Du gjør virkelig alt
Alt for at man i det minste skal lykkes
Lykkes med å nå meningsfylte mål
Mål som skal gi deg styrke, stolthet og mening
Du drømmer stort, og lengre frem enn der du er
Men når veien til mål plutselig vender av
Det er da man innser hvor mye
Man virkelig har kjempet for å nå et mål
Og alt det lille ekstra du kjempet
Var plutselig ikke godt nok
Og nå sitter man igjen med et tomrom
Av alt det gode man har ønsket
Og alt det gode som ble skapt
Det er kun minner igjen
Du vet når uken nettopp startet, og så sitter man plutselig her med en helg foran seg, som til nå er halvveis over allerede. Føles litt ut som man kjører racerbil gjennom disse dagene og ukene. Og når vi er inne på fart – nå er det ikke mange ukene igjen av dette året. Det går skremmende fort!
Og mange av de siste tiårene har også forsvunnet, og jeg er veldig glad for at jeg husker såpass mye av mine barne- og ungdomsår, og at jeg har fått oppleve akkurat det jeg har fått være med på gjennom min tid.
Og det var her en ettermiddag eller kveld tidligere denne uken hvor jeg kom over en episode av en jente som vekket min interesse. Tittelen på denne episoden er “Hedvig – jenta som ikke snakket”, dokumentar som er laget, satt sammen og blitt vist gjennom programmet “Vårt lille land” på tv2. (Her kan du lese om saken)
Selve tittelen vekket min interesse hvor jeg måtte få med meg hva handlingen til denne jenta var. Hvilke opplevelser hun satt med, og hvilke utfordringer hun hadde. Det viste seg nemlig at hun ville dele sin historie om sin diagnose – selektiv mutisme. Og det, det er jeg veldig godt kjent med selv ettersom det oppstod hos meg i 4-årsalderen, hvor jeg senere i en alder av 8 år fikk diagnosen bekreftet.
Jeg satte meg ned for å se dette, og jeg ble trukket inn i hvert eneste ord som ble sagt fra start til slutt. Når et tema som dette står en selv så nært som det gjør, og man kjenner alle trådene fra alle kanter, da slår fokuset til topps og konsentrasjonen lar en følge med for å se likheter.
Denne unge jenta var mye alene hun også, og mange av hennes opplevelser rundt mutismen gikk rett inn i meg. Jeg kjente meg igjen i så mye av det hun opplevde og det hun fortalte. Det var skremmende mye likt.
Jeg fikk også veldig vondt av henne, men klarte å se meg selv oppi det hele. Og det var da jeg innså hvor mye jeg har klart og fått til i løpet av alle disse årene. Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt mange kamper med meg selv. Og noen har vært så tøffe at tårene har presset frem og nevene har latt seg knyte helt til dem ble hvite.
Men det var en ting jeg bet meg merke i, eller som vekket noen minner av opplevelser jeg kan huske. Og vi skal tilbake til 13-15-årsalderen. For det var i den alderen jeg var når disse minnene ble skapt. Eller minner og minner. Det går vel mer på øyeblikk, opplevelser, glimt – ja, noe i den duren.
Uansett. Jeg husker veldig godt da jeg begynte på ungdomsskolen, i 8.klasse. Dette var et nytt kapittel for mange, og for meg følte jeg akkurat det samme som alle de andre, men at det på en måte var litt ekstra. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men tankene sitter veldig godt plantet i hodet.
Jeg kan vel beskrive det som at følelsene rundt det kanskje var litt sterkere hos meg. Jeg følte meg jo akkurat som å være en av alle de andre, og det gjorde jeg hele tiden. Jeg så ikke på meg selv som å være annerledes, selv om jeg hadde de utfordringene jeg hadde. Likevel var det ting som var litt vanskelig for det, og jeg hadde utfordringer som jeg måtte jobbe med.
Et av øyeblikkene over tiden som dukket opp hos meg da jeg så denne dokumentaren, det er som sagt starten av ungdomsskolen. Jeg husker når skolen startet rett etter sommeren. Det var ny fløyel. Ny skolegård og noen nye oppholdsrom.
Det var også sånn at flere elever kom til den skolen jeg gikk på, og trinnene ble derfor større og med flere klasser. Vi var vel rundt femten elever per klasse, og jeg husker jeg var veldig fornøyd med mine medelever og den gruppen jeg var i.
Men når jeg gikk fra å være i den kjente skolegården som var på barneskolen, til å starte noe nytt i den andre enden av skolen med ny uteplass, samt et lite inneareal for å oppholde seg på, da husker jeg at det ble en litt tyngre start og det tok tid å finne sin plass for å våge seg ut for å utforske. Jeg hadde jo sett området før, men det var nytt for det.
Jeg husker veldig godt da friminuttene kom. Jeg husker akkurat hva jeg gjorde. Nesten hvert eneste steg jeg tok fra da friminuttene startet til det ringte inn til ny time.
Jeg visste jo hvem av halvparten av mine medelever var fra starten, selv om jeg ble kjent med de andre etter hvert. Likevel ble det sånn at jeg gikk ned alle de trappene fra andre etasje hvor klasserommet var, og ut i skolegården. Jeg gikk ikke så langt, og jeg var innenfor et viss område. Og i alle de minuttene friminuttene varte så sto jeg på akkurat samme plass hver gang den første tiden.
Rett ved siden av et høyt tre, veldig nærme inngangen til skolebygget. Jeg husker veldig godt hvordan det så ut. Bildene og minnene sitter som klistret fast den dag i dag. Og det var akkurat ved dette treet jeg følte meg trygg, og jeg hadde god oversikt utover hele skolegården og det som skjedde rundt – selv om jeg så en del ned i bakken.
Ved disse to høye trærne i høyre i bildet, så sto jeg alltid ved treet til venstre av dem. Jeg husker jeg alltid gikk ut dit. Litt sånn på autopilot. Jeg våget meg ikke lengre, for da kom usikkerheten og en slags frykt. Jeg var litt sånn som måtte vite hva som skulle skje rundt neste sving, og jeg husker at det skapte enda mer usikkerhet hos meg når det ble endringer på skoletimer. For eksempel når en fagtimen plutselig skulle være på et annet rom. Eller når en lærer var flere minutter forsinket og vi måtte vente utenfor klasserommet. Og da gikk det tanker i hodet mitt som, ” var det egentlig her på dette rommet vi skulle ha fag? Eller var det et annet sted?”. For det hendte at timene byttet rom noen ganger.
Men nå som jeg skriver om dette så merker jeg at flere minner fra skoletiden min dukker opp, og at fokuset rundt denne jenta med selektiv mutisme ble litt skyvet bort. Poenget mitt var at jeg så veldig mye av meg selv i denne jenta, men også hvor mye bedre jeg klarte meg på skolen tross mine utfordringer, hvis jeg kan si det på den måten. Om du har sett dokumentaren, og har fått innblikk på veien i min reise så skjønner du hva jeg mener.
Jeg har alltid likt å være til stedet, og fikk med meg veldig mye som skjedde rundt meg selv om jeg sto mye alene. Og jeg er glad jeg var oppegående, selv om den verbale kommunikasjonen var et lite hinder. Selv om det har tatt langt tid og kurven har gått ganske rett diagonalt i sakte tempo, så har jeg hatt positiv utvikling hele veien.
Fra mitt perspektiv så føler jeg meg frisk fra diagnosen. Jeg er bare ikke den som skravler som en foss og roper høyest, hvis man kan si det på den måten.
Samfunnet, det som er alt for stort og som rommer mye. Det som inneholder mange større og mindre kategorier av ulike klasser, som igjen har noe å fortelle. Samfunnet blir dratt inn i livet og påvirker oss på forskjellige måter. Og vi, vi reagerer på det som er rundt oss individuelt. Du tar det kanskje til deg på den ene måten, mens en annen tar til seg akkurat det samme på en annen måte.
Det som er sikkert, det er at vi alle vandrer rundt i akkurat det samme samfunnet, men vi har ulike oppfatninger av hvordan vi tolker alle de armene som er med på å styre oss.
Men med så mye rundt som påvirker oss, så må vi ikke glemme og ta vare på oss selv. Og det, det kjenner jeg at kan være litt vanskelig noen ganger. Vi ser som oftest mest på de som er rundt oss, og gjør alt for å skape gode opplevelser og at andre skal ha det bra.
Men hva med oss selv? Hvorfor er det ikke bestandig like lett å se seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om seg selv, å vise hvordan vi har det – hvordan vi egentlig har det? For det er fort gjort å si at alt er fint. Eller at det går greit.
Jeg er nok ikke den eneste som lar meg kjenne på at jeg til tid og annen kan gå rett inn på den letteste veien for å unngå hindringer. Jeg er heller ikke flink til å utdype mine såre tanker og sider, og vi hører alt for lite om at vi snakker om akkurat dette.
Vi er ganske flinke til å vise når vi er glad og har det bra. Kan fortelle åpenhjertig og med stor glede over det som gir oss noe positivt i hverdagen og livet. Vi ser at det gjør noe med oss når vi snakker om det som vi ser opp til. Deler gleden med andre og hvordan det løfter oss frem når vi belyser de positive sidene vi har, og drar frem om det vi liker.
Det er bra det, at det blir mye godsnakk. Men hvorfor er det sånn at vi kvier oss for å få frem de andre følelsene? De røde tankene som vi så fint kaller det. De såre følelsene. De triste følelsene. De følelsene som gjør oss redd for å vise hvem vi er. De sinte følelsene. For jeg er sikker på at vi skjuler litt mer enn vi tror, for å slippe unna på et eller annet vis.
Men vi må ikke glemme at vi alle er bare mennesker. De såre og vonde sidene finnes de også. Jeg vet det ikke er lett. Jeg som jobber med barn ser hele følelsesspekteret hver dag. Ofte. Latter, tårer, glede, tristhet. Sinne og frustrasjon. Dem som er mest flink til å vise hvordan de har det, det er barn. Og der har vi noe å lære, selv om også de skjuler noen av sine sider. Men barn er mye flinkere når det kommer til det, å vise følelser.
Hvorfor er det sånn at voksne ikke skal gråte? Helst ikke foran andre. Hvorfor skal vi skjule følelsene, når barn oser ute med sitt spekter og klarer å sette ord på hvordan de har det, og at de får til å vise sine følelser på hva de føler?
Dette er bare noen tanker som jeg prøver å snakke høyt om. Som blir dratt alt for sjelden frem, og lite snakket om.
Og i går klarte jeg ikke å sitte inne med alle følelsene mine lenger. Plutselig ble det en trang for å få alt ut. Tårene bare trillet og trillet og trillet nedover kinnet. Det tyder på at det har vært mye i det siste. I over en lengre periode.
Hele gårskvelden rant bort, og dagen i dag startet i tårer. De bare presser seg på, og jeg har vel kommet frem til at det må være en reaksjon på tilværelsen og alt som har skjedd og som skjer rundt for tiden. Livets kontraster skal man ikke tulle med, og det er lov å ha det vondt og føle seg trist. Jeg vet dette ikke er lett, men vi må tørre og vise mer av de såre og vonde sidene. Livet er ikke en dans på roser til en hver tid akkurat. Det er lov å vise når noe ikke er bra.
Det aller første jeg tenker på når jeg ser dette bildet – ååå, så trøtt jeg ser ut! Ser du også det? Jeg følte meg i hvert fall enormt ute av drift og hadde bare behov for å sove. De hemmelige forberedelsene jeg drev med i skjul til fagprøven var med på å tappe litt ekstra krefter og mindre søvn. Og når man i tillegg holdt alt stort sett for seg selv i fem uker, da ble det mange tanker man måtte bearbeide alene. Jeg hadde heldigvis en liten gjeng ved min side, men langt ifra så mange som jeg hadde hatt om jeg hadde fortalt flere om hva jeg skulle gjennom.
Jeg er i hvert fall veldig glad for at det gikk akkurat som det gikk. Det har jo vært et mål som jeg har ønsket i flere år, og som jeg har jobbet målrettet mot for å nå. Og endelig nådde jeg toppen så høyt jeg klarte.
Jeg har ikke mange ord å bruke til å klare og beskrive hva jeg har gått igjennom. I hvert fall ikke enda. Og det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg har fått en utdannelse på plass. Det tar visst litt tid før det får sunket inn hos meg kjenner jeg. Men jeg hadde ikke trodd at et fagbrev skulle komme på plass akkurat nå, ettersom hvor mye nerver jeg har hatt, og hvor mye jeg har forsøkt å skyve det unna. Utrolig, men sant, så har jeg følt at det er det jeg har gjort. Skjøvet det unna. Men sitter heldigvis igjen med en enorm glede av å være noe mer, hvis jeg kan si det på den måten. Og jeg angrer ikke.
Jeg er glad, men kjenner likevel på at det er noe som mangler. Mange har fått med seg resultatet av den jobben jeg har gjort. Og da jeg fikk beskjeden, og etter at alle gledestårene hadde rast fra seg og det hadde sunket litt inn, så var noe av det neste jeg hadde lyst til var å ringe farmor.
Farmor. Dette skulle jeg ønske hun fikk med seg. At hun fikk være med på denne reisen sammen med meg. Jeg husker et par telefonsamtaler eller flere som vi hadde, at hun pushet litt på meg hun også, om at jeg måtte få tatt fagprøven. Veien til mål var jo så kort som den bare kunne være, hvor jeg bare hadde selve fagprøven igjen. Alt annet var jeg jo ferdig med i 2016.
Jeg har ikke helt klare bilder for meg av hvordan hun kom inn på det eller hvordan hun snakket med meg om dette. Jeg husker bare at vi har vært innom temaet, og at hun mente noe sånn som “nå må du bare få ut fingeren å få gjort det!”. Var ikke akkurat sånn hun sa det, men det var det hun mente. Såpass skjønte jeg ut ifra det hun fortalte.
Farmor mente aldri noe vondt. Hun ville det bare godt. Og hun var en sånn farmor jeg hadde et godt bånd til. Hun som hadde gått igjennom så mye som hun hadde gjort, hvor det var mye sykdom inne i bildet. Likevel fantes det alltid et smil om munnen og et glimt i øyet hennes, uansett hvor vondt hun hadde det.
Savnet etter farmor er med meg hele tiden. Det er bare ikke like mye til stedet alltid. Men hun er der. Og nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne taste hennes nummer for å fortelle at jeg endelig hadde fått ut denne fingeren. At jeg endelig hadde hørt på henne, men hvor det også var mange andre som hadde hatt en finger med i spillet om maset.
Jeg vet i hvert fall at farmor hadde vært veldig stolt! 💞
Jeg sitter her alene. Jeg ser rett på meg da mitt speilbildet skinner inn i speilet jeg har foran meg. Og det er da noen av disse mange tankene som suser rundt kommer frem. “Hvordan har du det egentlig nå?” er et av spørsmålene som ramler ned og stiller seg frem.
Da farmor sovnet stille inn etter å ha lagt seg for kvelden, så våknet hun aldri igjen. For rundt et år tilbake så var jeg også igjennom å miste noen, og selv om det er alt for trist at noen sovner for godt, så var denne bortgangen noe som satte tankene ekstra på spring. Eller hvordan jeg skal beskrive det.
Uansett, hodet har fått tenke mye rart de siste ukene, og det tenker fortsatt mye. Hvis ting hadde vært annerledes enn det hadde vært det siste året som har gått, så har jeg en følelse på at farmors bortgang ville truffet meg hardere enn det gjorde.
Ikke misforstå, for det var vondt å miste en farmor som man var så glad i, og som man på en måte delte mye med. Vi hadde mange fine telefonsamtaler i løpet av hele fjoråret da det ukjente viruset traff oss, og som vi med tiden ble mer og mer kjent med og vi var nødt til å ta forhåndsregler og tenke litt annerledes.
Jeg vet ikke helt om dette plager meg, trigger eller hva det gjør. Det er ingen form for skyldfølelse, og heller ikke direkte anger som jeg sitter igjen med. Så da må det vel være et savn. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det nå, og jeg kunne nok ha gjort noe med det tidligere selv om det var vanskelig.
Om jeg bare hadde tatt den lille turen for å besøke deg, så hadde det gjort så mye mer. For sannheten er at jeg ikke har sett min farmor siden tidlig på året i fjor. Jeg liker og skrive, og skriver gjerne opp ord og slike ting i en kalenderbok. Og da jeg bladde meg tilbake for kalenderen i 2020, ja, så har jeg faktisk ikke sett henne siden en av de første dagene i februar. Og kort tid etter det slo pandemien løs.
Det er litt rart å sitte og tenke på det nå. Over et år siden jeg så farmor sist, og nå ser jeg henne aldri igjen. Jeg vet jeg ikke skal føle skyld eller skamme meg over det, for det var bare sånn det ble. Likevel er det trist å tenke på at det året skulle bli sånn, og akkurat fjorten måneder senere så havner hun på sitt siste hvilested. Noe som er trist, men likevel godt med tanke på alt farmorkroppen var igjennom.
Det er ikke annet å gjøre enn og la livet gå videre, og så får man bære med seg alle de gode minnene man fikk gjennom alle disse årene. Det er bedre å være takknemlig på alt det man fikk, enn å angre på det man ikke kunne få. Men at ønsket mot slutten skulle være litt annerledes, det er det ingen hemmelighet å legge skjul på.
Og igjen kommer et av de mange spørsmålene frem igjen. “Hvordan har du det egentlig nå?”
Det er så rart å tenke på alt som skjer når døden treffer. Hva tenker man? Hvordan føler man seg?, selv om jeg vet at man ikke har noen kjennskap til det når man takker for livet. Plutselig er man ikke her lenger, og tanken over hva den personen tenker og føler når dem ikke er her vil man aldri kunne få et svar på, selv om man vet at alt har stoppet å fungere. Men hvordan føles egentlig ingenting? Det kommer man nok aldri til å få svaret på noen gang.
Uansett er jeg helt sikker på at farmor har det mye bedre nå, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne få litt tid med henne før dette skjedde. Kunne treffe henne utenom disse mange fine telefonsamtalene vi hadde. Men sånn tenker man vel med alle de man er glade i.
Det er mange svar man skulle hatt, men som ikke er like lett å få tak i. Man skulle gjerne ha tenkt annerledes og handlet i andre veier. Men sånn er livet, og stort mer er det ikke å gjøre med det. Glad er jeg for alle de minnene jeg sitter igjen med, selv om jeg føler at disse ordene her stokket seg litt i bølger. Godt er det i hvert fall å kunne dele. Vi er jo mennesker alle sammen.
Fredag. En helt annerledes dag. En litt smålig rar følelse man tar med seg inn til helg. Alt føles så godt nå, men samtidig vondt. En god del blanding hvis du klarer å kjenne på den følelsen du også.
Det er rart fordi du ikke er her lenger. Merkelig og tomt etter en plass av et godt farmorhjerte som man var alt for glad i. I dag fikk vi ta farvel med deg. Et veldig fint farvel også syns jeg. Det hele var så enkelt og fint, akkurat sånn som du ønsket deg.
En hvit og pen kiste ligger du nå godt i, på en plass som er trygt og godt for deg. Det å vite at du nå ikke lenger har vondt mer er en lettelse, men savnet vil likevel være stort.
Du blir aldri glemt, farmor. Verken av meg eller alle de andre som sto deg nær og fikk bli kjent med den positive siden av deg som du hadde. Den gleden som du spredde rundt, den omsorgen du viste. Det går ikke an og beskrives, og alle de som fikk gleden av å vite hvem du var og fikk oppleve og skape minner med deg kjenner til hvordan du var som menneske.
For meg var du i hvert fall en god og varm farmor. En farmor som vil bli savnet. Ikke bare nå og utover, men resten av livet.
Til tross for at det var rart å se deg liggende i en lukket kiste, så vet jeg så inderlig godt at du har det så mye bedre nå. Du var igjennom mye, og du kjempet hele veien ved å vise smilet og skjule den mørkere siden av deg. Jeg lurer litt på hvordan du egentlig hadde det. Men det direkte svaret får jeg ikke av deg nå.
Det jeg kan er å tenke meg frem til det, men jeg vil likevel ikke få det helt klare bildet sånn som du så det. Du var alltid positiv og klagde aldri!
Inne i kirken satt vi for å minne deg. Foran på første rad satt jeg. Sammen med den gode varme gjengen min, men som også var din lille gjeng. Det var rart å sitte der. Å forklare hvordan det føltes går ikke, for alle tankene løp rundt, og etter hvert trillet tårer nedover kinnet også.
Plutselig gikk det ikke an å holde dem igjen. Stemningen og alt ble så rar midt oppi alle ord, salmer og toner som fylte kirken for deg, og det letteste som føltes å gjøre var å vippe blikket opp i taket og bare stirre.
Hva jeg stirret på der husker jeg ikke. Det bare gikk sin gang der jeg satt og tenkte, og hva som fløy rundt i tankene, det husker jeg heller ikke.
Plutselig var det tid for å følge deg til siste hvilested, og da håndgrepet ble festet i kisten din for å bære deg ut, da var det ikke lenger lett å holde igjen på tårekanalen som åpnet seg enda mer bak masken. Jeg husker ikke engang hva jeg så der føttene gikk rolig ut nedover kirkegulvet. Det var som om det var en autopilot som førte meg fremover mens jeg gikk i blinde.
Det er ingen tvil om at en sånn dag som dette vil bli husket. Men det som har satt dypest spor er alle minnene jeg fikk sammen med deg. Å gå gjennom noe sånn som dette, å ta farvel med deg, det skulle jeg ønske ikke skjedde nå. Men at du har det mye bedre nå, det er det ingen tvil om.
Farmor, alt er bra. Du har det mye bedre nå 💞
Når vil det egentlig gå opp for meg at jeg må godta de endringene som livet nå har fått? Det hele føles så rart. Merkelig. Uvirkelig at jeg ikke kan gjøre noe annet med det enn å bære videre på alle de minnene og stundene som jeg nå sitter igjen med.
Jeg har flere ganger hatt lyst til å slå ditt nummer de siste ukene. Tall for tall taste det inn for så å slå på tråden til deg. Høre din stemme igjen, sladre litt og ikke minst tulle og tøyse. For det ble en del ekstra slike samtaler med deg da du ringte meg flere ganger det siste året etter at viruset slo løs og rammet verden.
Du var alltid så flink til å ringe til meg, selv om jeg ikke var like flink til å gjøre det samme. Og det er kanskje noe jeg angrer litt på i dag – at jeg ikke hadde enda mer kontakt. Du var alltid så god, farmor. Du var deg, og du viste fram din flotte side og lot alt det andre som lå i veien bli liggende gjemt langt bak der ingen kunne se hva du alltid bar på.
Ditt smil, din latter og det gode varme hjertet ditt vil aldri bli glemt. Minnene sitter som støpt fast i en bok 💞
Men det er en ting som ligger og tirrer litt langt bak meg. Jeg ville så gjerne oppleve enda flere farmorstunder med deg. Samlet inn enda flere minner før du gikk bort. Men det ble ikke så lett det siste året da man måtte tenke litt annerledes og gjøre andre tiltak når viruset sto i veien. Det føles litt rart, og ikke ha sett deg på over et år. Og nå er du plutselig ikke her lenger.
Noen ganger føles livet litt urettferdig. Man vet så inderlig godt at det en dag vil være slutt, og at livet ikke er til å kunne følge lenger. Uansett hvor mye man vet at en dag vil et liv gi slipp, så blir man aldri helt forberedt når det først skjer.
Det er tusen tanker som flyr i spinn for tiden, men du farmor, du blir tenkt på hver eneste dag. Fra morgen til kveld, døgnet rundt.
Men nå er det ingenting som kan erstatte de gode samtalene vi hadde. Kunne bygge videre på det båndet og gleden jeg hadde for deg. Eller, gleden av deg kommer jeg nok til å ha, for alle minnene som sitter igjen er det verdt å smile av.
Og det er det som er så fint med å ta vare på alt det man har skapt – at man har noe ekstra fint å se tilbake på for og minnes om hvem du var. For du var deg, og det var det ingen som kunne ta fra deg.
Etter at du sovnet stille inn så har jeg brukt tiden til å bla meg litt tilbake og se igjennom alle bildene av deg som jeg har liggende. Og vet du hva? Jeg er så glad for at tiden og oppveksten min ble dokumentert sånn som det ble gjort. Nå er riktig nok alt av bilder og sånn som blir tatt nå for tiden, det blir som oftest bare liggende på en brikke. Kan fort bli gjemt og litt glemt i alle filer man har. Mens i albumene som kan tas frem til en hyggelig stund, der blir det lettere å bla seg frem og tilbake blant sidene, og ikke minst er det koselig og spennende å se tilbake på en tid på den måten.
Glad er jeg for at jeg har så mange minner samlet i bilder helt tilbake fra 90-tallet sammen med deg. Du var god, farmor! Virkelig god. Og nå er tiden kommet for å ta et siste farvel med deg. I hvert fall sånn ordentlig markering og minnes for alt det gode du var. Det er så mye jeg har lyst til å si for og minnes deg, men alle tankene kan ikke komme samtidig bestandig.
Jeg vendte et raskt blikk på datoen i dag også. I dag er det nøyaktig tre måneder siden du fylte år. Det som kort tid senere viste seg å være din siste bursdag.
Farmor. En dame med et varmt hjerte, kjærlig smil og attpåtil en klatt med god humor også.
Nå kommer jeg til å savne de fine telefonsamtalene vi hadde, den fine håndskriften din som jeg fikk på kortene mine som du sendte i posten hvert år til både bursdag og jul. Og alle de gangene du bare måtte en tur innom rommet mitt hver gang du var på besøk, fordi du alltid syns det var spennende med det jeg hadde. Og du var like nysgjerrig på om jeg hadde fått noe nytt som du ikke hadde sett.
Du var også opptatt av negler, selv om du ikke bestandig var fornøyd med dine. Jeg syns de var fine. Og de gangene du oppdaget at jeg hadde farger på mine negler så måtte du løfte opp fingrene mine for å se. Du likte godt å titte innom den “hellige” boksen min, der hvor det befant seg neglelakk i alle mulige farger.
Og jeg husker godt den ene gangen vi lot oss være litt ekstra gærne, hvor vi lakket dine negler i regnbuens farger. Husker du viste farfar at du hadde jålet deg litt ekstra den gangen da du hadde vært innom rommet til Pernille og ble litt ekstra lenge borte.
Og du var litt det. Du likte å pynte deg. Slenge på deg et kjede, bytte om noen perleøredobber og øreringer som du ville vise meg. Og en liten dusj av godlukt under haken. Det var sånn du var, og det er noe av det jeg kommer til å huske deg for.
Mange minner er blitt skapt, og jeg husker så godt at jeg stadig ringte til deg, på deres fasttelefon den gangen, om jeg kunne komme og tilbringe en helg hos dere. Overnatte. Det var noe jeg syns var stas. Før jeg kom hadde du gjort klar gjestesengen på barndomsrommet til pappaen min. Redd opp både dyne og pute.
I stuen hadde du funnet frem det lille brune bordet med den lille klosse-tv´n på. Du hadde til og med handlet inn litt lørdagsgodt jeg kunne kose meg med til barne-tv, foran den lille skjermen jeg hadde for meg selv helt alene.
Jeg fikk alltid et stykke brød til frokost og kvelds, og da spiste jeg ekstra mye fordi det smakte ekstra godt når jeg var sammen med deg og farfar. Og jeg gikk for det samme så og si alltid – kjøttpålegg som du kalte det, som var hamburgerrygg og med agurk på toppen. Jeg kan kjenne den dag i dag hvor godt det smakte, og hvor mye jeg gledet meg til å spise det sammen med deg. Fordi hjemme smakte det i hvert fall ikke så godt som det gjorde hos dere.
Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt skapt utrolig mange gode minner opp gjennom årene jeg fikk med deg. Jeg fikk være med på mye i min barndom, og jeg er veldig takknemlig for det. Har et bilde i hodet som har brent seg fast, men som jeg ikke husker hvor vi var.
Men både du, farfar og jeg hadde reist på kjøretur. Tatt med oss hver vår godstol, dere store stoler og jeg en søt liten en som passet min lille barnerumpe. Hvordan det så ut rundt har jeg glemt, men det lille bildet av hvor vi sitter på en slags sti midt i en åpen skog eller lignende husker jeg fortsatt. Vi hadde vel med noe godt i kurven, sånn som du ofte hadde på lur når dere fikk besøk av meg.
Også var det disse båtturene ut på vannet jeg fikk være med sammen med dere. Det var stor stas å få oppleve sjølivet. Kunne se på livet i vannet mens vi kjørte i full fart. Og for flere år tilbake da vi turet ut til øya ved fyrtårnet, oss tre, hvor vi jentene, du og jeg vasset langs vannkanten for å finne skatter.
Det skjedde forsåvidt i strandsonen også. Vi skulle ut på en liten gåtur du og jeg, og med oss hadde vi en søt liten plastpose som du hadde brettet sammen. Vi var like fascinerte begge to, der vi gikk langs rødstein og andre små strender for å plukke småstein og fine strandskjell som vi fant.
En gang samlet vi så mye at vi tok det med hjem til dere. Du og jeg satt og koste oss med skjellfangsten mens farfar leste avisene. Du hadde funnet frem et par syltetøyglass som vi danderte disse skattene våre rundt oppi for å gjøre det fint.
Med deg har jeg mange gode barndomsminner, og det var ikke bare på stranda vi lette etter skatter. Jeg husker veldig godt at det var utrolig spennende å gå ned den lange bratte trappen ned til kjelleren. Noe jeg ikke glemmer var at du var opptatt av at jeg hadde på meg skotøy da vi gikk ned dit, og du sa at jeg bare kunne slenge på meg det andre tøffelparret du hadde stående i gangen, for du hadde like små føtter som det jeg hadde den gangen.
I kjelleren i det første rommet befant det seg frysebokser blant annet. Kjelleren var stor når jeg var så liten som jeg var i min barndom, og det ble ofte funnet et par eller flere skatter der. Like spennende og fascinerende var det hver gang vi to hadde tid for oss der sammen. I den store kjølige kjelleren.
Litt lenger inn fantes det flere smårom, og i et av dem hadde du samlet mange fine og kule leker fra da pappaen min var liten. Du hadde samlet på ganske mye. Blant annet lego. Men det som jeg husker godt var den boksen med alle viskelærene. Der var det ikke bare en eller to fasonger på dem, men mange. Og jeg husker selv den dag i dag hvor stas og stor glede det var når du sa at jeg fikk lov å velge meg noen av dem for å ha med hjem.
Jeg finner ut nå når jeg skriver alt dette at det er mange minner som dukker opp igjen. Ting som jeg hadde glemt litt, men som jeg er så glad for at jeg husker. Og jeg hadde ikke satt så pris på disse minnene hvis det ikke hadde vært for deg. Du hadde fire barnebarn som du var glad i. Og jeg var ekstremt glad i deg også. Det båndet vi hadde kommer jeg aldri til å glemme, farmor.
Du var litt sånn som likte og pusle med ting og tang, og spesielt om sommeren da du plantet blomster i bedene og stelte og ordnet i hagen. Du hadde blomster flere steder. Både inne og ute. Også var det disse småfuglene som bestandig kom på besøk da dere la ut mat til dem, både på fuglebrettet og litt strødd rundt omkring i grusen. Dette er også noe jeg husker jeg fikk være med på, da du fant frem noen gamle skiver som du kuttet opp og posen med havregryn, og vi kastet det ut til fuglene som kom til oss mens vi satt på trappa og hadde gode samtaler.
Jeg har lært mye av deg, farmor. Du ga aldri opp da du ville lære meg å strikke. Du forsøkte å lære meg å strikke vrangen en gang husker jeg, men det endte opp med at jeg gikk for å tre maskene rette på pinnen. Du gjorde et forsøk på å lære meg å strikke for venstrehendte, siden jeg er det. Men til slutt gikk det på løpende bånd hvor jeg strikket som en høyrehendt.
Du lærte meg å sy både kryssting og andre ulike sting der vi satt på tv-rommet i godstolen inne i syhjørnet ditt, hvor jeg fikk brodere på min egen lapp, og du hjalp meg å strikke en vegg som jeg kunne ha inni til å feste knappenåler og andre nåler på. Den har jeg fortsatt, farmor, og jeg var vel rundt 10-12 år en plass da vi laget den sammen. Jeg var i hvert fall ikke så stor.
Det er mye som kan sies om en farmor sånn som det du var, selv om det var sykdom inn i bildet. Du var alltid så blid og positiv, uansett hvordan du hadde det. Det var aldri en sur tone eller noe mer som kunne skimtes. Bare gode smil og godt humør. Jeg vil alltid savne deg, farmor. De gode telefonsamtalene vi hadde hver gang du ringte. Da du nysgjerrig ble med inn på rommet mitt for å titte. Og de gangene du ville pynte deg litt ekstra. Mye mer kan sies om et sånt menneske som det du var, men resten av det får ha en plass i hjertet. Farmor 💞
I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.
Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.
Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.
De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.
Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg!
Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.
Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.
Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.
Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?
Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.
Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.
Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.
Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.
Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.
Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!
Hvordan ødelegger man noe som er kjempestort? Hva skal til for å bryte ned et svært og høyt fjell som står rett foran deg? Bærer måten av å gjøre det på, å knuse det rett ned, med seg mange små bagasjer? Eller er det bare å fyke forbi alle de små haugene og yte seg rett til et delmål her i livet?
Er det en ting jeg vet, så har flere år i samme boble gjort meg redd. Ja, egentlig så redd at det hele har gitt meg små problemer som jeg har fryktet alt for lenge.
Angsten føles ut som en gedigen løve som har det høyeste brølet, og at en blir så redd at en bare har lyst til å grave seg lengre og lengre og lengre ned. Hvorfor? Nei, det var det da. Hadde jeg bare hatt et ordentlig svar på hvorfor det var sånn.
Når jeg tenker over det så skal jo fryktelig mye her i livet være nokså lett. En kan tro at det er slik. Klart finnes det hendelser og arenaer som gir en problemer og vansker i en større grad enn det som er det letteste. Men når den forskjellen blir så enormt langt ifra av det som er det letteste og som kan skje på et blunk, ja da sitter man som oftest med en tung klump i magen.
Hvorfor skal det være sånn? Nå sitter jeg her og tenker nesten på inn- og utpust, og i flere år har jeg irritert meg over at jeg har låst meg såpass mye fast i den lille, men likevel svære boblen.
Hvordan kommer man seg egentlig ut av en slik boble hvor man har hatt akkurat det samme mønsteret i gud vet hvor mange år? Jeg skulle gjerne knipset én gang med fingrene, og deretter var alle problemene, og vanskene løst. Men dessverre er det ikke sånn.
Hvorfor skal man være så fryktelig redd for noe som er helt ufarlig? Hva er det verste som kan skje i de ulike situasjonene man støter seg mer og mer fra? Det at jeg isolerer meg så mye som jeg gjøre er kun min egen feil. Eller? Det kan jo ikke være andre som har påført meg dette – ikke i mitt tilfellet i hver fall, selv om det finnes noen der ute som får “skader” av det etter at det først oppstår med å gjøre vondt.
Det å være alene er både godt og vondt. Noen trenger minimalt med alenetid, mens andre trenger det i en større grad. Heldigvis er vi forskjellige alle mann, og glade bør vi være for det.
Men hvorfor skal livet likevel bestå av sånne negative små rom, hvis du skjønner hvordan jeg tenker? Ut ifra det jeg har hørt og lest av større undersøkelser, så er det flere og flere hoder der ute som havner i den samme boblen hvor de føler seg alene. Den såkalte ensomheten.
Hvorfor har det blitt sånn? Støter vi mennesker bevisst bort fra oss? Eller er det en eller annen kobling som ikke helt virker sånn som den skal? Ikke vet jeg i hvert fall, og noe klokt og godt svar har jeg heller ikke på det.
Det at jeg har det sånn som jeg har, og som føler sånn som jeg føler – kan det ha noe med at min fortid kan være en del av den uskyldige skylden i at det har blitt som det har blitt?
Alle disse ordene over her hoppet plutselig ut av meg her en alt for sen kveld da jeg egentlig skulle vært langt inne i drømmeland. Sånne tanker kommer som oftest på de upassende tidspunktene hvor man egentlig ikke har tid til å la seg gruble over tankene, ta seg tid til å bearbeide løsninger for å kunne få det bedre.
Og som nevnt, jeg er ikke alene. Jeg er langt ifra alene om sånne “alene-tanker” i den store verden hvor vi prøver å gjøre så godt vi kan. Selvfølgelig er ingen av oss helt perfekte, og vi alle har både gjort og kommer til å feile flere ganger. Det er bare sånn det er, men uansett er jeg redd for å gjøre noe dumt enten her eller der i livet.
I løpet av alle de årene det nå har blitt, hvor jeg fortsatt sitter i det samme klippemønsteret og har både diskusjoner og handlinger med meg selv, så er dette noe jeg vil komme meg litt bort fra – i hvert fall så langt det lar seg gjøre. Jeg har mistet utrolig mye av det jeg hadde eller kunne hatt gjennom min ungdomstid. Og det å bare ha vært knyttet til seg selv store deler av tiden på en måte, det har gjort det vanskelig for å bryte seg selv opp for å komme seg ut av de faste og trygge rammene.
Ja, det er min feil at jeg ikke har tatt bedre tak og virkelig gjort noe med det. Men på den andre siden så har det heller ikke vært så lett. På utsiden kan ting se fint ut og at alt, eller veldig mye er bra. Men det er ikke sånn for alle. Veldig mange, eller i grunn alle sliter med et eller annet her i livet som de bærer med seg innvendig. Om det så er en liten filleting eller en større utfordring. Husk at uansett hvilke tidskrevende tanker eller minner du bærer med deg i den tunge sekken du har på ryggen – du er bra nok!
Jeg liker ikke å være åpen om sånne tanker som dette, for det ligger i en boks som ikke er noe hyggelig å åpne. Det er heller ikke noe jeg går rundt og snakker høyt om. Og selv om jeg vet at flere der ute sitter med både angst, redsel og annet vondt, så er det ikke noe vi har lyst til å lyse opp. Likevel har jeg lyst til å prøve og ta litt tak i mitt eget liv – uansett hvor lang tid det måtte ta!
