Opp til gleder, opp til sorger opp å si god morgen Norge. Ja, for hvor skal jeg egentlig starte denne gangen da? Det går nesten ikke an å se for seg hvor uendelig mange tanker som svirrer rundt meg akkurat nå. Tanker som handler om både det ene og det andre, og enda litt til. Jeg skulle bare hatt en nål. Stikket hull på det hele sånn at alt forsvant. I hvert fall sånn for en liten periode. For tro meg, det er ikke bare bare dette her.
Ferien gikk overraskende fort. Det ordentlig sommerværet gikk overraskende fort over, for nå er ikke gradene over tjuefem og nærmere tredve. Litt deilig på en måte, å slippe den intense varmen. Men jeg ble også overraskende sjokkert over hvor fort gårsdagens tanker sprette seg i tørt gress! På bare et par timer var dette innlegget vist over hundre ganger, og da kvelden kom var tallet så høyt at jeg trodde det kom til å sprenge. Det var da et høyt sidevisningstall fra det som er vanlig.
Noen av mine tekster skiller seg selvfølgelig ekstra ut, og er kanskje litt mer interessante å lese. Men at disse ordene skulle vekke så mange, hadde jeg ikke trodd. Men for all del – det er veldig moro å se at det jeg deler når ut til dere flotte menneskene, og at det skjer litt ekstra en gang i blant. Vi kan derfor runde av juli med et smil om munnen.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Legge meg ned på gulvet i fosterstilling, gjemme meg under dyna eller bare være glad. For det er jo litt skummelt dette også, det jeg nå akkurat har gjort. Det jeg nå har gått igjennom for aller første gang i mitt liv, det er jo ikke noe farlig i det hele tatt. Og hva er egentlig det skumleste som kan skje? Det verste er jo at jeg får avslag og et nei rett i trynet, og såpass skal jeg nok tåle. Bare se på alt det jeg har vært igjennom!
Ofte her i livet må man virkelig by på seg selv for å våge på noe som er nytt. Vise hva man kan og hva man er god for. Vise hverandre om hva vi kan klare alene, men også hva vi kan klare sammen. Jeg har nå vært ute i arbeid siden 2011, og har aldri søkt en eneste jobb. Jeg har rett og slett vært ganske heldig frem til nå, for akkurat nå har jeg tatt det skrittet som “vanlige” mennesker stort sett gjør.
På forhånd hadde jeg ingen anelse om hva eller hvordan jeg skulle gjøre det. Hvordan jeg skulle slenge sammen ordene på en ordentlig og høflig måte, samtidig som jeg skulle by på meg selv. “Det er jo bare å skrive sånn som du gjør på bloggen din” fikk jeg høre. Men det var letter sagt enn gjort – helt til alt løsnet seg.
Her på denne plattformen føler jeg meg helt fri. Jeg har nå skrevet min aller første søknad, noe jeg ikke hadde trodd at jeg skulle klare. På forhånd var jeg helt svart. Måtte klikke meg rundt på nettet for å finne tips og maler for hvordan en søknad skulle bygges opp. Men sannheten er at det ikke finnes en ordentlig fasit på oppsett, og jeg skal nå si at jeg ble rimelig fornøyd etter å ha formulert meg så godt jeg kan for å virke interessert nok til jobben jeg nå har søkt.
Ja, for det er det jeg akkurat har gjort. Jeg har søkt på min aller første stilling, helt alene, med litt støttehjelp i min venstre hånd. For når det er noe man ikke har vært borti før, da er det jammen godt med noen som i det minste har litt erfaring med det man skal igjennom. Så, nå er første steget tatt ut i den virkelige verden, og så er det bare å bygge videre oppover trappetrinnene på den uendelig høye stigen.
Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Alt står på en måte helt stille ettersom det er noen baller ekstra i luften. Men når disse ballen har funnet sin plass, havnet i riktig hylle og tankene roet seg litt ned – da skal det bli godt å ta noen friske pustedrag for kanskje å nyte stillheten. Men kan det egentlig bli helt stille?
Selv med en ferie hvor det har skjedd litt, hvor jeg i det minste har funnet på noe i løpet av disse friukene, så avslutter jeg sommeren med å starte på jobb tidligere. For det er ikke bare den ene jobben du har, hvor du er ansatt i en stilling for å yte best for deg selv og de rundt deg. I ditt lange liv har du flere småjobber ved siden av, og det er flere ting å ta tak i for å få hverdagen til å gå rundt.
Jeg hadde store planer – eller en liten tanke om at jeg skulle klare og sette meg ned med dette tidligere. Men nå sitter jeg her og har litt for mye vann over hodet. Det kjennes i hvert fall sånn ut, selv om det bare er et par ting jeg må prioritere den neste tiden. Jeg må begynne og se fremover, og kanskje tenke på og se frem mot en fast stilling.
For øyeblikket er jeg ikke sikret en jobb der jeg er i dag, og jeg har egentlig vært veldig heldig som har fått lov til å få være akkurat der jeg har vært mens jeg har gått veien mot et mål. På den ene siden ser jeg at det er en mulighet for meg å ta et skritt videre i en annen retning, men på den andre siden er det noe som har lyst til å holde meg igjen.
I flere måneder nå har jeg jobbet mye med den store oppgaven som skal leveres for å komme i mål med fagprøven. Nå skal det sies at den har ligget veldig stille nå i ferien, men har endelig klart å ta den frem igjen for å jobbe videre. Jeg er tross alt oppe i tjue sider, og for å være ærlig så begynner jeg å bli lei. Når den kommer i mål så kommer jeg til å veie noen kilo lettere, og det kjenner jeg skal bli godt.
Men ikke har jeg bare denne prøven over meg. I går fikk jeg endelig satt meg ned for å jobbe med det som skal til for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Det er ikke bare sånn at du får deg en jobb og er ferdig med det. Bak noe du drømmer om krever det hardt arbeid, og når du nå i nærmere fremtid skal begynne og søke på jobber, da er det kjekt med de papirene du trenger – en god cv og en overskikkelig søknad.
Ja, for nå er jeg i det minste i gang for å ta et skritt videre når tiden er inne. Aldri før har jeg skrevet slike dokumenter, for nå skal det sies at jeg aldri har søkt en jobb. I mitt snart tjuetre år lange liv har jeg hatt to faste jobber – i hvert fall der den ene var fast. Det første stedet jeg var på var en butikk av en ledende faghandel innenfor klær og utstyr til barn og baby. Der hadde jeg mye lagerjobb og pakket ut varer, og der var jeg i noen år før jeg var så heldig å få muligheten til å få være der jeg er nå.
Nå skal jeg starte på mitt femte år i barnehagen. Hvor disse årene har blitt av lurer jeg skrekkelig på! Jeg husker så godt første dagen jeg startet. Det var en onsdag, en uke før jeg fylte 19 år. En dag hvor jeg kom inn og følte meg ukjent til plassen og alle rundt meg. Jeg kjente ingen, men ble likevel tatt godt i mot og ble fort likt. Hvor veien nå går videre er jeg foreløpig usikker på. Men videre – det går den uansett.
Fire uker med fri. Fire uker borte fra arbeidsplassen som jeg liker så godt. Tilsammen tredve dager hvor jeg kunne benytte meg av og legge til rette for å gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. En sommerferie som jeg så sårt har trengt, bare for å kunne slappe av og samle krefter over en lengre periode.
På en måte trengte jeg ferie, men på den andre siden hadde jeg ikke lyst til å forlate det beste jeg hadde – alle de flotte barna. Når noe tar slutt kan det være tungt der og da, men en lettelse som senker skuldrene dine når du har fordøyet og kommet over det.
Hvorfor skulle disse dagene gå så fort? Plutselig var det mange røde dager jeg hadde foran meg. Men hvor har de blitt av? En sommerferie har nå tatt slutt, og jeg kan røpe med å fortelle at det er lenge til neste ferie. Men i mellomtiden skal jeg bruke de ukene og månedene jeg har i mellom til å kose meg. Kunne ønske hverdagen velkommen og få fine dager.
Jobbing venter nå de neste ukene, selv om det nokså blir en rolig oppstart på det nye barnehageåret. Jeg skal gjøre så godt jeg kan sånn at alle parter, både for de rundt og meg selv, skal få en fin start. For når noe tar slutt, da er det noe nytt som kommer.
Når du så gjerne skulle ønske solen strålte høyt der oppe på himmelen, luften var varmere og badevannet hadde akkurat passe temperatur. Det hadde blitt en fin dag det. Likevel ble det ikke sånn, men jeg har klart å være effektiv for det. Jeg har alltid hatt et eller annet å henge fingrene i, men nå skal det bli deilig å slenge seg ned for en god og lang pause.
Men i dag er dagen her, og han er tilbake der han skulle vært enda flere dager i året. Noen har kanskje hørt om Foynhagen, som har blitt et flott sted for arrangementer av konserter her i Tønsberg. Det har i hvert fall blitt godt tatt i mot, og de som har opplegget har gjort en god jobb. Mange kjente fjes har vært der i år, men jeg har ikke hatt lyst til å skaffe meg noen billetter.
I kveld entrer den kjente og norske komikeren scenen. En mann som vet virkelig hva han driver med, og er også ganske flink til å gjøre en kjedelig dag om til noe bedre der han er aktiv i sosiale medier. Om ikke mange timene skal han stå der i lyset og få publikum til å le, og da jeg var på show med han tidligere i år sto smilet bredt og magemusklene fikk kjørt seg hos veldig mange.
Navnet er Ørjan Burøe, og plassen er Tønsberg. Jeg skulle så gjerne vært på det samme showet en gang til, fått enda en opplevelse av han. Kanskje noen av dere har ordnet dere billett og skal le litt sammen med han i kveld? I så fall kommer dere til å få noen flotte kveldstimer. Etter min smak var det veldig bra da jeg tok turen til Nøtterøy i april for å se Fordommer, og han kan så mye.
En sterk mann som vet hva han kan, og ikke minst vil. Og det at han kommer hit til byen for å ha show mens han gjør siste innspurt på huset sitt er nok en fin måte å la han få “pause” på. Familien hans har virkelig stått på den siste tiden, hvor de også har fått masse hjelp. De kommer til å få det så godt i det nye huset sitt etter at han har fått lov til å holde det fantastiske showet sitt her i byen!
For å si det sånn så tok kjedsomheten overhånd her i går. Det har den gjort flere dager i denne ferien, men da vi ble så rastløse av bare å sitte helt stille tok vi på oss turskoene og kom oss ut. På vei ut av huset visste verken mamma eller jeg helt hvor vi hadde tenkt oss, da idéboksen og alle forslagene var borte vekk.
Det var ikke bare oss som kjedet seg denne dagen. Derfor fikk vi med oss tante med på turen hvor vi kjørte nordover. Når man følger motorveien et stykke så skal det sies at noen minutter blir borte med den høye farten. Plutselig var vi i Drammen, men så var det å finne den riktige veien til dit vi skulle.
Med noen sideveier havnet vi heldigvis på riktig retning, og så sto vi der foran en stor og mørk hule. Det kunne kanskje virke litt sånn, men da vi kjørte inn i fjellet gikk det bare rundt og rundt og rundt og rund. Og enda mere rundt. Skulle det ta stopp? Og kom vi oss i det hele tatt på toppen for å se naturens friske lys?
Det gikk så mye rundt at det kjentes ut som vi kjørte i en spiral. Og det kan stemme ganske godt, for det var til Spiralen i Drammen vi hadde tenkt oss. Kanskje du har vært der? Om ikke – hit må du reise! Virkelig, det var så fantastisk der, og en kjempefin tur vi fikk! Kamera var selvfølgelig med – kan jo ikke dra på en sånn tur uten speilrefleksen.
“Spiralen er en tunnel i Bragernesåsen i Drammen. Tunnelen slynger seg opp seks og en halv gang rundt en akse og kommer ut i friluft på Spiraltoppen hvor det er restaurant og friområdet med utsikt. Stedet er utgangspunkt for utallige skiløyper, også lysløyper, gjennom Drammensmarka.
Tunnelen er 1650 meter lang; den starter 50 meter over havet, og toppen er på 213 meter over havet.”
Istedenfor at jeg skal slenge inn mange ord om hvor flott dag vi fikk, hva vi gjorde og hva vi opplevde, så kaster jeg inn noen bilder som ble tatt, også håper jeg dere som ikke har vært der tar turen til Spiralen. Jeg fikk veldig mye ut av turen der, og håper du også får det!
For å si det sånn, det var ikke bare kjedelige stier som gikk rundt på toppen av fjellet. I løypene var det flere poster etter hvert som du gikk, og på postene var det flere øvelser man kunne gjøre. Mange av dem passer til de aller fleste, og det gjorde turen i skogen litt mer spennende. For å si det sånn – jeg kjenner det godt i kroppen i dag. Både armer, bein og mage fikk kjørt seg.
Bare se på disse skiltene. Det er ikke få løyper og stier du kan vandre eller løpe igjennom. Det var ganske lett å finne frem til hvor du skulle gå vil jeg si, hvor det var godt markert med slike skilt om hvor du skulle gå til de ulike plassene.
Det var en del jordbærplanter i veikanten, hvor de var røde og gode. Men det som det var enda mere av, det var blåbærlyngen med masse gode blåbær. Det smakte veldig godt, der jeg gikk langs stien og plukket litt mens vi var på tur.
Blåtunge ble det på meg etter hvert som jeg hev innpå de blåbærene jeg fant. De er jo så utrolig gode – mye bedre enn de store man får på butikken. De man kjøper der like jeg ikke i det hele tatt, og jeg syns dem ikke smaker sånn som blåbærene skal smake. Det beste er dem man kan håndplukke selv ute i skogen!
Men se på denne sommerfuglen her da! En av dem fineste jeg har sett her hjemme i Norge, og med mine museskritt av forsiktighet klarte jeg å komme meg ganske tett innpå denne karen her. Han var ikke akkurat så veldig redd, så lenge jeg ikke plaget eller gjorde han noe dumt.
Dette er et sånt sted hvor det er fint å ta med seg barna sine på. Med de postene som er lagt opp ute i skogen langs stiene er sånn at barna får brukt kroppen sin, og de får derfor slengt fra seg litt energi på en god måte. Men postene er like fine for oss voksne.
På turen gikk vi flere stier, og etter hvert som turen nærmet seg slutten kom vi til noen utsiktsplasser. Bare se her hvor mye man kunne få med seg når man sto på toppen og så utover.
Alt i alt var dette en topp tur, og igjen vil jeg minne der på at hit må du reise. Ta med deg familie, venner og alle du kjenner – det er en flott tur for alle, både store og små. Det ble noen timer på toppen for å si det sånn, og før vi tok med oss bilen og kjørte ned igjen måtte vi få med oss den enda større utsikten som vi fikk ut over selve byen og drammenselva!
At denne nye og røde genseren skulle slå til og passe perfekt akkurat nå, det hadde jeg ikke planlagt! Limegrønne toner har i mange år, ja over ti år, vært en favorittfarge som har ligget på topp. Helt frem til at jeg ble så lei de grønne veggene på rommet mitt at jeg valgte å bytte dem ut, noe jeg gjorde i fjor våres.
Nå er rommets ramme riktig nok ikke rødt. Men det kan vel være en farge jeg liker best likevel? Rødt kan symbolisere mye, og det inneholder også mange ord. Både positive, som i blant annet kjærlighet, men også negativt i som sinne. Men akkurat nå symboliserer den hos meg frustrasjon, eller mer bestemt forvirring. For det røde kan vel gå litt over i det også hvis man finner ut av hva man vil legge i det?
Uansett, jeg har takket ja. Et ja som jeg ikke var noe i tvil om at jeg skulle gi tilbake – det var bare veldig vanskelig, eller skummelt. Jeg måtte dra meg over tre og en halv dag før jeg endelig klarte å formidle ordet. Til slutt måtte jeg bare blåse det bort om jeg så skulle klare og komme meg lengre frem på veien.
Steg nummer to på løpet er gjennomført, så nå er det bare å jobbe hardhendt på de neste skrittene. Den røde fargen kan gi fra seg like mye frustrasjon og redsel før det hele, samtidig som det kan gi mye kjærlighet og lykke etter alle de spente nervene er lagt på is og har smeltet bort.
Jeg vet ikke om det har noe med dagens vær, eller om det kan skyldes helgen å gjøre – men i dag er jeg helt ute! Kroppen er sliten og tankene svirrer rundt, og mest av alt skulle jeg ønske at en rosa sky med kjærlighet var tilgjengelig.
Helgen har i hvert fall hatt mye å henge de små fingrene i, hvor den ble fylt med hendelser som bare var fine. Og ikke minst stunder som fenget et aktiv femåring.
Hodet er helt dødt – det kjennes i hvert fall sånn ut. Heldigvis lever tankene hvor det svirrer en masse spørsmål, forventninger, spenning og nervøsitet. Alt egentlig. En ny uke har også fått sitt startskudd, den aller siste ferieuken for i år denne sommeren. Jeg vet i hvert fall at de siste dagene skal brukes godt. Jeg skal i det minste prøve. Samle masse av energi, for det trenger jeg!
Hvor er den knappen som jeg så sårt hadde trengt nå? Egentlig skulle jeg hatt bruk for den flere ganger, og ikke bare i to, tre, ti eller tolv anledninger. Gjerne flere ganger, og kanskje litt hver dag. Den knappen som kunne satt verden på pause, stoppet tiden og bare stått helt stille. Bare littegrann – eller veldig mye.
Ikke er jeg bare redd for at dagene skal fly fra meg. Det betyr også at det begynner å nærme seg noe stort. Det store som er så viktig, men likevel innmari skummelt. Det steget du skal ta for å komme deg et skritt nærmere et mål, et skritt du aldri noen gang før har vært utsatt for å ta. Men nå er tiden inne.
Det har nå vært rolig en lang stund. Alt har på en måte blitt lagt litt på is, samtidig som du vet at det egentlig hadde vært lurt og holdt litt koken i stekeplaten. Når isen i magen har begynt å smelte, da kjenner du at nervene begynner å trigge seg på. De tankene du hadde lagt litt fra deg, men visste at du hadde. De tankene må nå graves frem igjen.
For her om dagen, helt uventet og hvor jeg ble tatt på sengen, kom det en telefon jeg så sårt har ventet uendelig lenge på. Jeg har vært klar veldig lenge også, og har jobbet hardt for å nå dette målet. Men nå som dette ikke har vært så mye prioritert så må jeg nå ta frem alt igjen og fortsette der jeg slapp.
Denne telefonsamtalen jeg hadde viste seg å være et veldig godt tilbudt. Et tilbudt jeg ikke kan si nei til. Jeg vet innerst inne at jeg kan – og at jeg klarer. Men det er veien frem som føles skummel. Og det å bearbeide tankene i sjakk er ikke bestandig så lett. Den eneste tanken som jeg må gjøre, og som har hjulpet meg igjennom harde kamper før, det er å hoppe i det. Det kan kjennes ut som verdens undergang på forhånd, men etterpå blir du så lettet.
Skulle gjerne ønske at denne isen i magen hadde vært stabil gjennom denne prosessen som venter. Holdt temperaturen nede og beina på bakken. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt vinger, svære vinger, som fikk meg til å fly avgårde fra skrekken. Men jeg vet at dette ikke er måten å gjøre det på for å komme seg over streken, og at uroen som befinner seg her nå skal forsvinne.
Jeg må prøve så godt jeg kan med å se lyst på det hele, uansett hvor mye det kan kjennes vanskelig. Klare og tenke grønne tanker, positive tanker som kan gjøre det lettere. Det er i hodet det sitter, og i praksis er det egentlig ikke noe å være redd for. Jeg må bare hoppe ut i havet med alle de små og store fiskene, å gripe sjansen!
Du vet når du skarper ørene dine for å få med deg det de rundt deg snakker om? Når du skarper ørene fordi det er noen som snakker om noe som virker interessant eller spennende. Noe som du virkelig vil høre, eller som du ikke vil vite men likevel klarer å høre hvilke ord som kommer frem.
Jeg vet ikke hvor jeg leste eller hørte det, men i mitt hodet så jeg for meg en dag med regn og litt kaldere i luften som skulle komme i dag. Jeg var litt skeptisk til om vi i det hele tatt fikk tatt i bruk gårsdagens store kjøp – for dette ble et storkjøp hvor pengene plutselig fløy ut og ble borte. Men likevel var det et stort kupp hvor jeg fikk mye for det jeg betalte for, og det falt heldigvis i smak hos flere.
Med å være forberedt på en litt gråere dag, så kom likevel solen frem og varmen var akkurat passe til å kose seg ute. Et stort basseng, av et lite spontankjøp, kom på plass her i går kveld, og i dag var det klart for å ta i bruk. Bikinien måtte derfor dras frem til bading, for å teste ut bassenglivet.
Jeg kan jo si at det var litt kaldt, selv om noen bøtter med varmt vann ble tappet i. Noe ordentlig sommer kan jeg ikke si at det har vært, så i morgen krysser vi fingrene på at sommerværet kommer for fullt igjen, i det minste bli bedre, sånn at vi kan ligge og plaske i vannflaten.
Om jeg er fornøyd med kjøpet kan jeg med store bokstaver si at jeg er. Det er ikke det mest fancy bassenget, men mer enn godt nok til at det er blitt godt tatt i mot. Kusinen vår har kost seg veldig, og det er like populært hos de andre som har prøvd det også. Skal se om jeg kan få tatt litt bedre bilder med dagene, for å vise dere helheten av badeplassen.
