring p tankene rundt det.

    Jeg har n jobbet med barn p samme arbeidsplass i fem r. Det er en stund, men jeg har fortsatt mange r igjen om interessen for det om fortsetter. Gjennom alle de rene jeg nr har vrt p arbeidsplassen s har jeg ftt hre mye fint, men ogs mye godt. Og det er spesielt en egenskap hos meg som flere har lagt merke til.

    "Du er s rolig, Pernille." Jeg skal ikke legge et lokk over et snt kompliment jeg ofte fr hre. Det kan vre en ulempe av vre s stille og rolig, men her i dette tilfellet s syns jeg det er positivt. Og nr jeg har hrt at flere skulle nske at dem klarte vre s rolige som meg nr det brenner som verst, da m jeg i det minste gjre noe riktig som andre kan ha muligheten til  lre av. Det er kanskje ikke s lett for alle - men det er hp for alle nr jeg klarer det.

    Stille og rolige eller ikke - det er bde fordeler og ulemper rundt mange temaer og hvordan vi hndterer og bygger livene vre. Det vil alltid vre snn at vi fr ros langt opp i skyene, og vi vil ogs f en pekepinne p hva vi kunne gjort bedre. Det er snn vi blir gode, og det er alltid forbedringspotensial hos alle. Vi blir aldri utlrt, og jeg er bare meg!

  • Publisert: 11.04.2018, 19:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • JEG BLE SKJELT UT I MRKET

  • Publisert: 03.10.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Hvordan skal dette g? Uken startet med at jeg var den siste som fikk lov til g hjem fra jobb i gr, etter en noks fin start p en uke. Vi er n kommet s langt at det er flere som har hstferie denne uken, men i barnehagen er det den samme hverdagsflelsen. For ferie, hva er det? Hva er den ferien alle snakker om i uke frti? Jeg kjrer jo mitt vanlig lp og jobber, sliter og str p.

    Men uansett. Mrket har steget et par, tre eller fire trappetrinn hyere opp, og starten av dagen nr man smetter ut av dren tidlig om morgen klarer jeg ikke trkke avgrde p sykkelen uten at bilistene kan seg meg. For n har jeg dratt frem den gule jakken. Den store og stygge vesten som jeg hatet for flere r siden, men som nrmest har blitt min bestevenn de siste rene nr mrket har kommet.

    For hvem vil vel vre den ene som er med p forrsake ulykker i trafikken? Vi er faktisk en god del mindre, og ganske sm for mange av bilene som kjrer rundt p sine fire hjul langs veiene. Og nr du da m ut for g eller trkke deg avgrde p pedalene i mrket, hvor stor sannsynlighet er det for at kjretyene egentlig ser deg?

    Den er ganske s liten. Man ser mye nr man sitter bak rattet med kjremotorene sine. Men nr det da er mrkt i tillegg, da jobber synet enda mer for f med seg det lille det kan se. Og risikoen da er at de med litt hyere fart enn gende og syklende faktisk kan sitte der med en stor uggen flelse, samt at dem gjr alt dem kan for ikke havne i en ulykke med de mrklagte menneskene.

    Bare tenk deg selv om det var du som styrte et strre kjrety. Mrkt var det over alt, og bare det lille lyset fra gatelyktene og fra bilen var det eneste du hadde. Jeg har ogs oppdaget at det kan vre drlig med lys p noen veier, og kanskje er det en uheldig billist som ikke har ftt ordnet lysene p sin egen bil. Og hvor ekkelt er det ikke da vre den bilisten? Og hvor skummelt er det ikke da vre den mrkkledde personen i veiene?

    For n m du virkelig begynne sette inn sttet. Spesielt du som vil frakte deg fra den ene siden og til den andre, enten gende eller syklende. Det handler faktisk om ditt eget liv, og det er det du som har ansvar for - med litt hjelp og pminnelser fra dem rundt deg! Husk refleks!
     


     

    Det er n snart fire r siden jeg fikk lappen for kunne kjre bil. Jeg var nitten r, men kunne egentlig ha ftt den da jeg var atten. Hadde det ikke bare vrt for en hendelse som jeg fikk langt opp i ansiktet, og som gjorde meg redd for starte med kjretimer. Dette er ikke noe jeg har gtt rundt og fortalt om, og jeg kan telle p kun en hnd om hvor mange som egentlig vet om dette. 

    Dette er ikke en hendelse jeg er stolt av at det skjedde. Men jeg har sterke bein jeg kan st p for trre og fortelle om det som skjedde for rundt syv r siden, hsttiden dette ret. Men gjort er gjort, og spist er spist, og jeg har jo det bra den dag i dag. Men hva skjedde egentlig?

    Jeg hadde vrt igjennom alt det teoretiske av grunnkurset for klasse b, og en sen hstettermiddag og tidlig kveld var det tid for mrkekjringskurset i praksis. Det var flere kjrelrere som var satt inn denne kvelden, snn at flere elever skulle f vrt med p dette kurset. Jeg husker godt at vi var en god del, s mange at vi var tre elever i hver bil. Vi var det i hvert fall i den bilen jeg var med kjre i.

    Planen for disse timene denne dagen var at vi skulle kjre en lang og god strekning snn at alle elevene fikk rullert. Det var ganske mrkt ute, akkurat snn det pleier vre nr det er hstkvelder. Jeg var s heldig at jeg slapp vre den frste til kjre starten av ruten, s jeg fikk sitte i baksetet sammen med den ene eleven mens den andre satt foran sammen med kjrelreren.

    Selv om jeg da var passasjer i en liten stund, s fulgte jeg godt med p hva den ene eleven gjorde, og hva som ble sagt og formidlet av lreren. Man lrer jo av hva andre gjr og sier ogs, s fokus i baksetet kan jeg si at jeg hadde.

    Etter ha kjrt et stykke s skulle vi bytte oss elevene i mellom. Det var n min tur. Jeg kan ikke si at jeg har de klareste bildene av veien vi p den tiden kjrte, for det var jo noks mrkt og jeg s knapt hva som var rundt veiene vi rullet p. Jeg satte meg i frersetet. Spant p meg beltet og stilte speilene etter mine yne. S kjrte jeg.

     


     

    Jeg fikk mange beskjeder jeg mtte flge, men jeg fikk ogs mange sprsml mens jeg satt der og styrte og hadde kontroll p bilen. P denne mrkekjringstimen husker jeg veldig godt at jeg hadde en mannlig kjrelrer. Ikke skulle jeg bare ha styr p det jeg skulle gjre i bilen mens jeg kjrte, hvor jeg mtte passe p de ulike pedalene, farten, plasseringer og tegn. Jeg mtte ogs kunne svare p det jeg ble spurt om.

    Og her skapte det problemer! Der satt jeg og gjorde det noks riktig bak rattet, men da jeg ble helt stum og ikke svarte p noe av det som jeg ble spurt om - da gikk det en kule eller to varmt hos han som da var min kjrelrer p denne turen. 

    Jeg husker stemmen hans ble mye klarere og tydelige ettersom jeg ikke ga fra meg noe lyd. Jeg hrte at hele han ble irritert p meg fordi jeg ikke kunne pne munnen min der jeg satt sammen med han og to andre elever. Det var meg, sammen med tre helt ukjente mennesker i den bilen.

    Etter ha mast p meg i en lang stund uten hell, fikk jeg beskjed kjre inn til siden av veien og stoppe. I dag husker jeg ikke hvilke veier vi svingte innom p denne turen. Det eneste jeg husker, og som sitter som en kanonkule av et minne, det er at lreren til slutt gr ut av bilen og slenger opp frerdren der jeg sitter.

    For yeblikket sitter jeg n her og lurer p om det er verdt og lage et innlegg om dette. Og hvem er det egentlig for? Men n har jeg holdt p dette s lenge, rundt syv r tror jeg, og n ville jeg sette ord p det jeg da opplevde. 

    Jeg blir bedt om komme ut av bilen, og jeg kjenner trene i kanalen er p vei til presse seg ut - men gjr s godt jeg kan ved holde dem tilbake. Vi str p en liten avstand bak bilen, ute alene helt i mrket. Og av det lille klare bildet jeg har, om jeg ikke husker helt feil, s var dette p toppen av en slags s. Jeg hrer da at stemmen hans blir enda mer irritert, og han spr meg rett ut, "Er du stum, eller?".

    Jeg ble skjelt ut i mrket, av han som skulle vre min kjrelrer for denne kvelden, hvor han skulle lre meg masse om det kjre i mrket. Jeg fikk mange ubehagelig ord. Ord som jeg var langt ifra forberedt p f. For streke under p det med en gang, s var det ingen grenser som ble strekt tydelig ut, snn at det var ndt til innblande litt sterkere ressurser.

    Men du kan jo si at jeg da flte meg ganske s liten, og utrolig sr der jeg sto med svre trer i ynene i en alder av rundt seksten r, med en vilt fremmed kjrelrer som ikke hadde ftt den aller viktigste beskjeden videre fra kjreskolen - at jeg slet med den verbale kommunikasjonen rundt ukjente mennesker p grunn av den diagnosen jeg hadde.

    Bildene av denne turen da dette skjedde husker jeg utrolig godt, men det er ikke noe som jeg har latt meg plage av. For midt oppi min store og vanskelige situasjon, s klarte jeg faktisk presse frem de f ordene etter en lang stund med sre og vonde trer, som klarte fortelle kort og konkret om hvorfor jeg ikke lot meg, eller turte svare nr det var flere til stede. 

    Jeg kan jo ogs si at vi sammen ble enige om blant annet tegn jeg kunne gjre nr han spurte meg under kjreturen nr jeg kjrte veien videre, hvor vi ogs fant en lsning som gjorde at jeg klarte og fullfre dette steget i trafikkopplringen i grunnkurset. Misforstelser kan skje - men jeg skulle i senere tid nske at de klarte formidle beskjeder seg i mellom mye bedre, p denne kjreskolen hvor jeg tok dette kurset.

  • Publisert: 03.10.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer
  • MENER DU DET?

  • Publisert: 21.06.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Hvordan jeg ser p meg selv i jobben jeg gjr vil jeg si at jeg ser en stor forskjell, og ikke minst forbedring, i hvordan jeg handler og utfrer situasjoner. Jeg har ftt lov til vre med p fire barnehager, og med knappe en uke igjen til ferie, s hper jeg det blir enda et. Hva som skjer vet jeg ikke.

    Jeg har ftt lre mye disse rene hvor jeg har hatt min praksis, og ikke minst har jeg lrt enda mer som jeg har kunne henge saker og ting p knagger etter at jeg gikk p skole i fjor. Jeg s p en mte mer helhet i hvordan man kan gjre det, og hvorfor man gjr som man gjr i en barnehage. Og det er ingen tvil om at det er dette jeg vil drive med.

    N er jeg ikke helt sikker p hvordan jeg ser p meg selv i den rollen jeg har. Men at jeg er stille og rolig er ingen tvil, og noen fordeler er det ikke vre den som roper hyest. Og det finnes kanskje noen ulemper. Men med kolleger som utfyller hverandre s vil jeg ikke si at det er noe problem, for jeg ser selv forbedringer hos meg selv.

    I det siste, eller det siste ret, s har jeg lagt merke til at jeg har klart ta litt flere egne valg. Jeg har hatt mer troen p meg selv nr jeg er i jobb, og jeg har trt ta noen sjanser. Sjanser som jeg ikke har trt, eller vrt usikker p fr. For hva mener egentlig de andre voksne til det jeg tenker? Eller mener?

    Det har ofte hendt at barn har kommet bort til meg for sprre noe de lurer p. De lurer jo p s mye rart, og nler virkelig ikke med sprre. De gangene dem har kommet bort til meg for stille et sprsml, hvor det er jeg som m ta avgjrelsen, s har jeg alltid vrt usikker p meg selv og tenkt p hva dem andre tenker.

    I og med at jeg har den rollen, eller stillingen som jeg har i jobben min, s har jeg flt at jeg ikke har kunnet bestemme like mye. Eller, det ble kanskje litt feil si. Men poenget er at jeg ikke helt har stolt p meg selv, og har vrt for redd til ta feile valg som kanskje ikke har vrt riktige fordi de andre hadde ment noe annet.

    Jeg har lrt av mine "feil", og i dag er jeg mer sikker p trre og ta mer avgjrelser uten hanke inn alle andre. Siden sommeren er her med masse fint og flott vr, s har denne tiden blitt brukt til vre mye ute og nyte det vi har ftt. 

    Vi var ute p et tidspunkt i dag hvor det kommer et barn bort til meg. "Kan jeg g inn?", spr dette barnet. Jeg tenker raskt over sprsmlet, men formidler tilbake at n kan vi vre ute fordi vi kom ut for ikke s lenge siden. Flere barn med samme sprsml sniker seg innp etter hvert, og samme svar kommer i retur til dem.

    Da jeg fr flere foresprsler om dette tar jeg meg tilslutt et tak i nakkeskinnet og sender et par barn inn. I valgene jeg har tatt, og fortsatt tar, s er det ingenting vondt med dem nr de fr et nei-svar fra meg. Men i det siste har jeg gtt rundt og tenkt p hvor mye vi voksne egentlig sier ordet nei. Har du tenkt over det?

    Tenk hvor vondt, srbart eller trist - jeg finner ikke helt riktige ordet i denne sammenhengen - barn kan fle seg nr de fr gjentatte nei som svar p sine sprsml. Til slutt hender det kanskje at noen ikke tr sprre igjen fordi dem fr s mye nei. 

    Litt senere p dagen kommer et barn tilbake til meg for sprre om noe han svrt lurer p, noe han har spurt om flere ganger, og ftt flere nei. "Kan jeg g inn?", spr dette barnet. Et lynrask svar suser igjennom mitt hodet og ut av min munn. "Ja, du kan g inn", svarer jeg tilbake.

    "Mener du det?". Reaksjonen var som se et mrkt lys bli tent, etter at han fikk summet og tenkt seg om. Blikket viste et stort sprsmlstegn da samme sprsmlet kom igjen. "Mener du det?". Et stort smil og et muntert blikk skimtet til, og fttene sprang fort inn for finne frem de lekene som ville bli lekt med.

    N i ettertid sitter jeg og tenker p hvorfor vi sier s mye nei til mindre barn. Vil vi gjre det lett for oss selv, for ikke skape "mer jobb" ved si nei? Eller sier vi nei for ikke skape problemer som kan oppst? Og hvis det utlses problemer, s er det jo bare ordne opp i dem. Hvorfor gjr vi det egentlig s vanskelig for bde oss og barna, nr det er s lett vende p det si ja?

    Jeg ser jo sider av saken om hvorfor et nei er et nei. Men m vi egentlig bruke det s ofte som vi gjr? Kan vi si eller svare p en annen mte, som kanskje formidler at det kommer en sjanse og at man bare m vente litt? Dette er bare noen av mange tanker som svirrer rundt hos meg i kveld, og det finnes bde fordeler og ulemper rundt dette.

  • Publisert: 21.06.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • ORDET ER VENNER

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    For en gang skyld klarte jeg endelig ikke la vre. Tankene gikk nesten i ball bare av tenke p det. Jeg har kviet meg til dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vrt redd for  bli sett p som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen fr.

    Det var tidlig p kvelden. Jeg hadde ftt somlet meg til sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

    Alt var mange sm sekker med ord. Ord som prvde hjelpe meg med sortere tankene. Om jeg s hadde vget og virkelig hadde trt flomme ut med det jeg satt og tenkte p innerst inne, da hadde det nok blitt bde fem og seks kapitler med ren tekst - om ikke mer.

    Hvorfor skal det vre s skummelt? Hvorfor skal det vre plundrete med f frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den lste safen langt der inne i sjelen?

    Jeg var p vei til legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen fr jeg hadde ftt skrevet det hele ned.

    Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om bre p ord som jeg s srt skulle ha ftt frem til noen - ord som jeg i det minste kunne fortalt til n i hvert fall. Og n forteller jeg det til "hele" verden. Hvorfor er noen tanker s srt f frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke fles bra nok?

    Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

    Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det vre s vanskelig f noe frem som man sitter p langt inne med?

    Da jeg skrev disse tekstene (her og her) flte jeg at jeg virkelig mte jobbe med meg selv for vge. Jeg har alltid vrt pen om mine "hinder", og jeg har alltid flt meg som en av dem andre - til en stor grad. Men det er det komme seg over det store og tunge fjellet nr man virkelig vil n et ml.

    Dette er ikke noe jeg liker fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan vre en del ensom. Ogs nr jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra p det "savnet".

    Ordet er venner. Jeg har familie og snne mennesker som bryr seg om andre - inkludert meg. Jeg mter mennesker nr jeg er p jobb, eller nr det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

    Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt p barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme p besk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med rene minsket det stort gradvis.

    Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og mtte derfor finne meg nye mennesker vre litt ekstra glad i da jeg kom over p videregende. Men akkurat her ble det ikke s mye om bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde p ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker p min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og mtte jobbe p fritiden.

    I dag kan jeg fle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart ta var p noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte hyest, og det var heller ikke meg som blste ut med en slump av at "her er jeg" for f oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, p benken, helt alene, i et hp om bli sett.

    Mange ord og mange tanker kommer n frem nr jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at ntiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle s srt trt vge og komme meg over den store demningen, skrittet for komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har sttt stille i s mange r er det ikke lett komme seg ut og frem.

  • Publisert: 08.02.2017, 20:00
  • Kategori: Tekster
  • 6 kommentarer
  • NR FREMTIDEN ER USIKKER

  • Publisert: 26.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • Ukene og de fine dagene bare flyr avgrde fra oss for tiden. Jeg rekker s vidt vre inne p tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene fr de plutselig er her. Snn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
     


     

    Det vre den som sitter der med "makten" er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager p tenke ut et opplegg, men p veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi p tenke over om det er bra nok? Igjennom mange r har jeg jo vrt med p samle barnegruppen for gjr noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo s enkelt ut nr andre gjr det. Men nr jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da fler jeg meg litt liten.

    Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjr - for det er jo mange muligheter ha samlingsstunder med barn p. Det gr vel mer inn p at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da fler meg usikker p meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje vre inne p noe.

    Nr fremtiden er usikker blir ogs jeg usikker. Jeg har ingen fasit p hvordan det blir om et halvt r. Hvor i livet jeg er om et r eller fem r. Det jeg vet er at jeg om ikke s lenge kommer til sitte igjen med en utdannelse. Et papir p at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken p at det n begynner nrme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt - det er bare alt det i mellom der.

    La oss for eksempel se tilbake p tiden fr sommerferien. P denne tiden for akkurat et r siden var jeg i full gang med skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men ogs innenfor der igjen finnes det flere smroller?

    Om ikke altfor lenge m nok skolebkene tas frem igjen og teorien m graves opp. Utrolig mye av det jeg lrte p skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjr. Men ogs her har jeg en liten flelse p at det m vre bra nok. Det m vre bra nok nr jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vrt perfekt - men det er nok ingen av oss!

    Faktisk hadde jeg store planer om begynne og lese teori s tidlig som i hst, da det var tilbake i et nytt barnehager. Men den gang ei.

    Jeg ser n at det er mange ulike trder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme bt. N gjelder det bare ha den ekstra troen p seg selv. Prve og legge vekk "ondskapen" som knurrer i veggene og tenke p at en snart er i ml. Det er jo egentlig ikke s vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til tro at det er skumlere enn det dt egentlig er? Og hva er det som egentlig fr oss til gjre troen svakere?

  • Publisert: 26.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 6 kommentarer
  • JEG SKAL GIFTE MEG

  • Publisert: 24.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    Det rumlet i ganske s mange mager. Vi hadde vrt i idrettshallen og lpt fra oss, bde p apparater, fri lping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Strre og pne plasser og boltre seg p.

    Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for fylle de tomme magene med litt pfyll snn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

    Rundt bordet var vi plassert, med bde drikke og mat foran oss. Det er alltid noe snakke om nr vi sitter i sm spisegrupper, og samtalene gr litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

    "Jeg skal gifte meg", kom det fra en barnemunn p 5 r.

    Du kan jo si det snn at det ligger mye kjrlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med gifte seg med en, men to. Her er vi penhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppst konflikter og sure oppstt ogs. Men det er jo snn livet er.

    I slike situasjoner og nr barna tar opp snne temaer, det er da man skulle likt vre flue p veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hnda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjr. Om du gjr det s fr du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde "f" ord.

    Tenk at s unge barn allerede kan i denne alderen sette ord p det de tenker - eller drmmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske s overrasket over at de kan s utrolig mye! Men eventuelt at et gifteml ble tatt opp i dag er kanskje ikke s rart, for om dagen gr det litt i kjrlighetsbrev.

    S, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Frst m alt det andre p plass fr jeg selv kan g opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drm, men s langt har ikke jeg kommet. 

  • Publisert: 24.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 9 kommentarer
  • JEG FLTE MEG GAL

  • Publisert: 16.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster

  •  

    I gr gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld g p utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg flte meg faktisk veldig gal og spr, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

    Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger p ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg p et eller annet vis skulle vite hva det var som "feilet" meg - grunnen til at jeg var s stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

    Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen - selv om jeg kunne knuffe og vre like bllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro spille fotball med bde guttene og jentene p trinnet nr vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo s stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart p seg.

    En ny fase kom jeg over i nr jeg avsluttet rene p grunnskolen og kom over p videregende. Jeg hadde et nske om at jeg da skulle klare og pne meg. Slippe tylene fri og vre akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

    Selv om jeg mtte igjennom mange utfordringer for mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett p som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med p det de andre gjorde - jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene s meg, selv om jeg noen ganger kunne fle meg usynlig. 

    Jeg husker veldig godt at det aller strste mlet mitt p ungdomsskolen var kunne lese hyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke snakke om voksne ogs, syns det er flaut eller ubehagelig snakke for strre forsamlinger. P den tiden da jeg var 14-15 r tenkte jeg ikke stort p det, og fokuserte mest p mine problemer om hvordan jeg skulle lse dem.

    Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten r med sammenhengende skolegang med veldig mange og sm ml. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne mtte jeg yte for n toppene, uansett hvor ubehagelig jeg mtte kjenne p det.

    Men etter alle de rene p skolebenken fristet det lite studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne lsne enda mer, om ikke helt, p mine vansker som jeg satt p.

    I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte g en litt annerledes vei. Rett ut i jobb nr videregende var fullfrt, for s ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg vre den veien jeg skulle g. Bde som veiledende vei til finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men ogs for komme inn i et milj hvor ingen visste om min "tunge" historie. 

    Jeg vet at jeg har hjulpet mange med vre pen om den diagnosen jeg har hatt i livet - og hper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lrt utrolig mye, og ikke minst ftt med meg utrolig mye fra sidelinjen ved vre den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de fr med seg mer enn vi faktisk tror dem ogs!

  • Publisert: 16.01.2017, 18:00
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer
  • JENTA SOM BLIR STUM

  • Publisert: 15.01.2017, 14:00
  • Kategori: Tekster
  • Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til skrive dette finner du her!

    Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vrt igjennom mange harde kamper, som senere har vrt gull verdt for meg! Hadde det ikke vrt for min st-p-vilje, hadde jeg ikke vrt der jeg er i dag.

    Noe skjedde med meg i 4-rsalderen, men fikk ikke diagnosen fr jeg var 8 r. Store deler av livet mitt har vrt preget av dette, men har likevel ikke flt meg s mye annerledes. Jeg flte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

    Jeg har mtte g s langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt trer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg "jeg vil, jeg vil, men fr ikke til."

    Igjennom alle disse rene satte jeg meg f og sm ml, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye ml for strekke meg lenger.

    Jeg har ogs vrt s heldig og ftt laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele - filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har ogs vrt helt pen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

    I 2013 var jeg s heldig starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto p for takle hverdagen. Jeg tok det p strak arm og flte meg endelig friere - og enda mer har skjedd p de siste rene.

    I dag sitter jeg igjen med en flelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan vre litt sjenert p en eller annen mte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper hyest. Jeg er ikke den som virkelig sker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg fler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er s skravlesyk.

    Verden er stor og det er mange som har vrt igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter p og opplevelsen jeg har vrt igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk - st p, ikke gi dere!
     


     


     


     


     


     


     


     

  • Publisert: 15.01.2017, 14:00
  • Kategori: Tekster
  • 7 kommentarer
  • GLEDEN I BARNETS YET

  • Publisert: 13.01.2017, 17:00
  • Kategori: Tekster
  • En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har - enn s lenge. Hvor heldig jeg er som fr vre med s mange fine og flotte mennesker, bde store og sm. Hvor heldig jeg er som har lrt s mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg fr jobbe p!

    Det vre der for barna er viktig i deres liv, det bli sett. Det kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som m gjres for at de skal klare seg ute i den store verden nr de vokser opp. Det kunne hndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det ha en god selvflelse og selvtillit er bare en liten del av det kjenne p at vi har det bra.

    For at bde barn og voksne skal kunne bygge og klatre hyt opp p stigen for vite at de er noe, m vi kunne legge ord p det. Ikke bare for oss selv, men ogs for andre. Vi m kunne gi til andre, og vi m vre mottaker av hre noe tilbake. Bde positiv- og negativ kritikk.

    I dag hadde jeg for eksempel fine yeblikk med noen barn p jobb. Jeg prver og se dem, alle som en, s godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i k etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle f. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler nr de veltet.

    Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til leke med. Hun sker min oppmerksomhet ved strekke ut hnden for vise meg noe. "En ku", sier hun, og deretter begynner hun synge "kua mi, jeg takker deg...". Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for vise at jeg ser henne mens jeg holder p med den lille jentegjengen.

    S gr hun sin vei. Men det tar ikke lang tid fr hun kommer tilbake, da med en sau. "En sau", kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Nr hun da har ftt med seg at jeg har hrt henne, begynner hun synge "b, b lille lam...". Og det stoppet ikke der.

    Det se gleden i barnets yet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men ynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille ste konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. "Med krlle tale og nesevis, i bingen springer en gris." 

    Jeg ble bde glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som fr en s liten og fin konsert mens de er p jobb av et lite barn som kan s utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta sjarmere med sine trekk.

    Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang "fem elefanter kom marsjerende..", en katt med sangen "lille kattepus" og til slutt en fisk med sangen "bob bob deri deri, bob bob sue". Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg s henne.

    S til alle - husk se barna, vis at du er der. Det skaper s stor glede for de sm kroppene!

  • Publisert: 13.01.2017, 17:00
  • Kategori: Tekster
  • 3 kommentarer
  • FOR ETT R SIDEN VAR JEG I FULL GANG

  • Publisert: 02.10.2016, 12:00
  • Kategori: Tekster
  • Plutselig var jeg inne p andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg klikke meg inn p mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare p, men ogs en god del som har havnet utenfor minnemappen - alts blitt slettet for godt.

    Jeg begynte se igjennom det jeg hadde lagret p den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig p de bildene jeg s var relatert til da jeg gikk p skole sist gang. For ett r siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede frste skoledag. Bde i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 p ett r for g veien til bli barne- og ungdomsarbeider. 
     


     

    Jeg har alltid vrt pliktoppfyllende nr det kommer til skole. Men spesielt i fjor nr jeg satte meg p skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i lre mer om mitt yrke, samt annet som vi mtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse p skolen, og lrte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

    Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det ogs mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per kt. Jeg var opptatt av ville lre s mye som mulig, og ikke minst gjre det bra p skolen. Og som alle de andre skolerene mine, hadde jeg svrt lite fravr. Jeg var vel kun syk n gang i lpet av dette ret, og ellers var jeg p skolen hver eneste kt vi hadde.
     


     

    Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet p nett og i teoribkene, men jeg var aldri fan av skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
     


     

    Snn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor mtte jeg sitte her og studere? Hvorfor mtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, nr det eneste jeg ville er jobbe med barn? For ikke snakke om alle de teoretikerne og deres mening. P en siden skjnner jeg at det er nyttig vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt lre der jeg satt p skolebenken.

    Men nr jeg frst hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn jobbe mot mlet. For noen kunne et slikt r med jobb og studier vrt tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri s langt at jeg flte at dette ble tft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke f gjort. 

    Jeg kan huske at jeg s frem til dette studieret, og at jeg gledet meg til lre om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det nr jeg sto midt oppi den praktiske prven. Men med mot og kraft klarte jeg dette ogs, og jeg har et fantastisk studier se tilbake p!
     

  • Publisert: 02.10.2016, 12:00
  • Kategori: Tekster
  • 9 kommentarer
  • JEG FR ET FLASH BACK

  • Publisert: 22.07.2016, 15:00
  • Kategori: Tekster
  • Jeg satt i bilen her om dagen. Bak rattet og kjrte der for meg selv i mine helt egne tanker. S klart hadde jeg tankene mine med meg p kjringen ogs, men det var noe annet som skurret litt i det fjerne. Nr ingen andre sitter p med meg i bilen er radioen alltid p. rene mine m hre musikk. Og jeg trenger musikk. Lyden var en smule hakke hyere enn det normale, og jeg forsettet kjringen.

    Hva jeg skulle gjort uten dab-radio vet jeg rett og slett ikke. Jeg har ftt mine favorittkanaler, og det sendes mye bra musikk. N skal det sies at det bare er to kanaler som har ftt meg interessert, men Radio Norge er uten tvil den musikkanalen jeg hrer mest p. Og det var akkurat denne kanalen jeg hrte p denne dagen jeg kjrte alene.

    Plutselig introduseres det for neste lt. Jeg reagerer p artisten med en gang, og skrur derfor lyden opp bde ett og to og ti hakk hyere nr jeg hrer hvilken sang som kommer. Jeg fr et flash back med en gang. Jeg ser ikke tilbake p tiden p noe som bare var for noen timer siden, eller som skjedde for et par uker tilbake. Nei, vi snakker flere r.

    Vi skal s langt tilbake som til 2012. Det var andre halvret i andre klasse p videregende, og det var rundt vrparten. Det var vel i marsmned dette ret da det hele endte med at jeg ramlet rett ned i kjelleren. Og der ble jeg liggende ganske s lenge. Jeg ble skikkelig drlig. S syk som jeg aldri noen gang har vrt fr. Og jeg har heller aldri vrt s syk eller sykere etter denne gangen.

    Sangen som rullet over radioen som fikk meg til mimre tilbake til akkurat dette var fra artisten Laleh. Jeg husker jeg l hele dgnet plantet godt i senga mi. Jeg hadde feber og hele kroppen verket. Jeg hadde ikke krefter til noe som helst. Jeg l rett ut i mange dager. Den eneste gangen jeg var oppe og ute av senga var nr jeg skulle p toalettet.

    Rikelig med mat klarte jeg heller ikke f i meg. Med hy feber og vond kropp endte jeg opp hos legen. Her fikk jeg dommen - jeg hadde bronkitt og en liten lungebetennelse. Og begge artene p en gang! Vet ikke hva eller hvordan du tror om dette, men det var helt jvlig! Jeg var sengeliggende i flere dager, ja flere uker. Og p bare ti dager hadde jeg gtt ned 8 kg. Det var helt grusomt, og jeg s ikke ut. Var veldig skremmende. Det eneste jeg klarte f i meg var kald is, for hele kroppen verket. 

    Men, poenget mitt var som s: Mens jeg l der i alle de ukene og ikke orket noe som helst, var det ikke stort gjre. Ikke orket jeg finne p noe. Ikke orket jeg vre ute og kjenne p livet. Ja, jeg orket rett og slett ikke de vanlige hverdagslige tingene som skjedde i en familie. Det var som vre buret inne til det store og stygge viruset skulle spise deg opp. 

    Heldigvis ble jeg pleiet godt med under denne tiden, men samtidig var det ikke stort f gjort heller. Kjedelig var det bare ligge i senga vre sliten og sove store deler av dgnet, ta seg en liten skl med is bare for f i seg noe i hvert fall. Men noe mtte jeg gjre, og det var da jeg kom over sangen fra Laleh - Some die young (link).

    Og det var denne sangen som ble spilt p radioen. Hele fire r senere. Og alt sitter like godt den dag i dag. Hver gang jeg hrer denne sangen bli spilt, minner den meg om kun n ting - det vre skikkelig syk og en kropp som ligger rett ut i smerter. Jeg tr ikke gjette p hvor mange ganger jeg hrte p den da jeg var drlig, for sangen gikk p repeat hele dgnet nr jeg var vken, over flere dager og uker. 

    Heldigvis ble jeg frisk igjen og var tilbake p skolen etter en mneds tid. Var i hvert fall ikke langt unna, for s lenge l jeg der uten krefter. Og ikke nok med at jeg hadde hatt et heftig hestekjr p kroppen. Men ikke mange uker senere etter ha kommet tilbake p skolen, ble jeg igjen sltt ut. Heldigvis ikke av samme virus. Det hadde jeg ikke orket. Men da slo omgangssyken over meg, og jeg ble sengeliggende enda litt til. 
    S, det hre Some die young n senere, gir meg ikke akkurat de fineste tankene og minnene. Men sangen er fin den!

  • Publisert: 22.07.2016, 15:00
  • Kategori: Tekster
  • 3 kommentarer
  • ET AV MANGE FINE YEBLIKK

  • Publisert: 11.07.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • Jeg har n startet p min andre ferieuke. Det er deilig ha fri hvor jeg har tid til kunne gjre akkurat det jeg vil. Nr jeg vil. Om jeg s skulle finne p noe. Men dagene er stille og rolige, og akkurat n kjenner jeg at jeg gleder meg til komme tilbake til jobb. Det kunne ha noe gjre gir dagen en plan. 

    Det kunne vre med de herlige barna er noe jeg virkelig trives med. Det kunne se de utvikle seg. Se dem vokse p det som skjer i deres hverdag. Ja, det kunne lre bort og av hverandre. Dette barnehageret som n har blitt historie har jeg lrt utrolig mye. Jeg har ftt mye kunnskap fra skolebenken, men lrt ekstra fort nr jeg har vrt i arbeid samtidig og har kunnet bruke teorien med en gang.

    I dag har det vrt en snn dag hvor jeg ikke har hatt en eneste plan. Ikke et eneste gjreml eller noe jeg har hatt lyst til gjre. Eller, har hatt lyst til gjre noe, men ikke visst hva. Og det er p slike dager jeg kan f tankene til tenke. Jeg ryddet litt i noen papirer jeg hadde liggende litt her og litt der. Og det var her tanken egentlig startet. 

    Denne kunnskapen har vokst masse, og det er blant annet fordi jeg har hatt en metode jeg har jobbet p. Etter hvert som jeg lrte, satte jeg meg ned ved bde enkeltbarn og barnegrupper for observere. Og nr du slr sammen teori og praksis, det er da du virkelig kan se hva som egentlig skjer. S, flere ganger fant jeg frem bde penn og ark for gjre meg notater.

    Dette her begynner snart nrme seg et r siden allerede, da jeg valgte se samspillet mellom to barn. Og mens jeg sitter der og noterer, finner jeg ogs ut hvor godt samarbeid barn kan ha. Jeg velger ikke g ut med barnas navn, og kaller dem derfor for Ola og Per. P denne tiden hadde vi gjort noen omrokeringer p avdelinger, hvor det blant annet hadde blitt laget en lekekrok som flittig ble brukt av alle barna.

     

    Ola og Per fr leke inne for seg selv mens de andre er ute. Tenk s stas det er for de barna som fr vre i mindre grupper, og som ogs kan ha sin aktivitet for seg selv. De oppholder seg i lekekroken og finner frem mange stoler som de lager hytte med. Stolene setter de rundt et bord, og over henger de tepper. 

    Samarbeidet mellom dem er godt, og det er morsomt se hvordan de handler med hverandre. De finner frem to sm bl kasser, og dette skal vre tv-er. De finner ogs ut at de trenger puter. Sammen gr de inn p det lille rommet som er p avdelingen, hvor sofaen sto. Sammen kommer de ut igjen, og sammen brer de puta. Nok en gang samarbeider dem.

    Leken mellom Ola og Per er fortsatt god, og plutselig fr Ola en god lsning. De trenger flere stoler. Stoler bde til seng, og to stoler til bord. De hadde ogs behov for noe trd, s jeg fant frem noen garnnster til dem og lot dem mle opp og klippe den lengden de trengte. Trdene trengte de til knyte p stolene.

    Men s, i det ene yeblikket blir det fort litt mystisk. Per finner ikke trden sin, men Ola og jeg ser at den henger fast p armen hans. Men ogs her ble det mystisk. Dobbelmystisk? Trden hadde hengt seg fast i en syltynn liten trd. Denne tynne trden var ikke mulig se p den lille avstanden, s det s ut til at den lille trdbiten svevde under armen. Midt i lse luften. Dette syns guttene var kult!

    P denne tiden hadde vi ogs en stor innsamling av panteflasker til en tv-aksjon. S tomflasker ble med i leken deres. Fikk ikke helt med meg hva disse ble brukt til. Men en eller annen plan hadde de. 
    Gutter er jo kjent for leke med biler, og disse guttene var ingen unntak til ikke vre interessert i sm kjrety. I en barnehage er det stort sett de samme lekene leke med, s nr det kommer nye leker, blir det alltid litt ekstra spennende.

    Under denne perioden hadde det kommet inn litt strre kjrety som var interessant for guttene - og ogs noen jenter. Men kanskje mest guttene. Jeg kan huske at det var en stor sppelbil som var innom for litt lek, men gjett hvem som hadde havnet og gjemt seg innei sppelbilen denne gangen? Og nei, det var kanskje ikke de sm delagte bilene som hadde havnet i spla og var p vei til fyllinga. Og nei, det var heller ikke sm perler eller annet rusk som var puttet oppi.

    Du hadde kanskje ikke gjettet dette - men i den smstore lastebilen hadde Per klart f lille lveungen inn. P hsten hadde vi nemlig et prosjekt om lveungen og frken kanin, som er kosedyrene til Karsten og Petra. Dette var et spennende prosjekt kan jeg huske, selv om jeg p den tiden bare fikk med meg halvparten. Men for barna sin del, var dette veldig interessant det se hvordan de tok vare p de to kosedyrene ogs.

     

    Dette er bare et av de mange fine yeblikkene jeg har godt plantet i minnet. Og tenk, snart har jeg hatt denne fantastiske jobben i snart tre r. Og p de rene har jeg ogs klart bli glad i alle barna, som igjen har vrt litt trist gi dem fra seg nr de har startet et nytt kapittel p skolebenken. Og ikke minst, som jeg har nevnt, har jeg lrt s utrolig mye og de sm har lrt mye av oss. Jeg sitter igjen med mye. Mange opplevelser, tanker, ulike metoder, kunnskap - og ikke minst hvordan et barnehageliv egentlig er. Bde for barn og for voksne. N gleder jeg meg bare til det nye barnehageret skal starte, snn at jeg kan fortsette og samle p de fine og fantastiske yeblikkene som vokser p et snt sted. 

  • Publisert: 11.07.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • HVA LYTTET BARNA EGENTLIG TIL?

  • Publisert: 21.04.2016, 17:35
  • Kategori: Tekster
  •  jobbe med barn er utrolig spennende. Bde morsomt, koselig og fint p en gang. Rett og slett fantastisk. Det se barna hver eneste dag, vre i de ulike settingene sammen med dem og det kunne se de vokse i sin utvikling kan vre fascinerende. 

    Selv om du skal ha en voksenrolle som forstr barnet, vise glede og gi trst, gi rd og veiledning og en liten pekefinger for vise at dette ikke er greit og alt det der, er det en ting som ogs er viktig. Du skal selv vise interesse for det barna liker gjre. Gi inntrykk og vise at det de liker er greit. Men samtidig  sette grenser for at hendelser og handlinger barnet tar utenfor det som er akseptert, at vi da kan kunne veilede inn p riktig retning.

    Noen barn er veldig glad i lytte. Hre p lydbok og ulike musikk. Og det var her i gr det slo meg en liten tanke som fikk meg inn p gamle minner. En CD ble spilt av i CD-spilleren. Musikk som var fra Grtass visst nok. Jeg ville finne ut av hva barna egentlig hrte p. Hvorfor var det denne CD'n som ble puttet i CD-spilleren? Hva var det egentlig med denne musikken?

    Jeg hadde sett flere anledninger hvor denne platen ble tatt i bruk. Og i dag viser det seg at barn er mer tekniske nr det kommer til ulike duppeditter. De har forstelse for Ipad og hvordan den fungerer. Men de har sren meg peiling p CD-spiller ogs! Men det skulle bare mangle nr de er godt inne i den mer digitale bruken av enheter. Det sette p en CD er ikke lenger vanskelig for de sm. Det gr som smr i smr nr det har smeltet - det gr rett igjennom.

    Det jeg har ftt med meg er at barna liker denne musikkplaten. Samt noen andre. Men de har en tendens til finne riktig tast bla litt fort igjennom sangene p spilleren. S det var ikke alltid like lett for meg finne ut hva sangene egentlig handlet om. S i gr kveld gikk jeg til verks for litt jobbing. En ganske hyggelig jobb hvis du spr meg. 

    Tema, eller hovedfiguren for musikken var Grtass. I min barndom vokste jeg opp med Grtass p VHS, og husker jeg syns de filmene som ble laget p den tiden var veldig spennende. Jeg fikk skt meg frem til musikken som ble spilt i rene p barna i barnehagen. Og nr en sang som hadde satt seg p hjernene min etter jobb i gr ble skt opp, da kom alle sangene. Jeg lot meg lytte en gang, men da var det sren meg gjort!

    S der satt jeg i gr kveld. Med Grtassmusikk i rene og mimret tilbake til min egen barndom mens jeg s en forestilling de lagde tilbake i 2013. Jeg hadde gode og klare bilder i mitt hodet av de Grtassfilmene jeg s som liten. S det se hvordan oppsettet var fra da til n i senere tid var veldig interessant. 

    Jeg ble ogs ganske imponert over sangtekstene. De inneholdt ord og setninger som ga nyttige og kloke budskap. Selv syns jeg at det ikke var like mye fantasi og oppdikting, men gikk litt mer p den virkelig verden. Du lrer mye av tekstene som er i sangene. Det er i hvert fall min mening. Er du interessert i hre deres sanger, kan du klikke her for komme til kanalen. 
    S n er jeg blitt en del klokere (og kanskje litt smhekta) p hva barna egentlig har hrt og hrer p.

  • Publisert: 21.04.2016, 17:35
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • GRIP I DET STORE

  • Publisert: 19.04.2016, 18:20
  • Kategori: Tekster
  • Hverdagen i livet er fyllt med bde opp- og nedturer. Glede og sorg. Gode- og vonde minner. Midt opp i det nesten perfekte livet vi skaper oss - bde alene og sammen, str vi alltid p bakken med trygge bein til slutt. 

    Vi kan forme det perfekte livet for oss selv, ved gjre ting vi liker og elsker, samt vre sammen med de vi liker og er ekstra glad i. Ofte kan det handle om finne p noe stort, at det er det som skal til for fle seg bra. Men tenker du et skritt, eller et par steg av ganger, da kan du nyte de yeblikkene som kommer p din vei.

    Hvorfor stresse igjennom for f det vellykket? Hvorfor bruke ekstra lang tid p det noen andre gjr kjapt? Uansett om du bruker lang eller kort tid p den samme situasjonen som en annen, s er det viktig nyte de yeblikkene man har. Kunne sette av tid - tenke at "hva er det vi egentlig stresser for?". Vi kommer jo ikke fortere frem for det. 

    Selv kan vi alle si at tiden gr s fort, og dette er noe vi kan fle. Men sannheten er jo det at den bruker akkurat like lang tid fra den ene dagen til den andre. En mandag har for eksempel like mange timer som det en torsdag har. Det er viktig gripe tak i de hendene som blir strukket ut, eller som du kan n. Plutselig kan det hende at den ene hnden du hadde trengt, at den ikke kommer tilbake. 

    Min herlige pelsdott begynner bli noen r. Stor og fullvoksen er han ogs. Og pelsen begynner f en annen farge. Kanskje ikke like spretten og vill som han en gang var. Men en ting er i hvert fall sikkert - han er en skikkelig kosegutt ♥

    Det jeg vil frem til er at det er viktig ta vare p de vi har. Finne de sm yeblikkene i de store yeblikkene,  vre glad for det vi har!
     







    ♥ ♥ ♥

  • Publisert: 19.04.2016, 18:20
  • Kategori: Tekster
  • 8 kommentarer
  • FANTASI SKAPER SM KAPITLER

  • Publisert: 07.04.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • Har du noen gang tenkt p at fantasien har ingen grenser? Vi kan si s mye vi vil om vres egen fantasi og velge helt selv hvordan vi legger den opp. Fantasi kan skape s mye spenning og moro i hverdagen - og er det et sted dette blir brukt, s er det p jobb.

    hst dukket det opp en liten skapning. Det kunne kanskje lignet p en panda, sebra eller en liten ku, for dette lille vesenet hadde akkurat samme farger. Men f det til stemme med den gr pelsen i mellom det sorte og hvite mtte det vre noe annet. Det kunne ikke vre noe annet enn en liten lemur. En lemur som hadde et navn.

    bagasjen til dette lille dyret var det noe som var med p veien. Deriblant et brev. En tekst med masse bokstaver. Her fikk vi vite at den lille lemurbabyen hadde behov for bli passet p. Hun eier en liten kurv og en pelsvest, og lille Lilly som er hennes navn, er et stort fokus for oss. Vi har virkelig hatt en fantastisk tid med henne, og reisen har vrt en berg-og-dalbane. 

     ha en liten maskot i barnegruppen sette virkelig barna sammen. Vi voksne ogs. Lille Lilly er med overalt. Hun fr oppleve det vi skaper sammen, er med i hverdagen vres og fr til og med lov til bo p avdelingen. I bunn er regnskog vres grunnmur, og rommet vrt er bygget opp av regnskogelementer. Og her liker vr lille maskot seg.

    Et stort tre i midten av rommet med mange greiner ut er selve stammen til prosjektet. Og etter at den kom opp har det bare bygget seg p. Jeg m si er det veldig interessant med bde f vre med i prosessen og oppbyggingen av en avdeling p denne mten. Hos oss har det flyttet inn mye rart gjennom dette ret. Noen har til og med ftt lov til vre p ferie hos oss. Blant annet feriegjester som pskekyllinger, edderkopper, biller og andre sm kryp.

    Fossefall har det ogs blitt produsert gjennom dette barnehageret, og hvis jeg tr vil jeg ikke tenke hvor langt dette kan ende. Ja, vi har til og med en kameleon og flere slanger. Er det regnskog s er det regnskog, og vi er opptatt av ta vare p hverandre. Men ogs ta vare p det vi eier og har. Og vr lille Lilly blir mer enn nok tatt vare p.
     

    Lilly som bor hos oss ligner veldig p denne karen her. Kanskje hun har en bror som vi ikke vet om..
     

    Fantasien har ingen grenser, og ved jobbe med det vi gjr lager vi sm fortellinger og historien hver eneste dag. N er det riktig nok at vr maskot bare er en bamse. Men for oss har hun en identitet. En personlighet som vi sammen har skapt ved og sende ballen - bde vi voksne og barna mellom oss. 

    Gjennom arbeidet vi gjr har det ogs kommet brev. Ikke bare ett, to eller tre - men mange brev til oss. Og ulike gjenstander har dukket opp. Gjenstander som et gammelt kamera, forstrrelsesglass og sm ting. For noen uker siden fant vi plutselig en bok ute i skogen. P de tingene vi har ftt tidligere og brevene, har det alltid vrt signer med DK. Hvem kunne denne DK vre?

    Men planlegge et s stort prosjekt p forhnd er ikke lett. I hver fall ikke nr det gr over lenger tid. Det har vrt en lang vei, og denne veien har ikke vrt rett. I seg selv er det ganske kjedelig flge en strekning som bare gr rett frem. Hva er det som er s morsomt med g langs en vei som du bare kan se fremover p, hvor du ikke kan se deg til siden for oppdage nye ting?

    bunn og grunn for at vi har kommet s langt med prosjektet sammen med barna, er fordi vi har tatt med barns medvirkning. Vi har latt dem fortelle det de har p hjertet av ider og tanker og bygget videre p de innspillene vi har ftt. Vi har sendt en liten ball i mellom oss, og det har vrt med p bygge det hele opp. Hvordan hadde historien vres egentlig vrt om vi ikke hadde latt barna slippe til? 

     kunne jobbe slik som vi gjr, gjr at hverdagen blir spennende. Det er ikke bare oss - barna og vi voksne, som er sammen. Vi har sm vesener med p laget. Ulike dyr som vi selv har laget og skapt sammen. Og jeg vet at nr dette store prosjektet som foregr hver dag avsluttes, sitter jeg igjen med en unik og fantastisk historie jeg kan se tilbake p. Fantasien vi har kan skape uendelig mange sm kapitler. Forskjellige kapitler som har en rd trd gjennom hele fortellingen. Og sammen har vi skapt vr helt egen bok som bare finnes i vres hjerter og i minnekammeret!

  • Publisert: 07.04.2016, 22:00
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DEN SRBARE PERIODEN

  • Publisert: 05.04.2016, 19:31
  • Kategori: Tekster
  • Ungdomstiden er en srbar periode, som byr p store forandringer og mange unge sliter psykisk. Hva kan vre grunner til dette?
     


     

    Det at ungdomstiden er srbar, hvor det kan oppst store forandringer, samt at mange unge sliter psykisk, kan det vre grunner for at de selv prver finne ut av hvem de er. De er i en fase hvor bde kroppen og tanker forandres.

    De blir mer selvstendig og klarer tenke mer p en voksen mte. De blir ogs srbare fordi det blir mer press om oppn alle kravene som stilles. Det kreves av ungdommen at de jobber hardere. Str p at de til slutt overkjrer seg selv.

    Ungdomstiden er ogs der hvor vi skal finne ut nrmere av hva vi vil. Hvem er vi for oppn det vi nsker? Hva m til for n fremover, og ikke bare st p samme sted eller rykke tilbake? Det finnes s mange veier til et ml. Ogs er det s mange retninger en kan velge. Noen vil kanskje gjre flere ting p en gang, og noen ganger kan det fort bli litt for mye for de smvoksne kroppene som utvikler seg.

    Skal jeg velge det som venninnen min vil? Eller skal jeg henge meg p kompisen som velger noe annet?

    Ved ta et valg ut i fra det de andre velger gjre, kan det fort bli til at dette er ikke deg. Det er ikke dette du egentlig ville, selv om du har lyst til vre sammen med vennen din. Du blir srbar fordi du ikke klarer ta egne valg. Noen venner sttter deg, mens noen f kan vre skikkelig "bitch".

    Men det kan ogs vre andre grunner til at ungdommene er srbare. De kan kanskje ha vrt utsatt for ulike fysiske opplevelser. Det kan blant annet vre overgrep. Enten at de selv har vrt vitner til overgrep, eller at ungdommen selv har vrt offeret i et overgrep og blitt forgrepet seg p.
    Mishandling, som kan g over til overgrep, kan vre med p skade psyken deres.

    Hvis de i senere tid opplever dette igjen, hos seg selv eller andre, kan dette vre et srbart tema for ungdommen. Dette gjelder ogs andre ting de har opplevd p en negativ og vond mte.

    Andre ting som kan vre srbart er selve puberteten. Noen utvikler seg tidlig, og andre utvikler seg senere. Og bde sm og store forandringer oppstr. Bde hos gutter og jenter. Noe av det som har blitt skrevet mye om i mediene er disse kvisene. Dette er noe som plages av mange ungdommer.

    Noen er veldig heldige og plages lite av urenheter, mens andre blir ekstra rammet. Dette srer ungdommen p ulike mter og gr inn p deres psyke og selvbildet. Og kanskje er det du selv som blir sittende der alene. Alene uten noen kontakter for fysisk berring og sosialisering. Kanskje er du redd for vise deg blant andre nr den synlige forandring har tatt litt hnd over deg. Er dette vanlig eller er det bare meg det rammer?

    Nei, ikke vre redd. Alle gr igjennom den samme utviklingen som deg. Og alle har bde gode og vonde sider ved seg selv. Og bde gode og vonde tider. Prv og gjr hverdagen din det beste ut av den srbare situasjonen. Det er kanskje ikke s lett - men gi det n et forsk se hva som skjer. I verste fall skal du vite at dere er felles om det meste. Vi kan alle ha vre problemer eller vansker som vi sliter med. Men husk - innerst inne er vi alltid sterkest. Prv f frem din indre kraft til st stdig p dine bein nr ting er vondt. Prv og grav den frem for vise dine sterke sider!

  • Publisert: 05.04.2016, 19:31
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • UNGDOM OG BRUK AV NARKOTIKA OG ALKOHOL

  • Publisert: 05.04.2016, 16:50
  • Kategori: Tekster
  • For ikke s lenge siden ble det spontan ls- og fastskriving p en oppgave som ble levert ut. Vi skulle skrive ut i fra en en artikkel som vi fikk, hvor det var snakk om unge som dro ut for feste og prvde ut alkohol og slike ting fr de var 18 r. Men ret senere, det var frst da de ble myndige.

    Det var snakk om at denne venninnegjengen ville ta seg en tur ut sammen. Bruke penger p drikke, noe som ikke var greit for foreldrene til hun ene. Men hadde hun penger til det? De pengene hun hadde skulle hun bruke til en spesiell bukse hun hadde lyst p. Og disse pengene hadde hun brukt lang tid p spare til akkurat dette plagget. Og her er mine spontanrefleksjoner til tema "narkotika og rus blant ungdom" i akkurat denne oppgaven.


     

    Hvis det var lovlig bruke narkotika, er jeg ikke s sikker p om det ville dempet vold, kriminalitet og prostitusjon.

    Ved innfre kroppen undvendige stoffer og handlinger, gir det deg en ukontrollert tankegang, og det er ikke alt du klarer og hndtere p en god nok mte. Dine ferdigheter blir betraktelig dempet, og feil kan oppst. Slike feil kan fre til skader, som igjen kan g utover deg og andre. 

    Ute i samfunnet kan vi daglig se mennesker som sitter ute. Alene p gaten. Ingen husly som et ordentlig og varmt hus. Alene sitter de der og tigger. Ikke etter penger som gr til et ordentlig sted bo. Penger som brukes ofte til narkotika og stoffbruk.

    Ved vre et menneske som er avhengig av spryter og piller - med stoffer som er skadelig for kroppen, kan det fre til at du mister mye av det ekte livet du hadde fortjent. Nr du s vidt klarer ta vare p deg selv, klarer du i hver fall ikke ta vare p de rundt deg. Men det kommer ogs litt an p i hvor stor grad du ruser deg.

    Slike "sorte hull" kan vre skummelt, og du vet aldri hvor det vil ende om du ikke klarer ha kontrollen selv.

     vre i en vennegjeng som driver med fester og drikkekvelder hver helg, er vanskelig forholde seg til nr du er en av dem som selv ikke drikker. Du foretrekker heller de gamle gode filmkveldene dere hadde sammen.

    Du hadde nok vrt med en tur ut p byen og tatt deg et glass om det var en sjelden gang. Men nr vennegjengen gjr det oftere enn det du foretrekker, kan det fort bli snn at du fler deg som en outsider.

    Det er ikke dette du vil. Men likevel er det blitt stort for ungdommen fylle 18 r. Du er myndig. Kan ta dine egne valg. Nesten i hvert fall. Men er alle valg gode nok? Mye av det kan g p valg som "hun gjr det, da vil jeg ogs".
    Sammen blir de dratt inn i teste ut alt, eller stort av det som kan prves og utforskes. Hvorfor bruke penger p noe som forsvinner p et blunk? En gang i blant hadde det vrt hyggelig ta et glass med vennene sine. Men alle pengene trenger ikke g til "fylla".

    Du har kanskje spart opp penger til den tingen du nsker deg. Den fineste kjolen eller den nyeste mobilen. Vennene dine spr om du vil vre med ut drikke. Du ser p konomien din at de pengene du har spart skal g til noe du har nsker deg lenge.

    Hva gjr jeg? Du vil s veldig kjpe det du har spart til, men samtidig vre med vennene dine. Og vil du ende opp med g s langt som teste narkotika, vold og kriminalitet som dette kan fre til hvis det blir alt for mye? Og hva kan samfunnet gjre med dette?

    Aller frst er det satt en aldersgrense nr det kommer til alkohol. Dette har samfunnet gjort for minske alkoholforbruket, og kanskje delegge kroppen tidlig. Og n tenker jeg frst og fremst p de som misbruker drikkingen. 

    Jeg har aldri helt skjnt hva hensikten med g over stokk og stein med dette har for seg. Alts bli drita full i dette tilfellet, eller tro at man er kul om man tester ut narkotikastoffer som ikke er bra for kroppen i det hele tatt.  ikke ha kontroll er noe jeg ikke liker. Og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde gtt om rus skulle kommet inn i bildet. Bare det se slitne mennesker ute p gaten som ikke klarer ta vare p seg selv gir meg frysninger. Og fulle mennesker er heller ikke et vakkert syn.
     


     

    Men det finnes muligheter for forske og hindre at mennesker begynner med narkotika og andre stoffer som kan gi flelsen en fr nr man ruser seg. Dette kalles forebygging. Her kan samfunnet vre med p lage kampanjer - gjennom opplysningsarbeid og holdningskampanjer. Men hvordan kan samfunnet fr dette til?

    Her kan de trekke inn skoleelever. Bde ungdomsskoleelever og videregendeelever. La de vre med p skrive og utforske hva som kan skje nr rus blir trukket inn hos ungdommen. Hvilke konsekvenser fr det?

    Her er det viktig at bde lrere og de som er rundt ungdommen tar i et tak. Men ogs foreldre. Snakk med barna og ungdommen hjemme. Vr pen og rlig. Hva er egentlig dette? Hva kan det fre til? Hva er risikoen? Dette gjelder bde narkotika, negativ rus og positiv rus(alkohol). Og er det egentlig sunt og bra oppleve narkotika og rusmisbruk blant oss?

  • Publisert: 05.04.2016, 16:50
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVORFOR LAGDE JEG FILMENE?

  • Publisert: 03.04.2016, 15:20
  • Kategori: Tekster
  • Ute er det enda grtt og trist. Dystert og vtt og sola ser ikke ut til ville vise seg helt frem. Her om dagen fikk jeg ogs se enda flere sm vrtegn som ville vise seg frem. Sm grnne knopper som er p vei til spire seg ut om ikke s veldig lenge. De nakne trrne som str rundt omkring er p vei til begynne leve p ny. De blir gjenfdt og skal skape en glede rundt oss med fortelle at vren kommer nrmere og nrmere. 

    Det gr vret vi har nr ikke sola er her sammen med oss assosierer jeg litt med rot. Rot utendrs av de brune fargene som henger litt igjen etter vinteren - da blader og gamle vesener dde ut. Men det er ikke bare rot ute. Inne er det ogs litt rot. Rot etter oppussingen som startet i psken. Kort fortalt holder vi p med oppgradere et kontor. Et rom som ikke har sett dagens lys p mange flere r.

    N som alle tingene som har vrt p dette rommet str godt plassert i halve stuen, er det utrolig se hvor mye som egentlig har befunnet seg p et kontor. Jeg fikk se en stor bunke med gamle bilder, men lot meg ikke romstere s mye i dem. Bare av se bildene der de l, gikk det opp en tanke hos meg. 

    Jeg har jo gamle filmer liggende. Filmer som er bde seks og tolv r gamle. Uff, det hrtes veldig skummelt ut. Tenk at det har gtt s mange r siden jeg lagde filmer. Filmer som handler om meg. Den aller frste filmen som ble til ble laget da jeg var 10 r. Tenk p det - fikk min frste lille rolle som en filmstjerne bare 10 r etter at jeg kom til denne verden. Og min andre film ble til da jeg var 15 r. 



     

    Men disse filmene hadde en bakgrunn. De ble ikke laget for moroskyld. Begge filmprosjektene mine hadde en oppgave i utgangspunktet. En oppgave om vre til hjelp for meg med formidle hvilken jente jeg var - spesielt p innsiden. Jeg satt der med en hemmelighet som jeg ville dele med resten av verden. Den verden jeg sto midt opp i, og sammen med de menneskene jeg hadde rundt meg. 

    Som 4-ring, da jeg gikk i barnehagen, var da det hele skjedde. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husker s mye av akkurat dette selv. Men av det jeg har blitt fortalt av de andre rundt som har oppfattet meg, var det i denne alderen jeg ble litt ulik meg selv. Jeg var ikke like flink til kommunisere muntlig. Jeg var blitt sjenert, og litt mer enn det.

     vre litt annerledes her i verden er helt greit. Og alle kan ikke vre like. Tenk s kjedelig verden da hadde vrt. Har du noen gang vrt inne p den tanken? Men isfall hadde jeg mine vansker jobbe med, og etter noen tester og snne ting fikk jeg en diagnose for min fravrene kommunikasjon. Jeg hadde selektiv mutisme. Kort fortalt vil det si at det er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer prate i visse situasjoner. 

    filmene jeg har laget forteller jeg pent og rlig om hvordan livet mitt er (i senere r - var), og hvordan det er vre en jente med denne diagnosen. Jeg har vrt ganske heldig, for jeg hadde ikke alt for store vansker, og var ikke hardt rammet - eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg har klart meg og kommet igjennom bde grunnskolen og videregende med mine utfordringer. Til og med mestret spille hndball i mange r sammen med mange herlige jenter. Og jeg vil s og si at jeg har hatt dette nesten hele livet mitt. 

    Men grave seg langt ned har jeg heldigvis sluppet unna. Jeg har alltid hatt bein i nesa. Sttt i min mrke hule og jobbet hele veien. P ungdomskolen var det vel da det skjedde mye. Da den store klumpen i magen og halsen lsnet litt. Det store skrittet jeg tok som jeg husker best, var da jeg leste hyt for hele klassen. I det yeblikket var det som sitte i et stort pent hav. Jeg var den lille gullfisken, og rundt meg svmte alle de store og skumle pirayane som var sultne p at jeg skulle klare jeg ogs. 

    Jeg mestret mine ml som jeg hadde. Kjempet mot mine vansker og utfordringer. Og tenk p hvor langt jeg har kommet i dag! Og at jeg har kommet s langt som jeg har er store deler takket vre jobben jeg har ftt ogs. Da jeg fikk komme p en arbeidsplass i en barnehage startet jeg med helt blanke ark. Jeg ville gi meg selv utfordringer som jobbe i barnehage hadde by p. Ja, det gikk s langt med at jeg satte mine ftter og jobbet med helt ukjente mennesker med ikke fortelle om min utfordrende bakgrunn.

    Og det m vel vre et av de beste valgene jeg har tatt p lenge. Jeg fikk lov til komme over den mellomstore drstokken ved jobbe med meg selv. Presse meg selv til kommunisere p den vanlige mten akkurat som alle andre. Skjule og kaste bort vanskene, fle meg som et helt vanlig menneske. 

    S, disse filmene jeg den gang lagde var ikke et bortkastet arbeid. Jeg brukte mye tid og mange krefter p f til det resultatet jeg gjorde med dem, for vise de nrmeste rundt meg at jeg kan jeg ogs. Og jeg sitter igjen med minner jeg kan se tilbake p. S langt tilbake at jeg kan se at det har skjedd utrolig mye p den lange og brede veien.
     



    "Historien fra indre meg"
    "Denne filmen handler om Pernille. Hun forteller pent og rlig om livet sitt, og hvordan det er vre ei jente med selektiv mutisme."
     

    Min jobb under den store prosessen var skrive manus. Hva ville jeg fortelle? Og hvordan ville jeg formulere meg for f frem mitt budskap? Men jeg hadde ogs jobben med vre foran kamera. Bde i hverdagslige situasjoner og i studio for lese opp min historie. Alt som blir sagt i denne filmen er mine egne ord. Ja, til og med filmens tittel "Historien fra indre meg" er ogs noe jeg str bak. 

    At jeg har brt p denne sekken i s mange r, brer ikke preg p meg lenger. Jeg vet jeg ikke er s flink til st og prate foran litt strre grupper med mennesker. Og jeg kan fortsatt vre litt sjenert. Men nr jeg ser meg rundt er det jo flere enn meg som er i samme situasjon. Jeg ser ikke lenger p meg selv som den jeg en gang var. Men alle har sm utfordringer i livet uansett.

  • Publisert: 03.04.2016, 15:20
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • TANKENE ER DER, UANSETT

  • Publisert: 02.04.2016, 22:05
  • Kategori: Tekster
  • Har du noen gang vrt inne p tanken over hvor mye vi egentlig tenker? Hvor mange tanker som kan befinne seg opp i det lille hodet vi har? Det er helt utrolig tenke over det nr du frst har kommet inn p tanken. Tanken over tenke p hvor mange tanker en kan ha, og hvordan disse tankene sorterer seg fint p plass i de ulike hulerommene som finnes.
     


     

    Men tanker kan ha forskjellige flelser. Ulike meninger, og mindre like forstelser. Det er umulig ikke  tenke noen ting. Ha et helt tomt hode som verken har en liten tanke eller noen ord. Det er litt rart tenke p det, men verktyet som fr oss til tenke er i drivkraft hele tiden. Nr du er ute eller inne. Nr du er sammen med andre eller alene. Nr du er vken eller sover. Dgnet rundt tenker du.

    De gangene du endelig sitter for deg selv - det er stille og rolig rundt deg og du har bare deg selv tenke p. Kanskje har det vrt en liten tanke der om bare koble helt ut. Nyte omgivelsene rundt deg og bare vre borte. Rett og slett koble alle tanker helt ut. Det hres ganske deilig ut, men det er riktig nok helt umulig.

    Tankene er der, uansett om du vil eller ei. Selvflgelig gr det an styre noen tanker litt unna, og heller fokusere p noen andre tanker. Men disse tankene du valgte g litt bort ifra i det ene yeblikket, kan fort finne p komme tilbake senere. Gjennom opplevelser fr du tanker, og de tankene du da fikk kan bygge videre p til bli minner. Minner som kommer av livet du lever. Hva du velger tenke og hva du gjr. 

     


     

    Nr jeg tenker meg om kan det kjennes ut at jeg i et eller annet yeblikk kan ha vrt helt borte. Helt borte fra verden. Verden som er rundt meg, og bare sttt der helt alene. Uten en eneste tanke i mitt hode. Men sannheten er det at det ikke har skjedd. At det bare har vrt meg i et helt "tomt" rom uten en eneste tanke. En eneste tanke om hvordan egentlig dette hodet med alle tankene fungerer. 

  • Publisert: 02.04.2016, 22:05
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • HVORFOR SKRIVER JEG?

  • Publisert: 10.03.2016, 21:17
  • Kategori: Tekster
  • Jeg har ofte lurt p hvorfor jeg egentlig skriver p denne siden... Hva vil jeg med den? Hvem er den for? Det hele startet for syv r siden - syv hele r. 

    For noen mneder siden gikk jeg igjennom innleggene her p bloggsiden. Det var ofte korte og konkrete innlegg, og jeg gikk stort sett rett p sak i frste linje. N, etter alle disse rene med skriving har jeg merket stor forskjell p det jeg publiserer. 

     lese igjennom de mange r gamle innleggene jeg har skrevet, ser jeg veldig forskjell p spesielt en ting.
    Ordene jeg bruker, og hvordan jeg setter sammen setninger. Jeg liker og leke litt med tankene. Fundere og gruble litt sammen med sannheten - bde teoretisk og praksis. 

    Jeg str for mine meninger, samtidig som noe av det blir holdt tilbake. Ikke alt er like lett snakke og skrive om. Etter at jeg ble student igjen, hvor jeg hadde vrt ute i jobblivet i noen r, har skrivingen blitt mer interessant. Jeg liker og forme tekstene mine p en helt annen mte. Rett og slett skrive om det jeg lrer p skolen og igjennom jobb.

    Det balansere dette mellom hverandre til bli noe som er sammensatt, gir meg et annet syn p virkeligheten og teorien blir lettere forsttt. Det jobbe med barn er virkelig spennende, interessant og morsomt. Det er en helt annen verden. Du har barn rundt deg hele den tiden nr du arbeider, og sammen lrer vi masse. Hvordan voksne skal og br vre ovenfor barn - og omvendt. Rett og slett hvordan vi fungerer sammen.

    Det kunne ha et sted - en side, samle sine interesser, det du tror og det du lrer underveis, tanker og andre ord, det er noe jeg trives med. Selv om jeg ikke vet hvorfor jeg skriver som jeg gjr, eller hvem det er for, er dette noe jeg vil fortsette og gjre. S lenge det er til nytte for meg, at jeg trives med det og noe jeg vil gjre.


     

    Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle ende opp med slik skriving p en bloggside da jeg opprettet og startet skrive i 2009. Det er ogs viktig flge drmmene sine. Drmmer er noe som betyr litt ekstra for deg selv. Noe du har lyst til oppn p veien. Ikke at jeg har lyst til oppn noe stort med skrive p denne bloggen. 

    Ved skrive og dele ord akkurat her, har jeg n funnet min mte formidle tanker og ider p. Selv om det ikke nr ut til s mange som jeg kanskje hpet. Men det n ut til alle, det er ikke mitt ml. Jeg blir glad hvis jeg klarer og n ut til noen som er interessert i det jeg skriver. Og kanskje er til hjelp for andre. Men mest av alt skriver jeg innlegg for min egen del.

    Plattformen er en bit av meg. blogge p denne siden er faktisk en stor del av den jeg er - i tillegg til alt annet!

  • Publisert: 10.03.2016, 21:17
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • INTERESSEN FOR LRE

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen f som liker dukker. En flokk som liker bygge med lego og klosser. De som foretrekker tegne. Gjengen som liker lese. Energigjengen som har behov for lpe. Guttene og jentene som liker pusle med perler - bde brettperler og trdperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye finne p i barnehagen. 

    Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi ogs barn som liker leke med bokstaver lre seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige p lre seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem r har de vrt interessert i lre og skrive fr de begynner p skolen!

    Barnehagedagene har med ra forandret seg p en mte. Snn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for... ja, det er seksten r siden jeg hadde mitt siste r i barnehagen! Det vre interessert i lre. Jeg var jo villig til ta i mot det jeg lrte. Spesielt mitt siste r i barnehagen p uteavdeling.

    Men tilbake til de som liker vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lre seg tall. Ikke bare det kunne skrive tallene riktig. Telle langt p bde norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker p at dette barnet kommer til bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov hpe.

    Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en s tidlig alder. Det er jo bare positivt p barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg. 

    Det var fin lek p alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men ogs sm og store perler som de lagde armebnd og halskjeder av. Vi hadde akkruat ftt i oss fruktmltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. S kommer det et barn bort til meg. Lurte p om jeg kunne lage noen regnestykker. S klart kunne jeg det.

    Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne lses. De ble lst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan lse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan s mye om regning av tall. Men s mtte jeg ta tak og noe mtte gjres.

    Kunne jo ikke la barnet f s enkle oppgaver som blir lst p null komma niks. Barnet kunne bare se p tallene, og s smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her mtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Strre tall mtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var bruke fingrene til telle p. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble lst. Alle regnestykkene.

    Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble lst, fikk barnet lov til lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle lse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan s mye mer enn det jeg egentlig vet.

    Er moro se de mestre, at de fr til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av lre. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjre, er ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.

  • Publisert: 29.02.2016, 18:09
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LEK SKAPER SAMSPILL

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • S er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet p bde teori og praksis. Bde teste det ene og prve det andre for se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og sm biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe p jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. f mer forstelse p ord og uttrykk!

    Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vrt hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Ogs for de sm som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var merke. Veldig moro var det se de forskjellige smgruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.

    Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg p tinningen og inspirerte meg til skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Snne fine og myke treklosser som det er litt strrelse p. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.

    Vi satt der p gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for f til en fin lek. Startet kanskje ikke helt snn som jeg s for meg. Det var visst mye mer moro kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet p barnet. Men snn gr det jo nr man gjr snt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.

    Jeg satt og s p de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke vre til s mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjr nr jeg er p jobb i dag, enn det jeg gjorde fr jeg startet p skolen igjen. Lrer s mye. Og ekstra moro er det lre nr jeg klarer ta det med inn i situasjoner p jobben.

    De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! se p leken deres i et annet syn enn jeg gjorde fr - det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Flte jeg satt der og smilte som bare det, p deres vegne p hvor gy de hadde det.

    Begge barna hadde super glede av hverandre i dette yeblikket. Helt fantastisk se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel "du er flink", fr de raser trnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men ogs de sm som skimter til og kan bli noe stort.

    Viktig er det kunne se de sm. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose nr de gjr noe bra og er flinke, men ogs vri om det negative til noe positivt for veilede dem p veien. Jeg gjr i hvert fall s godt jeg kan nr det kommer til barna. Vre en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lre av. Bde vokse p og bli store av  bde takle og hndtere hverdagen og verden. 

    Et samspill kan vre usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er vre meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett p som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne mter barna, og hvordan barna mter hverandre, er med p ke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvflelse. 

    S nr du ser barn er i en setting av en type lek sammen - stopp litt opp. La de holde p og utforske hva de egentlig gjr. Finne ut p egenhnd av hvordan det ene og det andre gjres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men nr det gr litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig gripe inn for veilede dem p riktig vei igjen. La de leke for skape et godt samspill!

  • Publisert: 22.02.2016, 19:08
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • KONFLIKTHNDTERING - BLIKK

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • Jeg prver meg komme litt nrmere p temaet, og kanskje bli litt klokere p tankegangen...

    Hva er en konflikt? Og hvordan skal en hndtere konflikter?
    For forklare en konflikt kan vi si at det oppstr et sammenstt - eller en uoverstemmelse som det s fint heter p fagsprket. For barn og unges utvikling av selvforstelse og identitet, kan konflikter vre viktige, og i deres milj kan dette skape vekst og fremgang.

    Nr en konflikt blir mtt p en god mte, kan det virke utviklende p de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du m forholde deg til en indirekte mte i konflikter som andre har. Men hvordan hndtere en konflikt p best mulig mte?

    Jo, det er det vi skal finne litt ut om n. Klarer du p best mulig mte vre pen og rlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere hndtere hva man skal gjre for lse det hele. Det kan friste for mange si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

    Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vrt i situasjoner hvor jeg har vrt redd for hva som kom til skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det vre snn at man blir redd for forklare seg? Redd for fortelle sannheten i det som har oppsttt? Det fantasere opp noe helt annet er ikke med p lse problemet. I hvert fall ikke det skylde p andre.

    "Konflikter oppstr ofte nr et menneske i mte med et annet menneske viser sin rlighet og srbarhet uten bli mtt." 
    Knud Lgstrup

     



    Dersom vi ikke ser p den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
     

    P jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstr det ulike grader med uenigheter blant de sm. Noen barn er flinke til hndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppsttt selv. Mens andre ganger m voksne gripe inn i handlingene. 
    For lse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se p deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er snn.

    Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke vite hva som egentlig skjedde - at det barnet gjorde var dumt, men skjnte det ikke helt selv? Kommer jeg til f huden full av negative ord p min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange sprsml vi kan gruble og lure p.

    slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med yenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen nr det oppstr konflikter i grupper, at de ikke vil ha yenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det ha yenkontakt. Se i hverandres blikk for komme til bunns i hendelsen, og en lsning, ved holde blikket. Gjr eller klarer man det, har man lettere for forst hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan fre til en konklusjon p en mulig lsning. Men husk - det komme ned p barns niv og hyde er ogs viktig nr det kommer til konflikthndtering!
     



    Du er hyere enn barna, og med hyden kan du virke skremmende og det ha mye makt. Kom deg derfor ned p deres niv.
     

    Det snakke til et menneske med ryggen til, er som snakke til en person som ikke forstr hva du sier. Eller snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan f med seg noen enkeltord, men ikke forst helt det som blir sagt. S, nr du skal lse konflikter med andre, det kan ogs vre vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og sprket vrt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk srer og blikk trster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.

  • Publisert: 19.02.2016, 18:47
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • SELVBILDE

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster

  •  

    Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
    Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv - vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

    Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

    Men hva følger med et positivt selvbilde? 
    Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

    Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv - våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

    Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger - det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

    Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive - oppmerksomhet og kjærlighet.

    For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

  • Publisert: 18.02.2016, 18:49
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DET SKJULTE TALENTET

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

    I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

    Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til - hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

    Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

    Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

    Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

    Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

    Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
    "Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!

  • Publisert: 16.02.2016, 15:58
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVORDAN HAR DU DET?

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster

  •  

    Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

    Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

    Men når jeg får slike spørsmål - og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
    Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

    Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
    Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

    Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde... Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig? 

  • Publisert: 04.02.2016, 20:03
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LA DEG DRMME

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • Ingen drømmer er ubetydelige. De kan lære deg å gjøre riktig valg og endringer.



    Når du drømmer deg bort og funderer over tankene dine. Hva betyr de egentlig? Hvorfor tenker du slik? Jeg kan tenke mye. Utrolig mye! Men mange av de tankene deler jeg aldri. Ikke med en eneste sjel. Jeg sitter med de inne i meg, og det er ikke alt jeg vil dele heller. Tenk på alt det vi drømmer i løpet av en dag, en natt og bare på noen timer. Vi tenker, hele tiden.

    Ofte kan jeg drømme meg så langt bort hvor jeg skulle ønske at jeg satt på toppen av tronen. På toppen der hvor jeg kunne få alt, gjøre akkurat det jeg vil, og når jeg vil. Men dette får bare bli der inne i det stille rommet av mange tanker. Skulle jeg hatt alt det jeg pekte på og hadde hatt lyst på, hadde jeg ikke hatt plass til meg selv og det jeg har rundt meg fra før av. Har du noen gang tenkt på det?

    Du trenger for eksempel ikke det siste på moten. Det siste nye som har kommet inn av teknologi eller smykker og diamanter bare fordi det er populært og alle andre har det. Du må ikke skaffe deg den nyeste iPhone, bare fordi bestevennen din har den. Du må tenke litt lenger enn til nesetippen, og heller tenke og handle på din måte.

    Jeg er langt i fra perfekt. Men selv jeg kan drømme meg langt bort i det uendelig, selv om jeg ikke får alt jeg peker på. Jeg blir nok heller ikke en ordentlig prinsesse i fremtiden. Men en kan jo late som. For i drømmer er alt lov. Vi har også forskjellige type drømmer, deriblant tankedrømmer og virkelig drømmer som du må jobbe for. 

  • Publisert: 02.02.2016, 19:57
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • S LANGT HAR JEG KOMMET I DAG

  • Publisert: 13.01.2016, 21:45
  • Kategori: Tekster
  • Har jeg noen gang fortalt hvor heldig jeg egentlig er? Og hvor jeg er i verden i det jeg driver med?

    Det var slutten av tiendeklasse. Fristen for å søke seg inn på skoler for videre utdannelse sto for tur. I noen år før dette hadde jeg en interesse av fotografering. Husker jeg søkte medier og kommunikasjon på førstevalget, deretter idrett på Re og design eller noe sånt på tredjevalget (bare for å sette noe der). Det er så mange herrens år at jeg nesten ikke husker selv. Men jeg kom meg inn på det jeg aller helst hadde lyst til - på Melsom videregående skole under medier og kommunikasjon. Jeg var veldig opptatt av bilder, og grunnen til at jeg søkte meg dit var fordi jeg ville bli fotograf. 

    I første klasse hadde jeg grafisk som prosjekt til fordypning. Utrolig interessant, og dette likte jeg veldig godt. Det å lage collager og jobbe med tekst og bilder samtidig, det var noe jeg likte. Neste året endret det seg på hva jeg ville bli. Jeg ville ikke lenger bli fotograf, selv om jeg hadde fordypning i foto dette året. Skal heller ikke si at jeg angret, for jeg lærte utrolig mye i fotoverden som jeg har tatt med meg videre. Jeg fikk nemlig høre at det var litt større vanskeligheter med å få seg praksis hos en fotograf, og jeg fant fort ut at jeg heller ville ha fotografering som en hobby. Siden jeg da hadde veldig interesse av grafisk design på skolen, var det nå mediegrafiker jeg ville bli. Men den drømmen holdt ikke lenge. Tredje, og siste året, tok jeg bilde som fordypningsfag. Og det var dette året det virkelig skjedde noe med meg. 

    I fordypningsprosjektene sto det mellom tekst, lyd eller bilde. Her var det ikke snakk om å gruble. Det ble bilde. Å skrive gode tekster hadde jeg ikke store interessen av på den tiden. Og lyd var det i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle, siden jeg var så forsiktig med det muntlige pga diagnosen jeg hadde. Så valget var derfor ganske lett. 

    Hele skolegangen min var jeg den stille jenta i klassen. Og mine mål hadde jeg i egen plan. Hadde selvfølgelig noen små skritt som løsnet kommunikasjonen min, og jeg klarte og snakke med noen venninner når vi var alene eller når det ikke var så mange rundt. I klassen var jeg ikke den som tok ordet for å si det sånn. Å snakke høyt til en så stor forsamling, for eksempel å lese høyt for hele klassen, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne sitte i smågrupper med flere grupper rundt meg, hvor jeg formidlet noen ord og setninger. Men å ta styringen, der var jeg aldri. Kan huske jeg leste et par ganger høyt for hele klassen da jeg gikk på ungdomsskolen, men noe mer av dette kan jeg ikke huske at det ble. 

    Så kom sommeren. Videregående var gjennomført og jeg gikk ut med greie og fornøyde karakterer. Jeg fortalte at det var det siste året som det skjedde noe med meg. Hva var det jeg egentlig ville bli? Det er ikke lett å finne ut når man er 16 år og skal velge en linje på videregående. Men siste året så fant jeg ut at jeg hadde valgt helt feil. Men likevel fullførte jeg skolegangen og fikk studiekompetanse. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare det? Med litt tilrettelegging og en ståpåvilje om at jeg ville klare dette, kom jeg meg igjennom. 

    Når alle tre årene var ferdig, var det ikke lenger fotograf eller mediegrafiker jeg ville bli. Det hadde tatt en helt annen vei. Det var noe helt annet som jeg ville rette meg mot. Jeg hadde en drøm om å få jobbe med barn. Ikke hvilke som helst barn. Små barn som gikk i barnehage. Jeg ville bli barne- og ungdomsarbeider. Og jeg som var så stille og hadde mine små utfordringer. Nei, det var dette jeg ville, uansett hvor små eller store "problemene" mine var. 

    Høsten etter skoleslutt, 16. september 2013, da hadde jeg min aller første dag i en helt ny jobb. Det var nå det startet. Jeg satte mine bein innenfor en barnehage. Jeg fortalte heller ikke om mine kommunikasjonsvansker til mine kolleger. Og dette var en grunn for. Jeg ville starte med blanke ark! Hvem hadde trodd at det var her jeg skulle ende opp? Ikke jeg i hvert fall.

    Jeg kan huske veldig godt at jeg jobbet veldig hardt med å åpne kommunikasjonsvanskene tidlig. Selv om det ikke var like lett. Og jobbe med barn, da. De graver og spør om alt mulig rart, og ungene var en motivasjon for meg at jeg skulle klare og presse meg selv. Og komme over det store fjellet kan man kanskje si. Det rareste, overraskende... Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.. Det mest sjokkerende spørsmålet jeg har fått av et barn på jobben, er om jeg var gravid. Gravid liksom. Meg, i en alder av 18-19 år? Måtte skuffe dem med å si at jeg ikke var det. Og ikke så det ut til at jeg skulle være det heller. Men alle vet vel at det kan komme både små og store kullkorn ut av en barnemunn, om alt mulig rart. 

    Det å jobbe i barnehage er helt fantastisk! Jeg kunne ikke valgt en annen jobb. Barn er rett og slett spennende små vesener, og det finnes så mange varianter av dem - alle er forskjellige. Og ikke minst har alle hver sin sjarm og glede. Det å komme på jobb å møte de små barna, se deres smil og høre deres latter. Det er helt fantastisk! Det å våkne om morgen å tenke på at man skal møte mange flotte barn, og ikke minst være med de i mange timer, det er en god følelse. Selvfølgelig er det noen dager jeg heller har lyst til å bli hjemme, og noen dager jeg skulle ønske jeg kunne dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg er så sliten. Men innerst inne er det som å være i himmelen for å få lov til å være en del av barns hverdag. Kunne se de vokse på det de lærer, og mestringen de får. Det er et stort ansvar og en stor jobb det å arbeide i en barnehage. Men tenk på all den gleden vi kan dele med hverandre - barna og voksne!

    Pga jobben hvor det brukes utrolig mye kommunikasjon - muntlig vel og merke, har dette vært en stor hjelp for meg. Ikke vet jeg hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den fantastiske arbeidsplassen jeg er så heldig å ha. En burde føle seg heldig at man i det hele tatt har en jobb å gå til, å være glad i dem man jobber sammen med. Kjernen i en jobb er å ha gode mennesker rundt seg, syns jeg. Da får man det så hyggelig på arbeidet!

  • Publisert: 13.01.2016, 21:45
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • SM TROLL I KOSEDRESS

  • Publisert: 08.01.2016, 18:37
  • Kategori: Tekster
  • Kanskje det er en dag hvor du ikke skal noe spesielt. Bare gå hjemme og tusle alene. Ikke skal du ut på små hverdagslige hendelser, jobb, skole eller i selskap. Da kan det fort hende at du tar på deg noe lettvint. Sånn som en joggebukse eller "fillete" klær. Du slenger for eksempel ikke på deg det peneste du har hengende i skapet. Det gjør i hvert fall ikke jeg. Skal jeg verken på jobb, skole eller ut av huset tar jeg bare på meg noe jeg finner, og røsker det ut av skapet. Er ikke så viktig med at plaggene passer så godt sammen.

    For veldig mange i dag er mote en del av dem. Men mote kan også være et stort tema. Tenkte ikke at jeg skulle dra det så langt ut for å holde et foredrag om det. Men her i går slo det plutselig ned noen tanker hos meg. Jeg jobber fortsatt i barnehage, og hver eneste dag får jeg se søte små barn. Alle med forskjellige klær, deriblant hos de voksne. For meg, men også kanskje for mange andre, syns jeg det er viktig å ha en grei stil. Ikke at jeg er opptatt av det. Men jeg er litt opptatt av å tilhøre gjengen, ikke skille meg langt utenfor de andre, samtidig som jeg vil ha på det jeg har lyst til å gå med.
     


     

    Jeg begynte og bli sliten på slutten av jobbedagen i går. Jeg satt i sofaen med et barn og noen bøker vi tittet i. Så ble det barnet forsynt med bøker, og jeg ble sittende igjen og bare stirre ut i rommet. Det var da tanken slo meg. Nå i vinter har barna hatt på seg ullundertøy under klærne sine. Så og si hele tiden er barn i aktivitet, og de små har ganske mye energi. Jeg skjønner godt at de har lyst til å ta av seg et lag eller to med klær, jeg. Fly rundt inne i en slags kosedress av tynn ull. Og det var også her en tanke til slo ned og begynte og gruble hos meg.

    Hvorfor går ikke vi voksne slik på jobb også? Tenk hvor deilig det egentlig hadde vært! Føle seg lett og luftig i leken med barna. Kanskje vi til og med hadde fått like mye med energi som de små hvis vi fikk av et par kilo med klær vi også. Var bare noen tanker som dukket opp hos meg. Når jeg ser på barna som flyr rund i det lette ulltøyet sitt, skulle jeg gjerne gått sånn jeg også. Men voksenrollen som en god rollemodell blir kanskje sett på litt annerledes da...?


     

    Jeg skulle gjerne tatt på meg en joggebukse i det minste. Men er ikke så sikker på om jeg tør å gå med det ute blant folk mer. Var en dag jeg gikk med joggebukse på skolen nå i høst. Fikk nesten kjeft av lillesøster da jeg kom hjem og hun fant ut at jeg hadde på meg den ute blant folk. Men nå skal det sies at den joggebuksa jeg har ikke er av de styggeste. Og jeg har ofte fått høre av henne at stilen min må endres. Jeg kan vel si at jeg har blitt litt flinkere på det, og tenker litt mer på hva jeg har på meg ute blant folk. Men helt ærlig - jeg går med det som jeg har lyst til å ha på meg. Og som jeg føler meg bra i.

  • Publisert: 08.01.2016, 18:37
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • KOMMUNIKASJONEN MED UNGDOM

  • Publisert: 03.01.2016, 19:41
  • Kategori: Tekster
  • Å kommunisere med ungdom

    Du vil møte ungdommer i ulike situasjoner i ditt arbeid. Denne delen av livet er en spennende tid, samtidig som en periode med usikkerhet og mange utfordringer. Men også hvor det er mye som skjer med kroppen.

    Eksempel:
    Lise er en tur på apoteket. Går rundt og titter litt mens hun er usikker. Hun er 13 år og har nettopp fått sin første menstruasjon. Hun vet at hun trenger bind, har vært i mange butikker men klarer ikke å kjøpe en pakke. "Tenk om noen kjente kan se meg", tenker hun. "Så flaut det kommer til å bli". Hvordan kan du som apotekteknikker hjelpe Lise i en slik situasjon?

    Alle som har barn må igjennom denne fasen av livet før eller siden, eller kanskje du kjenner noen som du har skapt et trygt bånd til som du tør å ta opp et vanskelig tema med. Både unge gutter og jenter opplever nye og vanskelige situasjoner. For jentenes del kan et eksempel være i forbindelse med en menstruasjon eller graviditet. Men gutter kan ha sine ulemper som de ikke tør å handle eller snakke om. For eksempel kjønnssykdommer eller prevensjon.

    For å skape en trygghet er det viktig å gå forsiktig frem i sammenhenger som dette. Det er mange unge som gruer seg rett før dette skjer, akkurat sånn som det var for Lise - til å be om hjelp. Et behov ungdommer kan ha er å snakke om disse temaene, men det er ikke alltid sånn at de vet hvem de skal snakke med om sånne ting. Og ofte kan det være vanskelig å snakke med foreldre eller venner om slike ting som de syns er vanskelig å ta opp.


    Vær åpen og ta kontakt

    Som helseservicearbeider, i dette tilfelle (men også som foreldre og andre foresatte) er det viktig å kunne skape en trygg atmosfære. Kan du snakke vennlig og kan vise at du har et naturlig og åpent forhold til slike temaer, blir det ofte lettere for begge parter når de kan åpne seg sammen og komme til en ende med "problemet". Dette kan også gjelde andre pinlige eller vanskelige temaer.


    Vis forståelse og vær diskret

    Du jobber som apotekteknikker. Du holder på med en kunde, og det er andre kunder i nærheten. Da er det viktig at du snakker lavt og viser respekt. Tenker du etter, vil nok både du og andre synes det er flaut hvis du snakker høyt om deres intime spørsmål med kunden. 
    I en slik situasjon kan ungdommer være ekstra sårbare og ikke minst usikre. Vis god service ved å sette deg inn i hvordan kunden føler seg. Ta kundens henvendelser på alvor, og vær interessert og åpen i å hjelpe. Klarer du dette, klarer du å holde situasjonen lavt til ikke å gjøre den vanskeligere enn den allerede er. 


    Bruk enkle ord

    Bruk et enkelt språk, og forklar heller vanskelige faguttrykk. Men pass på, denne aldersgruppen må heller ikke behandles som barn. Viser du tegn til å opptre som det en voksen i barnehage gjør, vil ungdommen føle at de ikke blir tatt på alvor. Det enkle er ofte det beste, og lettest for å forstå.


    Gi informasjon om hvor de kan få mer hjelp

    Er det vanskelig for ungdommen å ta kontakt ute i for eksempel butikk, kan du vise til brosjyrer eller fortelle hvor de kan finne informasjon på Internett. Da kan han eller hun lese mer på egenhånd. Det er også mulighet for å ta kontakt med helsesøster eller helsestasjon for ungdom, dersom dette er et tilbud og finnes sted der du bor.

  • Publisert: 03.01.2016, 19:41
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • KOMMUNIKASJONEN MED BARN

  • Publisert: 03.01.2016, 18:45
  • Kategori: Tekster
  • Å kommunisere med barn

    Når vi kommuniserer med barn, har vi fem punkter vi kan se nærmere på.

     

    Vær på barnets nivå

    Du må tilpasse kommunikasjonene til barnets alder, interesser og modenhet. Å være på barnets nivå vil si at du nærmer deg inn på barnet, kan sette deg ned på kne slik at du får øyekontakt med barnet. Dette gir trygge rammer for at barnet blir mindre redd for deg.


    Vær bevisst på kroppsspråket ditt

    Bar får ofte med seg mer enn du tror, og her det derfor viktig å være oppmerksom på det vi som profesjonelle handler og gjør. Barn har ikke like stor forståelse til å forholde seg til dobbeltkommunikasjon, og har store problemer med dette. Så er du i nærheten av der det er barn er det viktig å tenke på kroppsspråket sitt. Har du en dårlig dag eller ikke har like godt humør - prøv så godt du kan med å smile og utstråle trygghet ved hjelp av rolige bevegelser, samtidig som du snakker med en varm og vennlig stemme med barnet.


    Bruk tydelig og presist språk

    Skal du kommunisere muntlig med et barn, må du bruke et språk som er enkelt, tydelig og forståelig. Det du sier til et barn kan de ta bokstavelig, og dersom du skal forklare noe nytt og vanskelig, er det derfor lurt å tenke gjennom hvilke ord man bruker. Er du flink og klarer og bruke flere konkrete eksempler når du forklarer hva du mener, blir det desto lettere for barnet å forstå hva du mener. 


    Vær nysgjerrig sammen med barnet og bruk god tid

    Vi vet at barn kan være nysgjerrige. Har du lyst til å få med barnet i en samtale, er det en god måte å undersøke ting sammen med barnet. Dere kan snakke sammen, og skape gamle eller nye informasjon sammen. 
    Er du for eksempel i en lek hvor dere leker tannlege, kan du for eksempel si "Den stolen var stor! Hvordan er det å sitte i den? Vil du prøve?", "Hva tror du tannlegen bruker det speilet til i munnen? Det var rart", "Se på den tannbørsten der! Den kan vi jo se litt nærmere på sammen"... Vær med på barnets nysgjerrighet og vi at du er minst like nysgjerrig som barnet!

    Er du midt i en lek med barnet hvor dere er leger og pasient, og du skal forklare noe barnet lurer på eller for eksempel ta blodprøve av barnet, er det en fordel å være forberedt. Her kan det være lurt å ha med utstyrsmodeller for å gjøre de nye  situasjonene interessante, og ikke minst mer ufarlig. En kan også bruke bilder og symboler for å gjøre barnet tryggere. Og ikke minst bruke god tid, og forklare så enkelt og grundig som mulig. Det enkle er ofte det beste, og du kan komme langt med det.


    Bruk foreldrene

    Vanligvis er foreldrene med barna sine, og de kan være gode støttespillere. De kjenner sitt eget barn, og kan derfor forberede barnet på det som skal skje. Du kan på forhånd ha snakket med foreldrene. Er det et godt samarbeid mellom foreldre og barnet, og den profesjonelle og barnet, vil barnet kunne få en trygg ramme å føle seg sett og bli tatt var på.

    Hvis barn er redde, kan du prøve en metode for å få dem til å tenke på noe annet, eller du kan friste med belønning. Men pass på, ikke alle belønninger passer små barn. Går barnet i barnehage, kan barnet for eksempel være med på å hjelpe/forberede til noe skal skje eller gjøres. Være med på å delta i en oppgave som skal gjøres. Eksempel på dette kan være å dekke lunsjtralle til resten av avdelingen.

  • Publisert: 03.01.2016, 18:45
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • "EN SKOLEDAG"

  • Publisert: 29.12.2015, 23:19
  • Kategori: Tekster
  • Det startet med litt omrokeringer på detaljer på rommet mitt, og så var det hele i gang. Har til og med gått igjennom og kastet det jeg ikke trenger eller skal ha mer. Og gamle skolebøker og skolepapirer kom til syne. Er utrolig hvor mye en egentlig har, og samler på. Der og da er det viktig å ta vare på det, mens senere, kanskje flere år etter, er det bare til å kaste. 

    Men jeg tittet igjennom noen permer hvor jeg fant gamle skolepapirer, og det var en spesiell tekst jeg kom over som jeg ville dele her. Gjennom oppveksten på skolen har jeg hatt store utfordringer på veien, og jobbet hard for å komme hit jeg er i dag. Overskriften på denne lille teksten er den samme som på dette innlegget - EN SKOLEDAG.

     


    "Det startet med at jeg gikk bortover på skoleveien. På denne tiden hadde vi på ungdomstrinnet flyttet over til en annen skole som var nedlagt, pga. oppussing av egen skole. Vi ble derfor fraktet med buss til skolen i denne perioden. Jeg satt meg på bussen og så rundt på alle elevene som var med. "Alle er ikke like", tenker jeg, og jeg kommer inn på at jeg ikke lenger er så stresset i kroppen av å være på et sted hvor det er mange folk rundt meg.

    Siden vi var så mange elever, kom det flere puljer med bussene. Så da var det bare å vente i klasserommet til alle hadde kommer og skoleklokken hadde ringt. Denne dagen hadde vi norsk i første time. Vi fikk beskjed om å ta frem boken, for så å slå opp på side 254. Der så jeg overskriften "En stille jente". Jeg kom inn i mine tanker på å tenke litt på meg selv. Jeg er jo en av de som er stille, men jeg er kanskje ikke fullt så stille om noen måneder. Ikke visste jeg, for jeg var ikke synsk og kunne se inn i fremtiden.

    Vi satt i gang for å ha høytlesning i klassen. En av guttene med navnet "Ola" skulle begynne og lese første avsnitt. Det var ganske langt, og med den stemmen har har, så er det alltid morsomt å høre på han. Så stopper han på et punkt hvor læreren stopper han opp. Læreren ser bort på meg, med det skumle blikket sitt. Munnen hennes åpner seg, sakte men sikker.
    Jeg var redd hun skulle bli sint på meg, fordi jeg ikke følte med. Men nei da, det var langt ifra det. Hun spurte om jeg kunne ta over å lese videre. Jeg satte blikket på teksten, samtidig som jeg var litt skjelven. Jeg satte lyd på stemmen og begynte å lese. Merket at stemmen min var litt lav i starten, men den økte og ble kraftigere etter som jeg hadde fått startet ordentlig og kommet i gang. 

    Da jeg var ferdig å se avsnittet for hele klassen, fikk jeg en følelse i kroppen. Jeg fikk prikker i fingrene, og det var alltid en sånn følelse jeg fikk etter å ha gjort noe som jeg egentlig ikke turte. Kroppen min blir alltid glad når den klarer utfordringer jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare. Siden jeg som person har vært så stille blant folk i så mange år, kunne dette bety at jeg som var inne i denne kroppen, komme ut til den nye verden. På denne tiden skjedde det mange små skritt i den situasjonen jeg var i, og det å lese høyt i klassen, for flere mennesker samtidig, det var et stort skritt på vei!"

     

    Hvis jeg skal se tilbake på denne tiden da jeg selv gikk på ungdomsskolen, har det skjedd utrolig mye de siste seks årene. Føler at jeg har blitt et nytt menneske på en måte. Etter at jeg startet å jobbe høsten for to år siden, med mennesker rundt meg hele tiden, har jeg lært og bare hoppe ut i det, og ikke tenke så mye på frykten som egentlig er og var i kroppen. Jeg hadde en større klump av frykt og usikkerhet som lå langt inn i magen før, men nå er den så og si borte. Selvfølgelig er det noen ting jeg syns er ekkelt eller mer vanskelig. Men sånn er det jo med oss alle mennesker. Hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg har et helt annet liv nå, selv om ikke alt er like perfekt. 

  • Publisert: 29.12.2015, 23:19
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DEFINISJONER AV SOSIAL KOMPETANSE

  • Publisert: 08.11.2015, 17:16
  • Kategori: Tekster
  • Empati
    Det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever ting på. Som en fagarbeider er det viktig å være empatiske. Kjenne på hvordan den andre parten opplever situasjoner på, gjøre deg bedre i stand til å vise omsorg, kunne kommunisere og hjelpe den andre. Du kan bruke empati for å oppnå nærhet og kontakt med andre mennesker.

    For eksempel: Ane jobber på ungdomsskolen, og en dag kommer Tom bort til henne. Ane kan se i øynene at han har grått og spør hva som har skjedd. Da forteller Tom at han er redd for bestefaren sin. Han har havnet på sykehuset med et hjerteproblem. Hun ber han om å fortelle videre om hva som har skjedd, og hun forstår hvor bekymret man kan bli en slik  situasjon som Tom har havnet inn i.





    Prososiale handlinger
    Kan du hjelpe, dele og samarbeide, da er du flink til prososiale handlinger. Det er det motsatte av avvisende, vold og mobbing. En handling som er til glede for andre, en prososial handling, er av følge empati eller innlevelse.

    Prososiale handlinger er en ypperlig og praktisk måte å vise andre at vi bryr oss om dem. Det kan for eksempel være at du tar kontakt med en venninne dagen etter en ulykke for å høre om hvordan hun har det.

    De prososiale handlingene vil ses på ulike måter i praksisen.

    Hjelpe: Barnet er kommet til en tid hvor barnet er sliten og trøtt, og orker derfor ikke å gjøre alt som de voksne forventer av dem. Klarer ikke helt å henge med for å fullføre for eksempel påkledningen før de skal ut, og en voksen gir derfor litt ekstra hjelp. Under samarbeidet deres gir du også ekstra kontakt og oppmerksomhet, for å gjøre situasjonen lettere og for å motivere barnet.

    Støtte: Du er hjelpeassistent i en femteklasse. Det er undervisning i matematikk, og Ola syns det er litt vanskelig å skjønne hvordan han skal regne med brøk. Det er så vanskelig for han at han vurdere å gi opp og heller gjøre noe annet.
    For å motivere og se på regnestykkene på en annen måte, finner hun frem materialer som for eksempel klokker. Sammen jobber dere, og du bruker konkrete hjelpemidler for å få Ola inn på sporet til å forstå den matematiske delen av brøkverden.  Det blir fort lettere å se ting for seg når man har det foran seg, enn å tenke for mye for å prøve og forstå når du ikke klarer det.

    Dele: Per som er fysisk funksjonshemmet går på SFO. Det er blitt kjøpt inn et nytt dataspill som skal hjelpe han, men de andre barna vil også prøve spillet. Og de er ikke særlig villig til å vente på tur. Dere finner ut sammen om hvor mange som har lyst til å prøve, og barna får lov til å være med å påvirke for å finne en løsning. Gjennom løsningen skal det tas hensyn til Pers behov.

    Anerkjenne. Når du bruker anerkjennende kommunikasjon vil du på ulike måter vise barna at vi forstår og aksepterer opplevelsene deres av det som skjer, og den følelsemssige reaksjonen de får. Vi kan akseptere mye, men ikke alle handlinger. For eksempel aksepterer vi ikke sparking, slåing, at det blir tatt ting fra hverandre eller lignende.

    Oppmuntring: Som en del av barns opplevelse av prososiale handlinger, kan du bruke oppmuntring. Er barn for eksempel i en rollelek, kan du oppmuntre leken ved å føre inn nye elementer. Men det er ikke bare å putte inn elementer når det passe seg. Du må se an leken, og komme inn til riktig tid.

    Inkludere: Være tydelig på å vise de andre barna at en aldri skal stenge andre barn utenfor. For å hjelpe barn som ikke blir med i leken, kan du selv ta en parallellrolle sammen med barnet å være med i leken. En voksen vil bli lettere akseptert av barna, for de har en status i kraft av å være voksen.
    Blir det for vanskelig å få med barnet inn i leken, kan dere sammen starte en ny rollelek og invitere andre barn inn i deres lek.

    Vise omsorg: Vi kan ha omsorg for barn og unges fysiske, psykiske og sosiale behov, og omsorg oppleves som en prososial handling når den er til støtte og hjelp for den andre.  



    Selvhevdelse
    Er det å kunne starte og holde i gang en samtale, evt. endre eller avslutte samtalen på en god måte.

    For eksempel: Pål snakker med Ola på SFO. Ola snakker bare om fotball, og det syns ikke Pål er så interessant. Han prøver da å endre temaet til noe annet, men Ola fortsetter å snakke om fotball. Da prøver Pål å avslutte samtalen på en god måte med å si ?Jeg har lyst til å gå og tegne. Har du lyst til å være med??.

    En med god selvhevdelse vil også være flink til å ta initiativ. Det kan både være det å starte noe selv, eller invitere seg selv inn i noe som allerede er i gang. For eksempel lek eller aktiviteter.

    En med selvhevdelse kan sette grenser på hva han/hun tillater hva andre gjør/sier/ber deg om å gjør. Han man selvhevdelse vil det være lettere å si ifra hvis man ser en selv eller andre blir mobbet. Er du fornøyd med noe du selv eller andre har gjort, tør du å vise dette frem. For eksempel en tegning.

    En med god selvhevdelse står for det de liker/mener og tror på, selv om samfunnet/venner mener noe annet. For eksempel klær, musikk, atferd, rus...



    Selvkontroll
    Selvkontroll handler om å kunne vente på tur og å dele med andre. Være tålmodig er viktig for å kunne lytte til hverandre. Å lytte til hverandre er viktig, for å vise at alle er like mye verdt og at man har respekt for hverandres følelser og meninger.

    Kunne se sine begrensninger for å støtte oppunder andres opplevelser, og det gir andre gode opplevelser. Det er viktig å takle egne følelser, for å kunne takle andre følelser. I enkelte situasjoner det viktig å sette andre før seg selv og samarbeide. Selvinnsikt er en god egenskap å ha.

     




    Samarbeid

    Samarbeid krever at man jobber sammen, og en har delt ansvar for arbeidet. Under samarbeidet må man også kunne ta viktige beslutninger i fellesskapet.

    Det handler om å sele med andre, hjelpe andre og kunne følge regler og beskjeder. Å ha en god kommunikasjon er også viktig.

    Hvis vi ser nærmere på kjennetegnene på samarbeid med barn 0-6 år, skal de kunne:
    - vente på tur.
    - bytte på roller i leken.
    - lytte til andre barn/voksne i samlingsstund.
    - hjelpe yngre barn.
    - hjelpe de voksne (få forskjellige oppgaver, som for eksempel gjøre klar mattralle, pakke tursekken, rydde etter en aktivitet...)

     






    Samhandling

    Samhandling finnes sted i samspillet og er den konkrete handlingen. Det kan for eksempel være at en voksen og et barn leker med biler. Om partene i billeken kjenner seg frie, glade og trygge er noe av det som avgjøres i kvaliteten på samspillet.

  • Publisert: 08.11.2015, 17:16
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • HVA ER OMSORG?

  • Publisert: 26.09.2015, 23:39
  • Kategori: Tekster
  • Omsorg er nestekjærlighet gjennom ord og handling. Men hva kan omsorg være?
    Bak omsorg ligger det et innbefattet begrep - omsorg for andre og omsorg for deg selv. Det er viktig å passe på at andre rundt har det bra, samtidig som du har det bra også. Hvem er det du gir omsorg til, og på hvilken måte gjør du det? Det er heller ikke like reaksjoner på oss mennesker når andre viser oss omsorg. Tenkte vi skulle drøfte litt, for det er mange spørsmål som kan dukke opp under dette temaet. 


    Når du viser omsorg viser du at du bryr deg om noen. Helt fra første sekund vi kommer til verden er vi avhengig av at noen viser omsorg og tar vare på oss. Mat, søvn, kjærlighet og ren bleie er noe av det vi trenger som liten for å dekke deres behov. Som voksne er det vårt ansvar for at barnet blant annet har rene klær, får nok mat og søvn, at de får frisk luft, og at de vokser opp i trygge omgivelser. Ja, at de får hjelp til det de ikke klarer på egenhånd. Som liten trenger de mye kjærlighet og trygghet for å kunne utvikle seg til sunne, trygge individer. Det er tross alt de som skal ta over den neste generasjonstiden. 


    Et av de typiske kjennetegnene på omsorg er at omsorgen finner sted mellom personer med ulik posisjon og ulikt styrkeforhold. Du som barne- og ungdomsarbeider er både eldre, sterkere, har et bedre utviklet ordforråd og er ofte mer belest enn de barna og ungdommene som du skal gi omsorg til. Dette betyr at måten tu tenker på om din rolle inn i omsorgshandlinger, er grunnleggende viktig for at den andre skal kjenne at omsorgen er god. 


    "Petter er fire år. Han sluttet med bleier da han var nesten fire. Han elsket å lege og blir så opptatt av leken at han av og til har problemer med å gjenkjenne signalene fra hjernen om at han må på do. For å unngå uhell har de voksne rutiner på å minne Petter på å ta en tur på toalettet før han får ut for å leke. På tross av dette går det ofte galt, og en ansatt tar tak i dette og tar han med inn på toalettet. Der får du høre at hun sier til Petter at han snart må skjerpe seg. Hun ser oppgitt ut, mens Petter ser både skamfull og lei seg ut."
     

    I dette eksempelet er det interessant å spørre seg selv om hvilke tanker og følelser den ansatte har, og hadde det vært en annen mulighet for å hjelpe gutten på? Hvis voksne blir irritert og ikke klarer å skjule at hun ikke takler det og at de ikke strekker til, handler det ikke lenger om omsorg, men om irettesettelse. Kan det være sånn at en ikke klarer ting helt, da er det heller letter å spørre en annen kollega om hjelp. Man er et team i en barnehage, og med både like og ulike ferdigheter, er man til for å hjelpe hverandre i de forskjellige situasjonene som oppstår. 


    Men å være menneske og vise omsorg er også en del av livet. Vi viser også omsorg overfor hverandre i likeverdige posisjoner. Det kan være i møte med kolleger eller mot venner. Men hvorfor viser vi omsorg? Alle ønsker å glede, oppmuntre, hjelpe, beskytte eller trøste mennesker vi møter. Hadde vi ikke hatt omsorg ville samfunnet blitt kjølig og lite menneskelig. Når du jobber som barne- og ungdomsarbeider har du et spesielt ansvar knyttet til hvordan du møter barn, unge og deres foresatte og nære personer tilknyttet barnet. 


    Mange har nok vært borte i at barn kan utfordre oss, ikke bare på én måte, men flere varianter. Vi kan bli litt strenge og sure, men innerst inne er vi glad i både de små og store en jobber sammen med. Selv om de små kan gå oss litt på nervene noen ganger, er det viktig at de også blir sett. Kanskje er det fordi de føler seg små, og lager tull og tøys. At de ikke blir sett nok. Her er det noe vi kan tenke på!


    Men det er ikke nok med bare å få litt omsorg. Det er noe som alle skal bli møtt med gjennom livet sitt. Og med det utvikler vi evnen til egenomsorg. For eksempel vil et barn som har voksne rundt seg som innarbeider vaner knyttet til tannpuss, håndhygiene og tilpassede klær alt etter vær og aktiviteter. Selv om barnet vokser og har lært å kle seg selv, er det fortsatt viktig å være litt i bakgrunnen og fortsette og passe på. Vise at du bryr deg og er der for dem!
    Blir det sånn at du detter ut i omsorgsjobben, og barnet ikke får rent tøy, blir vasket regelmessig eller ikke har sove i en ren og behagelig seng, vil dette barnet få større utfordringer med å opparbeide slike rutiner på et senere tidspunkt. Derfor er det viktig å møte barn i ulike aldre på en lik og riktig måte, og møter deres behov som dem trenger. Hvis du som barne- og ungdomsarbeider gjør dette på riktig måte, vil foreldre oppleve oss at vi tar omsorgsansvaret på alvor, og de vil kjenne det som respektfullt og trygt ovenfor barnet. De vet at barnet deres er i gode og trygge hender!

     

    Barn kan klare å utvikle en større evne til å ivareta egne grenser i seinere tid. Men da må de ha hatt god nok omsorg rundt seg knyttet til deres følelser og behov. Når vi utfyller og lyttet til barns behov, vil de små ta dette med videre og bruke det de har lært når de selv vokser opp. Følelsene og valgene til barn vil komme mye tydelige frem. Vi har også vært inne på en gang tidligere at barn får med seg mer enn vi tror. Viser vi dem på riktig måte hvordan det som er rundt oss skal gjøres, lærer de faktisk ganske mye. 
    Hvis vi ser litt i den andre enden av temaet er det noe som heter omsorgssvikt. Der god omsorg ikke finner sted, da vil dette kunne skje. Dette vil være svært alvorlig for barnets fysiske og psykiske helse. Barn kan bli utsatt for dette, og for å unngå at det skjer er det viktig at vi ser hva barnet trenger og evt. hjelpe dem mot riktig retning. Husk - som barne- og ungdomsarbeider skal vi alltid være der for dem. Det er mye en kan si om dette temaet. Men for all del - pass på at de får en god nok oppvekst! Vis at du der dem!

  • Publisert: 26.09.2015, 23:39
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • FORBILDE FOR DE YNGRE

  • Publisert: 20.09.2015, 20:55
  • Kategori: Tekster
  • Vært en lang og fin dag, og jeg hoppet ut av senga allerede før åtte. Kanskje ikke så rart siden jeg var tidlig i seng i går kveld også. Tyder på at det har vært en lang og fin uke med mye som har skjedd, og en kropp som har brukt litt mer energi enn vanlig. Og når kvelden slutter tidlig, ja, da er man frisk og opplagt nesten samtidig med fuglene dagen etter. Nå er søndagen her allerede, og en ny og spennende uke står i vente. Jeg er nå snart ferdig med min siste helg som tjueåring, bare én kveld og to dager igjen. 

    Det har vært fotballdag for gutta i dag, og etter å ha kjørt de avgårde på morgningen ble det min faste rutine å lese litt på nett. Der kom jeg over en blogg med et veldig interessant og spennende innhold - for meg som skal bli barne- og ungdomsarbeider. Utrolig flott skriving av en denne flotte damen her! Og hun lot meg inspirere av hennes skriverier.


    FORBILDE FOR DE YNGRE

     

    Mange barn og unge ser opp til mennesker - kjendiser, voksne og unge talenter. Hvis du skal være et forbilde for de yngre, ja da får du klare å være det. Men hvorfor er det likevel så mange som ikke er det? Ikke alle er like flinke til å rose og sette pris på. Hvorfor velger dere å kritisere - kjefte og kommandere? Hvorfor velger dere ikke å gjøre det rette? - kommunisere med barnet, være eventyrlysten og lytte til hva den lille har å si? Er det vanskelig? Eller orker du ikke fordi du har noe annet i tankene, og den lille har masse å si til deg ellers? 
     

    Enten du er mamma/pappa, tante/onkel, bestemor/bestefar eller kjenner barnet på en annet måte - vis at du kan være en god rollemodell, at barne blir sett og hørt. Husk at du skal være et godt forbilde som den lille skal vokse opp etter. Og visste du det ikke fra før av, så får de små med seg mye mer enn du tror.
     

    I mine yngre barneår husker jeg veldig godt at jeg lusket rundt i skapene på kjøkkenet da jeg kom hjem fra skolen, eller ingen andre var hjemme. Gjorde dette mange ganger, spesielt hvis jeg visste at vi hadde noe liggende. 
    Har du et barn som ofte er i skapet eller i skuffen hvor det er søtsaker, og springer bort ditt flere ganger i ukedagene, da er det viktig å sette gode og forståelig regler og grenser. Det hjelper ikke for barnet at du står i andre enden å SKRIKER "NEI".

     

    Vi vet at du er større enn barnet, og barne kan føle seg ganske liten noen ganger. For å gjøre dette på en riktig måte er det derfor viktig at du kommer deg ned på barnets høyde. Sett dere ned sammen og snakk om det. Hvis vi fortsetter med søtsuget, og du forteller at godteri det spiser man bare på lørdager. For at barnet skal forstå kan ikke du selv finne frem og spise sukker i hverdagen - spesielt ikke hvis barnet har mulighet til å ferske deg. Da viser du til barnet at han eller hun også kan gjøre det, og du er da ikke en god nok rollemodell på den ene siden. Du har sagt en ting, men gjør noe annet. Og slik du handler, lærer barnet å gjøre også. Barn ser og får med seg mer enn vi faktisk tror!
    Både viser og gjør du det som er riktig når du er foran barnet, og gjør det igjen - og igjen - og igjen. Tilslutt velger barnet å handle på samme måte som deg, og vet hva som er riktig og galt å gjøre. 


    Så kommer vi til barns motoriske læring. De første fem leveårene av deres liv er de mest lærerike årene hvor de lærer en haug med kunnskap og ferdigheter som skal bringe dem videre i et godt og sunt liv. I denne alderen lærer de mye gjennom lek. Men noen ganger kan det hende at når det blir dominerende lek mellom barn, griper ofte en voksen inn for å be de roe seg ned og ikke være så sjefete eller prøver og dempe ned på hendelsen. Kan det bli litt for mye er det viktig å få frem at de prøver å leke fint sammen, snakker på en hyggelig måte og hører på hverandre. Hvis ikke kan det hende at den ene ender opp med ikke å ville leke med den eller de som er litt høylytte. 
    For å være mest profesjonell på en god måte, og barnet for eksempel kaster klosser rundt omkring, kan du fort bryte ut med "ikke kast klosser". Stort sett hører barnet "kast klosser". Prøv og la være å bruke ordet "IKKE", for når barn hører hva de IKKE skal gjøre, fortsetter de stort sett med å gjøre det de ikke får lov til. Istedenfor kan du for eksempel si "klossene bruker vi til å bygge med". Da veiviser du barnet til hva de kan bruke gjenstanden til, og du kan prøve og motivere til ordentlig lek. 


    Samtidig som barna vokser og blir eldre, følger du også din kurve og begynner å dra på dager og år du også. Og med årene skal du fortsatt være en voksenrolle som gir et godt forbilde til etterkommerne, å vise hvordan man skal oppføre seg. Hvis en voksen er uheldig å griser, gir ikke dette noe konsekvenser. Men derimot for barn. Sitter barna for eksempel og koser seg rundt bordet med maten sin og et vannglass, kan det fort skje et uhell. La oss si at det sitter noen barn rundt et bord, og den ene gutten blir litt for ivrig, eller prøver å rekke til vannmugga som står midt på bordet. Uheldigvis blir det litt skvulp og gris, og en voksen blir litt streng i stemmen og sier at de må være forsiktig. Noen voksne kan bli litt irriterte og oppgitt over at de smågriser, og på en dårlig dag kan de kanskje få litt mer kjeft enn de egentlig skal. Hvorfor skal det være sånn?
    Bak øret opp i alt som skjer så skal man huske at barn er i sin læringsfase når de er så små. De har mange år på seg, og man lærer noe hele tiden.


    Tror du barn egentlig mener å være dumme?
    Er det noe de ikke er så er det det. De er i den alderen hvor det skal læres mest, og de holder på å bli kjent med følelsesregisteret sitt. For at vi voksne skal kunne hjelpe de med å bli kjent med hvem de er, hvordan de fungerer og hva skal til? Da må de få lov til å feile og prøve igjen og igjen. Vi klarer ikke å gjøre noe nytt på null komma niks, og det klarer heller ikke barn. Du skal kunne gi barnet ros. Ikke én gang og ikke litt - men til nesten alt. Ved å rose et barn på det de gjør som ikke er galt, er å gi barnet en riktig vei å gå, og kunne se fremover på. Prøv og ros så mye og så godt du kan, men skulle barnet skeie ut å være rampete, er det viktig å snakket med barnet å få en vending for å få barnet til å tenke annerledes. Et barn skal kunne bli sett på både godt og vondt, og hendelser og opplevelser er til for å snakke om det og evt. endre retningslinjene. Vi vet at grenser testes for de små, men det er bare vi voksne som kan hjelpe de på veien! Barna ser opp til deg, og du må kunne vise den enkleste vei!

  • Publisert: 20.09.2015, 20:55
  • Kategori: Tekster
  • 2 kommentarer
  • UNDER EN TANKE DUKKER DET OPP NOE MER

  • Publisert: 17.09.2015, 18:06
  • Kategori: Tekster
  • Dagen i dag har gått relativt fort, men litt i tregeste laget. Men nå ligger jeg her, på senga etter en fin dag med noen tanker som er blitt lagt bak i hodet. Igjen har det vært en regnfull dag. Vått, grått og trist. Og litt tungt. Som vanlig er morgenene mine ganske så like. Regnet var allerede i gang da jeg skulle sykle avgårde til jobb. Mens jeg triller på fortauskanten langs veien, hvor det er litt trafikk om morgen, var det å passe seg litt ekstra for bilene på en slik dag som dette. Vått overalt, og små dammer har lagt seg langs veiene. Enten om du er gående eller syklene, syns jeg ikke det er mange biler som tar hensyn til disse menneskene. Greit at det er samlet seg både små og store vannpytter rundt omkring, men hopping og "bading" i dammene gjør man i barnehagen - eller når du er et lite barn i utvikling og læringsfaser. Endte med at jeg ble sprutet ned av en liten skyldebøtte som skyldtes en bil som tok litt ekstra fart da dammene lå i veibanen. Greit, jeg hadde på meg fullt regntøyutstyr, men det får da være grenser. 

    På jobb i dag syns jeg det var mye som skjedde blant ungene. Eller, sånn syns jeg det har vært de siste ukene. Mens jeg sitter og ser samtidig som jeg er litt i lek med ungene, slo det meg en liten, eller kanskje litt stor tanke. Jeg er jo blitt student, og for øyeblikket skriver jeg på to store oppgaver som snart er ferdige. Men tilbake til denne tanken. Egentlig hadde det vært ganske moro å kunne være en flue på veggen i løpet av en dag eller to på jobben. Bare observert alt det de små sier og gjør. Hvilke handlinger de utgjør ved en liten krangel eller missforståelse. Hvordan gjøre hverandre gode, og kunne hjelpe om noen satt litt på sidelinjen - eller ikke hatt det helt bra? Hvordan er det egentlig barn tenker i de forskjellige situasjonene på de ulike arenaene? Gått litt inn i rollen til de små og funnet ut litt hvordan verden blir sett fra de små menneskene. En kan ta og kjenne på følelsen deres, men ikke gå inn å bli akkurat den personen å kjenne det direkte fra barns indre. 
    Det er psykisk mulig, men fysisk umulig!?
     

  • Publisert: 17.09.2015, 18:06
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • Angrer ikke et sekund på at jeg har startet på skolebenken igjen, etter 2 år hvor det bare har vært jobbing. Allerede fra dag en har jeg vært positivt og sett lyst på dette. Er jeg det fra starten av, blir skolehverdagen mye lettere, og motivasjonen min håper jeg kan være der hver eneste dag. Merker også at det er et stort pluss at jeg har den jobberfaringen jeg har, hvor jeg kan sette teorien på de forskjellige knaggene. Det har blitt mye lesing etter jobben i dag også, og jeg kom over noe spennende som jeg tenkte jeg kunne dele med dere som er interessert i barn og unge. Jeg syns i hvert fall dette var utrolig spennende!

     

    FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER


    De tause barna
    Frem til barn er 12 år, viser forskningen lite forskjell knyttet til om det er gutter eller jenter som kjennetegnes med en innagerende atferd. Etter 12 år dominerer jenter. Tall fra internasjonal forskning varierer fra 4 % til helt opp mot 20 % om hvor mange barn og unge mellom 4 og 18 år som viser en innagerende atferd. En mulig årsak til dette spriket er at forskere legger ulike tegn til grunn for å fastsette dette tallet. I tillegg er det ulik forståelse av hva som kan defineres som et atferdsproblem. Men det er enighet om at tilbaketrukket sosial atferd og taushet i aller høyeste grad kan være et atferdsproblem i barnehage og skolen uten at diagnoser er stilt. 

    Allerede i 2-4 årsalderen kan man plukke ut de barna som med meget høy sannsynlighet vil utvikle moderate eller alvorlige sosiale vansker. Dette vises best på samspillet mellom voksne og barn. Derfor er det viktig at du som barne- og ungdomsarbeider er bevisst på de barna som trekker seg unna andre. I tillegg er det viktig at disse barna opplever at de er gode nok, og at du er interessert i å høre hva de tenker om ting som dere opplever sammen. Det er viktig å huske på at latter og glede må få sin naturlige plass også når du er sammen med de stille barna. Også i barnesamtaler kan du være bevisst på å få tak i de stille barnas refleksjoner og tanker.

     

    De utagerende barna
    Forskning viser at gutter dominerer den utagerende atferdsproblematikken både i barnehage og i skolen. Minst 2 % av alle barn i barnehagen har alvorlige atferdsvansker, det vil si utagerende atferdsproblematikk. Jo eldre barna blir, desto mer er dette en utfordring.

    Uansett årsaker til utfordrende atferd er det viktig at voksne tar barnets atferd på alvor og ikke bare håper at det skal gå over av seg selv. Det viktigste er at du som barne- og ungdomsarbeider ikke gir barna en opplevelse av at de ikke er gode nok. Det kan ofte være litt for lett å definere barnet som et problem, uten å tenke gjennom om vi voksne kunne gjort livet enklere for disse barna med for eksempel å forklare ting bedre, ha andre bestemmelser og regler osv. Vi vet at vansker kan bli vedlikeholdt og videreutviklet i samspill med andre.

    Som støtte og hjelp der vi ser en atferd som utfordrer menneskene rundt barnet, kan vi stille oss tre spørsmål:

    1. Overfor hvem er atferden vanskelig? Er det forskjell på hvem barnet viser en utfordrende atferd overfor? Atferd har sammenheng med hvordan atferden blir møtt. Dersom barnet viser store forskjeller i atferd ut fra hvem det forholder seg til, er det ekstra viktig med samarbeid mellom de voksne. Da blir dialogen utfordret slik at det ikke blir en intern "konkurranse" om hvem som "håndterer" barnets atferd best. Kunsten blir å anerkjenne det som fingerer godt, og gjøre mer av det, og endre på det som ikke fungerer.
       
    2. Er det slik at barnet viser samme atferd i de forskjellige sammenhengene det befinner seg i? Hvis barnet har en helt annen atferd i barnehagen eller på skolen enn hjemme, er dette viktig informasjon til de voksne. Da må vi rette søkelyset mot de forholdene vi kan se bidrar til å forsterke atferdsutfordringene for barnet, og handle ut fra dette. Også her blir dialog sentralt. Alt for ofte stopper endringene opp med at de voksne ikke prioriterer de samtalene som kan oppklare hva som forsterker den positive atferden - få det vi vil har mer av. Mestring er et fantastisk utgangspunkt for samtaler med barn som viser en atferd som utfordrer andre. Mestring skaper håp og optimisme. Historiene om det som fungerer fint, hva som er grunnen til dette, og hvordan vi kan gjøre mer av det som fungerer bra, er med på å vende oppmerksomheten fra det negative til det positive.
       
    3. Hvordan er forventningene i de ulike kontekstene som barnet befinner seg i? Er forventningene tydelige og uttalt på en måte som barnet forstår? Er det store forskjeller mellom måten forventningene blir presenter på, og innholdet i forventningene? Vi vet at forventninger betyr mye for barn og unges atferd. Når voksne er tydelige i måten vi kommuniserer på, er det enklere for barn å vite hva som er lov eller ikke. Men det hjelper ikke med tydelige forventninger dersom de ikke blir fulgt opp, eller hvis oppfølgingen varierer fra person til person eller fra kontekst til kontekst.
      Da vil barnet oppleve tilleggsbelastninger, og det kan forsterke sin utfordrende atferd. Tydelige forventninger er en kjærlighetserklæring. Det at jeg som voksen forventer noe, betyr at jeg har tro på deg, og at jeg er sikker på at du vil klare det. Noen ganger må barnet eller ungdommen ha litt hjelp fra voksne. Men det er viktig at det er mulig å gjennomføre forventningene. De må ikke være for høye, slik at barnet eller ungdommen mister motet før han eller hun har prøvd. Men forventningene må heller ikke være for lave, slik at barnet eller ungdommen får en opplevelse av å bli undervurdert. Tydelige og passe høye forventninger må være klart og kjærlig formulert av en voksen, som følger opp.


       

    Tydelige og varme voksne

    Det burde være en selvfølge at alle som arbeider med barn og unge, ser hver enkelt ved blant annet å ta barns atferd på alvor. Men slik er det dessverre ikke. Voksne kan gå forbi barn og unge, eller se bort av ulike årsaker. Årsaker kan være at de voksne er slitne, at atferden provoserer eller skremmer, eller at de føler seg maktesløse. Ingen tiltak i hele verden er viktigere enn voksne som har evne og vilje til å se barn og unge.

    Men hva betyr det å bli sett? Det beste svaret finner du ved å stille deg selv spørsmål: Hva skal til for at jeg kjenner meg sett? Om du er 4 år, 8 år, 16 år eller 80 år, inneholder svaret noe av det samme, fordi det handler om et grunnleggende behov hos alle mennesker. Opplevelsen av at noen er glad i meg, og at det viser seg gjennom spørsmål som viser oppriktig interesse for hvordan jeg har det. Det vises gjennom smilet som møter meg når vi treffes, eller invitasjonen jeg får om å være med fordi jeg er ønsket.

    Med utgangspunkt i en forståelse av at det alltid er den voksne som er ansvarlig i relasjon til barn og unge, er det den voksnes evne til å møte barnet og ungdommens atferd på en varm og tydelig måte som blir avgjørende for tiltakene. Det betyr at den voksne personen er voksen. Han eller hun er ikke kompis, bestevenninne eller mamma. Rollene må tydelig defineres og kommuniseres slit at forventningene både til den voksne og til barnet eller ungdommen er tydelig for alle. Det er den voksne som tar ledelsen der han eller hun ser at barnet eller ungdommen trenger hjelp, viser initiativ og kommuniserer klare forventninger. I god kombinasjon med fleksibilitet og rushet blir dette en god miks. Det er viktige lederegenskaper i møte med barn og unge som viser atferd som utfordrer.

  • Publisert: 02.09.2015, 21:33
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • DANSER ETTER JEGEREN

  • Publisert: 24.04.2013, 16:05
  • Kategori: Tekster
  • Mnen dukker fram igjen. Det er kveld, og jeg sitter foran fjernsynsapparatet og er ikke med i actionfilmen i det hele tatt. Jeg har alltid satt meg ned hver fredagskveld og fulgt med p Stormen. Men i kveld er jeg helt borte. En st og uskyldig seterpike som har fanget oppmerksomheten til jegeren. Mange forskjellige tanker og drmmer har flyet inn det ene ret, gjort seg noen tanker i mitt hode og videre sust av grde ut gjennom det andre ret.


    Skal jeg vre helt konkret, oppdaget jeg denne gutten da vi startet i 9. klasse p ungdomsskolen. Han var en helt vanlig gutt, men samtidig var det et eller annet som var spesielt med han. Jeg klarte ikke helt sette fingerspissen p det, men et eller annet var det i hvert fall. Jeg innser ogs at det er noe med meg. Jeg pleier ikke vre snn. Det er som om jeg er i min helt egen verden, og klarer ikke flge med p noe av det de sier i filmen. Med litt tanker frem og tilbake p denne gutten, tar jeg tilslutt med meg pleddet opp i andre etasje og finner senga. Tusler en liten tur inn p kjkkenet, smrer meg mat og tar tunge og slve steg opp trappen med brdskiva i hnda.

    I det jeg er midt i trappen kommer jeg p at jeg m ut til sauene. Pleier alltid avslutte dagen med et lite besk hos dem, for det er jo ikke bare mennesker man er glad i. Da jeg var p vei ut kom det noe ovenfra og falt p min nese. Jeg kikket litt til siden, men s fort at det bare var hvite krystaller som falt ned rundt meg. Det var sn, og jeg kjente at jeg fikk frysninger opp over hele meg. Jeg skynder meg for gjre unna det jeg skal, for komme meg fort til sengs.

    Da jeg var kommet inn, gjort kveldsstell og lagt meg under dynen, kommer disse tankene om den ste jegergutten frem igjen. Jeg m virkelig komme meg videre snart, kan jo ikke bli stende her jeg er n, tenkte hun. Nr jeg kommer p skolen m jeg virkelig ta meg en liten prat for hre hvordan han ser p mine tanker. Han er s utrolig st, og en av de kjekkeste i klassen. Og ikke nok med det, men han er jeger. Hvem skulle tro det? Han kler seg og er som en av de vanlige guttene.

    Neste morgen tar jeg meg en tur til sauene for slippe de fri p beitet. Jeg hadde nesten glemt det, men s kommer tankene om jegergutten tilbake igjen. Det er virkelig flelser til stede, og n gleder jeg meg til helgen er over snn at jeg kan fortelle han hva jeg fler.
    De gikk ogs p sndagsskole sammen, og det var her jeg hadde planer om fortelle han det. Frst mtte de bare ha noen timer med teori, fr det var en hel time med fri. Jeg satt og s p han hele tiden, men hadde noen sm blikk p lreren for vise at jeg fulgte med.

    Fra 12.00 - 13.00 hadde jeg endelig mulighet til fortelle han om mine flelser. Han hadde gtt litt fr meg, og jeg s ikke hvor han gikk. Til slutt fant jeg han p et hjrne av huset. Jeg ser at det kommer ryk fra han, og nr jeg er p nrt hold med han ser jeg en rykstump hengende i munnen. "Det er kaldt", sier jeg. Han tar av seg den pene kpen han har p seg og legger den over skuldrene mine. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle starte en samtale med han. Jeg kikket opp p han. ynene var bl. S spurte jeg om jeg kunne sette meg ned. Han tok et drag av ryken, svelget det farlige stoffet, hostet litt og svarte pent "s klart!". Hjertet mitt banket fortere. Et steg lenger frem p kjrlighetsstien, tenkte jeg.


    Mens vi satt der, ganske s stille og rolige, hoppet jeg bare i det. "Du er ganske st", sa jeg fort. Jeg var litt redd for at han ikke syns jeg var pen nok. Han s p meg og trakk p smilebndet. Stumpet ryken sin og la en hnd p min skulder. Han s meg dypt inn i ynene og sa, "du er den peneste jenta". Jeg vet ikke om jeg skulle rdme av flauser eller klemme han. Det endte med det sistnevnte. Klemmen var ikke kort, og vi hang rundt halsen p hverandre. Hele kroppen varmet av trygghet og forelskelse. "Vil du bli min?" hvisket han meg i ret, og avsluttet med et lite kyss p kinnet. Det hele startet med at jeg tenkte masse p den ste, pene og kjekke jegeren, og n sitter vi her! Jeg var ikke i noe som helst tvil. Jeg svarte med kysse han.


    Vi gikk hnd i hnd inn til neste teoritime. P vei inn spurte han meg om jeg likte og danse. Jeg var ikke direkte flink, men jeg likte svinge meg litt p gulvet. "Det er et danseband her i bygda i kveld. Har du lyst til bli med?" spurte han meg. Hva skulle jeg si? Svarte jeg nei ville han kanskje bli skuffet. Jeg slo til og sa at jeg ble med.

    Nr sndagsskolen var ferdig gikk jeg rett hjem. Tenk at jeg hadde klart komme s nrme en kjekk jegergutt p s kort tid. Den steste gutten i klassen, og han ble min. I kveld skulle jeg verken se actionfilm eller andre slags serier p fjernsynet. Jeg skulle ut riste meg. Jeg dro frem alle de pene kjolene som hang i skapet, og sorterte etter farge. "Hvilken kjole liker han best?" tenkte jeg. Endte opp med den kjrlighetsrde kjolen, med paljetter p smmene. Og selvflgelig en liten hvit slyfe p brystet.


    S var kvelden her. En kompis av han kjrte oss ut til sjsiden hvor dansebandet skulle opptre og ha konsert. Jeg kjente at det kilte i magen og prikket i fingrene. Da vi kom dit var det fakler p utsiden, og innenfor kunne vi allerede hre at de var i gang. Jeg ble klam i hendene og litt trr i munnen. I salen var det kommet mange allerede. Han tok tak i hnden min, dro meg inn i flokken og fant en plass til oss. Hvordan skulle dette egentlig g, jeg kunne jo egentlig ikke danse. Jegergutten tok tak rundt meg og frte an. Her var det bare flge etter, og dansen gikk som en vals p roser. De begynte og smtulle. Lagde litt rare grimaser og fikk humret ordentlig p topp. Til slutt gikk alt p sine skinner, og det var bare gli igjennom dansebevegelsene ha det skikkelig gy!


    Klokken var blitt mye, og det var p tide og komme seg hjem. Bde seterpiken og jegergutten var enig om at dette hadde vrt en fantastisk kveld, og det kom bare mer og mer flelser som ble vekslet med hverandre og de var i lykkerus. Han fulgte meg hjem helt inn til dren. Det frste jeg gjorde da jeg kom inn dren var se meg i speilet, beundre synet han fikk av meg og avslutte med slenge meg i senga og f en god natt svn.
    Jeg har funnet kjrligheten - en seterpike og jegergutt!

  • Publisert: 24.04.2013, 16:05
  • Kategori: Tekster
  • 1 kommentarer
  • IKKE LETT SE INNSIDEN

  • Publisert: 15.04.2013, 14:03
  • Kategori: Tekster
  • Den store dagen var kommet. Vi nrmet oss slutten av tiende klasse, og vi skulle snart ta ferie og avslutte et ti rs langt opplegg med grunnskolearbeid som omgikk oss stort sett hver dag med en stor fest. Vi var relativt mange elever i klassen. Hye, lave. Brede og smale. Genier, og de som ikke var fullt s smarte. En stor og fin klasse som jeg var superfornyd med kunne dele mange fine r med. Hvorfor skulle det plutselig ta slutt? Videre skulle vi g hver vre veier, og studere videre i livet som tilslutt skulle ende opp med noe en skulle jobbe ?fast? med videre i livet. Tenke og kunne vre barnslig, i hvert fall litt, hele tiden!

    Store planlegginger ble det for elevene som lrerne synes hadde blitt store alt for fort. N var de kommet til verdens ende hvor de snart skulle ta farvel og takke for et fint samarbeid. Bde jentene og guttene visste hvordan de skulle jobbe sammen, for det var noe de hadde lrt gjennom skolerene. Men det var spesielt en jente som holdt seg litt i bakgrunnen. Hun var ikke den som var populr, men heller ikke den som ble mislikt heller. Alle sto p. Jenta som skrev penest i klassen fikk i oppgave skrive bordkort som skulle dekorere bordene. Dekorasjon til bordpynt ble klassen enig i at de skulle ha et tema. De var en ganske vill klasse i seg selv, og mange var enig i at sm apefigurer skulle ligge strdd utover bordet, og apekatter av tystykket skulle henge i taket.

    En av elevene syns det var noe som var litt rart med henne ene jenta. Hun holdt seg litt i bakgrunnen, og de fikk en tanke som virket litt skurrete. Men de kunne ikke helt si hva det var. Dem forsettet videre med forberedelsene til den store kvelden, og tenkte ikke s mye over det. Jeg flte meg ganske annerledes, og det som var lett for meg se p meg selv, var visst ikke like lett for andre se. Jeg kunne legge merke til at jeg selv var litt i bakgrunn, og at de andre var opptatt med noe helt annet. De andre var s opptatt med sitt, at de ikke la merke til at det for eksempel kunne vrt noe helt grusomt med meg. Jeg er ikke s flink til vise flelse som s mange kan se. Det har vel kommet med rene. ?S lenge jeg har det bra, har de andre rundt meg det ogs bra?, tenker vel de fleste som er rundt meg.
    Tenk om en kunne se p innsiden av alle sammen. Da hadde jeg visst hvordan de andre var mot meg ? og alle andre for den saks skyld. Flte meg litt usynlig en gang i blant, opptil flere ganger. Har jeg angst for ta kontakt med de andre? Overser de meg? Eller er det de andre som virkelig ikke ser at jeg sitter her alene?

    Utover kvelden s noen av jentene i klassen at jeg var litt ensom. De satt selv litt alene i en krok, en liten jentegjeng. De gikk bort til henne for snakke, og de slengte hun ut p dansegulvet nr musikken ble sltt p. Alle ble festlver! Alle de andre hadde det veldig bra denne kvelden, og en tanke som gikk gjennom jentene og alle de andre var ?s lenge jeg har det bra, har alle de andre det bra!?. Det viste seg at dette ikke er sant, i hvert fall ikke alle anledninger. Er du usikker p hvordan personen, eller din venn fler seg ? spr. Vis at du bryr deg!

  • Publisert: 15.04.2013, 14:03
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • MORDET P FAMILIEHUSET

  • Publisert: 03.04.2013, 16:33
  • Kategori: Tekster
  • Det er sensommer og tidlig hst. Familien min eier et stort hus p landet, og vi ligger inntil en mrk og trist skog som alltid er gr. Jeg har aldri likt dette stedet. I r har vi valgt reise opp litt senere, og huset str nesten tomt. Oldefaren i familien blir nemlig 94 r, og siden han er spass s gammel lager vi en stor fest for han. Vi vet at det ikke er lenge igjen av livet hans, s vi setter pris p hver dag han er tilstede. Oldeforeldrene har bedt oss opp til hyttehuset om en uke, og jeg og alle de andre gleder oss masse. Vi setter s stor pris p familiesamvret, og koser oss ekstra mye de gangene vi er samlet.

    N er det ikke lenge til vi reiser til ferieparadiset. Bilturen tar noen f, men lange timer, og vi reiser tidlig om morgen. Like fr fuglene rekker og sette seg p taket for synge, da har vi allerede kjrt avgrde i vr superskinnende bil, Mazda 5.

    Vi har kjrt et godt stykke n, og i det vi nrmer oss kan vi hre ulende sirener og se blinkende bllys mellom trrne. Hele hurven blir litt redd. Tenk om det har skjedd noe i huset vrt. Nei, det kan ikke vre det. De kjrer litt nrmere, men lenger kommer de ikke. Blikkene flimrer til siden og treffer huset. Familiestedet er omringet av store gule sykebiler og politi med bllys. Til og med helikopteret har tatt sin landing ved skogsomrdet.

    To damer i uniform kommer smtrippende mot oss. Vi str der med gapende nebb og vte, blanke yer. Dagen var planlagt dra opp til oldeforeldrene til barna for og feire ?gubben?, og gi han den beste presangen.
    ?yevitner kom passerende her i dag tidlig og hrte skjrende hyl fra huset. Litt senere ble to maskerte menn i svarte frakker og hodeplagg oppdaget lpende inn i skogen? sier spesialetterforskerne. Familien blir bedt om holde avstand til etterforskingen er blitt gransket.

    De andre sto med trer i ynene og vassent blikk. Alle var helt borte og oppgitt over det som hadde skjedd. Hvorfor skulle dette skje i dag? Og hvorfor akkurat oss? Hadde vi dratt opp hit dagen fr hadde dette aldri skjedd med oldefar. Han var ogs enke, og var her helt alene og hadde ikke noe som kunne passe p seg der og da. Ingen andre var tilstede og kunne hjelpe han.
    Huset var s perfekt for oss. Det var plass til alle, og vi er en ganske s stor gjeng p over tjue personer ? og flere er p vei. N som dette hadde skjedd med mannen, s vi et annet syn p vr nydelige perle. Bygningen s trist og gromsete ut. Den brune malingen p de gamle plankene var skallet av. Det ble faktisk bygget p 1800 tallet, nrmere bestemt 1817. Ja, det var nok i den tid det ble bygget, og n er vi 2023. Hvis jeg ikke tar helt feil, er familiehuset over 200 r gammelt. Store hakk kunne vi ogs se i treverket. Dette ble det etterforsket p, og det er helt tydelig at det har blitt brukt et redskap med skarpe kanter. ks er jo en ting, men vi vet ikke helt hva det kan vre enda.

    Barna var jo ogs med p det som skulle bli oldefars feiring. Flere av dem felte noen trer. Blanke yner og store dammer samlet seg i yeposen fr de trillet nedover kinne en etter en som klinkekuler. De bestemte seg for at dette ble for tft for dem alle, hvert fall for de minste. Derfor ble de tatt med litt lenge unna stedet.

    Det ble langt ifra den perfekte feiringen som var planlagt for familiens store konge. Alle s opp til han, og var det noe du lurte p visste han alt. Han var det store hjerte i familien, og ga masse ros. Lenge kunne han leite for finne ord som kunne brukes til gi ris. Men han fortalte oss en gang, det var faktisk ikke s lenge siden, at han syns det var fryktelig vanskelig si noe slemt til oss. ?Dere er den fantastiske gjengen, og alle har sine personligheter til gjre meg glad og lykkelig hver eneste dag!? hadde han sagt til dem noen uker tidligere.
    Hvorfor! Hvorfor! Hvorfor skulle dette skje denne mannen? N som vi har opplevd dette, vet vi at vi aldri kan vre helt trygge. Ute i den store verden finnes det s mange koselig mennesker, men du klarer aldri se p innsiden og finne ut identiteten deres. Man skal alltid vre forsiktig, uansett hva. En dag kan dette faktisk skje deg, og aller best er det holde seg unna de grottemiljene som har slike uhyrer rundt seg.

  • Publisert: 03.04.2013, 16:33
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer
  • LATTEREN TOK ALDRI SLUTT

  • Publisert: 05.11.2012, 17:12
  • Kategori: Tekster
  • "Haha-haha, haha-haha", hrer jeg fra rommet ved siden av kjkkenet. Jeg ser med det store yet mitt, som ligner et eple, igjennom nkkelhullet. Det er mrkt. Det eneste jeg ser er noen fargerike prikker som lyser rundt i rommet, og alle de runde formene har hver sin farge. Noen har den fargen sola har, noen en farge som minner meg om gresset, og andre har en farge jeg ikke husker navnet p.

    Jeg tar tak i drklinka, men den er lst. Jeg legger inntil det apparatet som man kaller ret, og legger merke til om det da kan komme noen snne lydsignaler som kan treffe det tynne teppet, som da ligger langt inne i ret et sted.
    "Der dirret det en lyd", sa jeg. Den lyden minnet meg p den gangen jeg var inne i et mrkt rom med masse musikk. "Ja, n vet jeg det", sa jeg, "det er snn opplegg hvor man kn ha det gy med svinge seg rundt med venner og kjente". Det jeg tenkte p var selvflgelig snn kosestund hvor vi har det utrolig koselig med masse fuglesang og klang.

    Det var plass til store "hurra meg rundt" p dette rommet. Det var utrolig stort rom nr man var der inne, men nr man ser rommet uten ifra, s ser det utrolig lite ut. Jeg pleide h mye besk p dette rommet, det var s godt likt. Nr det kom et menneske ut av det rommet hvor det hadde vrt fest, sa de "hujedamei s kuli det va!"

    Det var bestandig snne store "hurra meg rundt", som oftest hver helg. Det var s mye moro opplegg, s latteren tok aldri slutt. Det var bestandig "grip mikrofonen" nr vi hadde snn sangkonkurranse, og det var et gutte- og jentelag som sto sammen som fiender. Jentedjevlene hadde som oftest de pene prinsessestemmene, men guttevampyrene hadde de grusomste grusehylene som de kom med og som alle hadde hrt om.

    Den rare tingen de goldt i handa, kalte jentedjevlene "pinner", og guttevampyrene kalte det "psykofon". Etter en lang sangkveld, ble klokka over 00:00, eller laaaaangt over midtnatt som de galeste kjrringene sier! Men den store huldregjengen fortstte synge, og med mye latter og moro, tok latteren aldri slutt...

    Skrevet av Pernille Levorsen Christensen, oktober 2009

  • Publisert: 05.11.2012, 17:12
  • Kategori: Tekster
  • 0 kommentarer