Du vet når du våkner om morgen og vil sove litt til, men samtidig bare vil sprette opp for å ta tak i en dag som du har ventet lenge på? For noen fantastiske dager vi nå har hatt, men også kommer til å få flere av. Dette er hva jeg virkelig kaller sommer, selv om det kan være litt varmt til tider.
Temperaturen har så vidt begynt å stige opp et aldeles høyt siffer. Med over tredve grader fortsatt, så skal det sies at jeg stort sett har søkt solen i dette heteslaget. Om jeg skulle spurt meg selv – hvordan klarer jeg å flashe meg selv til å søke lyset i denne varmen? Om jeg skal gi et svar på det så må jeg nok si pass, for det beste svaret jeg kan gi er at jeg vil søke for å få litt brunfarge.
Men hvem vil vel ikke ha litt farge på sommerkroppen etter å ha gått hele vinteren med den hvite bjørnpelsen?
Igjen er jeg så glad i den jobben jeg har. Ikke får jeg bare være sammen med barn, men jeg får lov til å tilbringe mye tid ute. Og når været har vært så fint som det har vært, og som det fortsetter å være, så har jeg ingenting å klage på. Sommeren er noe jeg liker, og jeg er nok ikke alene om det. Våren og høsten er også fin, men vinteren kunne jeg vært uten.
Men i dag dukket det opp noe jeg helt hadde glemt. Jeg hadde nærmest fortrengt det siden det kom som et flash back fra den dagen for et år tilbake. Det som er så kjekt med facebook er at de minner deg på det som skjedde og hva du gjorde tilbake i tid. Og det er her det bildet over kommer inn.
Denne svarte fuglen passerte rundt i hagen. Vimset frem og tilbake på leit etter noe. Jeg undret litt over typen der han trippet rundt. Han gikk ofte med hodet sitt ned, opp til flere ganger. Men det var ikke før han fikk fangst at han strakte nebbet sitt i sky. For gjennom jaktingen i gresset fant han endelig sitt livs fangst – nemlig marken, eller i dette tilfellet larven. Da ble det endelig middag på denne karen også.
Og der tok jeg deg på fersken i det du vendte blikket ditt mot mitt. “Alltid godt med larve til middag!”
Nå kjente jeg at det var godt med litt helg, for denne uken har kjentes hard og lang ut. Skulle nesten tro at jeg hadde dratt på flere årer som var fylt med bly, bare for at det skulle virke som om det var noen kilo ekstra. Men sannheten er at igjen har denne uken bare flydd fra meg, og nå sitter vi her hvor lørdagskvelden har tatt sin plass.
Jeg føler at jeg gjentar meg selv hver eneste gang jeg lar fingrene hoppe mellom alle de små rutene på tastaturet her – men for et vær vi har med oss! Jeg har lest det på nett et par ganger, og dette er tidenes varmeste maimåned. Skremmende, men helt fantastisk. Får bare håpe det holder seg sånn gjennom hele sommeren.
Ikke at det har skjedd så mye spennende i dag akkurat, men likevel har det vært en helt fantastisk dag. Solen har gitt alt fra den sto opp og til den forsvant bak buskassene her. Sommeren har gitt mersmak, og vi har til og med fått gjort litt i dag. Denne tiden er det bare å nyte alt man kan, og det er skremmende at det bare er fem uker til med jobb. Kan noen fortelle meg hvor dette året har blitt av?
Jeg syns ikke det er lenge siden jeg tok farvel med de eldste i barnehagen, tok meg noen uker med ferie og kom tilbake til en helt ny barnegruppe. Jeg husker de første ukene som om det var i går, og nå sitter vi her og er på vei til å snekre sammen det siste kapittelet – sommerkapittelet.
Men med en dag som dette her så er det ikke bare jeg som har kost meg med både sol og varmen. Lille Lilly har fått boltret seg på gressletten i dag hun også. For det meste holdt seg i skyggen, men virkelig slappet av og tatt livet med ro. Helt frem til i kveld. For det er ingen hemmelighet, som jeg selv ikke visste om, at henne her har fart på bakbeina sine.
For over halve uteburet som er inngjerdet så har jeg sikret henne med masse skygge ved hjelp av en presenning. Den har jeg hatt over der i noen uker, og hun har kost seg like mye hver gang. Men i dag ble det kanskje litt for lite som skjedde, så hun måtte skape litt action selv.
Ikke så lenge før på dagen så hadde jeg sett at hun strakte seg opp mot den lille biten av kanten på presenningen som hang der. Det så ut som hun snuste litt og var nysgjerrig, men mer enn det tenkte jeg ikke noe over. Men så! Jeg hadde vært ute og fikset noe i hagen i kveld, og det tok meg kun knappe to minutter.
Jeg setter den ene foten foran den andre, for så å gjenta dette helt til jeg kommer inn. Men jeg komme ikke inn med en gang sånn som jeg hadde sett for meg. I det jeg runder hjørnet på huset og gir et blikk bort til kaninen, da spurter beina fortere enn på lenge. Heldigvis var avstanden bare på noen meter, men uansett var det snakk om få sekunder før alt hadde vært fritt fram.
For der foran meg, med bare de få to minuttene jeg sist hadde rettet blikket mitt mot buret med kaninen i, så sto hun der på toppen av buret. Hun hadde da klart å hoppe så høyt, samtidig som hun på et eller annet vis hadde fått hjelp av den lille biten av presenningen som hang der og dinglet. Ikke visste jeg at hun var så spretten og sterk samtidig.
Heldigvis var hun ikke rask nok til å hoppe videre, for så å legge på sprang i det frie livet. Enda godt var det, for jeg har tidligere hatt en kanin som løp for harde livet etter å ha blitt jaget av en hund som var på rømmen og ødela hønsenettingen på buret for å få tak i kaninen. Heldigvis klarte denne kaninen å finne et skjulested under vedhaugen inntil husveggen hos naboen, og alt endte godt. Bortsett fra et bur som måtte tettes igjen.
Nå er sommerkvelden her, og enda en dag skal snart få en krok hengt på seg. En veldig fin fridag har det vært, og jeg ser frem til en ny morgendag med et stort ønske om like fint vær. Alt blir så mye bedre når solen skinner høyt og gradene viser stort tall. Håper dere har kost dere masse i sommervarmen, og at kvelden blir topp hos dere også!
I et stille hjørne sitter jeg ofte i mine helt egne tanker. Jeg tenker opp og ned i mente, og jeg grubler ofte over når ballen i luften skal få bevegelse på seg etter å ha stått så mye i ro. Jeg funderer flere ganger om dagen om hva som kan være fengende å skrive om, men også for andre å lese. Men mest av alt for min egen del at jeg kan leke med tekst.
Etter at jeg kom hjem fra en helt fantastisk tur på hytta og fikk utforsket fjellet, så har jeg nå brukt noen dager på å lande. Etter at jeg gikk flere hundre meter opp mot toppen, så skal det sies at jeg kjente det dagen etter av hva jeg hadde gått igjennom. Heldigvis ble det ikke så store plager at jeg fikk problemer å gå, og det ble heller ikke synlig for andre. Det slapp også taket ganske fort.
Veldig heldig med været var vi da vi kunne nyte solfylte og varme dager. Og jammen kan vi fortsatt gjøre det. Vi har vært bokstavelig talt utrolig heldig denne måneden. Mange fine og varme sommerdager, og det er bare å håpe på enda flere av dem. Når tempetaturen nå ligger opp mot tredve grader, da er det varmt. Men vi har ingenting å klage på.
Selv om det lille støtet som la seg i både rompe og lår etter fjelltrimmen i helgen, så er jeg ikke blitt noe latere. Jeg trasker stadig frem og tilbake, opp mot flere ganger om dagen. Flere meter med skritt setter spor, og flere timer om dagen kan nytes i solen i dette sommerværet som griper seg fast over oss. Med andre ord – jeg er i form!
Plutselig ble planene helt forandret. De planene som var spikret på forhånd. Men når forandringen var så enkel som å reise en dag tidligere enn spikeren som var banket ned, så gjorde det meg ingenting. Så, dagen etter 17. mai pakket vi bilen og kjørte vestover og opp mot fjelltoppen.
Så og si hele dagen av fredagen ble brukt i bilen. Litt stopp på veien ble det, ettersom vi tok med oss litt nødvendig som vi trengte. Og med både de timene vi var i fart, og med de stoppene vi hadde, så brukte vi rundt fem timer til fjellet før vi var fremme. Og når vi kommer frem til Vrådal Panorama hytteplass, da var det godt å kunne ta seg en rolig kveld etter så mye kjøring.
Da vi kom frem ble jeg overraskende over hvor fint det egentlig var. Jeg hadde jo ikke vært der før, og jeg hadde heller ikke sett bilder av stedet. Det var rett og slett veldig trivelig der, og jeg kunne gjerne vært der i flere dager. Men med en fredagskveld, hele lørdag og søndag, samt noen timer av denne mandagen, så har jeg virkelig kost meg.
Så kom lørdagen. Den startet med en kort gåtur bare for å utforske plassen. Mamma, tante og jeg skrittet oss forbi et badevann og endte opp på en liten plass ved slusene. Det var egentlig ganske fint der, og det endte opp med at vi alle tok bilder av plassen. Vi tok tak i det vi hadde rundt oss av natur, og knipset en del.
Bare å se den farten vannet hadde gjennom kanalen som gikk under bruen, det var fascinerende. Og spennende på samme tid. Sånt vann med mye bevegelse er noe jeg virkelig liker, og jeg kunne sikkert laget en hel bildeserie av bare det – men også av mye annet. Men så måtte vi runde av den lille turen vi hadde på formiddagen, for vi måtte jo opp til hytta igjen for å få med oss prinsebryllupet av prins Harry og Meghan.
Lørdagen var fortsatt her, og senere på ettermiddagen bestemte tante og jeg oss for å pakke sekken med drikke og komme oss ut og videre opp i fjellet. Bak hytta lå det nemlig et ganske så høyt fjell. Nå har jeg ikke klart å finne ut hva denne fjelltoppen heter, den som kan ses en liten del av på første bildet i innlegget her. Men la oss kalle den Vrådal Panorama Toppen.
Dette fjellet var ganske høyt, og vi gikk frem og tilbake oppover veien. Vi hadde noen korte pauser for å senke temperaturen med drikke, for om lørdagen var det ganske så varmt. Det var med andre ord på med shorts og singlet, og på det varmeste denne helgen så har det ligget på rundt, eller noe og tredve grader i sola.
På det siste bildet over her var vi kommet til toppen. Eller, det var nesten toppen. Vi hadde vel da gått opp til en høyde på ca. 715 meter, og brukte rundt en og en halv time opp. Vi hadde et lite stykke igjen før vi nådde målet helt. Men beina var rimelig slitne, og den tanken som var sterkest hos meg der og da var å bli hentet med bil. Men jeg kunne jo ikke feige ut når vi først hadde kommet så langt. Så for å sikre at jeg hadde nok energi til å trampe meg ned igjen, så valgte vi å la toppmålet gå fra oss, og sliten og tung trampet jeg ned igjen. Beina gikk godt for å si det sånn.
Her var vi et godt stykke på vei opp i fjellet på bildet over her. Utsikten var det ikke noe å skjemme seg over, og det var vakkert å se på. Om du så er i nærheten eller befinner deg på denne hytteplassen – bind på deg gode joggesko, et lett antrekk i varmen og noen flasker i sekken. Det er tungt, men så verdt å nå målet på toppen.
Så kom søndagen. Og kan du gjette hva jeg følte da? Eller følte og følte. Jeg kjente i hvert fall på kroppen at den var på en lang og bratt langtur dagen før. Kroppen var til dels sliten, men mest av alt kjente jeg det i både rompe og lår at stølheten hadde slått ut. I dag er jeg fortsatt litt nummen, men det går jeg av.
Men vi kom ikke opp til fjellet bare for å kose oss og plutselig bestige et høyt fjell. Kvelden begynte å nærme seg, og med oss i kofferten hadde både tante og jeg pakket med oss lekre antrekk. Ikke at jeg trengte å ha med meg så mye på tur. Også kort tid på forhånd hadde vi bestemt oss for å ha med oss badetøy, så vi kunne jo ikke reise hjem igjen med et antrekk som ikke var brukt.
Så mens pappa fikset søndagsmiddag, så gikk vi jentene ned til vannet. Med kjolen trådd over meg og håndkle i bæreposen, gikk vi ned på den lille stranden og steppet ut på bryggen. Da vi kom lå det allerede to jenter der i sola. Vi brydde oss svært lite og gjorde oss klare til å bade. I mine tanker før badeturen hadde jeg i mitt hodet tenkt å hoppe rett ut i vannet.
Badeplassen var ikke så alt for stor, men å bade måtte vi bare. Men jeg våget ikke å ta steget med å ta løpefart og hive meg rett i vannet likevel. Jeg gikk nemlig rett i fellen med å la de små tærne gi fra seg et skrik først. Det var ikke så varmt som jeg skulle ønske, og det var nokså kaldt. Men jeg kunne jo ikke feige ut allerede da.
Så da var det gjort! Årets første bad skjedde 20. mai i år, og det ble ikke bare et hopp. Uten å tenke over hva jeg egentlig gjorde, så endte jeg opp med å hoppe i det kalde vannet hele tre ganger. Heldigvis våget jeg ikke å hoppe langt uti, så det var kort avstand til stigen for å komme seg opp igjen. Det var iskaldt i vannet, men overraskende deilig når jeg kom meg opp igjen. Men nå blir det nok en stund til neste dukkert. Da skal det få lov til å stige litt i vannkanten før jeg gjør det en gang til – om det så blir mer bading i år.
Alt i alt har det vært en veldig fin pinse. Det har vært stille og rolig, men samtidig har det skjedd noe. Det var godt å komme seg litt bort, la tankene sveve på andre veier og la kroppen hvile litt bedre. For det skal sies at jeg har hatt noen gode netter på fjellet. Sovet litt lenger, men også litt bedre. Nå er det bare å lade opp til en ny uke med fart og spenning.
17. mai er vi så glad i, moro vi har fra morgen til kveld. Så var dagen snart forbi, og selve moroa er over for lengst. Dagen startet med å lette litt på øynene da saluttene ga sitt startskudd for feiringen. Slottsfjellet gjorde sitt årlige markering på nasjonaldagen, men heldigvis fikk jeg en liten blund ekstra på øyet før jeg endelig våknet helt.
Med en fridag, Norges hurra meg rundt og stor stå hei, så ble det en lat morgen og formiddag for min del. Ikke en eneste plan hadde jeg lagt for denne dagen, så hvorfor stresse seg opp å starte tidlig? Jeg hadde jo ikke noe jeg måtte rekke.
Dagen startet med en felles brunsj med mine søsken og mamma. Rundstykker sto på bordet med godt pålegg ved siden av. Finstasen med ny kjole hadde jeg trådd over meg – en helt enkel mørkeblå kjole med små søte blomster på. Og for første gang på x-antall år så hadde jeg slengt sammen to fletter på meg selv.
Disse flettene er noe jeg aldri tar meg tid til ellers. Syns det er så pes med å få det til og se overkommelig fint ut. Heldigvis klarte jeg det på første forsøket, men tok noen minutter ekstra og var ikke like lett som bare å flette en enkel. Men det fungerte, selv om jeg innerst inne syns at to fletter på meg selv får meg til å føle meg som et lite barn, og derfor går aldri med det.
Med en god og mett mage, og en dag uten planer, så klarte jeg ikke å holde kjolen på i så veldig mange timer. Hvorfor gå rundt med kjole på en slik dag når man ikke hadde tenkt seg ut? Jeg kunne nok klart å ha den på meg gjennom hele dagen, men jeg fant ut at jeg heller måtte benytte meg av anledningen til å nyte noe annet.
Solen sto høyt oppe på himmelen, og ikke en eneste sky var å se. Det var grønt og fint ute, og nesten ikke vind. Eller, vinden lå i le for terrasseplassen, så det endte med at finkjolen ble lagt bort, og frem fant jeg heller sommerbikinien. Nå skulle sommeren nytes, og alle anledninger jeg har mulighet til det så slår jeg på stortromma!
Årets 17. mai kom i grunn bare. Jeg hadde ikke forberedt meg med noe til denne dagen, og benyttet heller ikke sjansen til å traske den korte veien inn til byen for å få med meg musikken fra korpset, og hurraropene fra glade og flotte barn og voksne som markerte denne store dagen med marsjering i et langt tog.
Jeg har med andre ord ikke hatt noe 17. mai følelse i år, og det har bare blitt mindre og mindre av det med årene. Grunnlovsdagen var ikke sånn som den var da jeg var liten. Og når vi først er en snartur innom tema liten, så var det en liten prinsesse her som fikk være med på sin aller første feiring. Ikke at hun bryr seg eller vet noe om hva som skjer.
Det har vel aldri kommet frem her om hva som skjedde for en måned siden. Eller, jeg har vel vært inne på sporet av det, men nå er det offisielt flyttet inn en ny eier i det store og nyoppussede buret som vi snekret på sensommeren i fjor. Etter at Pompel gikk bort første dagen i mars, så var jeg på leit hver eneste dag etter en ny sjarmør.
Jeg tok tiden til hjelp, og den som venter, hen ender opp med lykke til slutt. Så nå har jeg hatt lille Lilly boende hos meg i en måned allerede, og kontakten er helt på plass. Og i dag har hun kost seg i solen sammen med meg, og løpt rundt og herjet på den store terrassen vi har. Snakk om luksus!
Selv uten nasjonale tradisjoner har jeg hatt en veldig fin dag. En stille og rolig dag, men også veldig deilig og fine dag. Men jeg har jo fått med meg litt av feiringen som har skjedd her i nærområdet, selv om jeg ikke har vært fysisk tilstede. Og snart er det kroken på døra for 17. mai 2018, og jeg håper dere alle har kost dere masse, og enda litt til. Hipp, hipp, hurra for grunnlovens dag!
“Sola skinner inn mot Tønsberg brygge. Småsjarmerende og varmer ryggen..” Er det lov å skryte litt av en atter fin dag? En solrik dag som bare har vært helt fantastisk når det kommer til temperaturen. Opp mot tredve grader igjen, og man kan ikke annet enn bare å nyte det. Lever litt i et lykkerus, for jeg føler jeg får så mye mer energi når været er på topp!
Det skal sies at jeg har blitt den personen som er en del av dem som ikke sjekker været på forhånd. Vet ikke helt hvorfor, men jeg liker heller å se ut av vinduet om morgen for å finne ut av hvordan dagen kan se ut. Nå er det ikke sånn at jeg ser helt bort ifra det som er meldt, men har mine ører og øyne oppe sånn at jeg har en liten tråd av hva jeg kan forventet meg dagen etter.
Om det bare forsetter sånn som det har gjort nå, så er jeg rimelig fornøyd. Jeg storkoser meg i solen om dagen, og nyter all tid jeg kan få med den når den er fremme. Det er vel ingen hemmelighet at også jeg jobber litt med brunfargen nå om sommeren. Det er jo så kjedelig å være hvit.
Men alt i alt kan jeg igjen skryte av en topp dag, selv om planene ikke ble helt sånn som de skulle etter jobb. Men med nok en gang gjennomført dag så kan jeg nå sette meg ned og senke skuldrene. Eller, kan jeg det? For i morgen er det en spesiell dag. En markeringsdag og feiring for hele Norge. Og jeg? Kan ikke akkurat si at jeg har de beste planene for 17. mai.
Jeg husker så godt da jeg var liten. Da jeg valset meg gjennom de glade og unge barneårene. Jeg husker det var stor stas å høre kanonen fra fjellet i åttetiden. Kunne kaste i seg en liten matbit og få på seg finstasen med lang festdrakt, søljer og oppsatt hår. For deretter å gå i toget. Men i år blir det ikke sånn. Og sånn har det heller ikke blitt de siste fem, seks, syv og åtte årene.
I fjor ble det en veldig rolig feiring hjemme, og det regner jeg med at det blir i morgen også. Jeg har ikke en eneste plan, og det er heller ikke så lett å binde seg planer på en sånn dag heller syns jeg.
Fra 17. mai 2016.
Jeg regner med og tror at det blir en nokså stille og rolig morgendag. Jeg er glad for at jeg kan la være å dra på meg en bunad i morgren tidlig, noe som jeg ikke har. Jeg er glad for at jeg kan la være å hive en festdrakt over meg. Og jeg er vel egentlig glad for at jeg kan slippe og hive på meg noe som helst. Men å pynte meg litt – det skal jeg i det minste gjøre.
Denne hvite kjolen vet jeg at det ikke blir, og heller ikke noen av de eldre kjolene jeg har hengende i skapet. Men hva jeg skal trå inn i, kanskje jeg viser det siden? Jeg er i hvert fall klar for å komme meg gjennom feiringen, om den så blir kort eller lang. Jeg ønsker og håper at vi får et like fint vær som vi har hatt de siste dagene, og så er det bare å gjøre det beste ut av dagen. Jeg er klar for det som måtte skje. Er du klar? Ønsker alle og en hver en fantastisk 17. mai-feiring!
Du vet de gangene du er midt opp i noe, og du egentlig ikke klarer å legge det fra deg fordi du ikke kan gå glipp av noe? Akkurat sånn hadde jeg det tidligere denne ettermiddagen. Jeg argumenterte med meg selv frem og tilbake, men så fornuften i å dra frem bikinien og sette meg ut.
Det er alt blitt søndag, og det store spørsmålet er – hvor har det blitt av denne lille miniferien av en langhelg? Da jeg tråkket meg hjemover fra jobben om onsdagen så jeg frem til en liten, men lang pause. Dagene suste, og nå sitter vi her og skal ta i mot en ny og kort uke.
Til tross for at jeg ikke vet hvor timene har blitt av, så skal det sies at det har vært noen flotte dager. For ikke å snakke om dagen i dag. Hvor skal jeg starte? Den har vært lang, men kort, fordi jeg har fylt den med så lite innhold.
Men disse søndagene er vel mest kjent som det – dagen i uken hvor alt, eller det meste er stille og rolig rundt deg. Egentlig er det litt deilig, men noen ganger kan kjedsomheten trekkes inn. Men ikke i dag, for i dag har det vært en sånn dag som jeg har satt pris på. Det har nå vært årets første og varmeste sommerdag.
Ettermiddagen min starten med å slå seg til ro med serie. En serie som jeg ikke kan skjønne at jeg ikke har fulgt med på tidligere. Jeg har derfor i flere dager hatt maraton alene, og virkelig kost meg med både flere episoder og sesonger.
Men da jeg hadde slukt i meg litt underholdning av humor tidligere i dag, så innså jeg at jeg måtte finne på noe annet. Jeg kunne ikke lenger bli sittende inne, når været utendørs var så fint som det var.
De tidliger dagene har vi også kunne skryte av været, men det lille problemet her er at vinden har vært til bry. Det har derfor ikke vært like deilig å tilbringe tiden sin ute, men i dag kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg.
Det hele startet med at jeg oppdaget liv og røre på taket. Eller, det var vel mer sånt at jeg endelig kunne se mer til fuglene som har flyttet inn her. Også i år har jeg fått nye leietakere i fuglekasser som vi har hengende på veggen her hjemme, som jeg snekret sammen da jeg gikk i 9.klasse. Så nå har det vært flere familier som har bodd der de siste tre, fire årene.
Men tilbake til livet og røret på taket. Det er ikke så lenge siden det ble oppdaget, og i dag lot jeg meg være vitne og ta meg tid til å se hva som egentlig skjedde under taksteinene. Et lite hopp over meg, under den ene steinen og litt inn i det bitte lille rommet som dannet seg der, der lå det fugleunger og skrek etter mat.
Nå er ikke redet bygget sånn at jeg kunne se hvor mange fuglebarn som befant seg der. Men det som er helt sikkert er at jeg kunne se redet som er blitt bygget av fuglemor og fuglefar før de la egg som skulle ruges, og jeg kunne høre lyden av sultene fugleunger.
Det er med andre ord liv her i huset – eller på huset. I tillegg har vi også en liten fuglebolig til oppe på taket, under andre takstein.
For å være litt nysgjerrig og vite litt mer om fuglefamilien, så lot jeg meg spionere litt på leietakeren under taket. Man kan jo ikke være helt borte for hverandre med de man bor sammen med. I så fall, jeg har nå bekreftet at det er fugler, og ikke andre små dyr som bor sammen med oss, og flere ganger fløy fuglemor ut for å finne mat. Det er jo litt koselig med hybelgjester nå de neste ukene, frem til fugleungene klarer og trekke ut vingene og klare seg på egenhånd.
Ellers har det vært en kjempefin sommerdag. I underkant av tredve grader i skyggen, og jeg har fått slikket masse sol. Dagen har med andre ord blitt utnyttet til det fulle, og det har vært flere ganger jeg har hatt lyst til å trekke meg inn, men ikke har klart det fordi jeg har hatt lyst til å nyte det knallværet vi har hatt når det først har vært her.
Men nå skal det sies at solen fortsatt skal være med oss. Det er meldt like fint vær de neste jobbedagene, men alt kan jo skje. Men med et sånt utgangspunkt er det jo bare å glede seg over at sommeren er her. Håper dere har hatt en fin langhelg med flotte dager, og at resten av kvelden blir brukt til å lade opp til en spennende uke!
Andre fridagen denne uken, og jeg er så glad for at vi har langhelg. Det betyr at vi enda har to dager til med å være late og nyte det fine overgangsværet, eller sommerværet, med et ønske om at det skal fortsette. Vi kan prioritere timene og dagene akkurat sånn som vi ønsker. Og de siste dagene har jeg kost meg med det fine solværet med som oftest å gjøre ingenting.
Nå som vi har fått så mange fine og flotte dager som vi har, så har jeg også klart, “uheldigvis”, å utvide garderoben min. Og i kveld tenkte jeg å ta for meg disse parene over her.
Det skal sies at jeg har litt skotøy fra før av. Noen til hverdagslig bruk – noen til fint bruk og andre til røffere bruk. Jeg har også noen til kalde vinterdager, og jeg har skotøy til delvis pent bruk. Jeg har et par til sommerbruk også, når varmen virkelig treffer på. Men det jeg savnet mest, det var sånn sko som var litt varmere enn sandaler, men samtidig lette å tråkke inn i.
Og endelig fant jeg noe som falt i smak til den bruken og det jeg var ute etter. Disse skoene er utrolig gode. Enkle og fine, og har en behagelig og myk såle innvendig. Nå har ikke jeg brukt dem så mye, og det er de blå som jeg har tatt mest i bruk, ettersom det er de jeg har valgt å bruke på jobb. De blir derfor de røffeste, og så går nok de beige til mer pent bruk.
Før har jeg aldri vært borte i sånne type sko, men er så glad for at jeg investerte i noe godt å ha på beina. For er det noe dem er i tillegg til å være enkle å få på seg, samt ganske nøytrale, så har dem utrolig gode såler. Men det er kanskje ikke så rart, når merke på dem heter Softwalk. Er det noe jeg vil formidle videre, så er det at dette merket er veldig bra – ut ifra hva jeg syns.
Med ord i min munn. Som har en kjernestamme som kommer fra tankene i hodet, som trekker store drag fra magen og som blåser seg opp gjennom alt den måtte komme forbi, for til slutt å få sagt det som måtte sies ved hjelp av vårt fantastiske snakkeapparat uten å få krøll på tungen.
Hvor disse ordene kom fra, det vet jeg ikke selv. Men det jeg vet er at dem plutselig stokket seg på denne måten ut gjennom fingerspissene.
Det er nå blitt mandag. Den er her igjen. Det var som en kanon fra klar og blå himmel som kom susende ned gjennom ingenting, akkurat sånn som de kanonsmellene som dundret løs her 1. mai. En helg som ble fylt opp med overnattingsbesøk, hvor det ble en nokså stille og rolig helg, men hvor det også skjedde litt – den bare forsvant.
Nå sitter jeg her, helt alene sammen med alle de rare, spennende, fine og fantastiske tankene som måtte befinne seg hos meg, hvor det også finnes et helt spekter av alt en måtte gruble på også. Det er rart det der, noe som jeg en sjelden gang virkelig klarer å sette meg ned å tenke over – hvem er vi? Hva er det som skal til for at vi er sånn som vi er, hvordan vi gjør ting som vi gjør? Dette er bare noen spørsmål som kan gå igjen, og som jeg fortsatt vil pirke litt bort i.
Men nå tenkte jeg å legge bort de spørsmålene litt til siden. Bare glede meg over tiden vi nå er kommet til, og hva vi har i møte. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har gledet meg til den dagen det skulle så smått begynne og bli grønt. Fuglene komme tilbake for fullt, og varme og flotte dager som bare skulle spre glede.
Jeg har mye å se tilbake på, som jeg allerede har vært så heldig å få være med på. Foran meg har jeg en ørliten bit igjen, hvor jeg enda kan samle gode og fine minner.
Å, som jeg har lengtet etter deg! For første gang har jeg nå tatt frem kortbuksene. De gode og behagelige buksene som ikke sitter klistret fast inntil beina sånn som olabuksene gjør. De buksene som holder rumpa på plass, hvor det også det ene og bestemte buksebeinet snur seg hver bidige gang. Bare fordi de sitter strammere. Det er aldri feil. På akkurat samme sted, nederst i buksebeinet, på den samme venstre leggen. Skal bli godt å la disse tettsittende buksene bli liggende store deler av tiden fremover, for nå skal de luftige og lette sommerbuksene frem.
Nå som vi har vært igjennom en lang mørketid, hvor det skal sies at den lyse tiden kom til synet for en snarliten stund siden, så får jeg så mye mer energi når solen spruter som verst og varmen klistrer seg til kroppen. De siste dagene nå har det vært deilig, hvis vi ser bort ifra vinden som har ligget og ruget.
Det er ikke bare jeg som får et bredere smil om munnen og et energilager som klarer å holde meg oppe så mye nå som dette sommerværet har vist seg mer og mer. Nå er det ikke så mange jeg omgås i løpet av en uke. Men av de jeg er rundt og sammen med, så blir det en mye mer positiv hverdag og uke. Hadde vi bare hatt det sånn hver dag, hele året, da hadde vi spredd ekstremt mye glede i hverandre da.
Vi har også kommet dit hvor jeg endelig har innsett hvor få uker det er igjen før vi går ut i sommerferie. Jeg satt faktisk og regnet på det i dag, og dagene og ukene fremover nå går utrolig og skremmende fort. Nå er det bare å klare og holde beina på bakkenivået, senke skuldrene og nyte den fine tiden vi har igjen.
Jeg sitter ikke her og sier at jeg ikke vil ha sommerferie, for det vil jeg virkelig. Men gleden jeg får av å jobbe er noe jeg trives så godt med, og det er jo ingen hemmelighet for noen at man trenger en litt lenger pustepause en gang i blant. Derfor skal det nå, selv om det er en stund til skikkelig ferie, bli deilig med en aldri så liten langhelg. Må bare komme meg gjennom de to fine og flotte dagene jeg nå har foran meg først.
En, to, tre. Når man drar til jobb med et vanlig utseende, men går ut dørene igjen med maling i fjeset etter å ha vært en rolle som skulle symbolisere landet Danmark. Man får det i grunn mye moro mellom lekeveggene i barnehagelivet. Innerst inne vil man alltid være et barn. Selv om det kanskje ikke bestandig er så lett å vise, og virkelig gå inn i en annen humoristisk lekerolle.
Ikke alle ord er lett å få ut en forklaring på, men da nok en gjennomført arbeidsuke var i sin ende i går, så kunne jeg endelig ta helg. Og helgen, den startet med å hente min kusine i barnehagen, for så og dra på noen små oppdrag før jeg endelig kunne slenge beina på bordet. Om det var godt? Det var veldig deilig.
Og så var plutselig lørdagen kommet. Og skremmende nok så er den også snart forbi. Men dagen har vi klart å fylle med noe i det minste, og for meg har jeg vært på farten store deler av denne dagen.
Jeg fikk sneket meg innom på en liten bytur. En tur til kjøpesenteret hvor jeg egentlig ikke skulle ha noe. Men kom jeg tomhendt hjem? Kan jo røpe så mye som at det ble med meg en liten pose hjem igjen. Kanskje jeg kan vise dere de små hemmelighetene i en senere anledning.
Vel hjemme igjen var det å få seg en liten pustepause. Fikk senket skuldrene så vidt før både kusinen min og jeg slang oss på sykkelen. Vi tråkket avgårde til kamp, hvor mine foreldre også befant seg. Lillebror skulle nemlig spille kamp, og siden solen skinte og varmen ga smaken på sommer, så ble det noen timer i solveggen.
God stemning fra sidelinjen var det, og det var ikke bare oss som hadde tatt turen. Jeg har ikke hatt sansen for å se amerikansk fotball tidligere. Men siden jeg ellers ikke hadde andre planer, samtidig som vi måtte finne på et eller annet, så var det likevel spennende å se denne kampen mellom Tønsberg og Ålesund. Jeg skjønner ikke et bær av spillereglene da. Men Tønsberg gikk av med seieren etter et godt spill.
Nå er kvelden her, plutselig igjen. For å oppsummere ble det alt i alt en fin sommerlørdag. Både satser og håper at varmen og solen stråler minst like mye i morgen. Smaken på denne sommeren er virkelig noe jeg kan leve med, og jeg ser frem til mange fine dager og fantastiske uker.
