Det var en ganske rolig kveld i går. Ingen planer, og tok tiden som den kom. Faktisk ble det litt kjedelig ettersom timene gikk, så jeg begynte å forberede meg litt. Snart starter jo jobbingen til eksamen for fullt, men jeg tok et lite tak i går for å se om jeg kunne plukke opp noen tips. Litt notering fikk jeg ned, og så tok jeg med meg twinsa for å hente broderen.

Regnet pisket bokstavelig talt mot rutene på kveldsturen i går. I et slikt vær er det godt å holde seg under tak, og regnet har ikke gitt seg enda. Da jeg våknet i dag tidlig hørte jeg fortsatt regnet sildre utenfor. Hva slags vår er egentlig dette? Det grønne har vist seg, men været er ikke akkurat å skryte av nå. Dystert og trist blir man av regn også. 

Men tilbake til overskriften. I det sist har jeg fått med meg at det er et program som er litt i lyset om dagen. Serien “Skam” fikk jeg først med meg i går. Og jammen har ikke “skammen” tatt meg! Det er jo så utrolig spennende å følge med. Jeg følger ikke med på så mange serier egentlig. Men denne med alle jentene og guttene, hvor noen har litt god kjemi med hverandre, litt småkrangling og sånne ting.. Veldig interessant å se på. Vil ikke røpe for mye, og det er verdt å ta seg en titt for å finne ut. Jeg skal i hvert fall følge med på den videre. 

 

Q; Følger du med på Skam?


 

Plutselig var fredagen her da jeg våknet til morgen i dag. Fredag? Alt nå? Hvor blir det av dagene? De flyr jo så fort unna at jeg nesten ikke rekker å tenke hvordan jeg skal planlegge hva som skal skje. Hendelser og situasjoner dukker plutselig bare opp på veien, og så må man handle ut i fra der og da. Og nå er helgen her igjen!

Fredager er kjent for å tilbringes på skolen. Og igjen var det ingen unntak å slippe unna. Skulle gjerne tatt igjen litt søvn og andre ting, men det finnes akkurat litt for få timer i døgnet til å kunne gjøre det. Skolen måtte jeg på, for om ikke så lenge starter eksamenstiden for fullt. Til nå har jeg jobbet med tverrfaglig eksamensoppgaver om både ungdom og SFO. 

Jeg skulle gjerne ønske at dette var over, men jeg må nok igjennom en oppgave til og et par eksamener, pluss litt mer praksis før jeg kan kalle meg en barne- og ungdomsarbeider. Jeg er veldig glad for at det har gått så fort, men samtidig litt skummelt å tenke på. Det eneste som er litt skummelt som står igjen, er selve eksamen. Den skriftlige har jeg rodd meg litt i land på. Men den muntlige varianten må jeg prøve og dempe nervene litt på.

Med Lasse i rullestol-oppgaven levert, kan jeg nå fokusere på det jeg virkelig kan. Jeg er på hjemmebane! Den siste oppgaven som er levert ut nå er om barnehage. Må si jeg føler meg mye tryggere på å løse slike oppgaver. Skrive oppgaver på noe jeg kan litt ekstra om. Men det er alltid et lite problem…

Det er ikke store problemet, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det er et problem i det hele tatt. Å skrive oppgaver kan være litt plundrete noen ganger, spesielt i starten. Å skrive om det samme temaet enten i en skoleoppgave eller en egen tekst (som ikke er skoleoppgave), er to helt vidt forskjellige ting i min verden. Veldig rart det der syns jeg.

Men siden jeg først er på hjemmebanen kan jeg nå bruke mine praksishistorier og kunnskaper i oppgaven. Og hva er vel ikke bedre enn det? Nå blir det bare å lete frem de riktige ordene sånn at teksten blir bra nok til en god karakter. For blir den det, kan jeg krysse alt jeg kan i håp om at jeg får en slik oppgave om barnehage på eksamen, og denne oppgaven kan bli dratt inn. Det hadde vært helt perfekt!

I min hverdag starter dagene tidlig. Kroppen er oppe og hopper hver eneste morgen mellom seks og halv sju, og jeg er alltid klar. Stort sett i hvert fall. Jeg liker å sove, men kommer meg alltid opp når jeg må. Der har det aldri vært noe problem. Men må det være sånn hele tiden?
 


 

Når klokken ringte til morgen i dag hadde jeg ikke særlig lyst til å stå opp. Hvorfor måtte jeg opp nå? Og måtte jeg dra på jobb? Selv for meg kan også jeg ha sånne dager hvor jeg bare har lyst til å ligge og dra meg utover formiddagen. Sløve og ikke gjøre noe som helst nytte av meg. Men i en hverdag med jobb og studie så nytter ikke det.

Igjen har det vært en fin dag på jobb, hvis vi ser bort i fra noen regnskurer. Er kanskje ikke alle som liker det våte, men akkurat i dag var det deilig å kunne ta bilen til jobb. Dette er noe jeg vanligvis ikke gjør, det å kjøre til jobb. Jeg trives best med å spasere og titte på verden rundt meg når jeg skal på arbeid. Men da jeg skulle dra var det veldig deilig å slippe og ta på seg fullt regnutstyr. 

På slutten av dagen ble det en del tegning. Jeg rotet meg inn i “faresonen” for å tegne en hund – sånn som jeg kan. Først var det ett barn som ville ha, og dette barnet fikk en. Og så kom det en til, og dermed ga jeg bort den også. Og ikke nok med det. Plutselig sto det en liten saueflokk rund som også ville ha en søt liten hun. Og så var det gjort. Gjengen fikk hver sin hund som de kunne fargelegge. Men da alle hadde fått, da hadde jeg fått min tegnedose for dagen.
Alt i alt en fin dag!

I ettermiddag etter at jeg kom hjem fra jobb var det å få i seg litt mat. Man blir visst sulten av mye aktivitet med barn rundt seg. Bortsett fra at det noen ganger kan bli litt mye, koser jeg meg virkelig i både deres og mitt selskap sammen. Og etter at en maskin med skittentøy ble satt på, var kroppen så sliten og hodet full av stemmer at plutselig falt jeg om.
 

Nå kan jeg endelig dele noen bilder med dere av prosjektet jeg har hatt i helgen. Jeg må si jeg er superfornøyd! Morsomt har det vært å male når man har sett så stor forskjell. Å gå fra en litt lysdus limegrønnfarge på veggene til en slags lys sandbeigefarge er stor. Når veggene fikk en helt annen farge gikk det enda mer inn på meg hvor lei jeg egentlig var den grønne fargen.

Å male alt på en dag er jeg glad for at jeg klarte. Hadde nok ikke orket mange dager med maling, selv om jeg syns det er litt gøy også. Men grunnen til at jeg stakk innom for å dele noen ord med dere, var fordi jeg ville vise dere bilder. Bilder av det samme gamle rommet mitt, men som har blitt helt nytt med en annen farge. Føler på en måte at det ble mye mer ro med fargen som har kommet opp – som heter utmark. Alt er kommet på plass igjen. Det eneste som mangler er noen deksler til brytere.

 

I flere uker har jeg holdt på med å krangle. Vært frem og tilbake mellom oss. Tenkt mange tanker om muligheter som kan være best for deg, men ikke klart å få det ut. Og ikke minst å være best for både meg og oss sammen. Fra starten av var jeg litt skeptisk. Hvordan skulle jeg klare å bli kjent med deg og den handicapen du har?

Etter hvert fikk jeg lest meg frem, og jeg lærte å kjenne deg. Hvilke behov du hadde. Og hvordan du likte å ha det. Selv så jeg på rullestolbrukere, som du er, at dere trengte hjelp til det meste. Men med tiden som jeg fikk jobbe med deg fant jeg ut at det ikke alltid handlet om å rekke ut en hånd til alt. Jeg snakker selvfølgelig om Lasse som skulle starte i 1. klasse. Han var lam i beina og brukte rullestol som hjelpemiddel.
 

Hele startprosessen for denne oppgaven gikk stort sett i masse notering og idémyldring.
 

Men nå er den tverrfaglig oppgaven 6-12 år endelig levert. Lasse er satt i fangenskap hos oversjefen. Så nå er det opp til læreren å gi meg et resultat på hvordan jeg har klart å gjennomføre en slik situasjon i livet. Satte mine siste ord på denne oppbyggende teksten som har fått sin form gjennom flere uker. Og jeg skal si det var deilig å få levert den avgårde.
 

Veldig deilig er det å ha den ute av verden. Vet ikke helt hvordan det går videre med resultatet. Men jeg har i hvert fall gjort mitt beste denne gangen også, og mer kan jeg ikke få gjort. Nå som jeg ikke lenger trenger å skrive noe mer om Lasse, er det likevel mye å ta tak i. På vg1 var jeg så “smart” å ta et valg. Vi fikk noen alternativer hvor vi kunne skrive og lage en aktivitetplan om hvilken aldersgruppe vi ville. 

Av erfaring kan jeg en del om barnehagearenaen. Tenk så lett jeg kunne komme igjennom med alt det som jeg har fått gratis i praksis. Men jeg lot meg ikke ta den sjansen av å komme så lett unna. Jeg tok noen steg lenger opp i alderdommen. Eller skal vi kalle det elefantskritt..? I så fall er jeg i full gang med å skrive en oppgave om de eldre på et eldresenter. 

Så langt har jeg klart å holde tunga rett i munn når jeg skriver om de unge gamle. Og for å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan denne oppgaven går heller. Opp i hodet mitt har det vært mer tanker om at eksamen nærmer seg – selv om det bare er én måned og noen dager igjen til den store skriftlige prøver, og et par uker etter så er det enda mer eksamen. Godt fornøyd er jeg med å ha den tverrfaglig oppgaven ute av verden nå. Men så vet jeg at det er en ny og siste oppgave som venter på meg…

Plutselig så var kvelden her. Planene mine gikk ikke helt som de skulle. Jeg har en innlevering som venter på meg, og i kveld skulle jeg gjøre denne oppgaven ferdig. Det var i hvert fall sånn det så ut opp i hodet mitt. I dag skulle jeg virkelig være flink jente. Rett hjem fra jobb for å få i meg litt mat, før jeg skulle ta frem oppgaven for å skrive.
 

Tre tjukke bøker… Skal jeg orke å bla de opp?

 

Men det var det bare å glemme. Jeg tok frem både oppgaven og bøkene, for å prøve og lese litt. Bøkene ble bare liggende, og jeg lå der og bare så på dem. Hvor var egentlig motivasjonen denne kvelden for å jobbe? I mitt hodet sto det helt andre ting. Å sette seg ned for å skrive og bruke noen ekstra knapper med energi til studiet var ikke det jeg ville nå.
 


 

Jeg strakte en hånd ut. Gjorde et forsøk for å komme i gang. Fant frem noen tilfeldige sider som jeg kanskje kunne lese litt på. “Hva leken betyr for læring og utvikling” sto det på en overskrift. Barn er jo opptatt av lek, og lek skjer store deler i løpet av dagen deres. Og gjennom lek lærer barn veldig mye. Vi har jo typer som rollelek, fysisklek, konstruksjonslek og sanglek. 
 


 

Men det tok ikke lange tiden før jeg la bort både bøkene og oppgaven. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på det oppgaven handler om. Inne i mitt hode befinner det seg mange lyder som har blitt stappet inn i løpet av dagen. Jeg kan fortsatt høre alle de barna som sier og roper “Pernille” for å søke kontakt og hjelp. Nei, jeg tror nok jeg må prøve og være flink jente etter skolen i morgen, siden dagen er litt kortere og jeg har mer med tid på ettermiddagen. Jeg gjorde i hvert fall et forsøk. Ønsker dere en fin kveld videre!

SNØEN DALER NED. SNØ?

Så var vi her igjen da. Helgen er nå forbi og en ny uke står for tur. Da klokken slo sine pling om at det var på tide å stå opp, ville kroppen og hodet noe helt annet. Var det mandag allerede? Hvor ble egentlig denne helgen av? Hoppet vi over to dager og gikk rett på jobb igjen uten fri? Eller var det bare det at helgen fløy fra oss?

Det må nok ha vært det sistnevnte. Syns jeg sier det hver ukestart, samt at jeg hører det fra alle som er rundt meg. Men så skal det jo sies at det går fort til helgen igjen da… Etter klokkeslagene og jeg hadde dratt den tunge kroppen ut av sengen, tok jeg meg en tur til vinduet. Dette er rutiner hver morgen for å sjekke hvordan været er ute. Men hva er det jeg ser?

Klokken var så vidt bikket halv sju tidlig om morgningen. Sola var ikke særlig til å se, men plutselig kunne jeg se noe uskarpt der ute. Jeg måtte se både to, tre og fire ganger. Var det virkelig det jeg så? Først begynte jeg å tro at det var småregn som falt ned fra himmelen. Men nei, det er var nok ikke det. Hadde et håp om at det var penger som dalte ned, men det kan man vel bare tro, for det kommer aldri til å skje.

Snøen daler ned. Snø?? Virkelig? Vi er i slutten av april og mai står snart for tur. Hva var dette for noe tull? Heldigvis kom det bare noen fnugg, og liggende ble det heller ikke. Litt kaldt i lufta har det vært, og skulle tro det var starten på høsten. Vi får vel være så heldig i år også å få oss litt sommer med både sol og varme. Kom et skikkelig “snøorkan” tidlige på ettermiddagen i dag også. Det var både moro for noen barn – og ikke minst meg. Ble litt action i hverdagen. Men den snøen får nok holde seg unna frem til desember.
 

Fant dette i arkivet. Lille Gullhår for mange år siden, ute og leker i snøen. Kan det har vært i 2007/2008, tro?

Hvor skal jeg egentlig starte? Det hele startet med at jeg plutselig våknet rett før åtte. Åtte? Og på en lørdag hvor jeg har fri. Jeg hadde lagt planer for denne dagen i går, og skulle startet på maleprosjektet mitt. Kanskje det var dette jeg gledet meg til. Jeg var klar for å komme i gang med å få fatt på malekosten. 

Både pensel og malerulle har fått skikkelig gjennomgå. Blitt klattet inn med maling og rullet utover veggene mine. Stort sett er jeg sånn at når jeg først har satt i gang, da skal jeg jammen ikke gi meg så lett. Så klokken ti i formiddag var jeg i full gang. Jeg hadde satt meg et mål om at jeg skulle bli ferdig på kun én dag. Tenk så deilig det hadde vært og fått det unna!


 

Armene gikk for harde livet. Penselstrøk rundet alle rammer, flater, kriker og kroker. Ikke at det er så mye av akkurat de to siste på et firkantet rom. Jeg var kun fokusert på å male. Male, male og bare male. Og rulla gikk over de store fine flatene og dekket alle veggene. Etter fem sammenhengende timer med et godt samspill mellom malekosten og meg, tok jeg en real stor pause. 

Jeg måtte komme meg litt ut, og siden mamma hadde noen ting hun skulle gjøre i byen, hang jeg meg på. Tok meg en shoppingrunde og kom ikke denne gangen tomhendt hjem. Tok meg en storhandel og i handleposen ble det litt klær og andre småting. Ikke fryktelig mange mennesker å se i byen i dag heller syns jeg.
 


 

Hjemme igjen var det å skifte til maleklær og komme tilbake i arbeid. Det gjenstod én vegg igjen, og jammen ble jeg ferdig med den nå i kveld. Nå kan malesakene pakkes bort, og om noen dagen kan stikkontakter monteres opp igjen og møblene settes tilbake der de skal være. Akkurat nå står alt litt ut fra veggene og senga står midt i rommet.

Etter å ha tatt denne store jobben med å male rommet, er jeg helt sikker på at jeg ikke skal gå veien mot maleryrket. Jeg syns det er morsomt å male, og ble overrasket over at det ikke var så kjedelig som jeg så for meg før jeg startet. Men jeg får nok holde meg til å jobbe med de flotte barna. Resten av kvelden blir det bare å slappe av etter jobben som er blitt gjort, og ingen flere planer står på listen. Ønsker dere en fin kveld videre!
 

Og slik har det sett ut – helt kaos!


 

helgen som var fikk jeg endelig startet. Det var da vaskekluten og skurebøtten kom frem. Veggene ble vasket og ble skinnende rene, og første steg i prosessen kom jeg igjennom.

Men nå har andre steg i oppussingen fått en hake på at det er gjennomført. I dag fikk jeg kjøpt maling, og fant til slutt en fargetone som lignet veldig på den jeg var ute etter. Var litt frem og tilbake på hvilken farge som jeg skulle gå for. Den ene ble litt for mørk. Den andre for lys. Og den tredje ble kanskje en liten smule blass. 

Maleutstyr som pensler, plast og sånne små plastemballasjer til å ha malingen i har jeg også fått tak i. Den ene veggen er gransket for siste rest og blitt fri. Stikkontaktene er blitt skrudd av, plasten er lagt ut og i morgen er jeg klar for å finne frem malekosten. Av tidligere erfaring syns jeg dette bare er moro. Både det å skru sammen for å montere, demontere og male.

Nå skal kvelden brukes til å samle litt energi. Ikke store planer er lagt. Få i seg litt mat og bare nyte denne kvelden. Jeg har også fått min lille dose med Nattpatruljen. Så blir det nok og switche litt mellom programmer for å få med meg litt av hvert. Bare ta kvelden som den kommer. Håper dagen deres har vært fin, så ønsker jeg dere en riktig fin kveld videre!
 

 


 

Så var vi her igjen da. Det er slutten på arbeidsuken, og det neste som står på planen er helg. Uken generelt har vært helt super, og ikke minst flydd rett forbi. Dagen startet med en varm dusj for kanskje å få litt ekstra liv i meg. Men så ikke ut som dette hjalp så veldig mye. Med stell og alt som var gjort klart til en ny dag, la jeg meg til å slappe av før jeg kom meg på skolen. Ville forsåvidt ikke dit i dag.

Men hva skjedde egentlig på skolen? Det ble selvfølgelig mye jobbing. Bare skriving på denne eksamensoppgaven om Lasse som går på SFO. Jeg hadde egentlig håpet at det skulle bli en skoledag med ren undervisning. Sitte og høre på læreren fortelle om alt mulig sånn at jeg kunne sitte og notere i bakgrunnen. Men nei, det ble ikke en sånn dag. Litt veiledning ble det da, med gode ord på at jeg var på riktig vei. Kanskje ikke like flink på inndeling, men det kan justeres på.

På skolen ble det fem hele timer med denne skrivingen. Taste seg frem ord og setninger på tastaturet, og danne seg et større bilde på oppgaven. Egentlig kjenner jeg at kvalmen stiger frem bare ved tanken på den. Er så lei. Har ikke jobbet med noen av oppgavene hjemme den siste uken en gang. Prøveeksamen er bare om et par tre uker, og tre uker etter der er vi kommet til eksamen allerede!

Det er vel ikke lenger noen tvil om at jeg gleder meg vilt til å bli ferdig med skolen. Egentlig skulle jeg ønske det “daffemoduset” kom i starten av skoleåret, og at jeg heller kunne få skikkelig arbeidslyst og virkelig klare det nå på slutten. Sånn som det var på starten av skoleåret. Men det er bare å stå på i noen uker til, helt til “helvete” er forbi. Samtidig skulle jeg ønske det var like lett å dra med seg praksisen inn i teorien, som det er å ta med seg teorien inn i praksisen.

Men nå er det helg og den skal brukes til å lade noen batterier for å være klar for en ny uke fullt med sprell og fantestreker. Ønsker dere alle en riktig god helg!