HAN BEGYNTE Å GRÅTE

Hvor lenge satt jeg og jobbet i går? Hvor mange timer ble det egentlig? Det ble vel et par timers jobbing med eksamen på jobben i går, og det var ikke noe hvilehjem da jeg kom hjem. Det var intens jobbing for å vinne over frykten og virkelig vise hva jeg kunne. Jeg kan vel røpe med å si at det ble tilsammen åtte timer med eksamensjobbing i går, og sånt blir det resultater av.

Læreren min er fullt klar over mine utfordringer, og viste empati på hvor grusomt jeg egentlig syns dette her er med muntlig fremføringer. Jeg hadde en jobb – det var å psyke meg opp til å tørre og møte det som møtte meg. Mitt minste håp var å bestå den praktiske eksamen, og det største ønske var å gjøre mitt beste for å komme meg igjennom.

Ut ifra det jeg jobbet og skrev på i går i det fine flotte skjemaet, var det ordentlig pirkejobb for å få til riktige stikkord og små setninger for at jeg skulle klare og huske det jeg skulle snakke om. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å gjøre det enkelt for meg selv. Jeg ville ikke gjøre vondt verre. Men det var ikke bare oppgaven om formingslek som skulle fremføres. I tillegg kom det en liten oppgave ekstra da jeg satt inne til forberedelser i dag tidlig.

Alt i alt har jeg vært på skolen så og si alle disse dagene dette skoleåret. Jaja, bortsett fra en dag hvor jeg var syk. Men bank i bordet – jeg har fått med meg alt. Så var tiden inne. Jeg ble hentet av læreren som fulgte meg inn på forberedelserommet. Der ble det gitt ut en tilleggsoppgave som skulle handles inn i planen min. Ut ifra antall barn jeg hadde valgt, var det ett eller flere barn som ikke hadde lyst til å avslutte denne formingsleken jeg hadde gått for. Hvordan skulle jeg løse det?

Det var ikke enklere enn som så, og i mine tanker visste jeg akkurat hva jeg ville gjøre for å løse et slikt problem. Jeg plottet inn noen få stikkord i planleggingsskjemaet, og så var det bare å vente på og bli hentet av læreren. Jeg satt der litt i mine egne tanker, hvor jeg blant annet tenkte at “nå er jeg snart ferdig”, “jeg skal gjøre alt jeg kan” og “nå er det ingen vei tilbake”. 

Så ble klokken ti. Jeg ble hentet, og sammen gikk vi inn til sensor. På forhånd hadde jeg fått instrukser på hvordan eksamensrutinene skulle foregå, og jeg holdt masken så godt jeg kunne fra i det jeg gikk inn i eksamensrommet. Jeg var nervøs. Ikke bare litt, men ganske mye. Men samtidig klarte jeg og holde roen til å komme i gang.

Først forklarte jeg litt om hvilken aldergruppe jeg hadde valg, og hva som kjennertegner denne gruppen i utviklingspsykologien. Jeg har kun erfaring med stor avdeling i barnehage, og valgte ut 5 åringene. Starten gikk greit, og så var det bare å fortsette slik. Foran meg hadde jeg oversikten min, som jeg kunne ta et lite blikk ned på en gang i blant for å huske hva jeg skulle snakke om. 

Med mine små setninger og stikkord, følte jeg at jeg fikk fortalt masse. Selvfølgelig var det noen små ting jeg hadde glemt å plotte inn, og snakket ikke om disse temaene. Men da var læreren så snill at de lot meg se på vurderingskriteriene. Jeg fikk et lite blikk i hva jeg hadde glemt, hvor jeg fikk fyllt på med det jeg husket og som manglet. 

Deretter følte jeg meg forsynt. Jeg hadde ikke noe mer å gi fra meg der og da, og var fornøyd med meg selv at jeg kom meg igjennom og fikk fortalt masse relevant om pensum. Et stort skritt ble tatt, og sist gang jeg var oppe til en muntlig eksamen var i tiende klasse. Så, det begynner å bli en del år siden. Men selvfølgelig – i ettertid avfremføringen tror keg at jeg glemte å legge frem tilleggsoppgaven. Hvordan kunne jeg klare det? Hvorfor gikk jeg ikke over skjemaet mitt en gang til før jeg sa meg ferdig?

Så var det bare å vente. Vente på resultatet. I mens satte jeg meg ned i gangen utenfor eksamensrommet. Jeg trodde de ville diskutere i en tre kvarters tid. Men etter noen minutter kom plutselig læreren ut. Vi tok en prat, og jeg var rimelig nervøs på om jeg i det hele tatt hadde klart å stå. Det kom noen ord om hvor flink og modig jeg var, midt oppe i slik situasjonen er for meg selv. Det ble litt stille. Han begynte å gråte. Han fortalte at han var stolt over min presentasjon, og jeg våget meg så langt. For han visste hvordan dette var for meg. På alle de skoleårene jeg har gått, tror jeg dette er første gang jeg har fått en lærer til å gråte.

Å våge for meg å stå og snakke foran en forsamling, om det i det hele tatt er mange eller få, er noe jeg hater. Og det vet jeg at flere også gjør. Men for meg er det ekkelt, pyton og helt grusomt. Men jeg gjorde det, og er nå ferdig med både teoretisk- og praktisk eksamen (selv om jeg ikke har fått svar på den teoretiske enda). Det som gjenstår igjen er fagprøven. Men den får vente litt til.

 

NÅ SKAL DET JOBBES

Nå er det i gang! Den store prøven er nå gitt ut og jeg er i full sving. Gruppen min møtte opp på skolen til tiden, og den store bunken med ark ble levert ut. Jeg hadde ganske så flaks på denne eksamen også, hvor aldersgruppen kunne vi velge selv. Og det er ingen tvil om hva jeg velger – jeg har gått for barnehage og alderen 3-6 år. 

Tema for oppgaven er motivasjon og lek, hvor det var to oppgaver og velge i mellom. Jeg valgte å finne en aktivitet innenfor formingslek, og har derfor startet og forberede hvor barna skal tegne selvportrett. Aktiviteten har jeg i hodet, ettersom jeg har vært med på en slik oppgave på jobb tidligere. I tillegg må teoretikerne plottes inn sånn at jeg får med deres teori på denne alderen. 

 


 

Etter å ha fått oppgaven valgte jeg å dra rett opp til jobben. Det er mye nerver på gang, men akkurat nå har de landet litt. Jeg prøver så godt jeg kan å se lyst på dette, sånn at jeg klarer å yte mitt beste i morgen. Godt var det å få sitte på jobben og tenke og arbeide litt. Var litt rart å dra igjen etter et par timer, og ikke skulle være der.

Nå prøver jeg å få orden og oversikt i papirene jeg har å jobbe med, og det er ikke bare litt ark heller. En disposisjon er jeg i full gang med å skrive, og jeg prøver å få med så konkrete stikkord og huskelapper som mulig, for dette skjemaet skal kun være på to sider. Og jeg som hadde rundt ti sider på den tidligere planen jeg har jobbet med nå frem til denne eksamen.
 


 

Men godt for oss er det at vi ikke skal skrive så mye, og så er det opp til meg å skrive på best mulig måte sånn at jeg skal både skjønne og huske det jeg skal fortelle. Jeg føler jeg har kontroll på arbeidet, men så er det det å få med seg så mye fagrelevant som mulig, samtidig som jeg skal huske alt sammen. Den største utfordringen er å stå der og gjøre dette uten barn til stede. Men må bare prøve og sette meg inn i situasjonen så godt jeg kan, så får det gå som det går. Nå skal det jobbes videre!

HØRTE IKKE PÅ LÆREREN


 

Noen ganger trenger man en liten pust i bakken. Det kan fort bli litt mye, både for deg og for meg og alle sammen. Og rett før helgen sprakk det over. Det endte med at skolebøkene ble lagt bort i går. Helt borte var de, dem ble gjemt. Jeg tok ikke frem et eneste hefte om utviklingen, eller så i en eneste side i oppvekstbøkene. 

Jeg trengte en skikkelig pause. En pause fra alt som hadde med eksamen å gjøre. Egentlig fikk jeg beskjed av læreren min å lese. Lese om både de ulike formene for lek, utviklingspsykologi og om Eriksson og Maslow blant annet – de kjente teoretikerne. Men jeg hørte ikke på læreren min denne dagen. 

Istedenfor fikk jeg luft. Ikke bare litt, men mange timer med frisk oksygen. Dagen startet med den kjente handlerunden. Pappa og jeg fikk gjort unna helgehandelen, og da vi kom hjem var det rett ut å jobbe. Ikke med skolerelevant fagstoff, men rett og slett hagearbeid. Jeg gikk til innkjøp av en kantklipper, noe jeg hadde ønsket meg lenge. En kantklipper jeg kunne stusse litt på alle gresskantene vi har, og ikke minst få tatt et skippertak i skråningen. Jeg syns den er så stygg og fæl, og har lyst til å få den pen i løpet av sommeren – akkurat sånn som naboen har gjort.

Så, vi var vel ute i fem-seks timer i går, og bare jobbet. Det ble så mye jobbing at jeg til og med fikk et par vannblemmer på beina. Men sånn er det når man arbeider utendørs, og jeg koste meg med kantklipperen. Da kvelden kom var jeg ganske sliten, og det var først i dag morges at jeg merket hvor mye kroppen ble brukt i går. Den var litt støl her og der.
 


 

Om ikke mange timene har startskuddet gått. Da er eksamen allerede i gang. I hvert fall de virkelig forberedelsene. Oppgaven blir levert ut i morgen, og da blir det intens jobbing for å få dette til på best mulig måte. Jeg har alltid hatt fokus på at jeg vil klare og komme igjennom dette, selv om det er veldig skummelt for meg. Og som jeg har nevnt, er mitt eneste mål å kunne står der, enten med stødige føtter eller gelébein, bare jeg klarer å stå på eksamen. Da er jeg fornøyd!

Siden jeg tok helt lesefri i går, har jeg i dag gått litt igjennom og lest meg mer inn på de forskjellige teoretikerne som læreren ba meg om. Så litt har jeg i hvert fall hørt på læreren. Jeg har også gått igjennom permen med alle fagstoffpapirene, og plukket ut det som er mest relevant på eksamen. Orker rett og slett ikke å drasse på meg den store og tunge permen, og de tre tjukke bøkene i seg selv er mer enn nok for denne ryggen. Nå er det snart kvelden her, og i morgen starter den store ildprøven!
 

TIDEN KAN VÆRE TØFF

Nå er det endelig helg, og fredagen startet med den siste veiledningen. Tiden kan være tøff til tider, men jeg vil klare og komme meg igjennom, selv om det for meg føles ut som et stort hinder. Jeg har klart det før og kommet til mål. Men veien til mål er også bratt. Til nå hadde jeg stort sett rolig kontroll, men nå har det begynt å svinge i hytt og pine. Nå gleder jeg meg bare til alt er over!

Etter en nokså tung dag ble kvelden brukt i Horten. Her tok mamma og jeg med oss mormor inn på kjøpesenteret for å titte litt. Bare oss. Vi gikk innom alle de stedene vi ville kikke, og det var rolig og ikke så mange folk der i kveld. Det ble igjen litt shopping, hvor jeg fant meg blant annet litt klær. Vi slo av litt tid på en liten kafé med litt mat og en frappe.
 

♥ Tre generasjoner ♥

GÅRDSBESØK OG LESING

Så satt man her. Først og fremst har det vært en utrolig fin dag. Ingenting er som å kunne slå av noen timer på jobb på en fantastisk gård hvor det er masse dyr. Hele barnehagen, både store og små, barn og voksne busset avgårde. Tenk det, hvor stort det kan være for de små kroppene og sette seg inn i en buss som er mye større enn dem! Og ikke minst kjøre et langt stykke for å oppleve noe stort – noe som er større enn de ellers opplever i en barnehagehverdag.

I dag var dagen her. Vi skulle på tur! Ikke på de vanlige ruteturene i området, og vi skulle ikke være i barnehagen og leke på de faste lekestedene. Nei, i dag skulle vi et langt steinkast unna. Vi tok oss en tur til nabokommunen – Horten. Her besøkte vi Buggegården, og alle sekkene var pakket med drikke og litt klær. Med oss i den store fellesbagen for hele barnehagen hadde vi med pølser.

Her ble det ikke de vanlige matpakkene med brødskiven med leverpostei, knekkebrødet med smør eller smaken av den faste gode yoghurten. I dag skulle vi bare kose oss på tur alle mann, og du skal ikke se i fra at det ble en vellykket tur. På den store flotte gården var det veldig stort og barnevennlig. Fantastiske omgivelser og masse å se! 

På denne gården var det også dyr å se. Både sauer, geiter, høner, griser og andre dyr. Masse gamle barnesykler som kjørte i en fei, stilig liten lekebåt, et hopp ned i høyet og mye artig for barna. Og for ikke å snakke om kaninene! Det var utrolig mange kaniner der – både litt store, mindre og bittesmå.
 

Bare se på de skjønne her da *smelt* ♥

Men over til noe helt annet. Jeg har hatt en flott dag, men tankene om eksamen som er til uken drar de fantastiske følelsene litt ned. Det var litt deilig å slippe tankene på all jobbingen og forberedelsene, men nå må jeg prøve og komme tilbake på å fokusere. Om kun fem dager er jeg helt ferdig – hvis jeg består. 

Selv om jeg gruer meg veldig, har jeg en liten kraft innerst langt der inne som jeg prøver å få frem. Nervene er der – men hei, jeg overlevde jo den skriftlige eksamen. Bortsett fra at jeg venter på karakter da. Men hva kan egentlig skje? Det verste er jo at jeg stryker, og mitt minste ønske er at jeg står og ikke minst skal gjøre så godt jeg kan. Så derfor blir det litt lesing og jobbing i kveld, før det er siste veiledning og litt gjennomgang i morgen. Og på tirsdag er det å prøve og slippe seg litt løs over den store og skumle fjellveggen.
 

ET VELDIG TØFT VALG


 

Hva skal jeg si? Nå har jeg virkelig vært ute på ville eventyr. Slått et slag på stortromma, og det slaget var ikke svakt for å si det sånn. Lenge, ja så lenge som de siste tre, fire, fem, seks åra – kan godt ha vært flere år, så har jeg hatt langt hår. Alt fra til under skuldrene og ned til rundt navelparti. Og en gang for mange herrens år har jeg også hatt helt kort.

Men denne gangen fikk jeg akutt lyst til å klippe meg. Jeg begynte å tenke på tanken, og allerede en uke senere satt jeg i frisørstolen. Det var faktisk da helgen startet. Ikke så lenge etter at jeg hadde kommet meg hjem fra eksamen dro jeg bort for å se hvor lang kø det var i salongen. Det viste seg at det var lite mennesker denne dagen, så jeg dro hjem og hentet mamma.

Sammen tok vi oss en frisørtime og fikk fikset på hårballen. Så var det våres tur. Vi plantet oss godt tilrette i stolene. Fikk på oss prinsessekappene og kragen, og så kunne startskuddet gå. Hun som klippet meg spurte om hva jeg hadde tenkt meg. Skulle jeg stusse det litt, eller skulle jeg ta i et lite tak. Jeg gikk for ingen av delene, og forklarte med å vise et bilde jeg hadde funnet.

På bildet var det en ung dame med frisyren jeg ønsket. Frisøren syns dette var et veldig tøft valg av meg, og mamma fikk et stort hakeslep et par stoler ved siden av da hun fikk høre hva vi snakket om. Det var nemlig sånn at jeg ikke hadde fortalt til noen at jeg skulle klippe meg, og i hvert fall ikke om hva slags planer jeg hadde for frisyren.

Så gikk saksen igjennom håret, og da var det for sent å angre. Hårets lengde falt av, og jeg følte meg flere kilo lettere. Nå har det seg sånn at håret mitt også vokser veldig fort, så om jeg skulle angre tar det ikke lang tid før lengden er tilbake om jeg skulle ønske det. Samtidig et tykkelsen veldig stor, og jeg har veldig mange ekstra hårstrå. 

Nå som sommeren er her, er det veldig deilig å kjenne luften i nakken. Slippe og drasse rundt på det lange og tunge håret. For ikke å snakke om å slepe børsten flere mil for å komme fra start til slutt. Og vasken, det gjør det så lettere nå som håret er kort!

SLITEN KROPP I HELGEN


 

Noen helt uplanlagte dager uten skriving skyldes ikke annet enn at jeg ikke har hatt noe å dele. Jeg har ikke hatt noe på hjertet og skrivelyst til å dele noen ord. Og egentlig har det vært litt deilig å ikke diske opp med tekster hele tiden heller. 

Etter eksamen jeg hadde på fredag, var jeg så sliten i helgen. Det svirret noen tanker rundt i hodet. Hadde jeg egentlig svart på det oppgaven spurte meg om? Var teksten helt ute på jordet? Eller hadde jeg klart å svare på det de spurte om, samt at jeg hadde fått med mange fagord og faguttrykk som gjorde at teksten så faglig ut?

Uka startet med at jeg skulle på veiledning. Forberedelser til den praktiske eksamen skulle gå enda et skritt, og nå er det kun én uke til jeg er ferdig. Ferdig med eksamen og hele skolen. Kan ikke annet si at jeg gleder meg utrolig mye! Nå er det bare å vente og se hva oppgaven går ut på til uka, og så får man ta det utifra der.
 


 

Det ble også sett over eksamensoppgaven jeg hadde, og der fikk jeg høre fra læreren at hans syns det så bra ut. Får bare håpe at karakteren viser noe av det samme som jeg har tenkt, eller som jeg har vist i oppgaven. Når karakteren kommer vet jeg ikke. Men håper det ikke er så lenge til.

Formiddagen har stort sett vært stille og rolig. Sitter bare her nå og venter på lillesøster, i håp om at hun har husket avtalen vår. Twinsa er på stranda med klassene sine, hvor de har hatt litt avslutning sammen der. Så når de kommer hjem, tar søstrene seg en tur til byen for å titte, sånn at jeg kan få unna litt småting som jeg må ordne.

Å GJØRE VÅRT BESTE

Kvelden i går ble litt seinere enn jeg hadde tenkt. Så snill som jeg var lot jeg skrive inn noen notater for lillesøster, som i dag har vært oppe til muntlig eksamen. Men jeg overlevde og kom meg tidlig opp til den store dagen. Mens tvillingene har vært opp til muntlig i dag, har jeg nå gjennomført eksamen i barne- og ungdomsarbeiderfaget. 

Jeg møtte tidlig opp til stedet, for å være ute i god tid. Og jeg var ikke den eneste. Utenfor møtte jeg på de andre fra klassen, og de sto der med litt gelé i beina. Det var ikke bare jeg som gruet meg til denne dagen. De andre var minst like nervøse. Det var ikke lett å se på meg at jeg var nervøs, for jeg var så rolig på utsiden. Men på innsiden, der var det virkelig liv.

Når tiden nærmet seg var det å komme seg inn i salen. Jeg fikk signert meg inn og fant en plass. Bordene var store og gode, og det skal de ha. Men plassen rundt, den var ikke særlig å skryte av. Vi var inne i en idrettshall, hvor den var delt i tre. Og det var ikke store rommene det ble. Jeg tror jeg talte sånn kjapt over hvor mange elever vi var. Tror jeg kom til et sted mellom femti og seksti studenter som skulle ha eksamen i den salen jeg var.

Grøss og gru, tenkte jeg. Hvordan skulle dette gå? For det første var vi mange som satt nesten oppe på hverandre, og for det andre var det null lufting. Det ble fort varmt i toppen for å si det sånn. Så ble oppgaven levert ut. Jeg var veldig spent på forhånd om hvilken aldersgruppe det kom til å bli. Ville det bli skole eller klubb som jeg helst ville holde meg unna? Ble det barnehage? Eller var oppgaven sånn at vi kunne velge aldersgruppe selv?

Jeg kunne puste lettet ut når jeg så hva teksten inneholdt. Det ble barnehage. Men det gikk fort ned igjen når jeg så hva som skulle skrives om. Det var om en barnehage hvor de la vekt på et godt samspill mellom barn og voksne i sitt pedagogisk arbeid, det var anerkjennende kommunikasjon og at de voksne var tilgjengelig sentralt i sitt arbeid.

Her ble det fort mørkt, og det stoppet helt fullstendig for meg. Hvordan skulle jeg klare og komme meg igjennom oppgaven når jeg selv ikke klarer og tenke? Det var som et heteslag som slo meg mitt i trynet. Jeg ble på et vis satt ut, fikk helt black out. Men jeg måtte komme i gang, og begynte å skrive. Etter hvert kom det også flere ord. Det ble bygd opp setninger som igjen endte med flere avsnitt. 

Jeg kan nå si at oppgaven var vanskelig, og igjen var det ikke noe bedre med en liten sal med mange elever hvor det ikke var et snev eller hint til lufting. Jeg tok med meg tipsene jeg hadde fått fra læreren i starten av uken, hvor det var viktig å lese oppgaven godt og svare på det de spurte om. I hvert fall holde seg unna det de ikke ba oss om å svare på.

Eksamen varte i fem timer, og jeg satt så og si tiden ut. Jeg ble vel ferdig å skrive nesten en time før leveringsfristen, og den siste tiden gikk jeg over teksten flere ganger. Fikk til å med tilføyd flere setninger og avsnitt som jeg kom på. Så ble det å se over et par ganger til. Men før det ble helt tull og rusk for meg, endte jeg med å levere før jeg begynte å tvile på meg selv.

Alt i alt er jeg fornøyd med min egen innsats, men jeg er også fryktelig irritert over at det skulle være så vanskelig. Jeg snakket med en elev på slutten før jeg dro hjem, og hun følte akkurat det samme som meg. Oppgaven kunne vært mye bedre. Men å sitte i et sånt lokal gjorde ikke akkurat prøve noe bedre. Er nesten sånn at jeg har lyst til å klage. 

Men nå er jeg ferdig med den ene eksamen, og jeg får ikke gjort noe mer med den. Jeg gjorde det beste jeg kunne, og er fornøyd med det. Så lenge jeg får en ståkarakter er jeg fornøyd, og jeg hørte flere av medelevene satset på det sammen. Vi hadde rett og slett ikke store forventninger til å gjøre det knallbra der i dag, men å gjøre vårt beste.

OPP TIL DEN STORE PRØVEN

Det er så fantastisk å stå opp til så utrolig fine dager for tiden. Kunne kle seg lettkledd i deilige sommerkjoler som blafrer i vinden. Men i dag har det ikke vært så mye å kjenne og føle til den kalde luften. Solen har skinnet fra nesten skyfri himmel så og si hele dagen. Vi har vært ute store deler av dagen mange av oss, men mange har også tatt sine pauser innendørs. Med over tredve grader er det mange overdeler som har kastet sine plagg. Og her kom jeg inn på tanken tidligere i dag. Hvorfor kan ikke bare vi voksne kaste klærne også? 

Å kaste klærne hadde vært noe det, men ikke akkurat i denne jobben. Tror foreldre og andre som hadde passert forbi da hadde sett veldig rart på oss, og tenkt “hva driver de gale profesjonelle rollemodellene med?”. Nei, her får vi gå som vi går, og la kjolene og shortsene suse i den svake vinden vi har.

Jeg kan si at det har vært en utrolig fin dag på jobb. Igjen. Men kvelden, den blir noe helt annet. Det er dagen før dagen. Om ikke mange timene sitter jeg klar i en stor gymsal blant mange andre elever. Sammen skal vi opp til den store prøve. Den digre testen som skal være med på å gjøre oss til å bli barne- og ungdomsarbeidere.

Nå skal det sies at det er flere eksamener vi skal ha, og i morgen skal vi opp til den teoretiske hvor vi skal skrive i mange timer. Det blir spennende å se hvor mange vi egentlig blir som skal opp til den samme eksamen. Jeg har ingen anelse på antall og hvor mange som kommer. Og blir været og varmen sånn som i dag, tror jeg det kanskje kan bli varmt. Ser ikke veldig frem til å sitte i en stor hall fullt av mange mennesker om gradene fortsetter og stige. Får bare håpe det er ordentlig lufting der. 

De siste forberedelsene skal nå ses igjennom. Vet at det ikke er så lurt å lese så alt for mye nå i kveld, sånn at det ikke går helt ball i hodet av den teorien jeg allerede har. Men skal gå igjennom temaer som jeg kanskje kan være litt usikker på, sånn at de sitter bedre til i morgen. Jeg kan ikke si at jeg gruer meg til eksamen som venter på meg om ikke så lenge, men det føles litt skummelt, selv om jeg vet at det ikke er det. 

SKREMMENDE Å OPPLEVE


Igjen kunne jeg stå opp til en varm morgen, og solen var tidlig oppe i dag. For meg har jeg vært veldig fornøyd med dagen. Vi har bikket oss over i en ny måned, og nå er det virkelig sommer. Det er helt fantastisk, og gradene har vært opp i mot et par og tredve grader. Veldig varmt, men det er bare å nyte dager som dette når de først er her.

 


 

En flott dag på jobb har det også vært. Benyttet sjansen til å ta oss en tur i skogen med barna, hvor det lunet litt for varmen. Ble masse fri lek og moro, og det var så pussig å se når jeg først kom inn på tanken. For det har seg slik at jeg holder på med en forberedelseoppgaven angående eksamen, hvor jeg har skrevet og laget en lang plan om fysisk aktivitet og trivsel.

For meg var det litt skremmende å oppleve denne turen i dag. I planen min hadde jeg brukt akkurat samme stedet, samt at det ble fri lek. I tillegg har jeg også tatt med en klatreaktivitet med tau, men det gjorde vi ikke på tur i dag. Vi hadde andre planer med denne turen. Noen barn brukte kroppen sin til å klatre i trærne, så her ble klatretauene byttet ut med treklatring.

Det var som om planene jeg har skrevet ble tatt fra klar himmel. Ikke visste jeg at det ble tur i skogen med litt fysisk fri lek på barna i dag. Og ingen andre enn læreren har lest planen min. 

Men nok snikksnakk om det overraskende og skremmende om dette. Dagen har benyttes til å være mye ute, og det kjennes på kroppen i kveld. Den er sliten. Energien er blitt brukt på å få en fin dag på jobb, men også å være der for barna for at de får en flott dag i barnehagen. Deilig er det å sitte inne i kveld, men fristelsen er liten for å ta frem bøkene.
 


 

Men jeg må bare gjøre det. Jeg har allerede fått gått igjennom skolebøkene, og prøvd å få litt orden og system i dem ved å feste merkelapper på en del sider. Samt stikkord på hva som befinner seg hvor. Dette skal det gjøre lettere for meg å finne fortere frem til det jeg leter etter på eksamen til fredag. Må jo forberede meg litt sånn at jeg ikke bruker all tiden på å blad i bøkene.