For en fin og myk start på hverdagen etter en liten ferie.
Dagen var kommet hvor skoledagen skulle bli litt utenom det vanlige. Ikke bare sitte i klasserommet bak pulten, følge med på undervisningen til læreren og notere og skrive ned. For aller første gang dette skoleåret fikk vi endelig oss en tur utenfor de kjedlige hvite veggene med dekket av murstein langs skinnbeinet.
Morgen var grå og trist, og en liten byge med regn var over oss i morgentimene. Den røde og lange regnjakken min ble tatt på, og dette er en sånn jakke jeg bruker mer til pynt. En sånn jakke jeg i hvert fall ikke skal bruke på jobb. I mine egne tanker gikk jeg den samme skoleveien jeg alltid pleier å gå. Den lange og ganske så rette strekningen.
Som oftest når jeg er ute og går for meg selv, uansett hvor jeg skal, kan jeg gå rundt å tenke tekster. Ord og setninger kan bli dannet opp i hodet. Jeg går rundt og grubler litt frem og tilbake på om det er noe jeg har lyst til å skrive om. For jeg liker å sette sammen ord. Sette sammen setninger og lage mine helt egne tekster, akkurat sånn som jeg gjør her nå.
Langs veien begynner jeg å bli usikker. Jeg har en tendens til tvile litt på meg selv. Bli usikker på om jeg egentlig har rett. Jeg liker å vite, men også å være helt sikker på hva som skal skje. Det er sånn stort sett. I hvert fall hvis rutinene og hverdagen blir litt annerledes, hvis det er noe annet som skal skje. Men stort sett går det bra, og dagen blir like fin for det.
Men det jeg gikk og grublet litt på mens jeg gikk til skolen, det var – Var det i dag vi skulle avgårde på et besøk? Var det akkurat i dag det ble en litt annerledes dag? Skulle vi møte på skolen til vanlig tid? Hvordan var det egentlig? Innerst inne visste jeg jo hva planene var. Men det var denne lille usikkerheten som trakk meg litt tilbake. Sånn har det alltid vært for meg. Og sånn kan jeg huske at det var på ungdomsskolen. Helt sikkert barneskolen også.
Da jeg kom til skolen var det allerede noen medelever som var på plass. Jeg hadde rett. Det var sånn som jeg trodde. Jeg hadde fått med meg informasjonen som ble gitt før påske. Det gjelder å ha troa på seg selv, selv om det kanskje ikke er like lett bestandig. Vi var på plass. De var på plass og jeg var på plass. Men mange elever i klassen dukket ikke opp. Vi var ganske få. Den andre klassen var ikke mange de heller. Derfor dro vi med oss de på lasset og tok oss turen til Midtløkken bo- og servicesenter.
På Midtløkken var det en utrolig hyggelig dame som tok oss i mot. En dame som var en av de som styrte stedet. Dette stedet er et seniortilbud til pensjonister og trygdede som er over 55 år. Her finnes det mange forskjellige aktiviter for de eldre – både som par og de som er enslige. Det er også mulighet for å bo der i en av deres leiligheter. Men som oftest er det mange som kommer utenfra og kommer hit for å tilbringe dagene sine der.
Omvisning av bygget fikk vi også lov til å få med oss. De eldre har tilgang til en kaféterie hvor de kan kjøpe mat, og de har mulighet for å sitte sammen under måltider. Ta en kopp kaffe og en kakebit mens de snakker sammen. Men det er også lagt opp til aktiviteter. På dette senteret har de ulike treningstilbud. Et eget rom med forskjellige aparater langs den ene veggen, mens de har en stor åpen plass midt i rommet hvor de kan være mange som for eksempel kan ha ulike øvelser sammen.
I det vi fikk omvisning i deres treningsrom var det allerede fire brukere som benyttet stedet. Dette syns jeg var ganske interessant å se. Her kunne vi virkelig se hvordan et slikt sted ble brukt og hvordan det fungerte. Og de eldre virket veldig hyggelig mot oss som ville ta en titt. Da vi kom på besøk for å se hva de drev med, var det bare store smil å se om munnen deres.
Tenk på det da. Noe så lite som bare et besøk for å se hvordan de har det, det er stort nok for dem! Skulle likt og vært dem for å finne ut av hvordan de egentlig tenker og ser på ting. Hvordan en virkelig dag for dem er på eldresenter som dette. En bit med underholdning fikk vi også. To av dem var ganske modige. Det var en dame som var litt opptatt av dikt.
Med seg hadde hun diktboken sin av en eller annen diktskriver. Nå husker jeg ikke helt hva boken het, men heller ikke hva diktet het. Men selve diktopplevelsen hun ga oss – den var helt fantastisk. Hun levde seg virkelig inn i diktet. Brukte sjelen sin da hun leste, og alt ble så ekte. Vi som elever ble ganske rørt da vi fikk høre dette, og noen tårer prøvde å presse seg frem. Det var så vakkert når hun leste på den måten som hun gjorde. Og når applausen kom fra oss, da kom det brede smilet over munnen hennes. Syns det var et litt spesielt øyeblikk.
Det var mye vi fikk se, men også veldig mye vi fikk høre som var nyttig å få være med på. Mange tanker om stedet og aldersgruppen satte sine spor, og et annet synspunkt på de eldre fikk et helt nytt perspektiv i min verden. Det må være ganske spennende å jobbe med de eldre. Mange ulike oppgaver og helt sikkert mange historier og kloke ord en får med seg. Bare denne lille opplevelsen hos de eldre fikk i hvert fall et stort spor hos meg!
