I bunn og grunn hadde jeg ikke særlig lyst til å stå opp fra sengen der jeg lå under den varme dynen. Jeg kjenner på kroppen at høsten kommer enda mer til syne og at det sakte men sikkert går mot en mørkere tid. Men fort spratt jeg ut av sengen da jeg visste hvilken dag det var.
Jeg hoppet i klærne som fra kvelden før hadde blitt lagt frem og fikk gjort morgenrutinene. Plutselig var tiden inne for å komme seg avgårde etter at jeg igjen hadde tatt en liten lur for å lade opp med enda mer energi. Det var tross alt en stor dag for både store og små. En dag som vi gleder oss like mye til hvert år.
I løpet av morgentimene med frokost, lek, smil og tur var tidspunktet endelig her. Det var i dag gamle barns-fest. Fjorårets førskolebarn skulle nå komme tilbake for å se oss igjen, og ikke minst skulle vi se dem også. Nå skal det sies at de gikk ut fra barnehagen for siste gang rett før sommerferien. Tre måneder er ikke så ille, men for meg og helt sikkert mange føltes det ganske lenge.
Der barna kom pent på rad og rekke opp fra skolen og inn i barnehagen igjen, var de ikke så gjenkjennelig. Jeg syns i hvert fall ikke det. Og da snakker jeg spesielt på høyden. De hadde blitt så store siden jeg så dem sist. Litt “veslevoksne” og ordentlig skolebarn. Litt rart var det å se dem hos oss igjen, men også veldig godt å se og snakke med dem for å høre hvordan de har det.
En del klemmer og gode ord ble det så klart. Og mange gamle minner og øyeblikk kom frem. Du vet du har satt dype spor når noen unger kommer til deg og begynner en setning med “husker du…”. Selv husker jeg at jeg var ganske flink til å finne på ting, være litt kreativ (er vel lov å skryte litt av seg selv, er det ikke?).
Jeg hadde stort sett alltid en idé på et eller annet. For eksempel da jeg lærte ungene å lage spå. Eller den gangen jeg… Uff, nå har jeg sannelig glemt hva det var jeg egentlig kom på, og som barna syns var spennende og moro. Husker spesielt et barn som syns det var veldig interessant og morsomt selv med å lage ulike ting og tang som jeg fant på. “Du har alltid en god idé du, Pernille” sa hun bestandig.
Og jammen skal jeg si at jeg har satt dype spor hos denne jenta som pleide å si dette til meg. I dag kom hun nemlig bort til meg å slo av en prat. Jeg fikk høre at hun hadde det bra på skolen og at alt sto bra til med henne. Men en ting hun ikke hadde glemt var at jeg var en liten oppfinner hvis du kan kalle det det. “Har du kommet på en ny idé, Pernille?” spurte hun meg. Jøss, tenkte jeg. Hun har jammen meg god hukommelse. Det viser at jeg har satt spor i hjertet hennes – gode spor.
På slutten av året før sommeren følte jeg at jeg virkelig måtte jobbe, og tankene gikk på spreng veldig ofte. Jeg prøvde så godt jeg kunne da hun og alle de andre aktive barna gikk hos oss i barnehagen, med å finne på fine og spennende aktiviteter for dem. Men jeg må si jeg slet veldig de siste ukene før dem gikk ut av barnehagen.
Svaret på spørsmålet jeg fikk, om jeg hadde noen nye idéer, måtte jeg med sårt hjerte skuffe henne. Jeg hadde ikke kommet på noe nytt å lage. Og nå kom jeg på en aktivitet som var interessant for mange i en tidsperiode. Det var å lage puslespill. Barna fikk tegne og fargelegge det de selv ville på ark, og deretter klippet de ut i ulike biter og størrelser. De hadde da laget sitt eget puslebrett, med helt egne streker og farger de selv ønsket å bruke.
Som dere kanskje skjønner kom det frem mange minner i dag. Skulle gjerne delt flere hendelser som har satt sine spor i dette innlegget. Men kjenner nå at det blir litt vanskelig å finne de riktige ordene for å danne et bilde til dere. Men det som betyr noe, det er de bildene man selv har i hjertet sitt, og du vet du har satt dype spor hos barna når de i ettertid husker dem!
