Du vet når du venter på noe godt? Når du venter på at noe fryktelig spennende skal skje, og som du gleder deg masse til. Kroppen får kjenne på følelsen av å glede seg til noe. Og jeg, jeg ser virkelige frem til det.
Jeg venter nemlig på akkurat deg. At en dag, da må du ringe meg. Telefonen er med meg overalt, og spesielt i går og i dag har jeg sjekket anropsvarselet opptil flere ganger. Mer enn normal, bare fordi jeg venter på at du skal gi meg beskjeden som jeg ser frem til.
Meldingsboksen har blitt tastet inn på flere ganger den også, bare for å se om du ville nå meg der. Jeg hadde et håp om at du i hvert fall ville ha tak i meg i dag, men nå som store deler av dagen har gått, og kvelden nå begynner å slå seg til ro, tviler jeg på at du har hatt lyst til å ringe meg og heller har glemt meg i dag.
Jeg får vel senke forventningene litt, men har et stort håp om at i morgen, da vil du plinge på meg med å dele den fantastiske nyheten jeg har vært på leit etter lenge.
Du må ringe meg. Gi meg et vink at jeg endelig kan komme bort. Møte deg, for så å ta deg med hjem. Kunne bruke deg – bruke deg til akkurat det du er å brukes for. For nå, nå savner jeg å ha en sånn som deg!
Oh swish! Jeg var så glad her om dagen at det endelig var en etterlengtet feriehelg. Et par fridager med helt andre planer enn å være på arbeidsplassen. Jeg så virkelig frem til å slappe av og ikke ha all verdens med planer, og før jeg visste ordet av det var en ny uke med nye muligheter her igjen.
Søndagen i går var det fastelaven som sto på kalenderen. I flere hjem ble det laget fine og flotte boller med både krem og melis, som mange sikkert koste seg med. Kanskje du laget noen boller selv? Her i huset sto vi over. Det ble jo sjokoladeboller her for noen helgener siden likevel. Men boller smaker alltid godt uansett.
Jeg glemte deg faktisk ikke. Bare se på de gode bollene her som forsvant like fort som dem ble stekt da dem ble laget.
I går kveld hadde jeg et lite æren. En liten kjøretur opp til familien for å bringe hjem et familiemedlem. For så grei kan jeg faktisk være, at jeg leker litt taxi sånn på kvelden – selv om det ikke er like morsomt hver gang. Men i går var det faktisk greit.
Ute hadde mørket slått seg flat. Jeg kjørte langs veien og kom til en strekning jeg har kjørt mange ganger. Her er det behagelig å kjøre på dagtid, men når mørket har trekt for gardinene er det fullstendig mørkelagt. Ingen gatelykter. Tåken svevde langs bakkenivå og noen meter opp i været, og dårligere kjøreforhold enn vanlig.
Du konsentrerer deg litt ekstra for å holde fokuset på veien. Et stykke kjørende helt alene i det mørkelagte området treffer jeg på tre fire biler som kommer mot meg. Og vet du hva min første reaksjon er?
“Hvor er speilrefleksen?”, roper det en stemme inni meg. Dette hadde blitt så fine bilder i mørket, i tåka! Etter mange år med fotointeresse, og et øyet igjennom linsen, så ser jeg selv uten kamera utrolig mange rammer av motiver som kan bli veldig fine bilder.
Jeg kjente jeg ble skikkelig bitter på meg selv. Faktisk litt irritert for at jeg ikke bare kunne stoppe bilen i akkurat den svingen på veien, eller på den strekningen for å fange opp lyset av bilene i mørket. Jeg så det så fint inni hodet mitt, men ville så gjerne hatt det på bilder.
For ikke så veldig lenge siden kom jeg over en side om en jente som hadde noen kaniner som kjæledyr. De var veldig søte, og ikke minst store. Men sånn som det er for alle, inkludert meg, så er den kaninen man eier selv helt klart den søteste. Og det finnes mange fine og flotte kaniner der ute i verden.
Det aller første året jeg fikk en kanin var i 2007, og siden det året har jeg hatt kaniner hele tiden. Jeg husker det veldig godt da den første kaninen flyttet inn i hagen. En grå kanin med navn Klara var mitt første møte med min egen kanin.
Opp gjennom årene har jeg hatt både Klara, Gullhår og Simba boende hos meg – kun en om gangen, og jeg skaffet meg et nytt kjæledyr når den andre sovnet inn. Våren 2013 overtok jeg to små brødre, som da fikk navnet Pompel og Pilt. To tøffe gutter, men i dag sitter jeg igjen med bare en.
Men over til denne siden som ble skrevet av en kaninelsker med mange kaniner. Der kom jeg over noen tips. Noen tips til dietten til kaninene, av noen matvarer som jeg selv aldri hadde prøvd å gi min egen kanin.
Jeg måtte prøve og gi det lille dyret mitt noe nytt, en ny smak han kunne vende seg til. Her om dagen fikk han banan, og du kan tro han ble en elsker etter den aller første biten. Men det stoppet ikke der.
Vi prøver noe nytt, en ny frukt som jeg lurte veldig på om falt i smak til den lille kroppen. Jeg lot han smake på appelsin, og før jeg ga han det var jeg litt skeptisk på om sitrusen ville likes av han.
Han snuste litt forsiktig, og så jafset han i se en bit. Han så på meg med de øynene, men gikk rett til appelsinen igjen. Jeg leste på kroppsspråket at dette syns han var godt. Han har også tidligere fått noen biter med agurk, men jeg har også funnet ut at det er enda mer frukt jeg kan gi han for å finne ut av hva lille Pompel liker. Men – alt får ikke komme på en gang. Vi tester ut litt etter hvert.
Hvem skulle tro at jeg i dag skulle sitte her med et splitter nytt glis?
I en ganske lang tid nå har jeg sett rundt omkring på nettet, på sider som selger disse varene. Bladd meg frem og tilbake opptil flere ganger for å se om det var noe jeg kunne komme over.
For det året jeg konfirmerte meg fikk jeg også en kjempefin gave. En gave som jeg plukket ut helt selv, og som var midt i blinken for meg på den tiden. Jeg husker jeg var så fornøyd med sykkelen jeg fikk, og denne ble brukt ekstra mye da jeg kom meg ut i jobb i 2013.
Det var min transport mellom det ene og det andre. Jeg suste avgårde frem og tilbake på jobb hver eneste dag. Til slutt var den så godt brukt og begynte og knirke og knarke, så da vi i sommer hadde container i hagen valgte jeg sårt å gi slipp på den sykkelen jeg var så fornøyd med.
Siden den tid har jeg snust forsiktig rundt på en ny tohjuling, og spesielt nå etter nyttår har jeg hvert oftere inne på deres butikkers nettsider for å se om jeg kunne finne et glis.
Men det å se modellene bare på nettet blir ikke helt det samme som å se varen i butikk. Så i dag fikk jeg endelig slengt meg ut for å se hva jeg kunne finne.
I det vi tar snutene inn til sykkelbutikken treffer vi på en hyggelig mann. Han viser frem noen av fjorårets modeller. Han setter først frem den ene, så den andre, og etter det trenger jeg egentlig og ikke se så mye mer.
Øynene bikket mere bort på den første. En Fuji Absolute sykkel som jeg syns passet meg midt i blinken. Jeg studerte den litt nærmere og fant fort ut at det var denne jeg ville ha. Den virket grei, og akkurat perfekt til mitt bruk.
Nå var det ikke lenger noe valg – det var denne jeg ville ha! Så jeg dro kortet for et nytt glis og syns det var ganske så billig for en sykkel med full pakke. Nå gleder jeg meg bare til å hente den om ikke så lenge. Kunne sette meg på setet og kjøre rundt. Og ikke minst til å vise dere hva jeg lurte med meg hjem.
Blås i om bildene er litt uklare. Men sånn går det når man er litt redd for å brase opp med speilrefleksen i offentligheten helt alene for å få de fineste bildene der det bor mange folk. “Tenk om noen ser meg? Hva vil de tenke om meg?”, går det igjennom mitt lille hodet.
I går var jeg endelig så smart, så klok at jeg slengte med meg speilrefleksen i vesken. Hver morgen når jeg har gått til jobb går jeg inn mot soloppgangen. “Hvor er mitt aller beste utstyr når jeg virkelig trenger det?”, har jeg ofte sagt ganske så høyt inni meg.
Dette har skjedd utallige ganger, og da jeg for første gang fikk somlet meg til å bære på litt ekstra viste det seg at når jeg virkelig var klar for en liten solfotografering, da skulle det være overskyet. Så med et stort ønske satset jeg på flott morgenlys i dag tidlig.
Og som du ser ble det nokså vellykket. Like fornøyd med bildene ble jeg ikke. Men når man føler og har litt nerver for om du skal bli sett dumt på der langs veien – om du skulle støte på noen eller andre luske bak sine gardiner, det liker jeg ikke. Egentlig en veldig rar tanke akkurat det der!
Med en så flott morgen håpet jeg også på en fin dag. En stille og rolig dag har det også vært, og i dag var nok siste dagen for å virkelig nyte disse dagene. Til uka er nok revehurven på plass igjen, med ekstra mye energi etter en uke på ferie.
Siden det var så rolig i dag lot jeg meg observere litt. Det gjør jeg forsåvidt hver eneste dag på jobb, men i dag lot jeg meg fundere litt med et barn.
Ute har store deler av snøen smeltet, og i luften lukter jeg at vi er på vei mot vår. På en av de store vanndammene som har samlet seg opp under smeltingen av snøen var det nå kommet et lag med is. Men hvilken farge har egentlig isen som legger seg på vannet når det er kaldt?
Et barn finner en stein, slår den med sine krefter ned på det frosne vannet og står der og ser. Isen lager sprekker på den spesielle måten sin når noe hardt treffer en litt tykkere is.
“Hvorfor blir isen hvit?”, spør gutten som lekte meg steinen.
“Oi”, tenkte jeg. Hva skulle jeg svare til det? En strøm av tanker suste igjennom det hodet jeg har blitt utdelt og født med, og som jeg har samlet mye kunnskap i opp gjennom årene.
“Isen blir skadet”, ramlet det plutselig ut av min munn. For hva som egentlig skjer med det øverste laget til isen når den får et slag er jeg ikke riktig sikker på. Å dra frem voksenforklaringen og vanskelige begreper holdt jeg meg unna, og det så ut som gutten godtok svaret han fikk.
Dagene tar virkelig på, og i dag fikk jeg kjenne det lille ekstra slaget i trynet. Jeg er ikke vant til det. Det er jo ikke dette som er min hverdag. Det er vinterferie på mange, og likevel sliter jeg så blodet spruter.
Det føles litt sånn. Om det er full gruppe eller om gjengen er halvvert er nesten ikke en forskjell. Hele denne uken har det hvert lite med sprudlende barn, men likevel kan det føles ut som de er mange flere.
I dag ble det litt for mye for meg, noe jeg ikke klarte å legge merke til før alt var over. En fin og flott dag har det absolutt vært, men samtidig har det vært så mye at jeg knakk helt sammen ikke så lenge etter at jeg kom hjem fra jobb i dag.
Heldigvis ikke noe vondt, men når jeg føler for å legge meg ned istedenfor å gjøre alt annet, da er du sliten. Jeg er slått ut. Så sliten at du pakker deg halvveis inn under dynen, og før jeg kunne telle til tre var jeg inne i drømmeland.
Jeg kjenner det hadde vært utrolig deilig med noen dager fri. Noen dager der jeg kan samle opp ekstra energi for å klare og holde meg ut igjennom dagene. Men vent nå litt…
Vi sitter her med aller siste del av torsdagen i hendene, og i morgen alt kan vi ønske den siste jobbedagen velkommen for denne uken. Da er fredagen plutselig her igjen, og så er det bare å telle ned timene til å gå under dekk. I hvert fall på noen planer. For når dagen er jobbet inn i morgen kan jeg endelig ta meg en velfortjent liten feriehelg. Men først – litt mere slit!
Vi lever i en verden med mange ulike slag av mennesker. Både høye og smale, lave og brede. Gutter og jenter som er opptatt av å bygge muskler, men også gutter og jenter som er opptatt av kondisjon og ren fysisk trening.
Det begynner å bli noen år hvor jeg var fysisk aktiv i en idrett. Var i en liten boble hvor jeg syns håndball var veldig moro, og det å være sammen om noe felles – sammen om lagidrett. Det å kunne være sammen og ha det gøy.
Jeg merket det da jeg spilte og trente en del. Bare det å være sammen om noe ga meg ekstra motivasjon til å trene generelt. Smilet om munnen og gleden og energien som gikk igjennom kroppen. Den følelsen ga meg stort sett endorfiner – et lykkerus for kroppen. Dette ordet lærte jeg faktisk da jeg gikk på skolen i 2015/2016, og det sitter faktisk enda.
Som jeg nevnte på bloggen da vi tok farvel til fjoråret, var at jeg hadde et spesielt mål for året som kom, og som vi er inne i nå. Jeg ville bli sterkere, og siden trening hadde vært liggende på hyllen en del år måtte jeg derfor starte rolig.
Jeg så ikke lenger frem enn at jeg skulle ta en øvelser hver eneste dag, både morgen og kveld. Øvelsen besto av pushups, fordi jeg ville bli sterkere i armene. Nå har jeg gjort dette siden 1. januar, og har fortsatt planer om å gjennomføre dette videre. Har til og med økt og tar flere repetisjoner igjennom dagen. En liten greie må man jo ha.
Jeg var blitt mindre sterkere med årene etter at jeg sluttet med idrett og trening, at jeg satte meg et relativt lavt tall. Dette var ganske så tungt for meg da jeg startet. Jeg slet faktisk litt å bare ta ti pushups.
Fremover i tid så jeg langt frem for at jeg skulle se en forbedring, og kanskje en forandring. Nå har jeg holdt på hver eneste dag, økt med tiden og ser faktisk en utvikling på kroppen, og da armene som jeg har holdt fokus på.
Musklene har bygget seg opp igjen, og jeg er mer fornøyd med den biten enn jeg en gang var. Jeg er ikke lenger en av de sprekeste, men det er ikke mitt mål heller. Jeg strekker meg ikke oppover for å nå det høyeste punktet med å bli like sprek og i toppform som de som virkelig legger trening til sin sjel.
Bare det at jeg ser en forandring på min egen kropp er mer enn nok. Jeg er ikke ute etter å bygge en kropp som en annen har. Jeg vil være fornøyd med den kroppen jeg har fått utdelt, og som jeg kan forme selv.
Men i det siste har jeg vært litt misfornøyd. Sett litt ned på en kroppsdel som har satt seg fast i et fokus som jeg ikke vil ha. Den siste måneden ser jeg en forandring på min egen mage. Da jeg var ivrig håndballspiller og trente en god del hadde jeg bygget opp masse muskler og var som et vaskebrett. Men nå ligger det mer fett på denne delen.
Det er ikke det at jeg bryr meg så veldig mye om at jeg skal være alt for tynn og sånt, men jeg vil gjøre noe med spesielt magen min. Mange jenter kan se seg i speilet å føle at de har for mye hud på sin egen kropp, når de er fine som dem er. Jeg er ikke i denne kategorien, men kan selv se etter en lang stund at det begynner å legge seg rundt magen.
Nå vil jeg gjøre noe med det, og nå er det på tide å ta et større tak! Jeg har ingen ville planer om å være så “dum” å gå for andre hjelpemidler, enn å jobbe med det selv. Jeg vil se vise at jeg kan håndtere oppgaven på min måte, og jeg er allerede i gang.
Etter å ha ligget på latsiden en del år nå er det på tide å hoppe inn igjen, og ikke minst gjøre så godt jeg kan for å like og trene. Jeg trenger ikke å kaste meg ut på store apparater i store salen på et treningsstudio. Så hvorfor ikke bruke det man har?
Jeg har et ønske om å føle meg sterkere. Et ønske om å føle meg freshere, og ikke minst være fornøyd over at jeg er den jeg er. Jeg kan kanskje være litt lat, for ikke å snakke om kjedelig. Så hvorfor ikke prøve et par vri eller flere for å komme seg litt opp i skyene?
Jeg skal ikke bli verdensmester i noen klasser. Jeg skal ikke ut i kamper, eller konkurrere med noen andre. De eneste jeg skal konkurrere med er meg selv! Noen tidsfrist har jeg heller ikke, og det viktigste er at jeg skal trives med det jeg holder på med. Så med å teste og prøve ut øvelser som man kan gjøre hjemme er noe jeg vil ta et tak i. Det er ikke mye som skal til, og dette gjør jeg bare for min egen del.
Vanlig situps.
Pushups.
Situps med nittigraders bein i været.
“Planken” på ryggen med nakken hevet og beina litt opp uten å være i gulvet.
Planken.
Sideplanken.
I can do it!
Jeg blåser i hva verden gjør rundt meg. Jeg kjører mitt eget løp og gjør akkurat det jeg føler for, nesten i hvert fall. Håper dette var noen tips som kan løpe veien videre for å skape et større engasjement hos flere. Det gjelder å ta det rolig og forsiktig, så lar du treningsgleden komme til deg istedenfor at du skal komme til treningsgleden. Og husk – det er ikke alltid du må følge strømmen.
Jeg har nesten ikke ord for hvor fin denne “vinterdagen” har vært. Er så glad for at jeg ikke er noe fjelljente og har hytte langt opp mot skyene. Jeg har heller ikke den kjedeligste jobben, og er rett og slett heldig som får bruke jobbetimene mine til å være sammen med de fantastiske barna.
Vi er over halvveis igjennom februar. Faktisk er vi i den siste enden av denne måneden. For allerede om en uke kan vi rope hurra for mars og den aller første vårmåneden. Deilig var det å kunne sette seg i gammel isgrus sammen med noen barn i dag og bare nyte og kjenne solen som varmet i ansiktet.
Vinterfølelse i vinterferien? Tror ikke det. Jeg har i hvert fall ikke noe vinterfølelse, men derimot påskestemning. Jeg ser virkelig frem til tiden som er i vente, og et håp om at det fortsetter riktig vei. Jeg er så klar for vår!
Deilig blir det å kaste fra seg den tjukke barnehagedressen – og forresten går den på dynga når den skal legges bort. Den har jeg brukt veldig mange ganger i de årene jeg har jobbet i barnehage, så her for noen uker siden oppdaget jeg at hele den ene siden hadde åpnet seg helt. Det startet med et lite hull, men nå er det nesten sånn at jeg kan stappe en unge inn der. På tide med ny dress? Ja, eventuelt til høsten igjen.
Men alt i alt har jeg kost meg med mitt arbeid. Enda en dag med få barn og mye tid til hver av dem, og attpåtil det nydelige været. Vi kan virkelig ikke klage på tiden vi går inn i, og bare de to tre siste dagene har snøen smeltet utrolig mye. Snart er bakken helt bar for nye kapitler.
Det å se frem til tiden vi har foran oss er veldig deilig, men det var først til morgen i dag at øynene spratt ut. Jeg var på vei til jobb og gikk den faste stien igjennom skogen. Jeg var på vei til å sveve meg inn i mine egne tanker da det plutselig lyste opp rett foran meg.
Å nei, det var ikke en engel med lysende glorie, men heller ikke den peneste og kjekkeste gutten som sto der. Blikket braste fort ned på bakken. Jeg måtte kikke om det virkelig var det jeg så. Tittet rundt meg for å se om noen var i nærheten, og som kanskje så meg.
Heldigvis var jeg alene i skogen på akkurat det tidspunktet. Det var tomt, og bare jeg som var tilstede. Jeg strakte labben i en lynrask bevegelse ned mot bakken. Grep tak i det som jeg fant og puttet den rett i lomma.
“Dette må være min dag. Denne dagen kommer til å bli fin”, tenkte jeg. Og sannelig ble den det også. For det jeg fant på min vei til jobb, midt i skogen, var en lapp. Ikke en vanlig papirlapp med eller uten skrift. Det var en lapp som hadde verdi – en pengesum.
Hurra for vinterfeire! I bunn og grunn hadde det egentlig vært veldig deilig med en uke fri selv, og jeg skulle gjerne ligget et par timer til for å få meg søvn da jeg ble vekket til morgen i dag. Det fristet ikke å tenke på planene jeg hadde for dagen – å komme seg på jobb.
Men mange valg hadde jeg ikke, og litt glad er jeg for det. Det er mandag, igjen, og mange valgte å holde seg til andre planer enn å komme og leke med meg. Jeg stortrives på jobb, og ingenting er bedre enn det. Men jeg kan jo hviske deg inn i øret å røpe at det er veldig deilig med noen stille dager.
Jeg har en følelse av at det går i ett hele tiden, så denne uken skal nytes til det fulle slik som det ser ut nå.
Timene fløy avgårde, og leken måtte avsluttes. Der jeg gikk langs stiene og veien hjemover gikk det mer opp for meg hvor lyst det er om ettermiddagene. Det er så deilig å legge vekk den mørke tiden. Jeg merker allerede nå at jeg blir mer glad av å ønske våren velkommen.
Hver eneste dag går jeg igjennom min gamle barne- og ungdomsskole når jeg skal på jobb. Og i dag var ingen unntak. De siste årene har jeg sett mer ned på denne skolen, og har faktisk vært sur på at de har fjernet så mange lekeapparater fra skolegården på barneskolen.
Heldigvis har de fått opp litt nytt, men jeg kjenner meg nesten ikke igjen fra da jeg selv var elev på denne skolen og gikk ut sommeren tjue-ti. Det begynner faktisk å bli noen år, selv om det føles ut som det bare er noen måneder siden. Men på vei hjemover i dag fikk jeg et sjokk
“Hva har dere gjort?”, var min spontane tanke. Ser jeg det jeg virkelig ser? Og hva er egentlig planene til denne skolegården? Etter at de tok vekk apparater lurte jeg litt på hva barna skulle gjøre i sine friminutter og når de var ute. Skulle dem ikke få være aktive nok? Var det et tegn på å få elevene til å sitte mer stille?
Det er jo så viktig for barn, både for de som går i barnehage og eldre barn, at de får lov til å bevege seg mye. Da jeg så at det plutselig lå mange trær på bakken etter at de hadde blitt sagd ned, da kjente jeg at jeg ble litt sur!
Jeg har mange fine og gode minner fra denne skolen – samt uteområdet. Nå er det nesten ikke til å kjenne igjen, og i mine øyne er det helt ødelagt. For deres skyld håper jeg at de har en formidabel god plan for barnas fysiske aktivitet på skolen! Dette området var så fint før. Nå er det bare… et stort hull i forhold til det dét var. Hva blir det neste?
Jeg syns det begynner å minske med skog, og det er ikke bare her ved denne skolen det gjør det.
Fuglene samlet seg til et forspill i det fine og gamle treet forrige helg.
Søndag morgen og det er siste dagen med vinterferie. Helgen har blitt den lille ferien jeg får denne vinteren, mens andre tar seg en velfortjent fri noen dager til. Det er ikke mye hvile, men jeg skal kose meg på jobb for det. Kommer til å bli en litt roligere uke, og det skal bare nytes!
For dagen er det ingen planer som har blitt lagt, og kommer helt sikkert ikke til å bli lagt noen planer heller. Men en ting er i hvert fall sikkert – akkurat nå går vi mot vår. Håper jeg. I det siste har det begynt å snu, og dagene blir lengre med lyset som er mer på besøk.
Jeg ser virkelig frem til tiden fremover. Kunne føle meg litt mer opplagt og uthvilt med den fine årstiden som er på vei. I dag tidlig da jeg våknet kunne jeg høre fuglene synge sine fantastiske vårlåter utenfor vinduet.
De små skapningene med en vakker strupe lager de fineste lydene ute. Og når solen skinner i tillegg igjennom vinduet og treffet speilet som reflekterer lyset videre, da kommer følelsen at du er klar for en ny tid på året. Ser virkelig frem til at fuglene kommer fullt tilbake. Jeg savner dem!
