Det er nå to uker siden det store prosjektet startet, men syv uker har gått fra den dagen vi fikk materialet i hus. Egentlig hadde jeg helt andre planer for dagen, utenom å leke litt snekker igjen. Plutselig har jeg fått en spontantanke om å inngå et nytt møbel på rommet, som har litt mer lagringsplass. Men jeg har ikke funnet akkurat det jeg ser etter, så orket ikke å reise rundt å lete i møbelbutikker likevel.
Istedenfor har det derfor blitt mange timer med både hammer og spiker i hånden, samt måling og saging på benken. Første gangen vi fikk startet på prosjekt kaninbur, så fikk vi opp grunnstammen. Andre økten fikk vi slått på plass gulvet. Men i dag fikk vi dratt frem plankene igjen og bygget opp vegger.
Vi har fått gjort veldig mye i dag, og nå er det ikke stort som står igjen. Jeg har også fått vært og kjøpt plater, så nå har buret fått seg helt nytt tak også. Mange timer av dagen har gått til snekkerarbeid, så i morgen håper jeg i det minste at det blir oppholdsvær sånn at vi kan fortsette arbeidet. Det som nå står igjen er nettingen, en liten trapp ned til underetasjen og et inngjerding der. Jeg ser fortsatt for meg at dette kan bli veldig bra!
Tiden står aldri stille lenger, og det har den forsåvidt aldri gjort heller. I mitt bittelille hodet går det tusenvis av ord og morsomme setninger igjennom, og jeg har bare lyst til å skrive. Men det er et lite problem – jeg orker ikke. Jeg er for sliten til å bruke energien på å ordlegge meg, men vil likevel vise dere noe.
I går fikk jeg nemlig somlet meg en liten tur ut av huset sånn etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb og landet litt. Det fristet mer enn gjerne å bare bli liggende i sine egne drømmer, men luftingen var godt det også. For det ble nemlig en tur innom “alt-mulig-butikken”, Europris. For meg er det litt som en søppelbutikk, hvor dem har de såre utvalgene. Men faktisk er det en del bra der også.
Tidligere i måneden så har jeg vist dere at det er produksjon av nytt kaninbur. Det står enda ikke ferdig, men satser på at det snart kan flytte inn en kanin der. På butikken kom vi over dette lille huset på tre bein, som egentlig er laget til katter. Av ren spontankjøp ble denne “katteverden” av et lite rom med meg hjem, noe som jeg får se om jeg får bruk for i det nye kaninburet.
Jeg kunne ikke la være å teste ut den lille hybelen for kaninen, og han satt ganske godt inne i hulen. Jeg håper han kan kose seg med den når alt er på plass, og om den passer inn. Det er det bare å vente og se. Men det tydet på for lille ulldotten at “her vil jeg bo”. Så da blir det spennende å se de neste ukene da.
Utrolig men sant, men nå roper og skriker helgen etter meg, og jeg er så klar for et par dager med fri. Det skal bli så godt å få en ørliten pause fra den hektiske dagen, men først venter det atter en morgendag på jobb med alle de fantastiske og skjønne små før jeg kan slenge beina på bordet!
Men det var ikke derfor jeg valgte å stikke den lille snuten min innom her i kveld. Egentlig hadde jeg lyst til å trekke meg helt tilbake, for så å komme sterkere inn når helgen kom.
Om jeg klarte å la være? Nei, for det resulterte i at jeg nok en gang slang sammen litt bilder og tekst for å få til et innlegg for dere.
For det var nemlig sånn at jeg hadde lyst til å vise dere noe. Når jeg ser tilbake for to dager siden klarte jeg å komme meg ut av dørene her. Det hadde vært en lang dag med jobb, og i ukedagene sitter jeg som regel hjemme de timene jeg har før senga roper, i mine egne tanker og underholdninger, bare fordi jeg er sliten og ikke orker noe.
Men når jeg blir dratt med ut på en liten bytur midt i uka, da klarte jeg ikke å si nei denne gangen. Så da var det ikke noe annet valg enn å slenge den eldre kroppen sin til kjøpesenteret for å titte litt i butikkene. Ingen planer for shopping hadde jeg, men likevel ble det med meg et par poser eller tre hjem. Da jeg valgte å gå innom en av de faste butikkene, så var det faktisk sånn at toppen ropte etter meg. Så da hadde jeg ikke noe valg da, og kortet måtte chippes.
I seg selv er det en ganske stor flaske, og designet deres er også veldig fint. Det er ingen tvil om at vi, både jeg og mange andre, er opptatt av å lukte godt. Det å lukte vondt er det verste jeg vet, i hvert fall når jeg er rundt andre. Litt rart er det å tenke på at kroppen våres kan skifte så ofte, og hvor fort en endring i alle celler og andre kroppsbygninger kan arbeide.
Heldigvis er det mye kroppene klarer selv, og ingen kropper er like. Jeg har nok ikke luktet vondt på lenge, og det er takket være denne parfymen som jeg har brukt. En liten sprut må jeg alltid ha når jeg enten skal ut dørene, eller andre kommer hjem til meg. Jeg vil jo ikke bli den jenta som blir snakket ned til, og hvor de andre holder seg unna fordi det er en uggen duft som svirrer rundt meg.
Nå har jeg vært så heldig å ha den samme type parfymen, i akkurat samme flasken, i hele to år. Den lille skvetten som er igjen får jeg nok brukt opp i løpet av noen uker, og det betyr at jeg nå må begynne å jakte opp en ny svær dose med godlukt, ettersom denne flasken er utgått.
Så, har du tips? Er det noen parfymer som du bruker som du er fornøyd med? Tar i mot alt av det dere måtte dele av erfaringer, så skal jeg sjekke om duftene dere kommer med er noe for meg. For nå trenger jeg virkelig påfyll for ikke å legge alle andre i koma etter en stinkbombe. Heldigvis ikke fullt så ille – men alltid kjekt å lukte litt ekstra godt i disse dager!
Etter helgens opptur klarte jeg heldigvis å lande på bakken igjen. Jeg måtte gå rett inn i rollen min i den jobben jeg har, og syns det gikk veldig fint i grunn når denne uken startet. Likevel blir jeg dratt opp i høyden hver gang jeg ser på snuttene fra showet.
Da jeg kom hjem tidlig på søndag ettermiddag var det ikke i tvil om hva jeg skulle gjøre. Bildene skulle legges inn, for så å gå igjennom. Plukke ut de beste vinklene og gode uttrykkene fra Tusvik og Tønne, og deretter kose seg med å fikse og style dem. Noe voldsomt med redigering trengte dem ikke, og bildene har dere jo allerede sett i forrige innlegg.
Ikke fikk jeg bare et fint opphold i Oslo denne dagen, selv om jeg bare var på hotellrommet utenom da jeg var ute og spiste middag og var på show. Rommet vi fikk utdelt falt i smak det også, hvor jeg kanskje hadde satt litt ekstra pris på om det var fylt med store og flotte ballonger da jeg kom. Det er i hvert fall lov å drømme seg litt bort.
Å bo på hotell gjør jeg utrolig sjeldent. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg bodde på hotell. Eller, jeg gjør jo egentlig det, for det var i høstferien i 2015 da jeg var på tur til Polen. Så med andre ord, det blir ikke mye hotelliv på meg for å si det sånn.
Men på hjemreisedagen bare noen timer før vi forlot Thon Hotel, så klarte jeg å røske til meg noen suvenirer fra rommet. Du kjenner deg kanskje igjen de gangen du har bodd på et hotell en natt eller fire, hvor du gjemmer med deg litt “gjestepynt” i kofferten. Uansett, dette stjal jeg fra hotellet, og det er alltid like stas hver gang.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg sitter nå med et stort og flott minne, en dag som jeg hadde ventet på veldig lenge. Ja, i flere måneder også. Det hele startet med at jeg kom over dette her på nettet så tidlig som i mai. Det var snakk om et show, og det skulle ikke være på hvilken som helst dag.
Det skulle være dobbelshow i Oslo denne dagen, på selve bursdagen min. Det ene var Fordommer med Ørjan Burøe – et show som jeg allerede hadde vært på i april. Men fristelsen ble stor til å få med seg et par unge damer på scenen.
Så i går midt på dagen dro jeg innover til Oslo sammen med pappa, bare oss to på tur, for vi var veldig klare for kvelden. En times tid med kjøring var vi kommet oss til hotellet hvor vi skulle bo. Hotellet som var så heldig å få overnattingsbesøk av oss var Thon Hotel Vika Atrium. Et veldig fint hotel. Her oppholdt vi oss i noen timer og samlet krefter til det som ventet på oss.
Timene gikk og det var på tide å komme seg litt ut. Kroppene trengte litt energi, en middagsrett som skulle holde oss oppe utover kvelden. Vi gikk ut i gatene for å se hva som fantes, men endte opp på Akerbrygge hos Big Horn. Et veldig koselig og rolig sted, og vi fikk vindusplass i uterestauranten deres, hvor vi kunne se langs bryggen og ut mot vannet.
Kan jo si at det skjedde litt da vi fikk satt oss. Plutselig kommer det noen vektere løpende, og etter kommer en redningsbil med menn som sitter klare med dykkerutstyr. Var det noen som hadde havnet utenfor bryggekanten? Redningsbåt var også tilstede, men jeg fikk vel aldri det helt klart for meg av hva som hadde skjedd.
Men så kom maten. Det jeg hadde plukket ut fra menyen var entrecôte med fløtepoteter, bearnaise, rømme, brokkoligrateng og soppstuing. Kan jo ikke si annet enn at det smakte utrolig godt. Og om jeg ble mett? Gjett om! Kunne nesten rullet ut av stolen. Skulle gjerne tatt en dessert også, men det var ikke plass for å si det sånn.
Etter hvert som vi fikk summet av oss litt tid, så måtte vi komme oss avgårde til neste stopp. Kveldens store happening sto for tur, og det var ikke bare meg som hadde lyst til å ta en tur til Latter denne kvelden. Salen var full av mange mennesker – med flertall av jenter. Plassene som var bestilt var midt i blinken. Andre rad ca. midt på var et veldig godt valg da vi bestilte billetter.
Menneskene strømmet på inn i salen, den ene etter den andre med et vinglass eller ølflaske i hånden. Lyset ble dempet i salen og fargene kom frem på scenen, og ut spretter to lekene damer som er klar for å gi oss litt show!
Jeg kan ikke annet enn å si; FOR ET KANONSHOW! For en fantastisk kveld det ble på denne dagen. Råflotte damer som har sterke bein i nesen, og som virkelig tør å vise seg frem. Tusvik og Tønne skal ha flere show ut året. Så om du har lyst til å sjekke det ut og ta deg en tur, så kan du se når dem har lyst til å underholde deg her.
I går hadde jeg min aller siste dag. De siste timene rullet gjennom dagen, og sånn som det har vært de siste par årene så hadde jeg ikke de spente bursdagsnervene kvelden før som jeg alltid pleide å ha som yngre.
Tenårene mine er over for lengst, og alderen er tredd inn i de voksnes rekker. Jeg er kommet i den tidlige voksne alderen, men kan vel innrømme at jeg fortsatt føler meg som et barn – innerst inne. Kanskje et litt kjedelig barn, som kan være nokså barnslig. Jeg er ikke den som virkelig klarer å vise hvem jeg er, og byr ikke fullt på meg selv sånn som jeg kanskje hadde ønsket.
BIRTHDAY GIRL
Men hva så? Nå har alderen bikket over til å bli 23 år, og alt kan jo skje videre. “Alder er bare et tall” er det noe som heter, og det er sant. Bursdag blir det uansett, og en litt annerledes feiring er jeg nå klar for. Kofferten ble pakket når denne fredagskvelden kom, og helgen skal nytes på en helt annen plass enn hjemme.
Hvor jeg er, og hva jeg skal, det skal jeg gledelig dele med dere senere. Men nå reiser jeg avgårde for å leve livet litt, på en pen og ordentlig måte. Ut for å kjenne på nye opplevelser, samt at jeg skal sanke noen minner som jeg kan ta med meg videre. Det er tros alt bursdag, og det skjer ikke akkurat hver dag.
Helt stille. Til vanlig består hverdagen av mange ulike lyder. Lave toner, høye toner. Mye lyd og lite lyd. Det kjennes litt ut som du er med på en reise i berg-og-dalbanen. Det går fort, men klarer likevel å få med deg mye. Riktig nok ikke alt, men nok til å kunne skjønne sammenheng og hva som kan være grunnene.
Nå vet jeg ikke riktig helt hva jeg mener med det. Men da jeg benyttet meg av å stelle meg i vinduskarmen tidligere i kveld, det var da jeg oppdaget stillheten. Jeg kan være flink til å låse meg selv inne, samtidig som jeg ikke slipper noen tanker ut. Det er bare meg og alle de merkelige ord og setningene som gnager seg frem og tilbake.
Mange meninger og tanker kommer selvfølgelig ut her, hvor det er litt som en terapi for meg å skrive og sette sammen ordene. Men det er også veldig mye jeg ikke deler. Alt går rundt for meg noen ganger, og jeg skulle så gjerne klart å slippe alt ut ved å videreformidle alle tankene. Men alt er heller ikke for å deles, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å være mer åpen enn det jeg er.
Alle vet at noen morninger kan være tyngre enn andre. Du blir vekket av den ene lyden etter den andre, men har heller lyst til å pakke deg godt under den varme dynen og myke sengen for å sove videre. Men vi vet godt at det fungerer dårlig når man må tidlig opp og har en jobb som venter.
Likevel klarte jeg ikke å legge merke til den fine morgen som ventet på meg ute. Jeg var på vei ut døren for å komme meg avgårde til jobb, men det ble brått stopp da jeg hadde kastet opp døren og tatt det første skrittet. For der sto jeg. Helt stille og så bare rett frem.
Det var dette synet av bildet over her som møtte blikket mitt. Jeg fikk nesten hakeslep, for himmel med skyer og fantastisk lys er noe som er veldig fascinerende. Jeg hadde så lyst til å finne frem kamerastativet, rigge meg opp i skogkanten og ta bilder opp mot åsen der soloppgangen alltid kommer.
Men jeg hadde ikke tid. Hadde jeg bare møtt på dette landskapet litt tidligere på morgen skulle jeg gjerne dokumentert dette bedre. Skulle så gjerne satt tiden litt på vent, sånn at jeg hadde latt meg få enda flere, men også mye bedre landskapsbilder.
For å få tatt dette bildet måtte jeg litt opp i høyden og bak i hagen for å få et par knips. Men da jeg så opp over trærne på den lille skogen bak meg, det var da jeg fikk se noe. Det var vakkert, men spesielt. Midt på lyse morgen, samtidig som høststemningen lå og vugget over alt, ble det en veldig fin start på dagen. For før den rakk og forsvinne, så fikk jeg se denne regnbuen som valgte å forlate meg så fort jeg fikk se den.
Vi har nå kommet i gang med en nydelig årstid, og vi har så mye i vente.
Litt over halvveis av måneden, samtidig som den nærmer seg slutten, så er september en måned som er veldig stor for meg. Det er den delen på året hvor jeg var så heldig å få komme til verden. Jeg fikk min helt egen dag som jeg kunne ha for meg selv da jeg kom til verden en høstnatt i nittifire.
De siste ti åra har jeg i grunn ikke hatt like store forventninger til selve bursdagen. Riktig nok er det alltid stas å bli satt litt ekstra pris på, å bli sett litt mer til enn vanlig, eller hva jeg skal si. Virkelig vite at du får den oppmerksomheten og bekreftelse på at du er der, og at du er den du er.
Jeg husker veldig godt at jeg hadde mange og større ønsker i min barndom når jeg nærmet meg et år eldre. Jeg kunne holde på i flere uker, men også gjennom året med å plotte inn ønsker på en liste av noe jeg hadde lyst på. I dag er det derimot vanskelig å finne ut av hva man ønsker seg fra andre når selve dagen og feiringen nærmer seg.
Hva ønsker jeg meg, eller trenger jeg? Trenger jeg noe i det hele tatt, og hva skulle det vært? Disse spørsmålene stille jeg meg selv nesten hvert år. Om noen spør meg så er jeg som regel ganske blank – om jeg ikke klarer å hoste frem noen nyttige ønsker da. Men vi lever nok i en verden hvor veldig mange har det de trenger, og sånn er det for meg. Jeg kan ha lyst på det ene og det andre ellers i året, men når man virkelig kan ønske seg ting av andre, da er det ganske blankt. Kanskje noen andre kjenner seg igjen også?
Men uansett. Jeg måtte kjøpe bursdagsgave selv i år. I hvert fall den ene. Her for to uker tilbake ble jeg kanskje litt misunnelig på en svær boks som var tilgjengelig et annet sted. Jeg vet at den er blitt mye brukt, og den er ganske bra også. Ikke så lenge før hadde jeg akkurat kjøpt meg inn en liten, men god høyttaler. Men siden jeg hører på mye musikk, og kan finne roen i det, så slo jeg på stortrommen og dro kortet på årets bursdagsgave til meg selv.
Ikke nok med at dette er et bra lydanlegg, i mine øyne, og kan trilles rundt som en reisekoffert ettersom den har hjul og et godt håndtak til å dra i. Lyden er perfekt, men den har også en halvkule på toppen som gir sine effekter av lys med ulike farger. Så her spilles det en del for å si det sånn, og for å løfte på stemningen er det bare å slå på lysbryteren.
Her spilles det mer musikk uten disco. Men om jeg en dag får endelig kommet meg ut for å løfte på trykket, selv om jeg ikke er av den typen for fest og moro, så skal du ikke se bort i fra at lampen får gløde selv om.
