Så ble ikke starten på uken sånn som jeg hadde tenkt meg, og heller ikke sånn som den ellers pleier. Jeg hadde hele helgen foran meg til å samle krefter, men også kvitte meg med de små trollene som hadde kommet innenfor immunforsvaret mitt og erobret en hel sulamitt som hadde eksplodert. Det føltes nemlig litt sånn opp i det hele.

Med tanke på at dagen i går ble den fjerde sykedagen på rad, og jeg først var tilbake til den normale hverdag i dag, så har jeg gått rundt og tenkt litt at det bare er mandag i dag. Det er som oftest den dagen som kommer etter en frihelg, og når alt ikke går på skinner så blir man litt rar. Og først da skjønner man hvorfor vi eier rutiner. Det går som regel rundt når man har noe å følge.

Men uansett – mandagsfølelsen i boks, på en tirsdag, og endelig tilbake på jobb. Det skal sies at det er deilig å slappe av når formen ikke er på topp, men når du først kommer tilbake legger du merke til hvor mye du har savnet arbeidet ditt. I hvert fall er det sånn med den jobben jeg har, hvor jeg er omringet av flotte og fantastiske barn, samt sprudlende og gode kolleger. Hva jeg skulle gjort uten dem? Det vet jeg nesten ikke selv.

På plass igjen var jeg i det minste, og godt var det å se både de og stedet som man legger et stort stykke arbeid i. Riktig nok var det en stille og rolig morgen da jeg ruslet inn på morrakvisten, akkurat sånn som det ofte pleier å være. Og disse dagene er det bare å nyte når man har dem. Så smått etter at jeg har kommet meg til hektene igjen og får gjort mine arbeidsoppgaver, da begynner det å komme flere barn.

Tilfeldigvis står jeg ute i gangen da det kommer et til barn som vil være med å leke sammen med oss i løpet av dagen. Jeg hører dørklinken bli dratt i, og gjennom dørens karmer står det et lite, men stort barn klar for en ny dag. Gleden ble veldig stor da vi så hverandre og møtte blikkene. Den ble faktisk så stor at jeg ble overveldet med klem og et stort smil. 

En slik velkomst skulle det vært enda flere av – selv om det finnes mange av dem, for de som er glad i å starte dagen på denne måten. Det var så godt å se, og for meg var det ekstra godt å være tilbake. Litt i ettertid fikk det meg til å gå inn på en tanke. En tanke som viste tegn. Jeg hadde ikke vært på jobb siden torsdagen, bare en liten tur før jeg følte at formen sklei helt ut. 

En tanke kan inneholde så mye, og ord kan beskrive følelser. Men denne følelsen her var helt fantastisk. For å bli overveldet med en stor og varm klem når man endelig er tilbake etter noen sykedager, det er det som sier noen om, men også viser hvor mye barn legger merke til. Jeg var tydeligvis savnet av dette barnet, og gleden ble stor da vi endelig fikk møtes igjen!

Flere meter med papir, og enda flere enheter med dorull har blitt kastet rett bort. Eller, nyttig har den i hvert fall hvert, men om det har hjulpet så mye? Det er vel en annen kategori. For det hele startet med en morgen hvor halsen var litt sår, og etterpå ballet bare alt på seg. Og da var det gjort.
 


 

Mitt store ønske da jeg valgte å forlate jobben på torsdag, for så å pleie helsen på fredag hjemmefra, det var at jeg skulle være frisk og opplagt til helgen som jeg hadde foran meg. Jeg hadde riktignok ingen planer tapetsert på listen, men så for meg en helt vanlig helg som det ellers pleier å være.

Men hva skjedde så? Jo, nå sitter både du og jeg og alle dere andre her. En søndag, og siste dagen av helgen. Disse fire dagene hjemme har gått veldig fort, men likevel er jeg ikke noe bedre. For formen? Ja, den er ikke stort å skryte av for å si det mildt. Forkjølelsen har virkelig satt seg godt plantet, og ikke på det beste stedet for å si det sånn.

Alle vet at vi har et veldig stort behov for å puste. Å puste er det som holder oss i livet, og når det da blir vanskeligheter for å gjøre dette selv, ja da blir hverdagen tung. Gjennom hele dagen går jeg rundt og gaper. Munnen min er i hvert fall ikke lukket, og det klarer jeg heller ikke. Et sted må jeg jo trekke inn ny oksygen, samt å kvitte meg med det innvendige avfallet – karbondioksiden.

Å ha problemet trykket godt plantet i ansiktet er heller ikke noe å anbefale. Ikke over en lenger tid. Kroppen blir sliten av det, og jeg visste ikke at systemet i kroppen klarte å hoste opp så mye plager i den bitte lille nesten. Dette har også tilført at hodet føles tyngre ut enn det er, og jeg gjør ikke stort annet og å prøve og samle ny energi fra sengekanten.

Det var ikke en sånn helg her jeg så for meg. Heldigvis har nesesprayen vært til hjelp – hadde det bare ikke vært for at den holdt plagene i sjakk i mer enn fem minutter. Forkjølelsen har virkelig gått til angrep, og det på et av de verste stedene man kunne tenke seg, nemlig den søte og uskyldige nesen. La meg få puste normal igjen!


 

Natt til i går var ikke akkurat den beste natten. Til vanlig klarer jeg å sove sammenhengende fra i det jeg går inn i drømmeland og til jeg blir vekket eller våkner av meg selv igjen. Men da jeg våkner bare noen timer etter at jeg har sovnet godt inn natt til i går, da vet du at noe ikke stemmer.

I dette tilfellet meldte kroppen om uttørring. Jeg trengte væske, og jeg var ikke oppe bare en gang på de timene jeg trengte å ligge på lading til en ny dag på jobb. I ettertid kom jeg til å tenke på at dette ikke er vanlig for min del, og det viste seg i å stemme at det var et tegn på at noe var på ferde.

Så begynte klokkene å ringe, og alt var som det skulle. Bortsett fra en ting. Jeg kjente rusk i kroppen. En litt ubehagelig følelse av at halsen ikke var sånn som den pleide. Et eller annet rusk hadde sniket seg inn i løpet av natten. Det var sånn vondt som det blir på starten av en forkjølelse. 

Likevel dro jeg på jobb, for dette var jo bare små bagateller for helsen min. Jeg tåler veldig mye, og det er derfor mye som skal til for å slå meg ut. Jeg jobber heller ikke på en arbeidsplass hvor man kan sette seg ned å ta seg en pust i bakken, når barna er høyt oppe og trenger deg. Likevel klarte jeg meg noen timer.

Det skal sies at jeg elsker jobben min, og jeg trives veldig godt. Men når du må kaste inn håndkle og sette ned foten, da er ikke helsen på topp. Jeg fant ut at det var best å gjøre det sånn, for ikke å pine kroppen igjennom et godt stykke arbeid på halvt gir. Derfor har det blitt hjemmedag i dag for å kunne slappe av og samle krefter igjen.

Store deler av denne dagen, eller lettere sagt hvert eneste minutt, så har jeg gått rundt og snufset. Ja, til og med nyst opp noen basselusker. Med andre ord så er det ingen dans på roser av å være forkjølet, i hvert fall ikke når det setter seg godt plantet i nesen. Nesen er et av de plagsomme stedene å få en “løs skrue” på – i hvert fall hvis du blir skikkelig tett og vanskeligheter for å bruke apparatet til å puste med. Så nå håper jeg kan sove den dårlige formen av meg, og at det blir helt borte i løpet av helgen.

Du vet når du trenger litt tid for deg selv, når du legger vekk alle tankene i håp om å kunne senke skuldrene litt mer enn de normalt er. De siste tre dagene har det nesten flommet over med tanker og idéer til tekster jeg har hatt lyst til å skrive. Det har nesten boblet litt over, men det har bare vært et lite problem – jeg har ikke orket å stokke sammen ord.

Det er rart det der hvor avhengig man blir av noe. For snart ni år siden startet jeg denne plattformen, og jeg har ikke tenkt til å gi meg med det første. I over en veldig lang periode har jeg vært opptatt av å kunne dele ord med dere der ute hver eneste dag. Jeg var nødt til å finne inspirasjon over noe morsomt jeg kunne formidle en gang i døgnet. 

Men etter å ha gjort dette over flere måneder så tappet det meg for energi. Det tar virkelig på å kunne produsere nyttige og underholdningsrike tekster, selv om det er mye jeg holder tilbake også. Men likevel er det mye som ligger ute på denne bloggen, og som dere har lest og vet om.

Jeg måtte rett og slett trappe ned. Sette foten litt i bakken om jeg så skulle klare meg igjennom hverdagen. Jeg misunner litt av de som får til å dele mer enn et innlegg om dagen, og jeg gjorde det selv når denne bloggen ikke var så seriøs som det den er nå. Denne plattformen er nå blitt en del av meg, og jeg klarer meg ikke uten. Å skrive og dele tanker er noe jeg fortsatt vil drive med.

Men over til noe helt annet. Det var plutselig blitt onsdag, og nå går det skremmende fort mot helg – igjen! Vi begynner å gå mot slutten av enda en måned også, og igjen sto jeg opp tidlig på morgen for å gjøre det jeg ellers må og har lyst til før en dag på jobb. Det tok litt tid før jeg så dagens “lys” så tidlig, men sjokket ble stort!

For hva er det jeg ser? Er det virkelig det jeg vet det er? Jeg måtte blunke et par ganger ekstra, gni meg i øynene og gape litt ekstra høyt. Jeg sto foran vinduet, det iskalde vinduet når jeg la hendene mine inntil. Jeg fikk bare lyst til å hyle. Brøle av full hals. For ute var det fullt kaos, og hele meg følte seg syk og dårlig. Ja, for det er faktisk det som skjer når snøen viser seg og vil komme på besøk.

Det nærmest lavet ned med utallige snøfnugg. I hvert fall var det så mye for meg som ikke er spesielt begeistret over slikt vær. Jeg skulle gjerne hatt denne bryteren lett tilgjengelig. Den klossen som jeg bare kan klaske en finger på for å få skrudd av snøværet. Men dessverre er nok ikke jeg en slik eier som har investert en sånn bryter hos meg. Skulle gjerne hatt en da!

Så i hele dag har jeg irritert meg grønn over dette været, og det stoppet ikke med det første å dale ned med snø. I løpet av natten var det faktisk kommet veldig mye. Så mye at jeg måtte labbe meg fremover i snøen på vei til jobb. Og det var ikke så store forskjellen på vei hjemover i dag. Brøytebilen hadde heldigvis vært ute og gjort jobben sin noen steder, og med store området med snø så vil det nok ta litt tid å få måket bort alt.
 


 


 


 

Oppi all sorgen over at kong vinter har tatt seg en tur på besøk, så skal det sies at jeg ble litt mer lykkeligere der jeg gikk småsur hjemover fra jobb i ettermiddag. I utgangspunktet stoler jeg lite på været som blir meldt, og jeg leser aldri værmeldingen. Så været, det tar jeg som det kommer, og er forberedt på alt. Selv om jeg ikke liker snø da. Er det muligheter for å stryke ordet snø fra listen?

Men på hjemveien kunne jeg kjenne et tegn av lykke. Et lite stikk som ga meg håpet tilbake. Det var noe som danset ned fra himmelen, og mye av denne dagen har vi sett at snøen har dalt ned. Men dette var ikke snø, og jeg kunne heller ikke se det. Jeg bare følte det av det jeg kjente. Det var nå gått over til så smått å begynne og regne i ettermiddag, så nå gleder jeg meg bare til en bar vinter igjen.

Snø er fint for barn og lekens skyld, og at det blir lysere når mørket senker seg. Men ellers er vinteren helt pyton for min del. Jeg liker den ikke, og det har jeg vist uttrykk for før. 


 


 


 


 

Da jeg for kort tid siden, om det var uken før eller en dag tidligere denne uken, bestemte jeg meg for å ta et skippertak og kaste meg i lasteplanet. Dette var planlagt en stund, og veldig tidlig bestemte jeg meg for ikke å bli med på bølgen av å komme meg ut.

Om jeg ikke husker feil, så har jeg droppet julebordene de siste to årene. Om det er fordi det har blitt litt vel mye, eller om jeg ikke har orket, det vet jeg ikke. Men jeg ble enig med meg selv at jeg skulle prøve meg i år, bare for å vise at jeg ikke er helt på utsiden av sånne sosiale settinger. For jeg stenger meg veldig mye inne når det kommer til sånt.

Årets julebord var i går, og jeg fikk dratt kroppen min ut for å være sammen med de andre. Dagen før hadde jeg funnet frem julekjolen, som jeg ikke har brukt på et par år tror jeg. Jeg kom meg i hvert fall inn i den, og et skopar fikk jeg skrapet sammen sånn at jeg skulle ha noe på føttene for kvelden også.

For å avklare det, så er jeg ikke et festmenneske, og er som oftest aldri ute. Jeg har enda ikke latt meg rive med for å være en kveld ute på byen, og føler heller ikke at jeg er sånn. Men julefest ble det uansett, og det gikk bedre enn forventet.

For anledningen hadde jeg tenkt at det skulle være en stille og rolig kveld, så julebrusen ble med meg i vesken for anledningen. Jeg hadde ikke planer om å drikke, for jeg er egentlig ikke en sånn person som absolutt må ut hver helg eller noen ganger i måneden for å ta meg et glass med prosenter. Alkohol er ikke noe jeg må ha for å få en festfølelse for å si det sånn. Jeg klarer meg fint uten.

Da vi ankom festlokalet, som for seg var fint pyntet akkurat sånn som det var, fikk vi velkomstdrinker. Og det var her jeg røyk på en smell. I hånden fikk jeg plassert en musserende vin, og da var det gjort. Og det ble ikke bare det ene glasset med en fyldigere drink, hvor man blir tilbudt enda litt til og ikke har hjertet til å si nei.

Men etter en vellykket kveld med god tapas, flotte og pen pyntet kolleger, god stemning og underholdning, så ble det en lenger kveld enn planlagt. Årets julebord er nå over for denne gang, og her sitter man igjen med et minne sammen med alle de man er glad i.
 


 

Hvordan ser egentlig en dag ut hos meg? Hva slags innhold er det jeg fyller dagene mine med? Når jeg tenker over disse spørsmålene så finner jeg ut at dagene mine er nokså rolige og kjedelige. Og da er det kanskje noen som tenker “Men å jobbe i barnehage er vel ikke akkurat så rolig som kontorarbeid i et aleneselskap?”. Å nei, det er det langt ifra, og jobbedagen er som en berg-og-dalbane hvor man aldri får holde seg helt i ro.

Det skjer noe konstant hele tiden, og det er alltid noe å henge fingrene i. Du gir barn oppmerksomhet og omsorg ved å være tilstede. Være sammen om å spise. Delta i barnas lek eller være oppmerksom på at de får utfylle sine kunnskaper igjennom leken med andre barn. Kanskje må du inn å veilede om deres handlinger skulle skeie litt ut, eller at du må bygge opp en lek eller aktivitet fra bunn for at de små skal kunne handle videre. Dette er bare noen pekepinner på det vi gjør.

Du må gå inn i krangler for å løse konflikter. Noen slosskamper er enklere å gjøre opp for seg enn andre, men du må også være oppmerksom på om leken skulle gå fint for seg. For barn kan være skumle, og barn er skumle. For du vet aldri hva dem finner på om du snur ryggen bort et lite sekund eller tre. 

Jeg husker godt jeg hadde ryddet et rom for leker, og det gjorde jeg flere ganger i uken. Det var fint og ryddig, men det var bare å nyte de minuttene hvor alt fikk stå helt i fred. For da du endelig hadde fått alle lekene på plass og alt rot bort fra gulvene, ja da risikerte du at alt ble dratt ut like fort som det kom på plass der det skulle være.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi går rundt og plukker opp søppel eller annet bøss, rydder i rotet og styrer og ordnet. Det er bare sånn det blir når man er mange mennesker på et sted, sammen. 

Barnehagelivet er rett og slett helt topp, for dem som liker innholdet av hverdagen og ordningen som man følger. Det finnes selvsagt ulike ordninger man kan gjøre, og som gjør hverdagen lettere. Men så lenge man har en “plan” på hvordan dagen skal gå, så går det meste av seg selv ellers. Kanskje ikke alltid. Men gjennom dagen kommer man seg nok uansett.

Selv om man trives med det man gjør, og det man har rundt seg, så er det fortsatt noe som plager meg. Det plager meg veldig. I hvert fall i de rommene når jeg først får kommet inn på tanken og får tenkt over det. For det er ingen hemmelighet med at jeg er oppvokst med mine problemer – eller utfordringer hvis jeg kan si det på en pen måte.

Det er mange som kjenner til min historie, og det er mange som vet hvordan jeg har hatt det i min oppvekst (om du vil finne ut hvorfor, klikk her). Om diagnosen kan ha satt igjen noen spor, det vet jeg ikke. Men jeg er nå den jeg er hvor jeg er ganske stille og forsiktig av meg. Jeg står aldri foran en stor forsamling og prater høyt for flere mennesker. 

Jeg er ikke den som tar ordet først for å si det sånn! Det er ikke jeg som leder mannskapet fra øverste hylle og skriker ut av den høyeste stemmen jeg har. Jeg kan rope og hyle når jeg er hjemme, men ikke ellers andre steder. Jeg har dialoger og kommuniserer i hverdagen. Men da tanken plutselig slo meg, så skulle jeg ønske jeg klarte, eller hadde vært litt mer pratsom. 

Jeg prater rett og slett ikke mer enn det jeg trenger, og jeg er veldig dårlig til å dele tanker. Er det fordi jeg har mistet så mange år av den sosiale biten med jevnaldrende mennesker? Vet jeg rett og slett ikke hvordan man skal “oppføre” seg når man kommuniserer muntlig med hverandre i en sosial setting? Jeg har selvfølgelig en del tanker om dette, men syns det er vanskelig og la det som svever oppe i topplokket til å få det frem og ut. 

Tankene jeg går rundt med, og som kommer sterkere frem en gang i blant, er ikke sånn at det plager meg så mye at det går utover livet. Det er bare sånn jeg er, og det er nok godt for miljøet og ha noen stille og rolige mennesker også. Alle er jo ikke like. Og om alle hadde vært det – ja, da hadde vi ikke klart å utfylle hverandre sånn som vi gjør i dag.

Ikke nok med at jeg nå har følt meg sliten i en liten stund, men den energien som har vært dratt ut av meg har virkelig vært et stort tegn på at noe har vært på fære. Det har alltid vært noe å henge fingrene i, samtidig har det konstant vært noe å tenke på. Tankene spinner villt, og ord står aldri stille.

Jeg føler bare for at jeg vil dele masse ord. I det minste skrive. Brette ut en haug av bokstaver som skal stokkes om. Men en sperre gir en stopper for det jeg virkelig vil. Fingrene flyr ikke like fort over tastaturet bestandig, og noen ganger er det helt dødt – uansett hvor mye man vil ha ut. Det har gått i ett av tanker i det lille hodet, men energien har ikke vært sterk nok til å utføre handlingene igjennom fingerspissene.

Men du kan jo ikke tro at det ble noe bedre da jeg våknet opp til morgen i dag. Jeg hadde klart å rulle meg ut av sengen, uansett hvor mye jeg ville bli liggende under dynen. Fått kastet på meg noen klær, samtidig som jeg hadde fått hevet i meg noe mat. Men så gjorde jeg noe som jeg sjelden pleier om morgningen. Jeg dro opp persiennen for å få “lyset” inn gjennom vinduet.

Men det skulle jeg ikke gjort. Du kan tro jeg banna og svarta utover hele huset. Ja, nabolaget også, og kanskje resten av verden. Hva var det jeg så? Jeg måtte blunke et par ganger for å dobbelsjekke synet mitt. Det var mørkt ute der jeg stirret forskrekket ut av vinduene klokken syv om morgen, og en fin dag kunne ikke skimtes av det jeg så.

Eller, en fin dag ble det jo. Men bakken var ikke den samme, og ned danset snøen. Ordene som herjet inni meg vil du ikke vite hva var, for du kan bare tenke deg selv hvilke gloser som hoppet ut. Årets første snøfall denne vinterstid har nå vist sine spor, og jeg håper for all del at den forsvinner like fort som den kom. Med andre ord – nå vet du at jeg ikke er glad i snø!
 

Da jeg glippet øyene opp tidligere på dagen, kunne jeg myse solen skinne igjennom vinduet. Jeg hadde en litt rar stemning rundt meg, noe som fortalte at det ikke var en helt vanlig dag. Men søndager er jo kjent for å være den stille og lateste dagen i uken, så jeg tenkte ikke så mye mer over det der jeg lå godt pakket inn under dynen.

De siste dagene har jeg fått med meg at det første snøfallet allerede har kommet på besøk flere steder rundt om i dette landet. Har sett både bilder og filmer av årets første snøfall, og jeg grøsser bare av tanken på det. I dag har det vært en helt perfekt stemning ute, så den hvite bakken kommer jeg aldri til å få bruk for – selv om jeg vet at den vil stikke snuten innom her i byen også.

Men nå var det ikke akkurat dette jeg ville snakke om i dag. For i dag er det nemlig en spesiell dag. Det er ingen vanlig og kjedelig søndag, men en merkedag som skal hedre den spesielle her i livet. Året har gått så fort, så nå er det på tide å hedre sine fedre igjen. Farsdagen var plutselig her.

Jeg har hatt et helt år på å forberede meg til denne dagen, men det har vel vært i det siste hvor jeg har tenkt ekstra mye på en spesiell ting. Hva skal du gi en pappa som har alt? Ikke er det så lett å få lirket ut av mennesker om hva dem ønsker seg heller, når dem har det aller beste her i livet, som igjen er den største gaven. Han har nemlig sine fire barn rundt seg, en helt egen familie hvor vi alle er glad i hverandre.

Men hva skulle jeg finne på? Jeg ville jo ikke la denne dagen gå forbi heller, når det bare er ett år til neste gang og det skjer kun en gang i året. Hva skulle jeg gjøre som han satte pris på? Hvordan skulle jeg få frem at han er verdens beste pappa for både mine tre yngre søsken, og ikke minst meg?

Jeg var nok ute i siste liten, og idéen på hva jeg skulle finne på kom ikke til meg før tidligere denne uken. Så om du er i tvil om hva du skal finne på til en person som du er glad i, og samtidig som har alt – kanskje dette kan være noe for deg? Eller et tips du kan bygge videre på.
 


 

Pssst. Jeg tok siste dråpen av dusjsåpen hans i morges. Flaks for meg hadde jeg kjøpt ny i går.
 

Det er virkelig ikke lett å finne på hva man skal gi til noen som har alt. Så hvorfor ikke finne en liten og søt kurv, for så å fylle dem opp med noe du vet vedkommende liker? Det gjorde i hvert fall jeg, og pappaen min ble glad for den lille oppmerksomheten. Men så er jeg litt nysgjerrige på dere der ute. Hva var det dere gjorde, eller ga til deres fedre?

Uansett – jeg er heldig som har akkurat den personen han er som min pappa. Har jeg noen gang nevnt hva han ikke kan? Listen min er nemlig ganske lang på alt det han klarer, men jeg vet ikke hva han ikke får til. Han er nemlig en handyman som får til alt. I bånn er han utdannet elektriker, men han kan faktisk mye mer enn det. Vil du vite hva det er?

Det skal sies at vi har oppgradert flere av husets rom opp igjennom alle de nitten årene vi har bodd i det samme huset. Blant annet i 2005, da det ble litt for trangt med seks mennesker fordelt på tre rom, så valgte vi å bygge på huset. Om jeg ikke husker feil, så ble stammen utvendig til tilbygget gjort av fagfolk, mens alt innvendig sto pappa på og gjorde så godt han kunne. Han er ingen snekker, men klarte å gjøre denne jobben for det.

Det som kanskje er mest gøy, noe som jeg syns, det er å rive ned fra et rom som senere skal bli nytt. Men det er også veldig spennende å se fremgangen når et rom skal bli nytt. Her i huset har vi også oppgradert bad, kjøkken og vaskerom og do de siste fire-fem årene, og dette har pappa lagt mange timer og dager i, samtidig som han har fått veldig god hjelp fra sine barn – noe som vi syns har vært veldig spennende å få hjelpe til med.

Pappa kan rett og slett alt, og det er derfor han fortjener denne oppmerksomheten som han gjør. Bare fordi han er akkurat den han er, og som står på for oss til enhver tid. Nevnte jeg forresten at han er veldig flink på kjøkkenet? I så fall så har han de fantastiske smakene på rettene sine, og er også glad i å eksperimentere med krydder og ingredienser. Det er utrolig sjelden at maten han serverer ikke smaker godt, og det er veldig lite mat som havner i grisen.
 

Dette er min pappa, og jeg ser på han som verdens beste pappa.


 

Du vet de gangene det foregår utrolig mye oppi det bitte lille hodet? Som nevnt hadde jeg en stor overdose av det i forrige uke. Heldigvis har det sluppet ganske mye, men har kjent litt at energien ikke har vært helt på topp likevel. Men nå er det helg, og den skal bare nytes til akkurat det man har lyst til – og mest sannsynlig samle ny energi.

Her i går kom jeg meg faktisk en tur ut. Ut i den store verden for å senke skuldrene og puste litt i en ellers hektisk hverdag. Jeg var likevel blant mange folk, for turen endte til byen og kjøpesenteret. Utrolig nok ble kortet dratt denne gangen også, og det har blitt mye shopping, men dette trengte jeg.


 


 

Jeg har en smule anelse om at vinteren kan være rett rundt hjørnet om vi er uheldige. Jeg er ikke klar for snøfall. Og kommer jeg noen gang til å bli glad i snø generelt? Jeg liker å holde meg på en bar bakke, så håper at det ikke blir en vinter med så mye snø. Men uansett – før bakken blir helt hvit så trengte jeg noen sko som var litt varmere enn de gode joggeskoene jeg bruker. Noen overgangssko var det jeg var ute etter.

Jeg hadde et par i fjor, men da våren kom tidligere i år måtte jeg dessverre kvitte meg med dem og la avfallet få et par nye og brukte sko. De var rett og slett godt brukt, og holdt ikke stort på varmen lengre. Derfor har jeg nå hamstret inn et splitter nytt par som skal ta over denne overgangssesongene.

Merket på disse type skoene er Edit, og jeg var så heldig å finne dem hos Eurosko. I den butikken pleier de å ha relativt høye priser, i hvert litt over den prisklassen jeg er ute etter. Men overraskende nok så kom jeg over disse til en rimelig og ganske bra pris til å være sånn sko syns jeg. Så nå skal de bare impregneres, og så kan de tas i bruk.


 

Lite visste jeg at det plutselig skulle smelle tidlig på morgen i dag. Og lite visste jeg at jeg måtte sprette ut av sengen klokken seks i dag tidlig. Pang, sa det. Og dermed var helgen over for denne gang. Knappe syv timer med søvn var det jeg fikk – og det er også normalt at jeg får i hverdagen. 

Siden det ble litt shopping i helgen, kunne jeg ikke la være og tre over meg denne nye genseren da jeg skulle stelle meg og reise avgårde til jobb. Jeg så for meg at det kanskje kunne være litt stas, eller artig for de små barna. Men gjennom dagen så ble det faktisk mindre respons enn jeg hadde sett for meg. Uansett – jeg syns den er kul!

På jobben i dag var jeg midt opp i den tiden hvor barn skal stå opp. Vekker dem på en hjertevarm måte, for så å få dem inn i varmen etter noen timer på øyet. Skulle gjerne hatt noen sånne hvilestunder jeg også, i løpet av en arbeidsdag. Men sånn er visst ikke livet. Men tilbake til øyeblikket. Der jeg går og gjør jobben min så treffer jeg på tre gutter. “Så kul genser du har, Pernille”, bryter de ut. 

Jeg stoppet opp i en liten stund. Dem fikk lov til å se og fundere genseren, men så måtte jeg fortsette rutinene mine. Tilbake i gruppen min gjør jeg så godt jeg kan. Før jeg trådde mine føtter innenfor barnehagen igjen, denne gangen for å jobbe, så trodde jeg at rutinene i en barnehagehverdag var langt ifra sånn som jeg så for meg. Et barneliv i en barnehagehverdag består av mye mer enn det jeg så for meg.

Tenk på alt det man gjør for barna når dem er “på jobb” i barnehagen? Hvor mye man egentlig må følge med, og hva man skal lære de små som skal vokse seg store. Men akkurat det var ikke det jeg ville formidle nå. 

Men tilbake til den den kule genseren. Ikke så lenge etter å ha snakket litt med disse guttene som stoppet meg opp for å fortelle at dem likte den store løven jeg hadde på magen, så oppsøkte han ene min oppmerksomhet. Plutselig begynte han å telle. En, to, tre, fire… Og det stoppet ikke. Ikke før han kom til tjuetre. “Du har tjuetre hull i genseren din”, sa han. Så ja – i dag har jeg lært hvor mange hull jeg eier i genseren min. Barn er virkelig observante!