Solen er fremme, temperaturen er behagelig, våren er her og over flyr fuglene og synger i kor. For en følelse! Jeg kan så smått begynne og kjenne lukten av sommer, men ikke riktig enda. Det er så fint ute, og når det verken er snø, regn eller er kaldt så er jeg fornøyd. 

I går etter at jeg kom hjem etter en veldig koselig lunsj, kunne jeg ikke la være og tilbringe litt mer tid ute. Årets aller første stålorm ble funnet, og ned på alle fire lå jeg der i gresset for å få noen blinkskudd og fine bilder av denne her. Det er grunnen til at buksa er våt på knærne.

Lille ulldotten, som ikke lenger er så liten, fikk kost seg mye ute, og siden jeg først var i gang med bildetaking fikk vi også tatt noen bilder av Pompel og meg sammen. Er ikke ofte det skjer for å si det sånn. Og bilder og minner er jo alltids fint å ha, sånn at man kan se tilbake på det senere. Med andre ord koste vi oss masse ute i solen på en nesten helt vanlig fredag.

Nyt solen og finværet videre – vi vet aldri når den vil snu!


 


 


 


 


 

Ute viser det seg at regnet har kommet på besøk, og den store og gule solen som pleier å varme oss så godt har sviktet. Så hvorfor ikke friske opp med disse bildene av denne rosen. Rosen med litt farger, enn så lenge.

Her i huset pleier det å være noen blomster med lange stilker stående i vaser. Her om dagen begynte de så smått å tenke på døden, og hadde allerede fått noen små brune flekker i kantene. Jeg hadde lyst til å ta noen nye bilder, men visste ikke av hva. Ikke før jeg så de stusselige blomstene rope på meg der de sto pent og pyntelig.

Den utvalgte var så heldig å få bli stukket ned i jorden. Jeg fortalte hvilken av de sterke sidene den skulle vise, og dermed kunne jeg knipse vilt. Det var på vei til å bli mørkt i skumringen, og et perfekt lys til å skape noen flotte bilder. Fine nok ble de til å kunne legges ut og vise dere, bare for å skape litt stemning her på en fredag.


 

En puserumpe? Jeg var endelig komme meg hjem fra noen fine økter på planleggingsdagen. Nå var det endelig helg, og jeg vet ikke hvor ofte jeg sier det. Føles ut som det er fredag hele uken, for alle de andre dagene bare flyr forbi.

Inne hadde jeg vært for å hente fór. Jeg har jo et lite dyr å passe på, og kaninskålen trengte påfyll. Ut kommer jeg igjen, med maten i hånda. Jeg tar de stegene som trengs for å komme meg til buret, og i det jeg runder hushjørnet får jeg et blikk på noe.

Jeg titter bort. Og det lille vesenet treffer blikket mitt. Han blir stående å se på meg. “Hvem er du?”, tenkte han nok. Føttene mine velger å bli stående. Vil jo ikke skremme den lille karen heller. Men hvordan kan jeg skape trygghet?

På jobb når jeg er sammen med barn vet jeg at å sette seg ned og komme på barnas høyde er noe som styrker dem for å våge og tørre – blant annet. Du blir derfor ikke større enn dem og virker ikke “farlig”. 
 


 

Etter at jeg hadde fått blikkontakt med den pene grå pusekatten, fikk han også øye på skåla i hånda mi. Han ble stående og tenke et lite sekund, før han valset forsiktig bortover plenen med sine pelspoter.

Men hva ville da skje om jeg tok noen skritt tilbake? Ville han bli stående? Eller ville han gå sin vei? Men det var som jeg trodde – han fulgte etter. Jeg kjente heller ikke denne pusen, og jeg hadde ikke sett han før. Ikke som jeg kan huske. Men han var veldig pen, og en fantastisk pels å kose.


 

Vi ble tilslutt stående å se på hverandre. I mellomtiden da jeg oppdaget at han kom mot meg og i det han fikk en kos, hadde jeg allerede rukket å springe inn for å hente dokumentasjonsverktøyet. Speilrefleksen. Hvordan kan man unngå å gå forbi en så vakker katt uten å ta noen bilder. Fotogen var han også.


 

Veldig kosete og en flott pusekatt. Tenk å ha en sånn som han som sitt kjæledyr? Det hadde vært noe. Men godt er det at jeg kan stoppe opp på gaten for å gi de små dyrene en klem eller to. Flotte dyr er dem, men å ha en boende… Nei, det holder nok med den lille kaninkaren jeg har.

Etterhvert fant han ut at det ble nok kosing. Han hadde nok fått sin dose for dagen, og gikk videre på sin vei. Hvor han nå har tatt veien er jeg ikke sikker på. Men om han ville komme tilbake for en liten photoshoot, det er det bare å vente og se.
 


 

Da var fredagen her, og etter en flott dag og fin uke kan man endelig ta seg litt velfortjent helg! Kjente jeg var ganske sliten da jeg kom hjem i ettermiddag etter å ha syklet igjennom den korte regnskuren som var innom. Deilig skal det i hvert fall bli med et par dager uten jobb og unger rundt seg.

Men her i går kveld fikk jeg en spontan tanke. Eller tanke og tanke. Klokken var vel rundt halv ti på kvelden. Det var mørkt, og ute var det en spesiell tåke som hadde lagt seg som et teppe. Og både rundt og innimellom denne tåken kom det frem et fantastisk lys. Her var det ikke i tvil om hva jeg måtte gjør. Speilrefleksen og stativet måtte frem!

Her skulle det dokumenteres, men mest av alt skape fine bilder av naturen og miljøet. Så istedenfor å ha en rolig kveld inne på jenterommet som det ellers pleier å være, sto jeg der ute og knipset i vei og zoomet inn.

Plutselig ble det en jobbekveld med etterarbeid av bilder. Om jeg hadde hatt muligheten kunne jeg sittet i mange timer og kost meg med redigering. Men siden det var såpass sent og en jobb som ventet på meg neste morgen, har det også blitt litt bildejobbing i ettermiddag også. Så, hva syns du om bildene?
 


 


 


 


 


 

Jeg er verken supergod eller profesjonell på dette området, og de beste neglene har jeg heller ikke. Men i dag fikk jeg lyst til å teste ut noe nytt. Noe jeg aldri har prøvd på før. 
 


For et par måneder siden var jeg i grunn avhengig av å farger på neglene mine. Ensfargede negler. Men gikk ikke rundt med hvilken som helst farge. Jeg foretrukket ganske lyse toner, og ikke de knæsje fargene som lyste ut til alle på lang avstand. Men i dag gikk jeg forbi de lyse fargene, og slang på noen harde farger.

 


 

Jeg tok til morgendagens anledning og fant frem fargene i landet vårt. Penslet på med rødt og pirket litt med blått og hvitt. Designet er langt i fra de rette linjene, hvor det er litt småklatter her og der. Men hva så, når man fint kan se hva det er. 


 

Det smarteste trikset jeg kom frem til for å ramme inn et flagg i tre farger, var først å lakke hele neglen rød. Deretter markere et kors med blåfargen, og til slutt pirke inn med hvitt. Så nå er hendene mine pyntet ferdig til i morgen. 
 

Nå kan jeg endelig dele noen bilder med dere av prosjektet jeg har hatt i helgen. Jeg må si jeg er superfornøyd! Morsomt har det vært å male når man har sett så stor forskjell. Å gå fra en litt lysdus limegrønnfarge på veggene til en slags lys sandbeigefarge er stor. Når veggene fikk en helt annen farge gikk det enda mer inn på meg hvor lei jeg egentlig var den grønne fargen.

Å male alt på en dag er jeg glad for at jeg klarte. Hadde nok ikke orket mange dager med maling, selv om jeg syns det er litt gøy også. Men grunnen til at jeg stakk innom for å dele noen ord med dere, var fordi jeg ville vise dere bilder. Bilder av det samme gamle rommet mitt, men som har blitt helt nytt med en annen farge. Føler på en måte at det ble mye mer ro med fargen som har kommet opp – som heter utmark. Alt er kommet på plass igjen. Det eneste som mangler er noen deksler til brytere.

 

Vel hjemme fra jobb i går var det å få i se litt mat, og denne kroppen var ganske sliten etter arbeidet. Merker godt at hverdagen er nesten fullt tilbake igjen, og at ferie får jeg ikke sett etter før om syv uker. Jeg var derfor så snill og hentet lillebror hos min tante og fetter, etter at han hadde vært der på overnatting et par dager. Derfor var det veldig deilig å ta det helt med ro da kvelden kom. Egentlig skulle jeg ønske at jeg var en blekksprut når jeg var på jobb. Mange barn som søker kontakt, og alle skal holde hender – noen ganger på en gang også… Kanskje jeg skulle ha sydd på et par eller flere armer? Det hadde vært noe! Da hadde jeg rukket frem til alle.

Da vi kom hjem igjen fra Revetal og broren skulle inn på sitt rom, hylte han nesten etter meg. Midt på lista i taket var det et kryp som sto og som ikke hørte hjemme der. Og nei, det var ikke de vanlige husedderkoppene, de små maurene eller en flue på veggen. Dette dyret var grønt. En stor og fin gresshoppe hadde tatt seg turen inn i varmen, og følte seg vel trygg der. Denne karen måtte selvfølgelig stå litt modell for meg!